I husmorens gullalder kunne mors eneste «fritid» være den hun fikk på fødeavdelingen. Da Iris Furu prøvde å leve som en husmor fra 1960, ble hun sur og fikk vondt i kroppen.   

I mellomkrigstiden hadde Norge høy arbeidsledighet. Dermed vedtok LO-kongressen i 1925 at en familie bare burde ha én forsørger. I praksis måtte gifte kvinner vike for mannen i arbeidslivet. Arbeiderpartiets kvinnebevegelse var nærmest en husmororganisasjon. Kampsaken var å befri gifte kvinner fra lønnsarbeid og sørge for forbedringer i hjemmet, som strøm og innlagt vann.

Selv om mor manglet inntekt, var hun oftest familiens innkjøpssjef. I 1945 ble rundt 60 prosent av mannens fortjeneste forvaltet av kona. Iris Furu har skrevet «Husmorboka: et gjensyn med Norges glemte arbeidsplass». Hun forteller at etterkrigstidens husmor måtte innom mange butikker bare for å handle dagligvarer.

– Du måtte gå i melkebutikken, fiskebutikken, til bakeriet og slakteren. Hadde du samtidig ansvar for barn under skolealder, ble logistikken vanskelig. Da kjøleskapene kom, var de mye dyrere og dårligere enn i dag. Ukehandling av melk eksisterte ikke. Husmoren måtte dra rundt på tunge trillebager, og middagen skulle stå på bordet når mannen kom hjem.

Husmordebatter

Det var stor forskjell på å være husmor i Oslo og på bygda, forteller Furu. På gården tok husmoren mye av fjøsstellet. Bodde hun i et fiskevær i Lofoten, var mannen kanskje på vinterfiske, og hun kunne ha ansvar for kyr alene. Ei ku drikker 100 liter vann om dagen, og de fleste gårdsbruk i Norge fikk ikke innlagt vann før etter krigen. Og selv da ble fjøset prioritert, slik at mor fortsatt måtte bære inn vann til husarbeidet.

Fra 1949 kom kommunalt ansatte husmorvikarer som kunne steppe inn når mor var syk eller trengte fri. Samtidig foregikk en debatt om lønning av husmødre. Hvorfor skulle mor tjene mer på utearbeid enn på å oppfostre barn? «Skal bare arbeidet utenfor hjemmet betales, vil det drive kvinnene stadig mer ut fra hjemmet til skade for hjem og samfunn», skrev en ikke navngitt debattant i VG.

Ikke alle mente at mor burde vie seg helt til huset. I 1949 var Lillemor Grund opprørt over at kvinnens livsbane «i så sterk grad skal bestemmes ut fra hennes kjønn». Videre skrev hun i VG: «Hvem tror dere er best skikket til å gi sine barn den beste åndelige og moralske start i livet, den kvinne som har lyst, evne og behov i en bestemt retning og blir avstengt, eller hun som får utfolde sine pedagogiske, intellektuelle eller kunstneriske evner? De er så få, disse kvinner, kan man innvende. Ja, det er nok sant, men mon tro om det ikke er flere enn vi aner.»

Dypfrysing og dessert

Ren idyll, mente VG om tilværelsen for husmødre i boligfeltet Lille Langerud ved Østensjøvannet sommeren 1954. «Bybildet domineres foreløpig av husmor-pinnuper som soler seg», skrev avisa. Hit kom kjøpmannen kjørende med melk og brød, slakteren med kjøtt og Fellesmeieriet med fløte, is og smør til hjemlevering.

På denne tiden hadde de fleste fått elektrisk komfyr. «I hvert fall de heldige som bor i strømførende distrikter», tilføyde VG. Iris Furu forteller at elektronikken som kom på 1950-tallet oftest ble kjøpt på avbetaling. Mange apparater ble delt mellom naboer fordi de var dyre.

Fryseindustrien kom som en velsignelse, men det skulle ta lang tid før fryseren ble allemannseie. I 1952 skrev VG: «Enhver husmor bør skaffes mulighet for å nytte dypfrysing som konserveringsmetode, og like viktig er det at hun ikke har for lang veg til fryseriet.» Da Grorud Supermarked åpnet i Oslo i 1960, hadde kjelleren et stort fryseanlegg. Kunder kunne bestille varer og få dem lagt ned i boksene til avhenting etter butikkens stengetid. 

Da Furu skrev om husmødrenes historie i 2016, prøvde hun å leve som en husmor fra 1960 i ei uke. Hun fulgte ukeplaner for husmoren i bøker fra Statens husstellskole.

– Hver dag skulle det vaskes og kostes. Jeg vasket utsiden av blomsterpotter og tørket støv av planter. Undertøy vasket jeg for hånd, og sengetøy i maskin uten sentrifugering. Det var tungt å bære det våte sengetøyet fire etasjer til tørking i kjelleren. Jeg ble skikkelig sur og fikk vondt i kroppen. Etter fire dager dro samboeren min på hytta, han orket ikke mer.

Til middag brukte Furu mye kålrabi og selleri, og mer fersk fisk enn hun pleier. Det var sei, torsk, uer og brosme, og dessert hver dag.

– Dessert var en billig måte å forlenge metthetsfølelsen på. Det kunne være eggedosis og rips, saftsuppe eller hermetiske aprikoser. Før mannen kom hjem, skulle husmoren ta på rent forkle. I USA skulle hun også ta på ny neglelakk og leppestift. Husmødrene var bundet av andres forestillinger om hvordan de skulle opptre. Det var lite selvutvikling, du skulle aldri lytte til din indre stemme.

Skuling og formaninger

I etterkrigstiden giftet folk i Norge seg tidligere enn de gjør i dag. Det ble vanligere å bo i by, og mange fikk mindre boliger. Selv med liten plass var det viktig å ha en finstue, forteller Furu. Den ble brukt på søndager, ved spesielle anledninger og besøk. Ellers brukte familien dagligstuen.

– Mange hadde finstue før de hadde soverom til alle. Kanskje delte barn og foreldre soverom, eller foreldrene sov på sofaen.

De strenge kjønnsrollene var et ideal vi delvis importerte fra USA. Mannen skulle holde seg unna alt husarbeid.

– Mor laget alle måltider og matpakker til hele familien. Selv om mannen var hjemme, skulle hun ta oppvasken og legge barna. Det var aldri snakk om å la oppvask stå over natta. Jeg lærte hvordan man egentlig skal vaske opp, med kokende skyllevann og lufttørking. Som husmor gjorde jeg alt mye grundigere enn jeg pleier, men jeg klarte ikke å følge alle regler. Jeg lyttet nok uvettig til radio.

Husmødre skulle ikke ha på radioen mens de jobbet. Til radio skulle man lytte konsentert og ikke for lenge ad gangen, da ble sanseinntrykkene for sterke.

– Jeg tror ingen av oss i dag ville godtatt slike formaninger. Husmødrene fikk heller ikke mindre jobb med nye hjelpemidler. Med elektrisk lys så man plutselig skitten i krokene og vasket mer. Når teakbordet ble slitt nederst av mye gulvvask, laget møbeldesignere messingkanter til stettene. Da så man straks behovet for å pusse messingen.

«Så hvitt at det er godt nok for naboen.» Slagordet tilhørte såpeprodusenten Blenda og la opp til skuling over hekken. Husmødrene stilte høye krav både til seg selv og hverandre og hadde sjelden fri. Furus ukeplan sluttet ikke når mannen kom hjem. Klokka 19 var det «fri lek og strømpestopping».

– Husmødrene satt ikke på gulvet og lekte med ungene sine, de hadde alltid annet å gjøre. Mye klær ble både laget og reparert hjemme. I tillegg ble det utført masse håndarbeid til basarer i lag og foreninger.

Trykknapphjem og fridag

I media ble husmødre stadig lovet en bedre fremtid. I 1955 beskrev VG «et helautomatisk trykknapphjem» fra en utstilling i London. Her kunne husmoren sitte ved fjernsynsapparatet og dirigere matlagingen. Dersom familien «i et anfall av energi skulle finne på å dra på biltur», kunne de ta med sitt nye transportable fjernsynsapparat. Og ikke nok med det: Om ti år skulle selvstendige støvsugere drevet med atomkraft komme, lød løftet. Støvet skulle presses så hardt sammen at man kun måtte fjerne det hvert fjerde eller femte år, spådde amerikanske ingeniører. Papirklær som kunne kastes etter få dagers bruk var også ventet, slik at klesvask ble overflødig.

Hverdagen for en husmor midt på 1950-tallet var en 70 timers arbeidsuke – langt mer enn andre arbeidere. De som reiste bort i ferier, fortalte at de ofte måtte utføre husmorplikter under verre forhold enn hjemme. En seksbarnsmor sa til avisa Raumnes i 1955 at de eneste gangene hun hadde ordentlig fri, var de elleve dagene på klinikk hver gang hun fødte.

På slutten av 1950-tallet manglet 400 000 norske husstander innlagt vann, og først på 1960-tallet fikk alle regioner strøm. Kunne husmødre likevel unne seg en fridag? Den danske kvinnelegen Helene Ytting tok til orde for det. Familier som hadde prøvd å gjennomføre fridagen «er fulle av lovord over dens virkninger, både når det gjelder husmorens helse og humør og arbeidslyst», skal vi tro VG vinteren 1958. «Jeg har fått en ny kone takket være det nye fridagssystemet», hevdet en begeistret ektemann. Norske husmødre som hadde dristet seg til en fridag fortalte at de laget middag og matpakke til mann og barn dagen før. Så dro de kanskje på en utstilling eller en forelesning. Ville de på kino eller teater om kvelden, var far «barnevakt».

«Hvorfor er de fleste intelligente kvinner i dag misfornøyd med tilværelsen?» spurte Margaret Gulbrandsen i en kronikk i VG i 1955. Videre skrev hun: «Kvinnene velger feil vei når de konsentrerer seg utelukkende om å realisere sine menn og barn. En vakker dag er mannen så opptatt av viktig arbeid og komitémøter at han har liten tid for sin hustru. Barnas interesser er andre steder. Hun blir sittende alene uten å ha gjort noe for å realisere seg selv. Det er disse kvinner som overveiende er pasienter hos nervelegene.» Gulbrandsen anbefalte deltidsarbeid, fordi «en gift kvinne med et yrke som interesserer henne får liten tid til nevroser». Hun mente dessuten at det var en selvfølge at barn og ektemann deltok i husarbeidet.

Den ærgjerrige moren

I desember 1955 trykket VG en dristig reportasje fra en militærforlegning i Oslo. Der møtes kvinner som har vært lotter, altså medlemmer av frivillige militære kvinneorganisasjoner, for å kjøre tøffe biler. «Folk ser på oss som vi skulle være rare dyr», sa «en ung søt pike» som manøvrerte en fem tonns lastebil. De flinkeste blant de kvinnelige sjåførene var «fullt på høyde med de beste guttene», kunne instruktøren fortelle. Blant de intervjuede var en husmor «som lar mann og barn seile sin egen sjø hver mandag kveld», for da var det klubbsamling.

Flere husmødre bør gi mann og barn friere tøyler, mente cand. psychol. Per Olav Tiller. I 1956 skrev han om husmorens ærgjerrighet i VG. For mor var hjemmet en arbeidsplass med streng orden, for resten av familien et fristed for avslapping. «De kvinner som ikke søker ut i ervervslivet, og som likevel har en vanlig porsjon av ærgjerrighet og konkurranselyst, må antas å prøve å få denne plassert i hjemmet», skrev Tiller. Huset ble mors arena for å vise hva hun kunne, og synlig flinke barn ble i overkant viktig for selvbildet hennes. «Det er sannsynlig at dette kommer i konflikt både med barnas og mannens trang til utfoldelse og spontanitet», mente kronikkforfatteren.

I 1957 kom en stortingsmelding som ville at skolegutter skulle undervises i husstell på lik linje med jenter. Begrunnelsen var at faget ikke lenger bare skulle handle om praktisk matlaging, men også om økonomi og kjøkken­maskiner. VG heiet på fremskrittet, og mente det ville skje en teknisk revolusjon på kjøkkenet rundt 1970: «Om ti–femten år kan man kanskje kjøpe en liten maskin som når man trykker på en knapp fremstiller så mange tallerkener og kopper man har bruk for i øyeblikket – i et eller annet plastmateriale.» I virkeligheten var det miljøbevegelsen som skulle oppstå 10–15 år senere, ikke en kjøkkenmaskin som masseproduserte plastservise til bruk og kast.

Selvbetjening til besvær

Høsten 1958 skrev en mor i Husmorbladet at en lokal kjøpmann hadde begynt å stille ut sjokolade, drops og lignende til selvbetjening. Hun mente det var en trussel mot barnas tenner: «Jeg bebreidet kjøpmannen dette, men han bare lo og sa at det var noe svært mange kjøpmenn var begynt med, og alle var fornøyd med det, for salget øket betraktelig». I hele Skandinavia diskuterte man skyggesidene av selvbetjente butikker. «Husmoren savner den personlige kontakten med kjøpmannen, og svært mange husmødre finner også selvbetjeningsbutikken for fristende til impulskjøp», skrev VG.

En svensk husmor klaget over en steril og ugjestfri atmosfære. Hun følte seg fortvilet, ensom og rådløs når hun kom inn i de moderne butikkene. «Jeg har bruk for en snill gammel onkel av en kjøpmann, en som har delt opp kjøtt hele sitt liv og som kan gi meg noen gode råd med på kjøpet», sa hun. De ansatte i selvbetjente butikker virket for travle til å svare på spørsmål. Kundene følte seg til bry, og den personlige samtalen var borte. For mange husmødre var kjøpmannen den viktigste sosiale kontakten de hadde på dagtid.

Den materielle utviklingen gikk raskere enn den en sosiale. I 1959 fastslo en vesttysk domstol at husmoren ikke hadde rett til mannens hjelp med husarbeid. Begrunnelsen? Det strider imot tradisjonen, og menn har ikke evner til det. Kona kunne kun forlange at mannen tok småærender for henne. I 1962 avslørte VG at det fantes husmødre med kun 45 timers arbeidsuke. Samtidig raste debatten om deltidsjobb i Aftenposten: «De land som mobiliserte kvinnelige arbeidere i krigstiden, har lært at det ikke er i samfunnets interesse at mødre med flere småbarn tvinges ut i arbeidslivet. Det kan gå ut over både fysisk og mental helse, ekteskapelig liv og arbeidets kvalitet», skrev avisa.

Ubrukt utdanning

Blir husmoren overanstrengt om hun tar seg jobb ved siden av, eller blir hun en bedre mor? Legen Berit Tveit mente det kunne skade barna om mor gikk for mye opp i dem. «Konflikten kan løses eller bedres om hun finner andre uttrykk for sin personlighet enn å overvelde barnet med den. For eksempel ved å ta halvdagsarbeide», skrev hun i Aftenposten i 1963. Andre mente at yrkesaktive mødre ville få for knapp tid. Kunne ferdigmat løse problemet? Reklamen for Jæder Betasuppe lovet i hvert fall «full middag ferdig på 5 minutter». Samtidig økte utvalget av dypfrosne ferdigretter, og etterspørselen steg. Men fortsatt fikk bare de mest trengende noe som lignet en barnehageplass. I 1969 meldte Aftenposten at dørene skulle åpnes også for bedre stilte «som søker kontakt med institusjonen fordi husmoren føler behov for å utnytte sin utdannelse i arbeidslivet».

Året etter slo avisa alarm om mangel på sykepleiere. 55 prosent av de som var utdannet til yrket, praktiserte det ikke. Forholdene måtte legges til rette for at gifte sykepleiere kan fortsette i jobb. Gjennom 1970-tallet ble antall barnehageplasser seksdoblet. Det kom flere enn sykepleierne til gode – stadig flere husmødre skaffet seg studiekompetanse.

I 1973 sa studieleder Halvor Jahren i Asker at «husmødrene er meget interesserte og lærenemme elever å undervise» til examen artium. Imidlertid kunne det bli konflikter i hjemmet når mor ville studere. Medlemmer av Romsås husmorlag mente at far måtte få bedre muligheter til å bli husfar: «Er det riktig at faren i svært mange tilfeller har et så hardt og krevende arbeidsområde, eller må ha ekstraarbeide for at familien skal kunne eksistere, at han sjelden har anledning til å hygge seg med familien og være med i oppdragelsen av sine barn?»

Husfar på banen

I 1975 fikk 13 ansatte sparken fra trelastfabrikken Våler Skurlag i Hedmark fordi de var kvinner. Ledelsen så bort fra ansiennitet under nedbemanningen, og beholdt menn fordi de ble ansett som hovedforsørgere. Kvinnebevegelsen raste, og dette ble siste gang kjønn ble brukt som offisiell grunn til oppsigelse. Sju av kvinnene fikk jobben tilbake, mens sju menn ble oppsagt isteden. Samtidig ble kvinnebevegelsen kritisert for å nedvurdere husmoren og svikte kvinner fra arbeiderklassen, som ikke så lett kunne «realisere seg selv» i arbeidslivet.

Høyres politiske råd engasjerte seg i kvinnekampen i 1977. Det var ikke nok at kvinner fikk bruke sine medmenneskelige evner kun til husmorarbeid og lignende, mente de. «Kvinnen må få langt større muligheter enn hun har i dag til å utfolde disse egenskaper i samfunnet også utenfor hjemmet», sa rådets formann, Sjur Lindebrække.

I 1980 kom også ungdommen til orde, og gutt (16) skrev i Aftenposten: «Jeg synes at man skulle dele på husarbeidet, slik at det ikke bare er husmoren som rydder, vasker og holder hagen i stand. I noen hjem er det fordelt, men ennu er det mange familier som lar husmor gjøre alt. Jeg har erfart at når husmoren gjør alt blir hun trett, lettere sinna, og det er ikke noe hyggelig. Nå prøver vi å fordele arbeidet litt mer, f.eks. vi barna rydder på rommene våre og tørker støv, støvsuger og noen vasker. Det er blitt mye mer hyggelig.»

Ti år senere kunne avisa melde at «husfar er kommet sterkere inn i matlagningen». Det gjaldt spesielt menn under 40, viste tall fra Norges Markedsdata, og far var særlig ivrig som kokk i helgene. I 1990 var 150 000 norske kvinner husmødre på heltid, ned fra 480 000 i 1980. 35 prosent av alle førskolebarn gikk i barnehage, og dagmamma hadde blitt et yrke med fulle rettigheter. For første gang gikk like mange kvinner som menn på medisinstudiet.

Fikk mer respekt

Iris Furu ble slått i bakken av hvor omfattende arbeidet som husmor var. Hun har fått mer respekt for innsatsen til sine egne bestemødre og mener de har fått altfor lite anerkjennelse.

– Menn som bygde broer og tunneler har fått statuer etter seg. Da husmødrenes tid var over, var de glemt. En dag våknet vi og visste ikke hva de ulike endestykkene til støvsugeren skulle brukes til. Vi vet ikke hvordan vi safter og sylter, det må vi lære på YouTube. Jeg gjør det absolutte minimum av husarbeid, og jeg har ikke gardiner. I dag sliter vi oss ut med andre ting enn stell og pleie av eget hjem.

I tillegg til alt arbeid de gjorde ulønnet, måtte husmødrene forholde seg til mye skam rundt kvinners kropp og seksualitet, og skilsmisse var svært vanskelig.

– Mannens velbehag var kvinnens ansvar. Det var veldig vanskelig å leve ukonvensjonelt. Falt du utenfor, var fallet dypt. For å kunne velge ekteskap og kjærlighet fritt, må du først ha økonomisk selvstendighet. Det fikk husmødrene først da de gikk ut i jobb. Da er det ikke rart at det kom en skilsmisseboom.

Fortsatt fins det hjemmeværende mødre i Norge, men begrepet «husmor» brukes ikke lenger i Statistisk sentralbyrås folketellinger. Der kalles de «hjemmearbeidende». Når dagens husmor lager mat fra bunnen, er det fordi hun har lyst, ikke fordi hun må, og verken hun eller naboene er nok særlig opptatt av at klesvasken er hvitest mulig.

[FAKTA]

Husmødre i Norge

• En husmor er en kvinne med ansvar for et hjem der hun utfører husarbeidet. Uttrykket brukes også om en kvinnelig leder av en felleshusholdning på en institusjon.
• Husmorfamilien ble et ideal i Norge fra slutten av 1800-tallet. I 1950 var kun 5 prosent av gifte kvinner yrkesaktive, og 1950-tallet betraktes som husmorens gullalder.
• Inntil midten av 1960-tallet hadde lønnssystemet en egen lønsskala som ga kvinnelige arbeidere og funksjonærer lavere lønn enn mennene.
• 1970-tallets kvinnefrigjøring var et oppgjør med husmorrollen. «Husmor» fikk nedsettende betydning og sto i motsetning til «yrkeskvinne». Kjønnsroller og holdninger til skilsmisse, samboerskap og seksualitet endret seg.
• I 1970 hadde 44 prosent av kvinner i alderen 20–54 år inntektsgivende arbeid i Norge. Ti år senere var andelen 73 prosent. I dag utgjør kvinner 47 prosent av arbeidsstyrken.
• I 1970 gikk under tre prosent av norske førskolebarn i barnehage, mot drøyt 20 prosent i 1980. I dag går 93 prosent av førskolebarn over ett år i barnehage.

Kilder: Store Norske Leksikon, Statistisk sentralbyrå og Kvinnehistorie.no