Husker du, pappa?

Pappa, husker du hvordan vi lo når vi var sammen? Vår egne, rare humor som ingen andre enn vi delte? Du og jeg og bror. Et trekløver som en gang levde langt vekk fra alt som var vondt. Og for alt som lå der framme.

Jeg husker så godt alt vi fant på, alt du tok oss med på. Sorgen din var ikke synlig for oss. Ikke da.

Iblant kunne vi skimte den i et lite glass som du gjemte under bordet eller på kjøkkenet. Da kunne hjertet banke litt ekstra fort, men ikke så fort og lenge at det gjorde så mye. Bare nok til at det ble plantet en liten spire av uro. En spire som etter hvert vokste til et digert tre, og deretter til en uoversiktlig skog. Mørk og ugjennomtrengelig.

Du hadde en forferdelig oppvekst. Du fikk aldri oppleve friheten og gleden ved det å være et barn. Aldri fikk du ros for ting du gjorde. Aldri sa noen at de var glad i deg. Raseri og vold var rammene rundt starten på livet dtt. Ditt liv, som skulle ha blitt så mye mer. Og som skulle ha blitt så mye lenger enn det ble.

Du mistet mammaen din altfor tidlig, da du ennå var et barn. En liten, redd gutt som følte seg så altfor alene i en altfor farlig verden. Pappaen din var slem, og han drakk. Så mye drakk han at du ble sendt på barnehjem mens pappaen din var inne til avrusning.

På barnehjemmet skulle de passe på deg, ble du fortalt. Nå skulle alt bli bra. Ingen mamma som skrek mens du gjemte deg under senga, og ingen pappa som slo – eller som satt en hel kveld og pekte på deg med en hagle.

Men det ble ikke bedre. På barnehjemmet jobbet det nemlig en mann. En slem mann som likte å gjøre ting med barn som voksne ikke skal gjøre. Han tok dere med ned i kjelleren, og ingen måtte si noe om hva som skjedde der, for da ble det bank å få.

Du rømte fra barnehjemmet. 11 år gammel og med hundre kroner i kontanter, som du hadde spart og spart på. For den kjøpte du deg en diger pose med puffa ris, og så dro du ut i skogen. Bygde deg ei lita hytte av kvister og granbar. Det var vinter og det var kaldt, og du var alene igjen.

Så fikk du prøve noe rart som en gutt fra barnehjemmet hadde klart å få tak i. Man skulle røyke det, og så skulle man få det bedre. Man kunne til og med klare å glemme kulden. Både den som var ute og den som var inni deg.

Det viste seg at den gutten snakket sant. Endelig fikk du puste. Endelig kunne du sove flere timer om gangen uten å våkne skrikende og skjelvende av mareritt.

Det hjalp ei lita stund. Men det som var inni deg vokste seg større, i takt med dagene som gikk. Og snart kom marerittene tilbake.

Så kom det noen med ei sprøyte. Jeg vet ikke hvor gammel du var, men du var fremdeles et barn. Et barn som aldri hadde vært et barn. Nåla ble din første, trofaste venn. Og etter hvert som hullene i armen og snart resten av kroppen ble flere og flere, ble drømmene om et normalt liv færre og færre.

Så traff du ei jente. Du ble hodestups forelsket for første gang i ditt liv. Og dere giftet dere, 19 år gamle. Du i din flotte dress med sløyfe, mamma i sin vakre, turkise brudekjole. Dere var lykkelige. Rusen var der fremdeles, men ikke slik som den hadde vært tidligere. Nå hadde du nemlig fått kjenne på kjærlighet. Og selv om det nok skremte deg litt, så valgte du å stole på den, denne gangen også.

Så kom bror til verden, og tre små år etter kom jeg. Familielykken var komplett.

På alle bildene fra den tiden lyser det kjærlighet fra deg. Når du holder bror eller meg i armene og ser ned på oss med en fars absolutte kjærlighet til sine barn, da gjør det aller vondest. Aller vondest at du ikke lenger fins. Pappaen min.

Du og mamma skilte lag da jeg ennå var liten. Det husker jeg ikke så mye fra. Jeg vet at du aldri slutta å elske henne, så det må ha vært tøft for deg.

Tida gikk, og du klarte deg ganske bra. Du trøstet deg med flaska i perioder. Og selv om det ikke alltid var så lett, så gjorde du alt du kunne for at vi skulle ha det bra. Vi hadde det så fint når vi var hos deg. Du var en slags Peter Pan som aldri helt kunne bli voksen. Vi laget oss vår egen lille verden, full av fantasidyr og drømmer. Og så sang vi. Hele tiden sang vi, mens du spilte gitar. Jeg tror ikke det er mange barn som kunne så mange gamle viser som oss.

Jeg og bror vokste til. Vi begynte selv å skulle finne fram i verden. Finne vår egen vei. Jeg tråkka feil ganske tidlig. Det skulle vise seg at rusen også skulle bli min «venn». I denne tida så jeg deg ikke så ofte, men jeg visste at jeg alltid kunne komme til deg.

Det gikk noen år med fest og rus på oss begge. Til slutt sa det stopp for min del. Jeg klarte omsider å snu. Etter det orka jeg ikke lenger å være så mye hos deg. Det ble for vondt, for vanskelig, og jeg måtte tenke på min egen rehabilitering.

Livet ditt gikk fra vondt til verre på kort tid. Rusen tok igjen kontroll over livet ditt. Og denne gangen var det ikke snakk om perioder. Det var heller ikke bare alkohol. Jeg vet ikke når du ga opp. Trodde du at jeg ikke trengte deg lenger da jeg selv var blitt rusfri? Da tok du feil.

Miljøet rundt deg var mildt sagt jævlig. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger folk har tatt fra deg alt du eide. Hvor mange ganger du har blitt banka opp, torturert, sjikanert og holdt nede. Hvor mange telefoner jeg har fått fra sykehus og politiet. Hvor mange ganger jeg har fått en telefon fra ukjent nummer og ikke har turt å svare, fordi jeg er redd for hva de i den andre enden vil si. Er pappa fremdeles i live?

Dere som har sett, leger, sykepleiere, kommuneansatte: Hvorfor sendte dere ham hjem fra sykehuset de gangene han var så syk at han så vidt kunne gå? Hvorfor sendte fastlegen ham hjem rett etter at han besvimte på kontoret hans? Hvordan kan noen sparke og slå, true og herje med en mann som ikke lenger klarer å ta igjen, på noen som helst måte? En mann som ikke bare var en narkoman, men en mann som en gang var livsglad, en mann som elsket barna sine, en mann med et hjerte av gull, en mann som var pappaen min?

 Teksten sto på trykk i =Oslo, januar 2017.