Hun var det beste jeg fikk ut av innleggelsen

Maria Kjos Fonn (28), forfatter

Jeg har fått mange lovord om min siste roman «Kinderwhore», hvor mye av handlingen foregår på institusjoner. Selv møtte jeg bestevenninna mi på psykiatrisk avdeling.

NÅR JEG GÅR TILBAKE til den gamle skolegården min, blir jeg kvalm og tørr i munnen. Jeg opplevde skolen som en slags krigssone. Mobbingen begynte seint på barneskolen og eskalerte på ungdomsskolen. Jeg var skoleflink. Det skulle man ikke være. Jeg tok litt plass, samtidig som jeg var usikker.

Vold var ikke hovedproblemet, selv om det var dét også, og ting i grenseland, som å bli omringet og fulgt etter. Det satte seg i kroppen, men det som kanskje stakk aller mest var en ekstrem brutalitet i ord. Det gjorde noe med meg som jeg ikke skjønte i det hele tatt. Jeg sa til alle at jeg ikke lot meg mobbe. Jeg trente og var tøff, ikke noe typisk mobbeoffer. Derfor var det lett å bagatellisere det som skjedde, både for meg selv og andre.

EN GUTTEGJENG SATTE fyr på skolesekken min mens jeg hadde den på. Da ble den største mobberen innkalt til samtale med meg. Jeg plukket fra hverandre argumentene hans om hvorfor de hadde rett til å angripe meg verbalt og fysisk. Læreren var imponert over at jeg konfronterte ham. Etterpå mente hun at jeg hadde grått mens jeg snakket. Jeg mente at jeg absolutt ikke hadde grått.

I ettertid har jeg lurt veldig på: gråt jeg? Så hun feil? Eller var jeg så utenfor meg selv at jeg ikke merket det? Etter denne samtalen tok mobbingen pause i nesten ett år. Da ble jeg veldig deprimert. Reaksjonen kom nok fordi jeg endelig kunne slippe ned forsvaret.

I DAG VET VI AT mobbing kan gi mye posttraumatiske symptomer. Da jeg var i barne- og ungdomspsykiatrien var det svært lite forståelse for hvor skadelig det kunne være. De som skulle hjelpe meg var mer opptatt av at jeg brukte litt dop. Når en femtenåring bruker halvtunge rusmidler, blir det drama. Jeg var ikke så god til å snakke om mobbingen, og de voksne var ikke så gode til å spørre. Tenåringer pleier ikke å være eksperter på å formulere sine egne problemer.

PÅ VIDEREGÅENDE hadde jeg mye depresjoner, og mange anfall av utmattelse. Som student på Blindern fikk jeg kroniske smerter. Jeg var anspent og full av angst. Jeg fikk ikke lest, og ble ekstremt depressiv, falt helt fra. Det var som å komme til en annen verden. Det ble absurd mørkt. Som femtenåring hadde jeg hatt et selvmordsforsøk, nå hadde jeg det enda verre. Det var et enormt selvhat og svartsyn, og en enorm frykt, som kanskje ikke syntes så godt på meg. I helsevesenet ble jeg en stund sett på som friskere enn jeg var, fordi jeg hadde normal mimikk og rene klær.

20 ÅR GAMMEL ble jeg lagt inn på psykiatrisk sykehus for første gang. Jeg var for syk til å være på avlastning, og havnet på akutten. En haug med legestudenter satt og så på, mens jeg var kasuset som skulle snakke om meg selv. Det ble mange nye inntrykk. I sovepillerus på røykerommet stiftet jeg bekjentskap med en fyr som hadde kommet fra rehab og skulle videre i fengsel. Faktisk møtte jeg ham igjen, mange år seinere.

Pleierne orket ikke å gå inn på røykerommet, det luktet for ille der, så det var frisonen til å snakke om akkurat hva vi ville. Samtidig leste jeg Karl Ove Knausgård, første bind av «Min kamp». Jeg klarte ikke å forholde meg til klagingen hans. Jeg syntes min egen smerte var mye større, og ble irritert. Etter noen dager ble jeg flyttet til en mer åpen avdeling, hvor jeg var i fire og en halv måned.

JEG HADDE HATT en slags glamorøs forestilling om psykiatrien. Jeg trodde det skulle være litt rock ’n’ roll. Det var det ikke. Det var veldig mange eldre damer som strikket. Jeg ble provosert av all strikkingen. En mann som var der, hadde vært innlagt tredve ganger. Han mente han fortjente bløtkake og gullklokke for det. Pleierne var ikke så glade i at folk spøkte med sykdom. Det var jeg.

Heldigvis traff jeg en jente som likte humoren min. Hun var sju år eldre enn meg og så tøff ut. På den tiden romantiserte jeg det å ødelegge seg selv. Da jeg ville gi henne et kompliment, sammenlignet jeg henne med Amy Winehouse (sangstjerne som hadde store rusproblemer før hun døde i 2011, red.anm.).

HUN TOK DET IKKE som et kompliment. Verdensbildet mitt manglet andre holdepunkter enn det destruktive. En pleier hadde introdusert oss for hverandre fordi vi begge likte musikken til Nick Cave. Det skulle vise seg at vi hadde veldig mye mer til felles. Vi hadde en del galgenhumor, som ble slått hardt ned på av pleierne: «Sånn humor har vi ikke her i miljøet», var beskjeden. Humor, kaffe og røyk var de eneste lyspunktene vi hadde.

LIVET MITT ENDRET SEG veldig på sykehuset. Jeg fikk en helt ny omgangskrets, som var svært langt fra den jeg hadde hatt på Blindern. Det gjorde meg til en mer åpen person. Mens jeg var innlagt, vant jeg en novellekonkurranse. Jeg hadde ambisjoner i den retning, men jeg klarte ikke å se for meg en forfatterkarriere, eller noen karriere i det hele tatt.

En fyr fra Blindern ville muntre meg opp, og kom på besøk til meg med filosofibøker. Jeg kunne ikke lese dem på grunn av hodepine. Kroniske smerter er ekstremt nedbrytende. Du mister så mye av livet ditt, som evnen til å dyrke interesser.

Det overrasket meg hvor stillestående hverdagen på sykehuset var. Pleierne var redde for å stimulere pasientene for mye, men passiviseringen var ikke bra for oss. De fleste var der fordi de hadde prøvd å ta livet av seg. Da ville det jo vært ironisk om vi døde av kjedsomhet.

DEN PSYKIATRISKE AVDELINGEN lå først på Aker sykehus i Oslo. Mens jeg var innlagt, flyttet den til Ski. Der gikk vi ganske mye på kjøpesenteret. Venninna mi hadde en greie med å spise is om vinteren. Det begynte jeg også å gjøre. Vennskapet vårt var det beste som kom ut av innleggelsen.

Jeg husker en gang vi satt ute i sola og drakk kaffe. Det var første gang på lenge jeg hadde hatt det bra. Vi så det komiske i situasjonen vår. Hverdagen besto av Se og Hør og formiddags-TV. For virkelig å leve opp til vår nye identitet, gikk vi på bingo. Der kunne vi røyke inne. Vi vant 100 kroner, og jeg har et falskt minne om at vi kjøpte hasj for pengene. Vi gjorde ikke det, men jeg skrev om det i en novelle.

Når jeg skriver om psykiatrien i romanen «Kinderwhore», er jeg inspirert av egne erfaringer. Jeg har vært mye på institusjoner, også mens jeg har skrevet, på psykiatrisk og en gang på avrusning. Det betyr ikke at jeg skriver om det jeg har opplevd, det er veldig langt fra en selvbiografisk bok.

JENTA SOM SPISTE IS om vinteren er fortsatt min beste venninne, åtte år etter at vi møttes. Hun er en ekstremt klok, morsom og varm person. Det har vært tøffe år for oss begge. Et så dypt vennskap er noe av det som gir disse årene verdi. Ellers har livet mitt forandret seg ekstremt. Jeg har venner fra alle deler av samfunnet, i alle livssituasjoner, og det er store kontraster i livet mitt. Mottakelsen av romanen min har overgått all forventning. Jeg tar mastergrad i litteraturvitenskap og jobber som frilansskribent.

Jeg synes ofte ting jeg og andre opplever på livets skyggeside er morsomt. Mye av det kan jeg ikke legge ut på Facebook, som er kanalen min for mer dagligdagse humoristiske situasjoner. I fiksjonen kan jeg bruke det. Når jeg skriver skjønnlitterært kan jeg få noe ut av mørket, og karikere absurde situasjoner. Jeg har prøvd å skrive om mobbing. Jeg fant ikke ut hvordan jeg skulle fortsette. Det er en diffus form for vold.

Fortalt til Kari Bu. Foto: Lars Aarønæs. Teksten sto på trykk i =Oslos julebok 2018.