Hun tar de tøffeste sakene

Når det skjer noe alvorlig, drar Eva B. Ragde på jobb med en gang for å granske åstedet. Svarene hun leter etter kan finnes i utbombete bygninger – eller i bunnen av en søppelkonteiner.

Tekst: Kari Bu
Foto: Leikny Havik Skjærseth

Det skal vise seg vanskelig å spore opp Eva B. Ragde, selv om vi står utenfor arbeidsplassen hennes på Bryn i Oslo. Her er det ingen skilt som viser hvor i det store bygget politiet holder til. Vi må ty til et teknisk hjelpemiddel.

Eva tar telefonen, og vil heller møte oss nede enn å invitere oss opp. Kontoret hennes kan ikke fotograferes. Ikledd en sid sommerkjole kommer hun rett fra kakefesten som markerte hennes 40 år i politiet og 30 år som kriminaltekniker, en innsats som ble presentert i boka «På åstedet» (2020) og i tv-serien «Eva bak sperringene» (2021).

– Vi jobber kanskje med de tøffeste sakene og de alvorligste folka. Vi oppbevarer ting her som folk er opptatt av. Derfor driver vi ikke og reklamerer for hvor vi er.

Vi møter henne midt i agurktiden. Hun mener det er derfor avisene gadd å skrive om knivstikkingen på Grønland dagen før, selv om ingen ble drept. Terskelen for hva som kalles ekstraordinært er mye høyere i Oslo enn i Trondheim, der hun vokste opp.  

– Grov vold får enormt med spalteplass andre steder i landet. I Oslo skal du stå på fælt for å få omtale. Det er et helt annet aktivitetsnivå, og en smeltedigel for alt mulig. Når jeg kommer hjem til Trondheim, er det som om tida har stått stille.

Ble bundet fast

Selv har Eva sjelden stått stille. I oppveksten drev hun med kampsport og passet hunder, opptil sju samtidig. Hun trivdes best i friluft, og en gang ble hun glemt igjen da barna lekte cowboy og indianer i skogen. Da moren gikk ut for å lete, fant hun datteren fastbundet til et tre.

– I dag ville det vært helt skrekkelig, men da var det bare: «Hva har dere holdt på med nå?»

Lille Eva hatet urettferdighet, men hun valgte ikke de lureste metodene for å gjenopprette lov og orden.

– Jeg banka opp folk i skolegården når jeg syntes de oppførte seg urettferdig mot andre. Jeg tok bøllene og slåss mye som barn.

Foreldrene skilte seg da Eva var to år. Moren oppdro henne og seks år eldre Anne i en bygård med utedo i bakgården. Søsteren ble en av landets største forfattere, men hun har sjelden skrevet krim. Eva beskriver Anne som sin rake motsetning.

– Jeg liker realfag, hun er en kunstnersjel i ett og alt. Hun mangler helt filter, mens jeg er mer mistenksom og tilbakeholden. Jeg har alltid vært veldig strukturert, og det har ikke blitt mindre etter at jeg ble kriminaltekniker.

Vanskelig å begripe

Fredag 22. juli 2011 dro Eva fra jobb klokka 15. Hun var sliten etter en stor etterforskning og så fram til en rolig helg. 13 minutter senere parkerer en Volkswagen Crafter lastet med en bombe på 950 kilo utenfor inngangen til Høyblokka i Regjeringskvartalet. Bomben går av klokka 15.25. På Evas arbeidsplass etableres en kommandostab som skal skaffe utstyr, mat, toaletter og alt krimteknikere trenger for å tilbringe dagevis på åstedet. Ikke minst skal de skaffe folk. Eva og vaktlaget hun leder får beskjed om å rykke inn klokka 19.

– Du kan si at vi pleier å komme til åstedet når brannen er slukka. Da vi kom til Regjeringskvartalet, visste vi ikke om det var flere bomber der. Det lignet ikke noe jeg hadde vært borti før. Det lå glass og støv og folk så langt øyet kunne se. Det var vanskelig for hodet å begripe at det ikke var en film.

Eva og kollegaene måtte avgjøre hvor de ytre sperringene skulle gå. Vanligvis er det bare de som kommer innenfor sperrebåndene, men regjeringskvartalet hadde egne sikkerhetsfolk.

– Det var folk som måtte ivareta ting midt i åstedet vårt, forteller hun. 

I boka «På åstedet» beskriver hun omgivelsene slik: «Ting faller ned fra store høyder hele tida, overalt er det papirark, bøker, permer, deler av stoler og pulter, tastaturer, kaffetraktere, blomsterpotter, bilder og bilderammer. Det er full gjennomtrekk i den syttenetasjes Høyblokka. Dersom det faller ut en liten stiftemaskin, kan den ta livet av et menneske. Løse ledninger henger og slenger, mange steder er det ledningsbrudd, og gnistregnet spruter rundt oss. Strømmen er forsøkt skrudd av, men det går ikke fordi nødaggregater slår seg på.»

Tett knyttet

Kriminalteknikere fra hele landet jobber i regjeringskvartalet etter terroren. Først samler de sammen døde kropper, legger dem i likposer og fyller ut skjemaer om funnsted, klær og posisjon. Det tar hele natta. Eva får fire timer fri før hun er på plass igjen klokka åtte lørdag morgen. Hun kryper på knærne for å undersøke området for kroppsdeler. Så skal hun redde blytunge servere fra statsministerens kontor i 16. etasje. Tre ansatte hjelper til med å få dem ut av vinduet og over på en kran. Det tar mye lengre tid enn de trodde, og de mangler mat der oppe. En kontormedarbeider sier de hadde is til kaffen i går. Takket være nødaggregatet, er isen i fryseren fortsatt kald. Eva og personalet spiser is fra samme bolle på statsministerens kontor i et utbombet regjeringskvartal.

– Soldater som har vært ute sammen, blir tett knyttet til hverandre. Det ble også vi som var i Regjeringskvartalet. Vi har opplevd noe som er bortimot umulig å forklare til andre. De sterke inntrykkene ble nesten som en krigs­situasjon.

Først den 4. august, 13 dager etter terrorangrepet, er krimteknikerne ferdig med arbeidet på åstedet. Hver centimeter av området er gjennomsøkt. Eva har funnet bildeler og spor av kunstgjødsel. Så skal alt dokumenteres, og Eva skal møte pårørende. Til dem sier hun: «Jeg vet alt, du forteller meg hva du vil vite.» Senere skal hun vitne i rettssaken mot terroristen.

Hun har aldri angret på valg av yrke, men hun er ikke like tøff i alle sammenhenger.

– Når jeg jobber, er jeg aldri redd, bare skjerpa. I fritiden er jeg veldig mørkeredd. Jeg kunne ikke bodd i et hus med loft og kjeller. På jobb kan jeg fint gå inn i mørke bygg alene, fyke rundt og gjøre ting. Jeg er så trygg i det jeg holder på med, og trygg på kollegaene mine. Hadde jeg ikke vært det, ville jeg gjort en dårlig jobb. Det er trist at mange forsvinner fra politiet som 57-åringer. Da har de erfaring og trygghet.

Går altfor langt

Før Eva ble åstedsgransker, jobbet hun i seks år med overgrep mot barn. Når hun avhørte overgriperne, var hun påpasselig med ikke å opptre som dommer.

– Du har rett til å fortelle din side av saken, selv om du representerer noe som går på tvers av alle mine verdier. Mange overgripere brukte mye tid på å fortelle om overgrep de selv var utsatt for. Noen hadde medfødte legninger som ga dem veldig dårlige odds. Jeg skulle ikke dømme dem, det er domstolens jobb.

Eva er opptatt av skillet mellom ulike, profesjonelle roller. Det skulle hun ønske media også var. Hun synes journalister og pressefotografer går altfor langt i å forstyrre eller prøve å overta politiets arbeid.

– Jeg har hatt primalskrik når jeg har sett fotografer på vei over sperrebånd. Respekterer de ikke jobben min, er det mitt minste problem å ta fra dem kameraet og pågripe dem. Under en drapssak i 1997 var de pårørende hysteriske etter avisoppslag om «homodrap». Moren til den drepte satt på et lite tettsted og visste ikke at sønnen var homofil. Folk gjør seg mange rare tanker når de leser om «homodrap». Hadde han skyld i det selv? Media beskrev også i detalj hva drapsmannen hadde gjort med liket. Hva slags krav har befolkningen på å få vite det? De har krav på å få vite at det har skjedd et drap, hvor det har skjedd og at vi har tatt gjerningsmannen.

Skikkelig udelikat

Krim som underholdning har Eva liten interesse for. En av verdens mest sette tv-serier, CSI, handler om åstedsgranskere i Las Vegas. Den betrakter hun mest som en komedie, siden alt er så pent og ordentlig.

– Jeg kan love deg at jeg ikke kommer velsminka i hvit buksedress til et åsted klokka tre på natta. Mye av jobben min er skikkelig udelikat. En dame tilsto at hun hadde prøvd å drepe mannen med musegift. Hun hadde kasta emballasjen i søpla, og da tok vi inn hele konteineren med søppel. I åtte timer sto vi og tråkka i mark og dritt til langt oppå knærne, og til slutt fant vi søppelposen. Dama ville skilles, men hun syntes kanskje det var lettere å ta livet av mannen enn å si det til ham. Du verden, så mange som tenker annerledes enn meg, uten at de regnes som psykisk syke. Det synes jeg er veldig fascinerende.

Drap begås langt oftere av menn enn av kvinner, men Eva ber oss huske at også kvinner kan skade andre.

– I en del rettssystemer ser vi at damer slipper unna med veldig mye. Spesielt psykisk terror, men også seksuelle overgrep. En mor misbruker jo ikke barnet sitt, tror man. Jo, det fins mange eksempler på det. Men det er helt klart at menn stiller annerledes i utøvelse av vold. Her er det store kjønnsforskjeller både hos mennesker og dyr. Hvis noen dæljer til deg som kvinne, er din vanligste reaksjon å fryse, bli veldig redd og tenke: «Hva gjorde jeg for å få det slaget?» Det første en mann gjør i samme situasjon, er å slå tilbake. Jeg har jobbet mye med hunder, som har lignende reaksjonsmønstre. Jeg tror dette er mye mer medfødt enn tillært.

Godtroende tilskuere

Eva mener nysgjerrighet er en viktig egenskap for en kriminaltekniker. Hun er opptatt av å finne sammenhenger og liker spørsmål som har et svar. For å finne det rette svaret, må hun være villig til å tenke utenfor boksen.

– Mange tenker at drapsmenn skal se ut og være på en bestemt måte. Sånn er det ikke i det hele tatt. Det er mange grunner til at en situasjon kan bli som den blir. Jeg må ha et åpent sinn. Jeg kan heller ikke tenke at gjerningspersonen er et dårlig menneske før jeg har hørt vedkommendes historie.

Da Eva begynte som åstedsgransker i 1992, var alle kollegaene menn. Nå er det jevn kjønnsfordeling. De har faste vaktordninger, og de fleste har ferie i løpet av sommeren. Skjer det et terrorangrep, må de likevel komme på jobb.

– Sånne som meg kommer av seg selv når det skjer noe alvorlig, vi blir ikke ringt etter. Da det var skyting ved utesteder i Oslo i juni, skjønte jeg at jeg måtte pelle meg på jobb.

Eva kan ikke si et pip om masseskytingen i Oslo i sommer, siden saken ikke er ferdig behandlet. Men hun snakker gjerne om gamle saker, som ranet av Postens verdisentral i Oslo i 2003.

– Denne ransgjengen hadde flere stunt der folk trodde det var en politiøvelse. De sto med mørke kjeledresser, finlandshetter og svære automatvåpen, uten at noen løftet et øyelokk. Hadde det samme skjedd i Israel, ville det blitt full katastrofealarm. I Norge er vi naive og tror det beste om folk. Disse ranerne opptrådte med den største selvfølge. Har du den rette attituden, kan du komme unna med mye.

Føler seg rusten

Postranet i 2003 var faktisk en øvelse, men ikke en uskyldig en – og ikke i regi av politiet. Ransmennene øvde seg til et større prosjekt: Nokas-ranet i Stavanger året etter. Det første ranet ble ikke oppklart, men sporene som ble sikret, ble viktige for opprulling av ransligaen senere. Jo flere kriminelle som fins i DNA-registeret, jo nyttigere blir det. For å kunne registreres, må du gjøre noe straffbart som kan gi fengsel i inntil seks måneder.

Siden Eva startet i politiet, har teknologien utviklet seg mye. Blant annet trengs det mye mindre av et materiale for å kunne detektere DNA i dag. Det stiller høyere krav til krimteknikerne når de skal sikre og behandle funn på åstedet.

Vil du følge i Evas fotspor, må du ta en omfattende fagprøve etter grunnutdanningen som politi. Fotokunnskap er viktig, for åstedet skal dokumenteres med riktige lysforhold og proporsjoner. Du må lære om skytevåpen, blod og hvordan det avsettes, og utseendet til skader fra ulike redskap brukt på ulike måter. Du trenger kunnskap om alt fra rus til gasser, brann og sprengstoff. Ikke minst må du kunne bruke kriminalteknikkens mange hjelpemidler.

– I mitt yrke skjer det så mye hele tida at du er nødt til å følge med. Jeg liker nesten ikke å ha tre uker ferie, da kjenner jeg meg rusten når jeg kommer tilbake. Jeg stoler aldri på teknologi alene, og mener vi aldri må glemme grunnprinsippene. Jeg kommer aldri til å kjøre førerløs buss heller.

Drap oppklares raskere

I 1993 skjedde en overfallsvoldtekt og et drap på samme dag i Oslo. To ofre på ulike steder i byen viste seg å ha vært utsatt for den samme gjerningsmannen. På det ene åstedet ble det funnet en tom plastpakning til et kondom. På det andre ble det funnet et brukt kondom med samme serienummer. Det ble avgjørende spor i sakene. Har gjerningspersoner blitt flinkere til å skjule sporene sine siden den gang? Nei, mener Eva.

– Få gjerningspersoner har tenkt nøye gjennom ting. Det er sjelden snakk om de skarpeste knivene i skuffen. Mye kriminell aktivitet skjer som følge av en situasjon der og da. Og de som har tenkt seg om, legger igjen spor uansett. Du klarer ikke å skjule alt, det ville ikke jeg klart heller. Uløste drap i Norge tror jeg du kan telle på én hånd. Slik har det vært lenge, men drap oppklares raskere nå.

Cirka 80 prosent av norske drap begås av noen som kjenner offeret fra før. Når det ikke er tilfelle, blir kriminalteknikken helt avgjørende. 97 prosent av alle drapssaker løses. Selv har Eva aldri blitt drapstruet, men hun har hørt rykter om at noen vil bli kvitt henne. Til tross for den tøffe jobben, kobler hun helt av i fritiden.

– Når jeg kommer hjem, er jeg fri i hodet. Det er viktig for meg å være mye ute i skog og mark. Jeg går langt og bratt. Skal du takle et psykisk tungt yrke, bør du ha en viss fysikk.

Tidligere var Eva gift med en mann som også jobbet i politiet. Hun har ingen barn, men hadde hund i 26 år. Har hun viet seg så mye til jobben at hun kikker etter spor når hun besøker venner? Hun nøler med å svare ja, men kommer til slutt med en innrømmelse. 

– Jeg kan flire litt av folk som har panikkrydda. Det ser jeg.

Eva B. Ragde

• Født i 1963 i Trondheim.
• Politioverbetjent ved Kriminalteknisk seksjon, Oslo politidistrikt.
• Ble Oslo-politiets første kvinnelige åstedsgransker i 1992.
• Vant Politiforums ærespris 2016 for sin enestående faglig dyktighet og utvikling av fagfeltet.
• Utga boka «På åstedet» i 2020, i samarbeid med Trude Teige. Tv-serien «Eva bak sperringene» er basert på boka og ble vist på Discovery+ i fjor.

Intervjuet sto på trykk i =Oslo nr. 9/2022.