Hun flytter makt med kameraet

Da Monica Strømdahl sjekket inn på New Yorks billigste hotell, ble hun vitne til et parallelt boligmarked. Det skulle prege de neste 20 årene av hennes liv som fotograf og filmskaper. 

Tekst: Kari Bu
Foto: Leikny Havik Skjærseth

Når vi tenker på hjemløshet, ser vi gjerne for oss noen som ligger utendørs i sove­pose. Men de fleste som defineres som hjemløse er usynlige for forbipasserende. De sover i midlertidige boliger, som krise­sentre, hospits eller på sofaen hos en venn. I USA bor mange også på hotell. Det oppdaget Monica Strømdahl da hun selv trengte et billig sted å overnatte. 

Vi møter henne utenfor Mela Café i Oslo sentrum, et steinkast fra der hun bor. Hun har aldri vært hjemløs, men da hun kom til New York i 2005, etter fotostudier i England, kunne hun ikke velge og vrake i overnattingssteder.

– Fotografiet står veldig sterkt i USA, og jeg ville lære av det. Jeg fant byens billigste hotell og bodde der i en måned. International Centre of Photography, en fotoskole midt på Manhattan, tok meg under vingene sine. På dagtid hadde jeg praksisplass hos etablerte fotografer og i magasinredaksjoner. 

På skolen fikk hun låne fotoutstyr, mørkerom og digitalstudio, mot at hun sorterte bøker i biblioteket. Hjemme på hotellet traff hun til sin overraskelse folk som brukte det nærmest som sosialbolig. Rommene var trange og kunne mangle vinduer. Prisen var der­etter, med rabatt for opphold over lengre tid. 

– Jeg traff en kvinne som hadde bodd på hotellet i fem år sammen med kjæresten. Hun var oppvokst i landlige omgivelser i New Hampshire, men det livet var ikke noe for henne. Hun ville bo der det skjedde mer, og da var dette hotellet det beste de kunne oppnå. 

En mann hadde bodd på hotellet i 20 år. Han var pensjonert elektriker, og betalte husleie ved å fikse det elektriske. En annen hadde gjort om rommet sitt til en kiosk, der han solgte dopapir, sigaretter og andre nødvendigheter. 

Tryggheten tok slutt

Ikke alle som slo seg ned på hotellet hadde store problemer, men alle trengte et trygt og rimelig sted å sove. Monica fikk venner blant dem, og kom tilbake år etter år, samtidig som hun jobbet som frilansfotograf i Norge. I 2013 tok tryggheten de fant på hotellet slutt. Området rundt var blitt gentrifisert, hotellet måtte stenge, og beboerne ble kastet ut. De følte seg urettferdig behandlet, og Monica ville kjempe sammen med dem. 

– Nedleggelsen av hotellet gjorde såpass inntrykk på meg at jeg ville dokumentere dagliglivet til denne gruppen mennesker, de usynlig hjemløse. De mistet ikke bare et sted å sove, men også tilhørigheten til et miljø.

Monica kalte prosjektet Flophouse America. Ordet flophouse stammer fra slutten av 1800-tallet, da det betegnet et billig og lurvete losjihus, ofte med store sovesaler. «Flop» betyr å falle om, og et flophouse var et sted å kollapse. I dag brukes ordet for å beskrive ethvert slitent hotell eller herberge der folk bor i mangel av bedre alternativer.  

– Etter hvert søkte jeg og fikk midler fra Fritt Ord for å dra til flere byer. Jeg spurte meg fram til byens billigste hotell, og bodde der til jeg ble kjent med noen som ville dele sin historie. 

Til sammen besøkte hun flophouses i tolv stater, i alle hjørner av USA. En viktig drivkraft for prosjektet var å vise at ikke alle beboerne kunne skjæres over én kam. Men når de delte sin historie, startet de ofte med å fortelle om samme tema. 

– Et fellestrekk ved folk jeg møtte, var at de fortalte om helseproblemer. Enten var de selv blitt syke, eller noen i familien var syke eller skadet. De manglet helseforsikring og hadde ikke oppsparte midler. Da gikk det ganske fort nedover fra en stabil hverdag med jobb og bolig. I Norge raser ikke livet ditt like kjapt når du får utfordringer med helsen.

I dag er klientellet bredere enn for 20 år siden, forteller Monica. Flere kommer ikke inn på det tradisjonelle boligmarkedet, fordi de ikke kan vise til høy inntekt eller betale et stort depositum. 

Tiden gikk saktere

Prisen på billighotellene i USA varierer mye fra delstat til delstatstat, men de følger ikke prisveksten i samme tempo som områdene rundt. Slik sett har leietakeren en slags beskyttelse. Hotellene dekker et behov som det offentlige ikke dekker.

– Mange sjekker inn og tenker at det er midlertidig, men dessverre blir det fort permanent. For mange er denne typen hjem et skritt oppover, men det er ustabilt. 

Monica opplevde at tiden gikk saktere inne på et flophouse enn utenfor. Fotoprosjektet krevde langsomhet, og når hun snakker med oss, er det også sakte og ettertenksomt. 

– Jeg har lært å holde munn og vente. Når jeg ville fotografere folks dagligliv, måtte jeg være tålmodig. Jeg visste ikke med det samme hvem jeg ville få et nært forhold til. Det måtte være en naturlig prosess der folk ikke ble overrumplet. Jeg hadde ingen deadline. 

For tiden er hun best kjent som filmskaper, etter å ha reist rundt med filmen «Flophouse America», som handler om én av familiene hun møtte på ett av disse hotellene. Filmen hadde verdenspremiere i mars i fjor, og i dag skal vi ta følge med Monica til en visning på Gimle kino for å innlede filmens liv på norske kinoer. Men først vil vi vite hvordan hun ble filmfotograf.  

– Under fotoprosjektet ble jeg kjent med en familie der jeg fotograferte sønnen Mikal. Så dro jeg videre, men Mikal var vanskelig å glemme. Han kjempet for at foreldrene skulle slutte å drikke. Jeg tenkte at han var et løvetannbarn. Er det én som skal klare å bryte den onde sirkelen, så er det ham.

Måtte føle seg frie

Monica dro tilbake til hotellet der familien bodde for 750 dollar i måneden, og ble bedre kjent med faren Jason og moren Tonya. De hadde vært hjemløse i mange år, og da Tonya ble gravid, sjekket de inn på hotellet. Jason jobbet som kokk på en døgnåpen diner, og fikk med mat hjem fra jobb. Begge var avhengige av alkohol, og før de fikk Mikal også av andre rusmidler.

Før Monica begynte å filme, brukte hun mye tid på å flytte makt fra seg selv og kameraet og over på familien. Hun ville være sikker på at de ikke ble altfor høflige, de måtte føle seg frie til å stoppe henne om de ikke lenger ville delta i prosjektet. Men hvordan fikk hun plass til å jobbe på det lille hotellrommet deres, hvor nesten hele filmen foregår? 

– Jeg fikk plass i hjertet deres, der var det romslig. Da vi lagde filmen, var jeg der i halvannen måned av gangen, én gang i året. Rommet mitt var tvers overfor deres. 

Familien kunne bli sur da Monica skrudde av aircondition-anlegget på rommet. Hun mente ulyden ville påvirke lydopptaket, men det ble varmt uten, særlig om sommeren. På de varmeste dagene ble det lite filming, da familien foretrakk avkjøling. Den begrensede plassen gjorde at de må leve tett sammen, og selv om filmen starter idyllisk, skjønner vi etter hvert at 12-åringen tar skade av foreldrenes rusmisbruk. 

– Det er vondt å se når Mikal ikke blir hørt og behovene hans ikke blir møtt. Filmen er bevisst laget fra hans perspektiv, derfor er alkoholen et problem. Hadde jeg valgt foreldrenes synsvinkel, ville alkohol kanskje vært løsningen. Den er jo plasteret på sår og traumer de sliter med. For de voksne er nok andre problemer større, ting som Mikal ikke ser. 

Den voksne i rommet

Norge ligger ikke langt bak USA i andelen barn som vokser opp med alkoholavhengige foreldre, sier Monica. Det handler ikke alltid om fattigdom, men når det kommer i tillegg, er det en vanskelig plattform å bygge videre på. 

– For Mikal hjelper det lite at foreldrene kommer fra noe enda verre. De ønsket å gi sønnen en bedre oppvekst enn de selv hadde hatt, og på mange måter lyktes de med det. Den amerikanske drømmen tror de ikke på lenger. 

Monica var aldri redd for Mikals sikkerhet på hotellet, men hun bekymret seg for konsekvenser av livet han levde på sikt. Samtidig lot hun seg villig bruke i hans eget prosjekt. 

– Mikal syntes filmprosjektet var en god anledning til å vise foreldrene hvordan det føltes å være ham. Han var sikker på at det kunne skape endring hos dem. Barn som vokser opp i ustabile hjem må være den voksne i rommet, men de har kanskje ikke makt til selv å skape endringen som trengs. Foreldrene var motivert av at åpenheten kunne føre til økt forståelse og forhåpentlig et bedre liv.

En dag Monica ikke var til stede, skjedde det noe dramatisk i familien. Vi diskuterer om vi skal spoile filmen for leserne, men velger å la være. Det som skjedde, fikk henne til å tenke at filmen ikke kunne fullføres. 

– Det var Mikal som ringte og fortalte meg om hendelsen. Når de likevel inviterte meg til å fullføre, tok jeg det som en enorm tillitserklæring. Ingenting i filmen er rekonstruert, alt er ekte. Det er min foretrukne måte å fortelle historier på, da slår det mye hardere. 

Stolt, trist, glad og flau

Vi tar trikken til Frogner, der tradisjonsrike Gimle kino er tapetsert med plakater av «Flophouse America». Her inne synes Monica også at tiden går saktere. Å se film på kino kan ikke sammenlignes med å se film hjemme, mener hun. Kinoen er en møteplass, og det blir svært tydelig denne kvelden. Medarbeidere, venner og kjente kommer bort til filmskaperen. Kinoen har bare én sal, så alle som er her skal se det samme. Monica kalles opp på scenen og forteller hva faren Jason sa da han leste anmeldelser av filmen.

– Han sa at han kjente seg stolt, trist, glad og flau. Da Mikal fikk se materialet for første gang, sa han: «Jeg kan se at det er din første film.» Livet ble ikke det samme etter at jeg møtte Mikal. Jeg skal hilse fra ham og ønske dere en god filmopplevelse. 

Monica kjøper M-sjokolade, Fox og Nox i kiosken. Selv vanlig godteri ser elegant og gammeldags ut på Gimle, der det ligger pent utstilt foran disken. Snart kommer en medarbeider fra filmen og tilbyr henne noe mer mettende – et brett med sushi. Vi fortsetter intervjuet mens de andre ser film. 

– Det er noe spesielt med Gimle, det husker jeg fra jeg var liten. Det var noe alvor, noe annerledes og helt eget ved denne salen.

Gikk med Aftenposten

Da Monica skulle velge yrkesvei, sto det mellom foto og malekunst. Hun har alltid ønsket å lage noe og samtidig jobbe med mennesker. 

– Det mest verdifulle jeg kan tenke meg, er å investere tid i andre mennesker. Jo mer tid man investerer, jo mer finner man felles grunn. Selv uten felles språk tror jeg man kan finne felles forståelse bare man tilbringer nok tid sammen. 

I dag jobber hun fulltid som fotojournalist i Aftenposten, en avis hun har lang erfaring med.  

– Min første jobb var å gå med Aftenposten som 13-åring. Det var en fin jobb, jeg fikk oppleve gatene jeg kjente uten folk. Men det var hardt å stå opp klokka fem om morgenen når jeg er b-menneske. 

Hun vokste opp på Prinsdal i Oslo sør og hadde en ganske annerledes barndom enn Mikal, men kan likevel kjenne seg igjen i noe.  

– I likhet med ham laget jeg min egen virkelighet som barn. Virkelighet og fantasi var litt flytende. Jeg løp mye rundt i skogen sammen med venner og skapte en fantasiverden. Mikal gjør det gjennom gaming. Det er en fin mulighet for ham, siden han ikke kan ta med venner hjem fra skolen. Gamingutstyr har blitt så tilgjengelig at det ikke trenger å være dyrt. Det er viktig at barn kan skape sine egne rom.  

Kom til Norge

Hun venter fremdeles på distribusjon av filmen i USA. De etiske dilemmaene er langt fra ferdige selv om filmen er det.  

– Familien er med på å bestemme hvor filmen havner. Om den bare skal ses i lukkede rom av fagfolk og studenter, om den skal vises på kino i USA eller kanskje på en strømmetjeneste. Alt har vært en langsom prosess. Filmteamet har hjulpet Mikal med en terapeut, som har fått stor betydning for ham. Terapeuten hjelper ham å navigere i skolesystemet og søke jobb.

Mikal er skoleflink, særlig i realfag. Nå er han 19 år, og i fjor høst tok han sin første tur med fly. Han fikk sitt første pass og reiste ut av USA for første gang. 

– Han kom til Norge for å bli med på Bergen internasjonale filmfestival i oktober. Vi tok toget fra Oslo sammen, en tur jeg aldri har tatt selv, så vi opplevde begge noe nytt. Det virker som om han synes det er interessant å se hvordan folk samles rundt dokumentarfilm.

På festivalen i Bergen fikk filmen pris for beste norske dokumentar. Selv mener Monica at det går an å lage dokumentarfilm om absolutt alle mennesker. 

– Alle har en historie å fortelle, og ti filmskapere kan lage ti vidt forskjellige filmer av samme historie. Det fins ingen fasit på hvordan den skal fortelles. 

Et stort privilegium

Monica tenker mye på hvordan mennesker kan bygge hverandre opp, og hvordan vi kan tette sprekkene i samfunnets sikkerhetsnett. Her har alle et ansvar vi ikke bare kan overlate til velferdsstaten, mener hun.

– Hvis vi mister det å se hverandre og ta ansvar for hverandre, da mister vi en felles menneskelighet. Alle kan gjøre noe . Du husker den ene læreren som så deg og verifiserte din måte å se verden på, det kan vare livet ut. 

Hun har alltid følt en plikt til å engasjere seg. Med dokumentarfilm og foto vil hun gi folk nye perspektiver på andres liv. Hun synes det er viktig å stå sammen med dem som kjemper for verdighet. Som presse­fotograf i Norge har hun også møtt folk i livskriser. 

– Kameraet er et verktøy for å komme nær mennesker. Det at noen slipper fotografer og filmskapere nært innpå, tar jeg aldri for gitt. Det kjennes som et stort privilegium. 

Til slutt vil hun fortelle om det fineste øyeblikket hun opplevde med Mikal. Det var da han så filmmaterialet for første gang, løst redigert. 

– Han spurte faren om han kunne se hvordan livet hadde vært for ham, og Jason sa ja. Mikal fikk validert sitt perspektiv, han fikk forståelse og bekreftelse. Det var utrolig viktig for meg, som hadde tatt opp så mye av tiden deres. 

[FAKTA]

Monica Strømdahl

• Født i 1982 i Oslo, hvor hun i dag bor og jobber som fotojournalist i Aftenposten. 
• Utdannet i fine art photography fra Falmouth College of Arts i England. I 2019 vant hun prisen Årets bilde fra Pressefotografenes klubb. 
• Siden 2005 har hun dokumentert livene til mennesker som bor i slitte, billige hoteller i USA, såkalte flophouses. Først som fotograf, senere som filmskaper.
• Filmen «Flophouse America» vant i 2025 priser ved filmfestivaler i Italia, Irland, Danmark og Kroatia, og ble kåret til beste norske dokumentar under Bergen internasjonale filmfestival (BIFF). 

Teksten sto på trykk i =Oslo nr. 3/2026. Senere fikk «Flophouse America» Amandaprisen for beste dokumentarfilm.