
Hu var så stolt og rak, og virka så sterk og bestemt
Jarle Ekstrøm (46), magasinselger
Første gang jeg så a, og hu så meg, var på sosialkontoret på Ellingsrud. Det var noe med holdninga hennes.
Hu var så stolt og rak, og virka så sterk og bestemt. Åsså var a jævlig pen, da. Men vi snakka ikke den gangen. Bare stirra. Så møtte jeg a igjen på avrusinga. Da blei vi gode venner kjapt. Jævlig gode venner blei vi. Kunne sova i samme seng, uten at noe skjedde. Jeg hadde jo en annen kjæreste på den tida. Så mista vi kontakten i noen år. Jeg trur a var litt skuffa over meg.
Vi traff på hverandre tilfeldig, og tok opp kontakten. Så var det en dag hvor Elisabeth var så jævlig sjuk. Hu la seg inn på en madrass på baderomsgølvet, med termostaten skrudd opp på 50 grader. Allikavæl frøys a. Da gikk jeg inn og la meg inntil a, under dyna, det hjalp. Og vi var plutselig et par.
De åra etter det var de beste åra i mitt liv. Og i hennes også, trur jeg. Vi hadde det jævlig fint. Levde helt rock’n roll, drakk og festa. Vi hadde oss der folk kunne se oss. Det ga oss bare et kick. Vi ga faen i alle andre. I Akerselva hadde vi vår egen lille øy hvor vi følte vi var i fred, selv om folk kunne se oss fra alle kanter. Vi var et rock’n roll-par, hu og jeg.
Men så en dag blei min elskede sjuk. Lever’n hennes svikta. Hu fikk no medisiner, men det var flust med bivirkninger. Hu hadde så vondt at a ba meg om å få slippe å ta dem. Jeg var dum, og sa det sikkert gikk greit. Etter hvert bodde a på sjukehuset. Jeg satt der hver dag og så at a blei dårligere og dårligere.
Jeg hadde fått meg en praksisplass. Jobba hver dag før jeg dro på sjukehuset for å værra sammen med Elisabeth. En dag ringte dem meg på jobben, og sa jeg måtte komme til sjukehuset. Det var rett før nå, sa dem. Det lukta dritt der inne, og jeg blei forbanna. Har dere tenkt til å la dama mi ligge og daue i sin egen dritt, skreik jeg til dem som jobba der. Hadde bare lyst til å slå og slå. Klokka ett om natta døde Elisabeth. Jeg holdt a i hånda da a trakk sitt siste åndedrag. Den jula var uten latter.
I mars 2014 fikk jeg meg jobb. Det var godt, men jeg var fortsatt i sorg. Rett og slett deprimert, var jeg. Men sjefa var fornøyd med meg. Jeg klarte å begrense drekkinga til hælger og kvelder. Utover året blei jeg mer og mer usosial. Satt for det meste hjemme og drakk, aleine. Det hjalp ikke det heller. Men jobben beholdt jeg. Fikk firmabil og greier. Trudde at ting kom til å ordne seg. At det vonde skulle gå over. Savnet. Men det skjedde ikke.
I april 2015 skøyt jeg heroin igjen, for første gang på mange år. Samma måned mista jeg jobben. Så var det ut og inn av sjukehus, overdoser og dritt. Holdt på å miste armen på grunn av amfetamin og idioti. Til slutt ønska jeg bare å dø, så jeg kunne værra sammen med Elisabeth igjen. Men jeg visste at a ikke hadde villi det.
Det skjedde mye rare greier. Ting som gjorde at jeg blei sikker på at Elisabeth var der. Ting fløtta på seg, og det sto ting jeg ikke hadde skrivi. Ei natt så drømte jeg at jeg gikk inn på et kontor. Der satt det en fyr i hvit dress. Jeg sa at jeg var der for å se Elisabeth. Han sa at jeg ikke fikk se a. Da blei jeg forbanna, og sa at jeg krevde å se dama mi. Da kom plutselig Elisabeth ut av ei dør. Jeg tar a i arma mine, og holder a lenge. Det var som om hu var der. Jeg kjente den vesle, velkjente kroppen hennes mot meg, ikke som i en drøm. Da sier a: jeg kan ikke værra her med deg, men nå veit du hvor jeg er.
Jeg veit hvor hu er. Jeg veit hvor jeg er også. Ting har gått feil vei, sier jeg til Elisabeth. Jeg skulle vært en vanlig arbeidskar nå. I stedet er jeg en narkoman på et hospits. I dagboka mi fant jeg en hilsen Elisabeth hadde skrivi på bakerste side. «Kommer aldri til å slippe taket på deg», står det. Og så skriver a til slutt: «Er det noen som reiser, er det deg. Vil bare ha et lykkelig liv med deg, helt til mitt siste åndedrag.»
Det blei ikke sånn, og det blei sånn. Jeg veit ikke. Trur vi snart får se hverandre igjen. Det er det eneste jeg vil nå.
Fortalt til Even Skyrud, fra =Oslos julebok 2016.


Én kommentar
Karine Fossum
Kjære Jarle.
Trist å lese om tapet ditt. Håper du finner styrken til å kjempe videre i Elisabeths minne. Husker deg fra tidligere år, da jeg bodde på Ellingsrud. Du virket som en snill fyr. Lykke til.
Hilsen ‘nabo’