Hør om mitt gambiske prosjekt

Kate Ryen selger =Oslo, men den viktigste jobben gjør hun i Gambia. 

Jeg dro til Gambia da jeg var 18 år, til området Serekunda. Egentlig skulle jeg bare på to ukers ferie. Jeg ville ikke sitte og sole meg, men oppleve mest mulig. Hotellet mitt var ganske lurvete. Det var i grunnen flaks.

Jeg ble kjent med en kvinne, Fato, som jeg flyttet inn hos. Jeg ville ikke være noen «lottokupong» for henne, så jeg testet om hun var grådig. Det var hun ikke i det hele tatt. Jeg tok meg av den yngste datteren hennes. Det var helt naturlig for meg. Hun het Awa. Hun var tre måneder da. Jeg tok henne på ryggen, og hadde henne med meg over alt. Jeg levde akkurat som dem, og dusjet ute med bøtte. Vannet var avstengt mellom klokka 10 og 18, før det ble slått på igjen noen timer. Hver morgen var vi på markedet og kjøpte mat. Om kvelden solgte vi peanøtter på gata utenfor kinoen.

Jeg ble der nede i to år, og så elendigheten med flerkoneri. Jeg lærte konene å dyrke sin egen mat, så de slapp å være avhengig av mannen. Vi dyrket det som gikk raskest – gulrot, paprika, mais … Flere av kvinnene skilte seg, og klarte seg mye bedre etterpå. Det egentlige problemet er at de får for mange barn. Mange unge jenter blir lurt av søtprat fra eldre menn. Hele livet deres kan bli ødelagt når de blir gravide for tidlig.

Idealet er å føde mange barn, slik det var her for hundre år siden. Jeg har støttespillere der nede som opplyser dem, som Serekunda videregående skole. Ungdomsskolen vil også bruke meg som talsperson. Vi sørger for at jentene får prevensjon uten at mannen vet det. Det er ikke smart å få ti barn når du ikke har penger. Ingen av barna har mulighet til å få utdannelse. Det fungerer ikke slik som før, at gutter kan forsørge familien. De har jo gjerne to koner med 10-15 barn, og ingen jobb. Det blir aldri noe framskritt av det.

Awa, Kate og noen andre gjester i en barnedåp. (Kates egne bilder)

Jeg har ganske velstående foreldre, som har støttet meg i det veldedige arbeidet. Etter to år i Gambia var jeg hjemme i åtte måneder. Så dro jeg ned igjen og ble der i fem år til. Jeg dro ut på landsbygda og gravde brønner med både hender, spader og bøtter. Med vannbrønner kunne de dyrke mer mat. I Gambia får alle i hvert fall ett måltid om dagen. Det er alltid noen som inviterer deg på en form for middag med ris. Jeg så mer sult da jeg var i Mexico: Gatebarn sniffa lim for å holde sulten på avstand.

Når jeg driver med viktige prosjekter har jeg ikke behov for å ruse meg. Jeg har hendene fulle. Hjemme i Norge har jeg ikke mulighet til det. Da tyr jeg til det jeg kjenner best. Jeg var veldig ung da jeg begynte. Den ene dagen lekte jeg med dokker, den neste satt jeg med sprøyta i armen. Jeg var forelska i en gutt som drev med sprøyter. Jeg løy og sa at jeg var eldre enn jeg var. Dette var i 1977, da heroinen begynte å komme på gata. Alle som brukte det var unge, og ingen skjønte konsekvensene.

Jeg reiser fortsatt til Afrika. Jeg bruker mye av pengene jeg tjener på salget av =Oslo. Jeg skal kanskje ikke snakke om alt jeg tjener penger på. Nå har jeg søkt om trygd. Da kan jeg være i Gambia over lengre tid. Jeg er fortsatt et menneske med hjerte. Jeg har lovet meg selv å aldri glemme at mange har det verre enn meg, selv om jeg er rusavhengig. Faren min minnet meg også om det. Jeg var heldig med familien min.

I dag er den lille jenta jeg passet 34 år og har to døtre. Jeg betaler for privatskole til den eldste datteren. Pengene går direkte til skolen så jeg vet hvor de havner. Den koster 1500-2000 kroner i året. De har ikke sjans til å betale det selv. Awa er gift med en eldre mann som har åtte barn med sin andre kone i Gambia. Han har også en kone i Spania. Han var talentfull og hadde sitt eget TV-program i Spania, men det ble det slutt på. Han er ingen forsørger akkurat. Han løy for Awa, så hun visste ikke om de andre konene da de giftet seg.

Jeg har skaffet prevensjon til Awa. Hun skal ikke ha flere barn, det er min ordre. Awa og døtrene hennes vil gjerne til Europa. De har helt urealistiske forestillinger om hvor bra det er. I virkeligheten selger de fleste gambiere narkotika for å overleve når de kommer hit. Når de drar tilbake, forteller de ikke sannheten. De gir inntrykk av at det var kjempeflott. Jeg har et par kamerater fra Gambia som var gift med norske damer. De skilte seg etter at de fikk papirer, og tok med seg en gambisk dame til Norge. Men de har ikke råd til å forsørge henne, så de må skille seg igjen. De afrikanske damene har jo skyhøye forventninger til levestandarden her.

Alle tror at de hvite er rike. Jeg løy så mye til en fyr i Gambia at han til slutt trodde jeg hadde et pengetre i hagen. Det er lett å innbille dem ting fordi de er så fattige. Mange utnytter det. Selv har jeg aldri følt meg utrygg i Gambia. Folk passer på meg, og jeg har et supert forhold til mange. Jeg er meg selv uansett hvor jeg er. Det tror jeg har gitt meg mye respekt der nede. Det hjalp også at faren min kom på besøk to ganger.

Når jeg selger Erliks julebok går så og si alle pengene til prosjektet mitt med å informere unge jenter i Gambia. De har ingen kunnskap om hvordan man skal få til en god utvikling. Det er umulig hvis de skal få så mange barn.

Teksten sto i Erliks julebok 2015.