Hjemløs vender hjem

Frank Aas har vært hjemløs to ganger i løpet av livet. Hans erfaringer samsvarer langt på vei med funnene i en ny rapport om bostedsløse i Norge fra Oslo Met. Kort sagt: Det går riktig vei.

Jeg har kjent Frank siden han begynte å selge gatemagasinet Erlik for rundt syv år siden. Senere ble han også barista på Erliks kaffebar, Erlik Kaffe. Likevel vet jeg svært lite om den høye, avslappa fyren med hestehale og flust av tatoveringer. Jeg vet at han tidligere har vært avhengig av heroin, og at han nå går på substituttet metadon. Jeg vet at han er en rolig fyr, en som for det meste holder seg for seg selv. Men så lite deler Frank, at da han for tre år siden ble hjemløs, så visste jeg ingenting om det. Når han forteller, mener jeg å huske en forandring i ham den gang. Jeg husker at jeg tenkte at Frank ikke hadde det så bra.

– Ja, det kan nok hende jeg var litt surere enn vanlig. Kanskje litt fjern. Det gjør noe med deg aldri å få skikkelig søvn, innrømmer han.

– Jeg deler nok ikke så mye. Om jeg har bodd ute eller inne, så har jeg alltid bodd aleine. Da blir man fort litt sær og stille.

Frank ler og byr på kaffe hjemme i stua si.

Knuste fordommer

Jeg må innrømme for Frank at det å komme inn i hjemmet hans, fikk meg til å føle på fordommene mine. De er der fortsatt, på tross av åra jeg har jobbet med rusavhengige og hjemløse. Jeg vet ikke helt hva jeg hadde sett for meg da jeg avtalte å besøke Frank i den kommunale leiligheten på Ullernåsen i Oslo, men det var i hvert fall ikke det jeg ser rundt meg her jeg sitter i en behagelig lenestol. Det er så reint og ryddig på de 40 kvadratmeterne, at jeg rødmer når jeg tenker på mitt eget hjem. Sengeteppet er strammet på militært hvis, og ikke så mye som en hybelkaninunge kan skimtes i krokene. Frank gliser når jeg nevner det.

– Jeg har jo hatt et sted å bo det meste av livet og har alltid vært opptatt av å ha det skikkelig rent og ryddig. Bruker tid på det hver dag. Dette stedet er nesten for stort, da det blir så mye å holde rent og ryddig. Men jeg kan jo ikke klage, når jeg har hatt så flaks.

Første gang Frank var hjemløs, la han bak seg det han kaller et A4-liv. Det er rundt tolv år siden nå. Ting skjedde, og kontakten med menneskene han hadde rundt seg ble brutt. Han forteller at det gjør ham bitter å tenke tilbake på den perioden i livet.

– Jeg hadde ingen som ville stille opp for meg.  Ingen venner igjen, ingen familie. De mente jeg trengte hjelp, men ingen kunne hjelpe med det viktigste, det eneste jeg mente jeg trengte: en seng, et hjem.

Uteliggerlivet

Ettersom det gikk opp for Frank hva det innebar å måtte sove ute, ble han gradvis mer redd enn bitter. Han beskriver en overgang i livet som det er vanskelig å forestille seg.

– Det finnes ingen kurs for dem som havner på gata. Du må lære alt sjøl. Omstille hodet ditt. Alt det jeg var vant til å ha –en seng, mat, penger, alt jeg hadde tatt som en selvfølge –var borte over natta. Det føltes som å gå tilbake til steinalderen.

Også for tolv år siden fantes det noen sikkerhetsnett i samfunnet for dem som blir hjemløse. Jeg har i mange år fått høre at de fleste som sover ute i Norge, har valgt det selv eller er papirløse. Derfor lurer jeg på om Frank søkte hjelp hos Nav, eller annetsteds, da han havnet i denne situasjonen første gang.

– Nei. De første månedene jeg var hjemløs, søkte jeg ikke hjelp i det hele tatt. Jeg meldte meg rett og slett ut av samfunnet. Var så skuffet over menneskene rundt meg. Da jeg etter en stund prøvde å få akuttovernatting eller plass på hospits, fikk jeg beskjed om at jeg måtte være narkoman for å benytte tilbudene. Jeg var ikke det – ennå.

Ensom ulv

Flere ganger under besøket snakker vi om å velge ensomhet. Også da Frank bodde ute, var han det han kaller «en ensom ulv». Han oppsøkte aldri andre i samme situasjon og prøvde heller ikke å ta kontakt med mennesker fra sitt tidligere liv. Han vandret alene og sov alene. Han insisterer på at han trives aller best i eget selskap, men etter hvert innrømmer han at også han kan savne noen.

– Når du bor på gata, er det best å være alene. Du kan ikke stole på noen, og du orker ikke å ha ansvar for noen. Men nå kunne jeg tenkt meg en kjæreste. For første gang føler jeg på at det kan bli litt ensomt.

Konstant frykt

– Det første året jeg bodde ute, så levde jeg livet «på loffen». Litt som han der, sier Frank og peker på tv-en, som har stått på siden jeg kom.

På skjermen viser Lars Monsen hvordan du fyrer opp et bål i snøen.

– Det var litt stilig, på en måte. Kunne gå hvor jeg ville, og ikke ha noe jeg måtte gjøre.

Frank blir stille, ser litt på programmet mens han tenker tilbake på opplevelsene fra tolv år tilbake. Han kommer fram til at det hele likevel var mer skremmende enn idyllisk.

– Du går rundt hele tiden. Hver dag. Hele døgnet, bortsett fra når du sover, så er du i bevegelse. Det var frykt som var årsaken. Jeg var redd for å legge meg og sove, eller bare sitte ned og hvile. Jeg opplevde å bli rana og hersa med, ja til og med å våkne uten klær. Sånt skjedde.

Hvor sover man når man er hjemløs uteligger, slik Frank var den gang? Han ramser opp steder som parkeringshus, portrom, skogholt og benker, og mener han etter hvert ble dreven i å finne steder som var relativt skjulte og trygge. Likevel ble han ofte forstyrret, og det var ikke bare av andre hjemløse eller ranere.

– Vektere og politi vekket meg og jagde meg som oftest, hvis de fant meg. Ikke alle var kjipe, men de fleste. Jo yngre politifolkene var, jo mer skulle de tøffe seg og vise at de hadde makt. Jeg skjønner ikke meningen med å plage folk som bare ønsker å sove.

Narkoman

Den andre gangen Frank ble hjemløs, hadde han bodd i flere år i en hybelleilighet på Majorstua. Han forteller at han svært sjelden hadde gjester, den gang som nå, og at han aldri fikk klager. Likevel fikk huseier et tips fra andre beboere om at Frank injiserte heroin, og ifølge Frank er dette årsaken til at han ble satt på gata. Dette var rundt tre år siden. Ettersom Frank denne gangen var å regne som tungt rusavhengig, kunne han benytte seg av hybelhus og akuttovernatting som er øremerket denne gruppa.

– Denne gangen spurte jeg om hjelp med en gang. Jeg begynte også å lete etter en leilighet med en gang jeg fikk varsel om at jeg ble kastet ut. Men det er vanskelig å finne noe overkommelig, og i det du står uten bolig, har du mer enn nok med å overleve fra dag til dag. Men det var ikke mange dager jeg sov ute, før jeg fant tilbud jeg kunne benytte meg av.

Når vi snakker om kontrasten mellom første og andre gang Frank opplevde hjemløshet, mener han at det ikke bare var avhengigheten hans som førte til at han opplevde seg bedre ivaretatt. Det å møte de rette hjelperne i apparatet var minst like viktig.

– Jeg var så heldig å få en god saksbehandler hos Nav Solli. Han hjalp meg hele veien. Stod på for meg. Det var første gang jeg opplevde det. Det var han som til slutt fant dette stedet, forteller Frank.

Han ser seg beundrende rundt i stua vi i sitter i og fortsetter:

– Jeg bodde på et senter på Blindern en periode, rett før jeg fikk denne kåken. Tidligere studenthybler som huset rusavhengige. Vi fikk beskjed om at plassen skulle rives, og jeg var en stund redd for å måtte bo på gata igjen. Men bare en uke før vi måtte ut, fikk jeg en telefon fra saksbehandler om dette stedet. Så fort jeg gikk inn døra, sa jeg at dette tar jeg. Elska stedet med en gang. Det var innflyttingsklart, og saksbehandleren min sørget også for at jeg fikk 19 000 kroner i etableringsstønad, så jeg fikk kjøpt litt møbler og en tv. Det gikk veldig fort.

Metallmannen

Frank mener de største utfordringene med å skaffe bolig til mennesker som ham selv, er frykt, fordommer og myter. Da han ble kastet ut av leiligheten på Majorstua, hvor han hadde bodd i en årrekke, var det etter at bygården hadde fått nye eiere. Eiere som ikke kjente ham, men kjente til rusbruken hans. Han forteller at han frykter at noe lignende skal skje her. Det eneste han foreløpig har fått klager på i løpet av de to årene han har bodd på Ullernåsen, er høy musikk.

– Jeg skriver og spiller min egen musikk. Det meste er metal, så det må spilles høyt. Mange av tekstene handler om livet som uteligger.

Han forteller også at han er redd for at han ikke skal klare å få betalt leie i tide, selv om han alltid har vært veldig nøye med regninger og frister. Frank har byttet Navkontor etter flytting, og opplever oppfølgingen her som dårligere, og at henvendelsene hans ofte ikke blir besvart.

– Jeg har utgifter som alle andre, som skal betales i tide. Det er som om de ønsker å gjøre hverdagen vanskeligere for deg. Hvis du har vært hjemløs, så går du rundt og er redd hele tiden. Redd for å havne der igjen. Jeg er så glad i denne leiligheten, det er et koselig sted å bo. Hvis du ser ut av vinduet, så er det litt som å bo midt i skogen, sier Frank og nikker mot det store vinduet.

Idyll

Først nå oppdager jeg at leiligheten ligger på bakkeplan. At Frank har en bakdør, hvor han kan gå ut til en liten gressflekk på baksiden av blokka. Jeg blir ganske forvirret, for da jeg kom hit tok jeg heisen opp i sjette etasje. Frank forklarer at blokka er bygget inn i en fjellside, og at han bor akkurat på toppen. De i etasjen over bor på en måte i andre etasje, selv om de egentlig bor i syvende. Det er virkelig idyllisk når man sitter og ser ut. En kraftig kontrast til Franks fortellinger om livet som hjemløs.

Han åpner døra ut til det grønne.

– Jeg har ikke fått planta hage eller bygd platting, men jeg har i hvert fall fått meg et avokadotre.

[FAKTA]

De fem kategoriene av bostedsløse

• Personer som mangler tak over hodet kommende natt. Herunder regnes personer som sover ute, i skur og lignende løsninger som gir en form for ly.
• Personer som er henvist til akutt eller midlertidig botilbud, for eksempel natthjem, varme­stue, hospits, hybelhus uten leiekontrakt, pensjonat, hotell, krisesenter, campingvogn eller hytte på campingplass, krise- eller overgangs­bolig.
• Personer i fengsel som skal løslates innen to måneder og verken har egen eid eller leid bolig.
• Personer i institusjon som utskrives innen to måneder og verken har egen eid eller leid
  bolig. Herunder regnes alle typer institusjoner, inkludert barnevernets omsorg, som utskrives fra/går ut av barnevernets omsorg innen to måneder.
• Personer som bor midlertidig hos venner, kjente eller slektninger.

Kilde: «Bostedsløse i Norge 2020 – en kartlegging»

Stadig færre bostedsløse i Norge

Mens hjemløsheten øker i nesten hele Europa, er den halvert i Norge de siste åtte årene. En ny rapport foreller hva som kjennetegner dem som mangler bolig.

Hvert fjerde år kartlegges bostedsløse i Norge. Det foregår i månedsskiftet november/desember, og gjenspeiler situasjonen da. I rapporten «Bostedsløse i Norge 2020 – en kartlegging» kommer det fram at 3325 hjemløse ble registrert i fjor, en nedgang på 15 prosent fra 2016, og en halvering siden 2012.

Forsker, prosjektleder og medforfatter av rapporten, Evelyn Dyb, forteller de setter i sving et stort apparat, som også omfatter frivillige. Kommunale tjenester er kjernen i kartleggingen. En god del hjemløse kommer også fra fengsel og spesialisthelsetjenesten, slik at kommunene ikke vet om dem.

– Metoden er svært god til å fange opp bostedsløse som er kjent av hjelpeapparatet. Har du ikke kontakt med hjelpeapparatet, blir du ikke kartlagt. Det gjør metoden dårligere egnet til å fange opp for eksempel papirløse migranter. Det samme gjelder romfolk, men i 2020 var det veldig få av dem på grunn av korona.

Personer som sover ute, på tilfeldige steder eller i akuttovernatting med begrensete oppholdsmuligheter på dagtid, utgjør 3,6 prosent av de registrerte. Andelen kan være høyere om sommeren, men svært få bor ute i lengre perioder. Nesten en tredjedel oppholder seg i midlertidige botilbud, og omtrent like mange bor hos venner og kjente. Personer som skal utskrives fra institusjon eller fengsel innen to måneder og mangler bolig, regnes også som bostedsløse. Det gjør også beboere ved krisesentre.

Norge og Finland er unike

I Europa er trenden at flere blir hjemløse. Bare Norge og Finland har klart å snu utviklingen, forteller Dyb.

– Det kan høres ut som en selvfølge at folk må få et sted å bo hvis vi skal gjøre noe med hjemløshet, men slik tenker man ikke rundt omkring. Man tenker at først må du ta deg sammen og gjøre deg fortjent til en bolig. I Norge har vi bekjempet denne holdningen i 20 år, og det har gitt resultater. Det samme har skjedd i Finland. Vi har fått en boligledet strategi.

Housing First er et godt eksempel. Istedenfor at den bostedsløse går veien om midlertidige tilbud for å kvalifisere seg til bolig, prioriteres en stabil bosituasjon først, sammen med oppfølgingstjenester. Det legges vekt på brukerens ønsker, så tjenester og behandling ikke påtvinges, og det stilles ikke krav til rusfrihet før man får en bolig. Dette er en av flere forklaringer på at hjemløsheten har gått ned i Norge.

– Housing First begynte som et samarbeid mellom helseforetak og kommuner. Folk skal ikke plasseres i stigmatiserte områder, blant mange andre med lignende problemer. Det skal være selvstendige leiligheter eller småhus som ligger litt skjermet.

Halvparten av de bostedsløse i kartleggingen har rusproblemer, én av tre har en psykisk lidelse, og én av fire har begge deler. Én av fem har blitt kastet ut fra en bolig det siste halvåret.

– Andelen bostedsløse med rusavhengighet har gått ned, mens andelen med psykiske lidelser er den samme som i 2016. Nå er det kanskje bare de aller mest vanskeligstilte igjen, som kommunene sliter med å finne gode tilbud til. Alle hjemløse skal ha tilbud om midlertidig overnatting, sier Dyb.

Selv om antall hjemløse har gått ned, er disse tilbudene opprettholdt og rustet opp. De passer ikke for alle, men flere benytter seg nå av dem. Flere er også i rusbehandling. Kommunenes innsats har bidratt til mer koordinert oppfølging av personer med rus- og psykiske lidelser og økt bruk av oppsøkende team.

Betydelige kjønnsforskjeller

Alle de fire største byene i Norge har hatt en nedgang i hjemløshet siden 2012. Da kartleggingen startet i 1996, var det flest hjemløse i Oslo – 2153. I dag har tallet sunket til 821, med 200 000 flere innbyggere i byen. I Trondheim var hjemløsheten størst i 2012, med 350 personer. I dag skiller byen seg ut med høyere andel unge og kvinner som mangler bolig enn de andre storbyene. Dyb har ingen god forklaring på hvorfor, men kommunen prøver å finne det ut. Til gjengjeld har byen færrest langvarig bostedsløse.

I Norge utgjør kvinner 29 prosent av de hjemløse. Det skyldes blant annet at 95 prosent av de som sitter i fengsel er menn. Skal de løslates innen to måneder og mangler bolig, regnes de altså som hjemløse.  

– Det er kjønnsforskjeller i sosiale avvik og problemer. Flere menn er i kriminalomsorg og rusomsorg, mens flere kvinner er i psykiatrisk behandling. Færre kvinner blir hjemløse i utgangspunktet, og hjemløse kvinner med ansvar for barn, får mye raskere hjelp.

Hjemløse kvinner er i mindre grad avhengig av rusmidler og i større grad utsatt for vold enn hjemløse menn. Én av fire bostedsløse har barn under 18 år, men de færreste har omsorgsansvar eller samværsrett. Rundt 160 hjemløse har daglig eller delt omsorg for barn. 42 prosent av hjemløse med barn oppholder seg i krisesenter for personer utsatt for vold og overgrep. Barnefamilier har fått bedre hjelp til å skaffe seg egen bolig, blant annet gjennom startlån.

Den typiske hjemløse

Sammenlignet med andre land er hjemløshet et begrenset problem i Norge. En typisk hjemløs i Norge er en rusavhengig mann i slutten av 30-årene som lenge har manglet bolig. Oslo har færrest norskfødte hjemløse med 57 prosent. 14 prosent er født i Afrika, 12 prosent i Asia og resten av verden. I Trondheim er 86 prosent født i Norge.

Andre tendenser i rapporten er at de hjemløse har blitt litt eldre i snitt, flere mottar uføretrygd, litt færre har vært hjemløse lenge, færre har midlertidig opphold i Norge og færre har barn.

Artikkelen sto på trykk i =Oslo nr. 6/2021