Historien om Toms psykose

La oss kalle ham Tom. Det som skjedde med Tom er et nærbilde av en psykose.

Han var i midten av femtiårene da han begynte i behandling hos meg. Hans lange historie med alvorlige psykiske helseplager hadde etter hvert satt sitt tydelige preg på ham. For Tom ga vanviddet i psykosen mening. Det ble også nøkkelen til å komme ut av den. For mange er psykose et myteomspunnet begrep. I litteratur og på film blir den psykotiske ofte portrettert som det «gale» eller «sinnssyke» mennesket, hinsides all fornuft og realitet. Virkeligheten er en ganske annen. Psykoser kan både forstås og behandles. De aller fleste som rammes lever meningsfulle og verdifulle liv.

Fortellingen om Tom begynner normalt. Han hadde en gang vært gift med en kvinne han elsket. Sammen med henne ble han far til to som han elsket enda mer. Han hadde en jobb som var i ferd med å bli en karriere, og venner han betydde noe for. «Jeg hadde egentlig alt,» sa han ofte. Likevel bekymret Tom seg mye. Det hadde han alltid gjort. Tidlig i trettiårene utviklet det seg til stadig mer alvorlige angstproblemer. Han beskrev bekymringene som små frø. De vokste til en ugjennomtrengelig krattskog av engstelser og nevroser.

En av bekymringene handlet om frykten for å feile – om ikke å mestre eget liv eller alle forventningene han påla seg selv. Tom ble låst i mønstre han ikke kom seg ut av. Familielivet havarerte. Han trakk seg unna alt og alle som minnet ham om det han var i ferd med å miste. Etter flere lange sykemeldinger mistet han jobben, kona forlot ham og han mistet kontakten med barna. Tom beskrev det som om livet med ett lå i ruin.

Noen år før Tom begynte i behandling hos meg, hadde sykdomstilstanden gradvis begynt å endre karakter. Angsten og de endeløse bekymringene ble stadig oftere brutt av åpenbare psykotiske vrangforestillinger. Tema i psykosene varierte noe. De handlet i hovedsak om at Tom ble overvåket av etterretningstjenesten. Det kunne være filming fra utsiden av leiligheten hans, mikrofoner i ventilasjonsanlegget, telefonavlytting og bekjente som kom på besøk. Eller det var programmer som ble sendt på TV for å påvirke ham i en eller annen retning. Ressursbruken og omfanget av overvåkningen tilsa at Tom var en svært viktig og prioritert borger i samfunnet.

I behandlingen av psykoselidelser er det nødvendig å gi pasienten kunnskap og innsikt i egen lidelse. Pasienter som forstår hvordan egne problemer henger sammen, hvordan de oppsto og hva som har opprettholdt dem, oppnår bedre effekt av behandlingen. De har mindre risiko for tilbakefall.

Alle psykoser inneholder meningsfull informasjon. Det er nyttig å utforske den grunnleggende tematikken i en psykotisk vrangforestilling. Det kan hjelpe personen med å forstå hva den handler om. Dette vil også gjøre det lettere håndtere tankene og følelsene på en god måte. Ofte berører psykoser temaer som har vært viktige eller vanskelige for pasienten, også forut for sykdommen. I det terapeutiske arbeidet med Tom ble det viktig å finne svar på hvorfor han var overbevist om at han ble overvåket. Var det mulig å finne noen mening i en slik vrangforestilling?

I Toms psykotiske verden ble han forvandlet fra en som ikke betydde noe særlig for noen, til å bli en svært viktig person. Slike grandiose tanker om egen betydning kan iblant oppstå som en kompensasjon for opplevelsen av å være betydningsløs eller uten verdi. Psykosen kan forstås som en «psykologisk flukt» fra en tilstand som er for smertefull å ta innover seg.

Økt forståelse vil sjelden føre til bedring i seg selv. God behandling avhenger av at pasienten, i samarbeid med terapeuten, trener på å fange opp tanker og forestillinger som trigger psykotiske opplevelser. Pasienten må også lære seg måter å vurdere om disse tankene eller forestillingene er virkelige eller sanne.

I periodene hvor Tom ikke var psykotisk, reflekterte han mye rundt egne vrangforestillinger. Det var i en slik periode han erkjente noe viktig. «Angsten er det verste», begynte Tom. «Den kan bli så ille at jeg ikke vet hvordan jeg skal holde ut. Psykosene er bedre på denne måten. De er ikke så diffuse. De er konkrete, og noe jeg kan forstå. Jeg tror jeg ofte velger psykosen fremfor angsten, fordi jeg kan forsvare meg mot den. Mot angsten er jeg sjanseløs og helt uten forsvar».

Depresjon kan forstås som avmakt, og aggresjon som et tegn på frykt. Tilsvarende anså Tom de psykotiske episodene som en flukt fra angsten og den altoppslukende tomhetsfølelsen. I angsten så han seg selv som totalt mislykket; avskjermet og isolert i sin egen leilighet, unyttig og verdiløs. Psykosene, og premissene de bygget på, forvandlet ham til et menneske med betydning og relevans. Denne forestillingen stemte bedre med den personen han en gang hadde vært, og den han igjen ønsket å bli.

Mennesker er meningssøkende vesener. Når vi ikke kan plassere mening og forståelse i det vi føler, tenker eller gjør, mister vi fotfestet. Vi mister evnen til å navigere oss ut av kritiske livssituasjoner. Vi kan gripe etter løsninger som forverrer eller sementerer problemet. Løsningene vi setter i verk blir med andre ord en del av problemet. Behandling av psykiske helseproblemer handler om å gjøre individet i stand til å forstå seg selv. Å forstå seg selv skaper aksept. Det tar bort skyld og skam. Det gjør det mulig med mer direkte tilnærminger og løsninger på livsutfordringene.

For Tom ble psykosene en måte å unnslippe angsten på. Tidligere hadde rus og sosial isolasjon fylt samme formål. Den psykologiske flukten, uansett hvilken form den tar, er en indirekte måte å løse det egentlige problemet på. For å bryte den destruktive spiralen må man forstå, for deretter å akseptere. Dit var Tom allerede kommet.

Teksten sto på trykk i =Oslo / = Norge mai 2014.