Historien om en beryktet stimulant

Presidenter, soldater og studenter har vært ivrige brukere av amfetamin, men også vanlige arbeidsfolk har benyttet seg av det sentralstimulerende rus­middelet. Ved NTH i Trondheim skal stoffet ha blitt produsert illegalt i en årrekke.

Det var den rumenske kjemikeren Lazăr Edeleanu som syntetiserte amfetamin for første gang, i laboratoriet han jobbet på ved Universitetet i Berlin i 1887. Selv var han lite interessert i stoffet, og molekylet alfa-metyl-fenetylamin gikk i glemmeboka inntil det ble gjenoppdaget i 1914. Etter hvert undersøkte forskere effekten på mennesker.

I 1927 laget den amerikanske kjemikeren Gordon Alles varianter av stoffet som lignet efedrin. Efedrin kommer fra en asiatisk plante som har vært brukt medisinsk i 5000 år. Stoffet brukes til behandling av astma, bronkitt og høysnue. For lettere tilgjengelighet ønsket man et syntetisk alternativ i Vesten. Alles’ forskning åpnet for utbredt produksjon av amfetamin.

Fra 1930-årene ble det utskrevet som medisin, først mot tett nese og narkolepsi, senere som verdens første antidepressiv. Mange opplevde at amfetamin lindret sykdom og smertefulle tilstander, skriver Sean Connely i boka «Need to Know: Amphetamines». Andre brukte stoffet for fornøyelsens skyld. Fra 1938 ble et særlig oppkvikkende middel, kjemisk metamfetamin, solgt under merkenavnet Pervitin.

Krigsdop

Den tyske militærlegen Otto Friedrich Ranke testet Pervitin på 90 studenter og fant at de tålte smerte, sult og tørst bedre og trengte mindre søvn. Han konkluderte med at amfetamin kunne hjelpe Wehrmacht, altså det tyske forsvaret, med å vinne andre verdenskrig.

Foran blitskrigen mot Belgia, Nederland og Frankrike våren 1940, ble 35 millioner Pervitin-tabletter bestilt til hæren og flyvåpenet. De allierte var overlegne både i antall og utstyr, men klarte ikke å stå imot angrepet fra Wehrmacht. Historikere har forklart dette med tyskernes bruk av Pervitin. Etter hvert brukte flere lands styrker ulike typer amfetamin.

Aimo Koivunen tok den første dokumenterte overdosen av Pervitin blant soldater. I 1944 deltok finnen i en skipatrulje som klarte å rømme fra sovjetiske styrker. Etterpå var han sliten. Han hadde ansvaret for medisin til hele patruljen, og da han ikke klarte å plukke ut én Pervitin-pille med de tykke hanskene sine, svelget han 30 piller. Først gikk han mye raskere på ski, så fikk han blackout og delirium, men fortsatte å gå.

Da han kom til seg selv igjen, hadde han tilbakelagt 100 kilometer. Han var alene, uten mat eller ammunisjon, men fortsatt energisk. Etter å ha gått fra flere sovjetiske styrker og overlevd en eksploderende landmine, ble han liggende en uke i en grøft.

Da han ble reddet og sendt til et feltsykehus, hadde han tilbakelagt 400 kilometer og veide 43 kilo. Hjertet hans slo 200 ganger i minuttet, rundt tre ganger mer enn normalt. De siste par ukene hadde Koivunen kun spist snø, furuknopper og en kråke. 27-åringen kom til hektene igjen, og levde til han var 71.

Slankemiddel og president-rus

Etter krigen ble millioner av amerikanske overskuddspiller dumpet på det japanske markedet, der det ble vanlig å ta amfetamin for ren forlystelse. Et annet bruksområde var slanking. «Fedme og dens behandling» var tittelen på en prøveforelesning for doktorgraden i medisin, omtalt i VG i 1948:

«En har forsøkt å nytte forskjellige medikamenter, for tiden er det amfetamin som er i skuddet, og det er virkelig oppnådd gode resultater med det», skriver avisa. Doktoranden hadde imidlertid oppdaget faren for avhengighet og mente diett var et bedre alternativ for den som ville slanke seg.

I boka «Rus og rusforskning gjennom tidene» av Ragnar Hauge kan vi lese at Oslos tellekorps brukte amfetamin for å holde seg våkne under valget i 1949. To år senere ble det ifølge en VG-notis utskrevet 6 millioner amfetamintabletter i Norge.

«Har man ranglet utover natten og er sterkt medtatt neste morgen, forsøker man å komme til hektene igjen med amfetamin», skriver avisa. På denne tiden anslo Helsedirektoratet at om lag 500 personer i Norge var avhengige av opioider og amfetamin.

Legeforeningens tidsskrift omtalte en 26 år gammel kvinne som «i fortvilelse over private sorger» begynte med morfin og etter hvert amfetamin-preparater. Store daglige doser skal ha gjort henne søvnløs, erotisk oppspilt og undervektig. Hun fikk også vrangforestillinger og underlig atferd, ifølge artikkelen. Til slutt falt hun sammen og sov i flere døgn.

Ved slutten av 1950-tallet ble det rapportert om injisering av amfetaminholdig nesespray i USA. Injiserbare ampuller ble fjernet fra markedet, noe som satte fart på den illegale produksjonen.

Høsten 1960 skriver VG at «smughandel med stoffet er blitt en ny blomstrende geskjeft i underverdenen, og den har etter hvert utviklet seg til en fare som på autoritativt medisinsk hold betegnes som enda mer alvorlig enn trafikken med narkotika». Amfetamin ble altså ikke kalt narkotika ennå, og det var ikke med i FNs narkotikakonvensjon av 1961.

De mest kjente brukerne fra denne tiden er kanskje president John F. Kennedy og kona Jackie. Rusforsker Willy Pedersen skriver i Aftenposten at stoffet hjalp presidenten med å konsentrere seg under den krevende Cubakrisen i 1962.

Først med FNs konvensjon om psykotrope stoffer fra 1971 ble amfetamin forbudt på samme vis som opioider, kokain og cannabis. Da var hippiekulturen blitt godt kjent for rusbruk, men amfetamin fikk aldri fotfeste der. Den rastløse «speedfreaken» passet ikke inn blant folk som ville ta livet med ro, klemme trær og promotere fred.

Unge brukere og ADHD

Etter hvert som brukerne ble kriminalisert, ble media langt mer interessert i de ulovlige stoffene. I desember 1977 opplyste politiinspektør Ole Gjerdrum at forsvaret i Troms hadde registrert «stigende narkotikamisbruk siden 1971, men en voldsom bølgetopp det siste halve året».

Politiet hadde bevis for at enkelte soldater «tidligere har benyttet narkotikasprøyter med amfetamin og lignende». Våren 1975 sto en 17-åring tiltalt for innbrudd på et apotek i Drammen. «Det var i Drammen kretsfengsel jeg prøvde amfetamin for første gang. Da jeg slapp ut var jeg på god vei til å bli narkoman», sa han i retten. Dette var et ungdomsfengsel.

Tre år senere virker det som om VG ble vel ivrig etter å omtale rusbruk blant unge. Høsten 1978 fikk avisa refs fra klubbleder Ulf Madsen ved Bogerud Fritidsklubb i Oslo. Han mente VG hadde gjort foreldre unødig redde ved å hevde at klubben druknet i narkotika. «I VG er det kommet fram at cola og amfetamin er et populært rusmiddel. I klubben har vi bare ett eksempel på at det er blitt brukt», sa Madsen.

Vinteren 1982 kom en stor sak om ulovlig amfetaminbruk knyttet til ADHD, eller «hyperkinesi», som det ble kalt den gang. VG fortalte om en gutt som «via amfetaminbehandling ble gjort til narkotikaslave ved den barnepsykiatriske poliklinikken Nic Waals Institutt i Oslo i barneårene». Gutten fikk daglige amfetamindoser fra han var seks til han var seksten år.

Etter avsluttet behandling begynte gutten å skaffe stoffet på egen hånd, finansiert av kriminalitet. Liv Hundevadt var konstituert overlege ved Nic Waals Institutt og kjente ikke til at noen var blitt narkomane av slik behandling. Helsedirektoratet hadde ikke hatt klager knyttet til medisinsk amfetamin. Barn som fikk slik medisin, ble trappet ned med årene.

Den omtalte gutten tok «en meget god ungdomsskoleeksamen», men så var det slutt på medisineringen. Den gang mente man at ADHD var noe folk vokste av seg. I dag er det ikke uvanlig at også voksne medisineres. Ubehandlet ADHD er en av de store risikofaktorene for rusavhengighet.

Nest mest populært

Våren 1983 ble det kjent at en 32 år gammel lektor i prosesskjemi ved Røyken videregående skole hadde brukt kveldene til å utføre norgeshistoriens største produksjon av amfetamin i skolens laboratorium, ikke ulikt tv-serien «Breaking Bad». Markedsverdien var rundt 3 millioner kroner.

Kanskje var lektoren inspirert av en VG-artikkel året før, etter at tre ungdommer ble varetektsfengslet for produksjon av stoffet. I artikken  kunne man lese at «det er så enkelt å lage amfetamin, at med litt kjemikunnskaper kan en person gjøre dette uten store utgifter hjemme. Stoffene som skal til, kan kjøpes på lovlig vis uten spesiell tillatelse».

I 1984 viste en undersøkelse fra Statens institutt for alkoholforskning at 4 prosent av unge i alderen 15 til 20 år i Oslo hadde brukt amfetamin. Ett år tidligere var det 2,4 prosent. Amfetamin var nå Norges nest mest brukte ulovlige rusmiddel, etter cannabis.

Det var heller ikke gått av moten i militær sammenheng. I 1988 meldte den vesttyske fjernsynsstasjonen WDR at amerikanske militærflyvere i Vest-Tyskland brukte amfetamin under tokt, særlig på lange flyvninger. I sykkelsporten var det tilsynelatende enda mer utbredt. «De fleste av oss brukte amfetamin», sa proffsyklisten Dietrich Thurau til den vesttyske idrettsavisa Sport-Bild i 1989. Da hadde han nylig lagt opp.

Musikalsk amfetamin

Høsten 1990 raste Anders Slaatsveen, formann i Ungdom mot Narkotika, mot rockebandet DumDum Boys. Han mente de sang om narkorus «på en måte som vanskelig kan oppfattes som annet enn positiv». Det var særlig låten «Metallic hvit», som handler om amfetamin, han reagerte på.

«DumDum Boys driver ikke med politikk, så jeg ser det ikke som min oppgave å ta stilling hverken for eller imot narkotika», svarte låtskriver Kjartan Kristiansen. Leser man sangteksten, er det ikke innlysende hva den handler om. Amfetamin nevnes ikke direkte, det nærmeste må være strofen «det er en fet natt / enveis seilas som koster alt / tiden renner ut på dass / i fin hvit sand».

Det er i det hele tatt lite amfetamin i norske sangtekster, men på svensk får vi søketreff på kjente artister som Cornelis Vreeswijk, Dr. Alban og Lars Winnerbäck. Wreesvijk fortalte i et intervju at amfetamin var vanlig å finne «som avmagringspiller i mammornas skåp» i hans barndom. Mye er skrevet om den legendariske visesangerens alkoholisme, men han skal også ha hatt et problematisk forhold til amfetamin.

Fra 1988 til 1990 ble beslaget av amfetamin i Norge mer enn firedoblet, skrev Aftenposten. Men blant dem som ble straffet for rusbruk i Oslo, var heroinister i flertall: «I en undersøkelse blant arresterte misbrukere i Oslo høsten 1988 brukte halvparten heroin, en tredjedel amfetamin og resten begge deler», skrev avisa.

Våren 1991 skriver NTB at «det narkotiske stoffet amfetamin har seilt opp som en av Polens beste eksportvarer». Produksjonen er blitt en måte å tjene raske penger på i et samfunn i økonomisk krise. Kostnadene for å produsere amfetamin i Polen er lave, mens fortjenesten fra salg av stoffet til Vest-Europa er skyhøy.

Voksenbruk og studentsjokk

I oktober 1991 meldte NTB at «amfetamin brukes i behandlingen av fanger på Ila som lider av en spesiell form for hyperaktivitet. Hyperaktiviteten er en direkte årsak til deres kriminelle adferd». Det dreide seg om medikamentet Dexamin. Psykiater Anne Marie Stovner sa at behandlingen skulle pågå over fem–seks år. «Da vil de være helt friske og være kvitt sin trang til kriminelle handlinger», mente hun.

Helsedirektoratet fulgte opp med en pressemelding om at Dexamin muligens kunne ha gunstig effekt for en liten gruppe hyperaktive voksne, men at det ikke fantes nok dokumentasjon enda. For hyperaktive barn var effekten godt dokumentert. Prosjektet i Ila fengsel ble likevel ikke stoppet, og i 1996 skrev Tidsskrift for den norske lægeforening at de innsatte som fikk Dexamin hadde vist en positiv utvikling. Året etter ble slik bruk også godkjent av helsetilsynet.

I mellomtiden kom studentavisa «Under dusken» i Trondheim med «sjokknyheten» om at det skulle ha blitt laget amfetamin ved Norges tekniske høgskole (NTH) helt siden 1968. Produsentene skal ha vært ansatte med «god kjemisk innsikt», og kjøperne særlig studenter ved tekniske fag. Stoffet var populært i tøffe leseperioder foran eksamen.

«Alle de ansatte her kan produsere dette i små mengder ved instituttet hvis de absolutt vil, uten at vi har mulighet for å forhindre det», sa professor Jan Bakke ved NTHs institutt for organisk kjemi til Aftenposten. Å hindre slik produksjon helt, ville bety et kontrollregime som gjorde forskning umulig.

Etter studentavisas avsløring høsten 1994 holdt politiet en pressekonferanse om en 44-åring som var fengslet for produksjon av narkotiske stoffer både på og utenfor høyskolen. Mannen hadde doktorgrad i kjemi og var tidligere ansatt ved en forskningsinstitusjon i Trondheim.

Vanlige arbeidsfolk

Illegalt amfetamin har vært langt mer brukt enn heroin i Norge. Likevel omtales det mye mindre i media og populærkultur. Den norske studien «High Speed: Amphetamine Use in the Context of Conventional Culture» fra 2015 gir et hint om hvorfor. Kanskje er folk som bruker amfetamin rett og slett for vanlige?

I hvert fall har de verdier som sammenfaller med samfunnets mainstream, ifølge studien. Mange bor på landsbygda, og mange har fysisk slitsomt arbeid. «Når jeg bruker amfetamin, kan jeg ta på meg to ekstra jobber», sier en informant. De andre store brukergruppene er de som selvmedisinerer ADHD og de som vil kvikke seg opp fra alkoholrus på fest.

«Der hvor det flyter mest alkohol og drikkes hardest, får stoffet lettest fotfeste. Dessuten ser vi en sammenheng mellom amfetaminbruk, tøffe arbeidsforhold og svarte penger. Han som tar flyttelasset ditt til altfor lav pris eller som pusser opp badet ditt billigere enn konkurrentene, kan tenkes å bruke amfetamin for å holde koken», sier rusforsker Willy Pedersen til forskning.no.

Amfetamin er som skapt for et samfunn der alt skal effektiviseres for enhver pris, men kaffe holder foreløpig koken som vår mest brukte stimulant. Det kan vi nok være glade for.

Amfetamin

• Et sentralstimulerende rusmiddel som også brukes som legemiddel til behandling av ADHD og narkolepsi. Vanlige kallenavn er ‘speed’, ‘makka’, ‘pepper’ og ‘joggesko’.
• Gir en følelse av økt våkenhet, selvtillit og motivasjon, og kan gjøre brukeren oppstemt, pratsom og kritikkløs. Andre virkninger inkluderer nedsatt appetitt, høynet puls, blodtrykksstigning og sammentrekning av blodkar. Overdose regnes som lite dødelig, men kan utløse psykose. Mye bruk kan skade sentralnervesystemet, overbelaste hjertet og gi betydelige tannskader.
• Er oppført på «narkotikalista» og straffbart i henhold til legemiddelloven § 22. Amfetamin, dekstroamfetamin og lisdeksamfetamin til medisinsk bruk tilhører reseptgruppe A. Det samme gjør metylfendiat, det amfetaminlignende stoffet i Ritalin, som brukes til å behandle ADHD.
• Amfetamin kan inntas oralt, sniffes, drikkes oppløst i væske eller injiseres. Injisering øker faren for avhengighet, infek­sjoner og overdose.
• Amfetaminer (amfetamin og metamfetamin) er det tredje mest vanlige inntatte ulovlige rusmiddelet i Norge, etter cannabis og kokain. I en undersøkelse fra 2021 oppga 3,7 prosent av i alderen 16–64 at de har prøvd amfetaminer, ifølge Folke­helse­­­instituttet og Statistisk sentralbyrå.

Artikkelen sto på trykk i =Oslo nr. 08/2022.