Hever stemmen på norsk og arabisk

I Jemen kjempet hun under den arabiske våren, men Wojoud Mejalli (36) har hatt nok av utfordringer også etter at hun kom til Norge som flyktning. Nå har hun fullført et prosjekt for noen av Oslos mest vanskeligstilte.

Tekst: Kari Bu
Foto: Leikny Havik Skjærseth

Dette intervjuet begynte med at vi bare skulle skrive litt om Tannlege på hjul, en ny, mobil tannklinikk for rusavhengige. Wojoud Mejalli har vært prosjektleder, og et google-søk på henne avslørte en dramatisk fortid. Det måtte bli et portrettintervju.

Wojoud bor i Drammen, men låner for anledningen en leilighet i Oslo sentrum av en venninne. Etter at hun flyttet fra Tøyen, savner hun det hun kaller «byen». Oppveksten i Jemen var også urban, med en mor som var lærer og en far som var advokat. Foreldrene var opptatt av å gi henne muligheter.

– Når folk hører Jemen, tenker de enten krig eller undertrykte kvinner. De fleste glemmer at det fins sterke damer der som får ting til å skje. Nå har det vært politisk uro fordi vi har en nabo med makt, penger og olje. Saudi-Arabia gikk til krig i 2015. For Jemen er det vanskelig å være den eneste republikken i Gulfen.

Konflikten går først og fremst mellom myndighetene i Jemen og opprørere fra Houthi-bevegelsen. Houthiene støttes av Iran, mens en militærkoalisjon ledet av Saudi-Arabia har deltatt på myndighetenes side siden 2015, da det ble borgerkrig. Det siste året har Jemen vært roligere, men FN har kalt konflikten den største humanitære krisen i vår tid. Flere hundre tusen mennesker er drept, og matmangelen er kritisk.

Allerede på barneskolen ble Wojoud politisk engasjert. Der var det et parlament for barn og unge, drevet av en tysk frivillig organisasjon. Barna fikk lære hva demokrati innebar i praksis.

– Siden Jemen er republikk, er vi opptatt av at man skal heve stemmen sin. Jeg startet en kampanje for meg selv som 12–13-åring og ble valgt inn i parlamentet, og det var en stor skole. Det var morsomt.

Wojoud opplevde både kjønnsblanding og rene jenteklasser mens hun gikk på skolen, men hun følte seg aldri diskriminert der. Det var verre ute i samfunnet. Også hjemme merket hun at gutter hadde fordeler. Det var broren hennes som fikk sykkel, ikke hun. Men faren tok henne ofte med ut, og ville at hun skulle bruke de gode karakterene sine til å bli lege eller tannlege.

– For å få fred hjemme, studerte jeg odontologi, selv om jeg egentlig ikke hadde lyst. Samtidig tok jeg en bachelor­grad i medier og kommunikasjon som fjernstudium. Som 20-åring begynte jeg å jobbe som frilansjournalist, forklarer Wojoud.

Åtteåring ville skilles

Hun forteller at Wojoud ikke er et vanlig navn i Jemen. Ofte ble hun kalt Nojoud, som er langt vanligere. Det var også en Nojoud som skulle gjøre henne til en landskjent journalist.

– Jeg begynte å jobbe i Yemen Times, en engelsk-jemenittisk avis som hadde fått en av de første kvinnelige redaktørene i landet. Hun ville jobbe sammen med sterke, unge kvinner. Så fikk hun tips om en åtte år gammel jente som sto i retten og ønsket å bli skilt. Vi var sjokkert, skjer dette i vårt land?

Jenta het Nojoud og var blitt gift samme år. Familien var fattig, og faren trengte pengene han kunne få for barnebruden. Wojoud ble sendt for å undersøke saken som journalist.

– Jeg så en strålende jente som førte sin egen sak. Hun kom fra bygda og fortalte hvor snille folk var som betalte bussbilletten hennes. Faren hadde giftet henne bort til en slektning. Først gikk hun til tanta og sa hun ville skilles, men ingen ville høre på henne.

Jemen har 18-årsgrense for ekteskap, men mange finner en måte å omgå loven på. På bygda heter det at ekteskap kan vurderes når du får menstruasjon.

– Vi ønsket ikke å svartmale folk fra bygda, men det ble en stor sak. Da vi skrev om det, fikk Nojoud gratis advokat. Ektemannen ville ha tilbake pengene faren hennes hadde fått, og en anonym person tok regningen. Nojoud fikk masse oppmerksomhet. Hun var veldig modig, og det ble en straffesak.

Altfor kaldt og dyrt

Gjennom Nojoud-saken ble Wojoud kjent med Tawakkol Karman, som jobbet for menneskerettigheter i Jemen og ledet organisasjonen Women Journalists Without Chains. I 2011 organiserte Karman studenter til protest mot Saleh-regimet, som var preget av korrupsjon og undertrykkelse. Hun ble en frontfigur for hele opprøret, og i 2011 mottok hun Nobels fredspris sammen med to fredsaktivister fra Liberia.

Da fredsprisvinneren kom til Norge, hadde Wojoud nylig vært i Trondheim. Høsten 2011 holdt hun foredrag om den arabiske våren. Det var et opprør som spredte seg fra Tunisia til blant annet Jemen, som en protest mot regionens undertrykkende regimer.

– Da jeg besøkte Trondheim, trodde jeg aldri jeg skulle bo i Norge. Det var altfor kaldt og altfor dyrt! Jeg er veldig glad i hamburger, men da jeg skulle kjøpe en burger i Trondheim, kostet den 200 kroner.

Under oppholdet i Norge ble Wojoud kjent med en mannlig student som skulle få stor betydning for henne senere. Men først bar det tilbake til Jemen.

– Jeg var veldig kritisk til daværende president Ali Abdullah Saleh, og jeg hadde kontakter i inn- og utland. Det ble farlig, så jeg måtte flykte i 2012. Nå kan jeg ikke reise tilbake. Saudi-Arabia har tatt over deler av Jemen, og jeg har snakket imot landet. De har en del informasjon om meg på ambassaden, så jeg er nok svartelistet. Jeg har opplevd en revolusjon, men det tar mange år før endringene er på plass politisk og sosialt.

Kjempet for autorisasjon

Det var ikke planlagt at Wojoud skulle ende opp i Norge, for hun fikk ikke velge selv. Likevel var hun fornøyd.

– Da jeg kom tilbake, var det sommer, fint og grønt. Jeg kjente flere i Norge allerede, så det var bra å komme hit. Det er trygt, og den tryggheten må man passe på, for det kan snu. Flere jeg kjente kom også hit som flyktninger.

Wojoud traff igjen studenten fra Trondheim. De ble kjærester og bosatte seg først på Lillehammer, der han jobbet som journalist i radiokanalen P4 mens hun gikk på norskkurs. Så oppdaget Wojoud at ikke alt gikk på skinner i Norge.

– Jeg har en utdanning som vil gi meg god lønn, tenkte jeg, og søkte autorisasjon som tannlege. Det tok tre år før jeg fikk svar, og det var avslag. Underveis var det mye rot. Jeg tenkte at det var noe råttent i systemet. Jeg ville kjempe, ikke bare for meg selv, men også for andre som trengte å få godkjent utdannelsen sin. Jeg startet en Facebook-gruppe og fant ut at mange ikke får godkjent utdanning de har tatt utenfor EU og EØS. Det gjelder til og med nordmenn som har studert sykepleie i Australia.

Mens hun ventet på svar fra Statens autorisasjonskontor for helsepersonell, fant hun ut at det i Sverige var andre boller. Der kunne Wojoud fint jobbe som tannlege med sin femårige utdanning og ettårige praksis fra Jemen. Hun trengte bare å gjennomføre et standardløp med prøver og praksis i Sverige, og svensk autorisasjon ville automatisk gi det samme i Norge. Paret vurderte å bo i Sverige et år, men det var upraktisk. Isteden bygde Wojoud videre på medieutdanningen fra Jemen, og tok en master i journalistikk.

– Jeg måtte jo jobbe og forsørge meg, ikke bare kjempe, og den andre utdanningen min var godkjent i Norge. Dessuten fikk jeg autorisasjon som tannhelsesekretær.

Kaos på bryllupsdagen

I 2013 dro paret til Egypt for å gifte seg. Det var nær Jemen og trygt å reise til – dessuten var det billigere å holde bryllup der enn i Norge.

– Jeg var veldig opptatt av at vi skulle gifte oss, men det tok to år fra vi først ble kjent. I midtøstenperspektiv er det lenge. Familiene våre kom til Egypt. Det var trygt da, men plutselig ble det drama.

Bryllupsdagsmorgenen våknet de til lyden av militærhelikoptre. Utenfor hotellet deres protesterte store folkemengder mot militærkuppet i landet en måned tidligere. Protestene ble slått hardt ned på, og ifølge NRK ble minst 817 demonstranter drept. Wojouds mann brukte bryllupsdagen til å rapportere hjem til P4 om det som foregikk.

– Det ble innført portforbud, ikke helt ulikt koronatiltak. Ingen gjester kom seg til bryllupet, bortsett fra familiene våre som var på hotellet fra før. Men vi klarte å gjennomføre feiringen, det var oss og de hotellansatte, så det ble koselig. Egentlig skulle vi hatt 50 gjester som allerede var i Egypt, men de kunne ikke reise innenlands.

Wojoud har lenge skrevet dagbok. Det fungerer både som terapi og kreativt utløp.

– Jeg skriver på både arabisk og norsk. Da skriver jeg to ulike veier og får brukt begge hjernehalvdeler. Her skriver jeg i mars 2016: «Livet mitt er snudd opp-ned.» Det var den dagen mannen min nesten døde. Han var invitert til Tsjetsjenia for å snakke om ytringsfrihet med andre internasjonale journalister. Så ble de angrepet, noe jeg fikk vite gjennom tv-nyhetene.

Angrepet fikk stor dekning i norske medier. Minibussen med utenlandske journalister og representanter fra Committee Against Torture ble stoppet av 20 maskerte menn. De angrep reisefølget med køller, stjal mobiler og videomateriale og satte fyr på bussen. Wojouds mann, Øystein Windstad, jobbet da i nyhetsmagasinet Ny Tid. Han skulle også jobbe som journalist under oppholdet i den urolige russiske republikken. 

– Da jeg hørte om angrepet på tv, visste jeg ikke om han levde. Jeg fikk ikke kontakt med ham, men via bekjente fikk vi tak i en sykepleier på sykehuset der han lå. Jeg er glad for at folk involverte seg. Utenriksdepartementet reagerte ikke før de ble presset av folket og media.

Ville hjelpe rusavhengige

Wojoud har fortsatt ingen autorisasjon som tannlege i Norge. Det er heller ikke drømmejobben hennes, men nylig fullførte hun arbeidet med et drømmeprosjekt. Helt siden hun ankom Oslo S som flyktning, hadde hun lagt merke til en spesiell gruppe i bybildet.

– Det første jeg så i Oslo, var ikke velstanden. Jeg så rusavhengige og la merke til tennene deres. Oi, de trenger hjelp, tenkte jeg. Men er ikke Norge ett av verdens rikeste land? De har sikkert et system som ivaretar dem. Jeg tenkte ikke mer på det, før Kirkens Bymisjon utlyste en stilling som prosjektleder flere år senere. Da fant jeg ut at de ikke har så mange rettigheter likevel.

Tannlege på hjul fikk støtte fra Stiftelsen Dam, og nå tilbyr klinikken gratis tannhelsetjenester for målgruppen. En lastebil står i Vaterlandsparken på tirsdager og ved det gamle Munchmuseet på Tøyen torsdager mellom klokka 17 og 21. Frivillige jobber på kveldstid for å fikse tennene til rusavhengige og papirløse migranter, og tilbudet skal utvides til flere grupper.

Å forberede noe slikt i koronatiden bød på mange utfordringer for prosjektleder Wojoud.

– Bilen er spesiallaget, med en hel tannklinikk og toalett inni. Underveis måtte vi ta en kjapp beslutning om å flytte produksjonen fra Italia til Portugal på grunn av koronasituasjonen. Jeg visste ingenting om lastebiler før jeg ble prosjektleder for dette. Noe av det vanskeligste har vært å finne parkeringsplass i Oslo sentrum. Bilen er åtte meter lang og tre og en halv meter høy. Nå har vi parkeringstillatelse på Sørenga.

Savner Oslo

I fjor høst kunne Wojoud presentere den mobile tannklinikken på en tannlegemesse.

– Jeg har kanskje ikke autorisasjon som tannlege, men hevnen er søt. På messen kom det odontologiske fakultetet og alle disse maktpersonene bort til meg, og de var imponert. Dette har vi snakket om i mange år, sa de, og du har laget det i koronatiden. Jeg har ikke lenger noe behov for å være tannlege, men jeg elsker prosjektledelse.

Hun synes det er beleilig å bli intervjuet når hun ser etter en ny jobb.

– Du må skrive at jeg er klar for nye utfordringer. Men ikke som journalist, det er jeg ferdig med. Jeg liker å skape noe der flere er involvert i prosessen, gjerne i helse- og sosialsektoren. Jeg blir motivert av noe som kan komme til nytte for andre. Jeg kunne også ha lyst til å skrive bok hvis jeg finner noen som kan hjelpe meg. Jeg trenger en prosjektleder!

Wojoud har to barn på fire og fem. Etter noen år på Tøyen, trengte familien større plass og flyttet til Drammen. Nå står hun midt i en skilsmisse og savner sitt gamle nabolag.

 – Jeg var styreleder i borettslaget på Tøyen. Vi fikk støtte til å renovere bakgården så den ble mer barnevennlig, og vi opplevde Tøyenløftet. Jeg har mye bra å si om Tøyen, og jeg tror Oslo blir enda bedre om ti år. Det kommer til å bli mer som København, med enda større valgmuligheter. Da jeg først kom til Oslo, var det ikke så mangfoldig som nå. Det blir stadig flere innovative prosjekter, som Tannlege på hjul er et eksempel på. Jeg har undervurdert hvor godt jeg liker Oslo.

Mens hun jobbet som prosjektleder i Kirkens bymisjon, pendlet hun fra Drammen. Hun har bil, men valgte toget.

– Får jeg et prosjekt innen bygg, vil jeg fikse E18, eller kanskje bilene kan få vinger. Jeg vil ikke kaste bort livet mitt i bilkø. Pendlingen med tog har fungert greit, men jeg er en byjente. Det er fint å bli intervjuet for å bli minnet på hvem jeg er.

[FAKTA]

Wojoud Mejalli

• Født i 1986 i Jemen.
• Utdannet journalist og tannlege.
• Deltok aktivt under opprøret i 2011 som ble kalt den arabiske våren.
• Kom som flyktning til Norge i 2012 og har siden bodd her.
• Mottok Bjørnsonprisen 2012 for sin kamp for kvinners rettigheter i Jemen.
• Var prosjektleder for Tannlege på hjul, en mobil tannklinikk for rusavhengige og papirløse migranter.

Intervjuet sto på trykk i =Oslo nr. 4/2023.