Heroin = full kontroll
Begynner folk med heroin for å søke spenning? Ann Marlowe søkte noe helt annet: en trygg hverdag. Heroin ga henne både faste rutiner og forutsigbare følelser.
Ann Marlowe var en ung, intellektuell kvinne da hun begynte å sniffe og røyke heroin. Hun har fascinert mange som jobber med rusavhengige, gjennom boka «How To Stop Time: Heroin from A to Z».
Rusforsker Sverre Nesvåg trakk fram denne boka da =Oslo intervjuet ham for et par år siden. Han mente Marlowe beskrev noe viktig: at heroin gir en annen oppfatning av tid. Er du avhengig av stoffet, er oppmerksomheten din rettet mot én ting: Det som kreves for å få tak i penger og stoff. Så er det på’n igjen. Tiden går i ring.
=Oslo-selger Olav illustrerte dette en gang jeg snakket med ham:
«Nittini prosent av tida går med til følgende: få tak i penger, få tak i stoff og så ruse seg. Meningen for meg er å gå ut om morgenen og gjøre ett eller annet, selv om det bare er å tjene penger og holde meg med dopet jeg trenger.»
En annen magasinselger, Rolf, fikk en ny utfordring da metadon erstattet heroinet han måtte skaffe selv:
«Problemet med å gå på metadon er å få noe å gjøre. Før brukte du all tid på å fikse penger til ulovlig dop. Jeg er hyperaktiv. En gang var jeg i et kollektiv hvor jeg aldri sprakk. Ikke en gang på alkohol. Det var fordi jeg fikk kjøre ski i Kvitfjell en hel vinter. Da sommeren kom, hadde jeg ingenting å erstatte det med.»
Ann Marlowe vokste opp i et trygt, men litt trist hjem i New Jersey, USA. Faren hadde Parkinsons sykdom. Han bar også på en mørk hemmelighet om noe han hadde gjort. Ann fryktet at hun selv ville bli syk i fremtiden. Hun fryktet også relasjonsproblemer og ensomhet. Den rene fritiden skremte henne. Hun måtte alltid ha en aktivitet på timeplanen. Ann manglet ikke selvdisiplin. Tvert imot prøvde hun å kontrollere det meste.
For Ann handler heroin om å skape seg en forutsigbar hverdag. Stoffet lar henne kontrollere sine egne følelser. Hun vet hva hun kommer til å oppleve, i de ulike stadiene når stoffet brytes ned i kroppen. Hun har alltid fryktet sterke, overveldende følelser. På heroin slipper hun å få dem. Heroin er særlig attraktivt for folk som føler at de ikke kan stole på andre mennesker, skriver hun.
Artisten Hans Erik Dyvik Husby brukte heroin i mange år. I likhet med Rolf gikk han etter hvert over på metadon. I =Oslos julebok 2012 fortalte han hvordan medisinen ødela rutinene hans:
«Da jeg fikk metadon hadde jeg vært superaktiv junkie i mange år. Så får jeg klampen om foten: Dunk! Gå opp om morran, ta safta di, gå hjem og se på TV og hold fred. Da fikk jeg et nytt problem. Jeg følte meg ikke bedre, jeg fikk bare mer tid til å tenke på hva som var dårlig. Jeg hadde 70 prosent mer fritid fordi jeg slapp å deale drugs. Før var jobben min å være rusmisbruker, slik andre bruker 70 prosent av hverdagen på sin jobb. Tar du bort rusen uten å fylle tida med noe annet, har du et vakuum. Naturen liker ikke vakuum, det skal alltid fylles. Da fylles det med det du kjenner fra før.»
Hans Erik ville fylle vakuumet med noe han følte at han mestret. Det første han gjorde var å selge stoff. Han visste også om noe annet han var flink til, nemlig å være musiker.
Bare det å kjøpe et ulovlig stoff føles som en jobb, skriver Ann Marlowe. For å unngå å bli lurt av selgeren eller tatt av politiet, må du ha visse ferdigheter. Jo vanskeligere denne jobben er, jo bedre samvittighet har Ann når hun tar stoffet.
I filmer og TV-serier kan livet på heroin virke spennende. Ann Marlowe beskriver det motsatte: et liv hvor det samme skjer om igjen og om igjen. Tiden stopper på en måte opp.
Sosiologen Philip Lalander har studert heroinister i den svenske byen Norrkjöping. På 1990-tallet eksploderte bruken av heroin i byen. Var det noe ved kulturen der som gjorde at stoffet passet inn? Det fantes i hvert fall en subkultur av unge menn uten fremtidsplaner. De søkte fellesskap, men de ville ikke delta i det stressede samfunnet rundt seg. Lalander mener at heroin var perfekt for dem. Stoffet lot dem gjøre ingenting, uten å savne at noe skjedde. Alle bekymringer for fremtiden forsvant.
Kanskje prøvde de unge mennene i Norrkjöping også å stoppe tiden. Det er lettere å ta et stoff enn å finne ut hva du skal satse på i livet. Ann forsto etter hvert at det var livet som stoppet opp når hun tok heroin jevnlig. Hun sluttet på egen hånd etter sju år. Det eneste hun savnet etterpå, var identiteten som «spesiell». Når heroin er forbudt blir det en identitetsmarkør, noe som gjør brukerne til særegne mennesker. Ann måtte finne en ny identitet. Som tidligere Harvard-student var hun bedre stilt enn mange andre heroinbrukere.
Ann begynte ikke med heroin for å søke spenning og risiko. Det hadde hun for mye av fra før. Hun fryktet helt vanlige ting, som å etablere et ordentlig forhold til andre mennesker. Rusen ble en flukt fra det uforutsigbare livet. Det virket tryggere å ta heroin enn å ikke gjøre det. Det tøffeste for henne ved å bli rusfri, var å innse storheten i det livet hun hadde stengt ute.
Tidligere =Oslo-selger Dagfrid Fosen sa det slik: «De som tror at folk på gata er redde for å dø, tar feil. Det vi er redde for, er å leve.»
Teksten sto på trykk i =Oslo april 2018.
