Her får de hjelp til å slutte med metadon

LAR medisinerer rusavhengige i Norge. Misnøyen med LAR-systemet kom godt fram i NRKs Brennpunkt nylig. Vi har vært i Belgia, som har en helt annen praksis. Blant annet får ruspasienter hjelp til å trappe ned på medisinen.

I Norge frarådes ruspasienter å trappe ned på metadon. Brennpunkt viste Siri Getz Sollies kamp for å redusere medisinbruken på egen hånd. Da hun begynte, gikk hun på 140 milligram om dagen.

Siri kritiserer LAR for flere ting. Hun mener altfor mye handler om neste urinprøve, som kan avsløre sidemisbruk. Stoltenbergutvalgets narkotikarapport anslår at 1/3 av kostnadene i LAR går til å gjennomføre disse urinprøvene. Det er over 200 millioner kroner årlig. Men det er ikke dokumentert at urinprøvekontroller har bedre effekt enn andre tiltak.

Mange LAR-brukere kontakter Siri Getz Sollie med ulike problemer. En av dem, Rachel, fikk trøbbel med hjertet på grunn av metadon. Etter en tid på andre medisiner, ville LAR ha henne tilbake på metadon igjen, selv om hjertelegen hennes forbød det.

I 2010 var =Oslo i Brüssel. Vi møtte psykiateren Marc Reisinger, som har et godt forhold til sine faste ruspasienter. Her følger et utdrag fra reportasjen vår.

I en toppleilighet i Brüssel sitter Marc Reisinger med katten sin på fanget. Stua er full av bøker og kunst med hjemmelaget preg. Legekontoret er også hjemme. Når vi kommer inn dit, får vi ingen følelse av institusjon.

Å skrive ut metadon er hverdagskost for fem hundre belgiske leger, med 10-20 ruspasienter hver. Det dekker behovet, og køer fins ikke, sier Reisinger. Han er visepresident i den europeiske foreningen for medikamentell behandling av opiatavhengige (Europad).

I 1990 gikk han og noen kolleger til sak mot Belgias legeforening. De var lei av å bli straffet for å forskrive erstatningsmedisin til heroinavhengige. Legeforeningen fulgte myndighetenes forbudslinje. Men loven sa at det var opp til den enkelte lege å avgjøre hva som var god og dårlig behandling. Reisinger og kollegene vant fram i retten.

I 1993 ble det bestemt at metadon skulle gis på landsbasis i Belgia. Allmennleger skulle spille en viktig rolle, i motsetning til i Norge. En av de få belgiske forskriftene sier at legen skal tilpasse behandlingen til hver enkelt pasient.

I Norge har Reisinger møtt en kald skulder når han vil holde foredrag. Helsemyndighetene liker ikke at han medisinerer norske rusavhengige. Han skulle gjerne samarbeidet med LAR, men de avslår. De ser ikke behovet. Vi får se en e-post fra en av Reisingers norske ruspasienter, en 32 år gammel mann. Han får medisinen Suboxone. Her er et utdrag (oversatt fra engelsk):

Å bli tatt seriøst er noe jeg ikke har opplevd på mange år. Det er jævlig fantastisk! Høyt utdannet helsepersonell fortalte meg alltid at Suboxone var det samme som å ta heroin. At det var å gi opp. Men hva når man har prøvd alt annet? Suboxone ser ut til å virke bedre enn noe annet!! Jeg klarer meg på jobb og skole, jeg betaler ned gjeld og gjør alt som avhengigheten hindret meg i. Norsk helsepersonell sa at Suboxone uten streng kontroll bare ville få meg til å bruke andre stoffer. Jeg føler at de har kastet bort mange år av livet mitt. Før jeg møtte deg, sa legen at jeg ikke lenger var prioritert. Det var på grunn av alderen min, og alle de mislykkede årene i institusjon. Jeg kunne ikke forvente noe særlig mer hjelp. Jeg var nær ved å ta selvmord da jeg fant deg! Og jeg fant deg gjennom en artikkel som beskrev hvor feil det var av deg å hjelpe norske rusavhengige… At du sikkert bare gjorde det for pengenes skyld. Det er ironisk 🙂 Jeg kan ikke beskrive hvor takknemlig jeg er for at det fins slike som deg der ute. Jeg føler at jeg skylder deg livet mitt!

Reisinger blir vekselvis lattermild og oppgitt når han snakker om norsk substitusjonsbehandling.

– LAR mener at de vet nok, men pasientene forteller meg at systemet fungerer dårlig. De kan kastes ut fra behandling av ulogiske grunner de ikke forstår. En Oslo-kvinne med AIDS ble kastet ut på dagen. Det er mange kostbare urinprøver for å kontrollere sidemisbruk. I Belgia blir ingen fratatt medisin om de bruker narkotika iblant. De må heller ikke inn til avrusning på sykehus før de kan starte behandling.

Når Reisingers pasienter kommer til time, snakker de åpent om seg selv. Har de brukt stoff, får han vite det. Oftest er det spesielle situasjoner som gjør at noen faller utpå og sprekker.

– Når pasientene stoler på legen, har de ingen problemer med å fortelle det samme som urinprøven viser. Det har også forskning dokumentert.

– I Norge må LAR-pasienter hente metadon langt oftere enn dine pasienter. Hvorfor skriver du ut medisin for to uker eller en måned ad gangen?

– De første par ukene kan jeg forskrive metadon kun for én dag. Da er behandlingen mest risikabel. Jeg må finne ut hvor mye hver enkelt trenger og tilpasse dosen. Deretter kan pasienten komme sjeldnere.

– Du er ikke redd for at pasienter skal selge metadonen på gata?

– Når du kan få den medisinen du trenger fra legen, fins det ikke noe svart marked. Det blir umulig å selge medisin til høyere pris på gata. Prisen på det svarte marked sier noe om kvaliteten på behandlingssystemet. Når metadon og Subutex selges dyrt på gata i Oslo, tyder det på at noe er galt.

Europeisk overvåkningssenter for narkotika og narkotikamisbruk (EONN) utgir en rapport som viser narkotikarelaterte dødsfall. Den etterlater liten tvil om at situasjonen er verre i Norge enn i Belgia. Vi har 76 dødsfall per million innbyggere årlig, mens Belgia har 17 (tall fra 2014). Bare Estland kommer verre ut enn Norge, blant 30 land i rapporten. Tallene inkluderer også dødsfall fra metadon og lignende, som oftest skjer når stoffene omsettes på det svarte markedet. I dagens Norge dør like mange av en overdose metadon som av heroin.

Den mest slående forskjellen på Belgia og Norge, er at belgiske leger ikke anser metadon som en livsvarig behandling.

– LAR har den fordommen at du må gå på metadon resten av livet. Hvordan vet de det? Alle mine pasienter slutter, etter mellom fem og tjue år. Nå som jeg har mer erfaring, kan jeg trappe dem ned raskere, sier Reisinger.

– Føler du at det norske LAR-systemet er mer tilpasset de ansatte enn brukerne?

– Ja, og det samme har jeg sett i andre land med slike systemer. Folk er mest opptatt av sin egen stilling og lønn. Ikke av pasientene, som skal forbli pasienter resten av livet. Jo dårligere pasienter, jo viktigere og mer nødvendig fremstår jobben.

Han forteller hvordan han traff en av sine egne pasienter. Den heroinavhengige mannen hadde skadet beinet. Han ble innlagt på sykehus, og ville rømme. Sykehuset ringte Reisinger, som ga mannen medisin tilsvarende Subutex. Slik ble han i stand til å følge behandlingen på sykehuset. Etterpå gikk han fast hos Reisinger. Han mistet aldri jobb eller bolig, og sluttet med medisinen etter 16 år.

Reisinger synes det er meningsløst å samle ruspasienter i sentraliserte systemer. Han har flere norske pasienter som kommer til Brüssel en gang i måneden.

– LAR-pasienter forteller meg at de sjelden ser en lege. De møter ulike sosialarbeidere i en upersonlig atmosfære. De spør om de kan komme til meg isteden, og jeg diskriminerer ingen nasjonalitet. Jeg skjønner at problemet i Norge er stort.

Reisinger påpeker at flere land anser sine egne rusavhengige som spesielle. Det gjør de ikke med pasienter som har andre sykdommer. Der stoler de på vitenskap og erfaringer fra andre land. Kriminologen Nils Christie har fortalt Reisinger om den norske puritanismen, som preger narkotikapolitikken.

– Noe ved kulturen deres undertrykker behov istedenfor å oppfylle dem. Som om ethvert behov var farlig. Undertrykte behov eksploderer fra tid til annen. Men det er veldig lett å behandle problemet på en mer avslappet måte.

Avslappet er en god beskrivelse av Reisingers kontor. Lege og pasient sitter i hver sin skinnstol ved et glassbord. Katten får også komme inn hvis den vil. Snart skal vi møte metadonpasienten Bruno. Reisinger viser oss en graf over Brunos medisinbruk. Han kom til behandling som 23-åring. Da hadde han vært ni måneder på en avrusningsklinikk, og gått rett tilbake til heroin etterpå. Etter fire måneder ville han ha medisin. Reisinger ga ham buprenorfin i form av Temegesic, en mild form for Subutex.

– Medisinen var såpass lite effektiv at Bruno brukte heroin ved siden av. Det fortalte han meg selv. Da jeg ga ham metadon, ble resultatet mye bedre. Han måtte trappe opp over flere år fordi han forbrant stoffet raskt. Folk har svært ulik forbrenning. Siden Bruno også fikk bivirkninger, ville han trappe ned igjen. I dag bruker han mindre metadon enn noensinne, bare 33 milligram om dagen. Jeg har vært hans faste psykiater i 18 år.

Bruno kommer inn på kontoret og veksler noen ord med Reisinger på fransk. De høres ut som gamle venner. Bruno er 42 år og ved godt mot. Han har vært i arbeid helt siden han startet behandlingen. Han eier sitt eget hus og har kone og to barn.

– Når du får individuell behandling, tar du avstand fra rusmiljøet. Jeg savner det ikke i det hele tatt. Bare to av vennene mine vet at jeg bruker metadon, forteller han. Han vil ikke ha etternavnet sitt på trykk.

Reisinger informerer ham om situasjonen for rusavhengige i Norge. «Veldig dramatisk» er Brunos første reaksjon.

– Hvis de ga folk ordentlig behandling, ville kriminaliteten synke. Selv stjal jeg biler og solgte dem til Nord-Afrika. Det var ikke et liv jeg ønsket meg. Ikke fikk jeg noe særlig av fortjenesten heller. Jeg satt i fengsel tre ganger. I dag selger jeg elektriske apparater, og har ikke rørt heroin på 15 år. Selvsagt er det viktig for meg å ha et godt forhold til en fast lege.

Bruno betaler 60 Euro for et besøk hos psykiateren. De aller fleste metadonpasienter i Belgia går hos en vanlig lege, og betaler halvparten. 2/3 av prisen refunderes, både for visitten og medisinen.
Brunos metadon koster 30 Euro i måneden. En vanlig ruspasient koster den belgiske stat 5-6000 norske kroner i året. Til sammenligning bruker LAR 600 millioner kroner årlig på 5000 pasienter. Det blir 120 000 kroner per pasient, i et system mange er misfornøyd med, og som slett ikke har plass til alle.

Belgisk statistikk viser at metadonpasienter tilbringer 92 prosent mindre tid i fengsel enn aktive heroinavhengige. Heroin brukes ikke i behandling i Belgia. Psykiateren ser heller ikke behov for det.

– Heroin som medisin kan være nyttig når folk er veldig dårlige. Da når du de som ikke en gang er klare for metadon. Jeg har vært med på å evaluere praksisen i Sveits, og ser at folk får et bedre liv. De skaffer seg rusfrie venner, som kanskje inviterer dem med på helgetur. Så innser de selv behovet for metadon, som de kan ta med seg hjem for flere dager. Likevel tror jeg det er katastrofalt å gi heroin i Norge før dere har fått orden på øvrig medisinsk behandling.

I 2001 ble skadereduksjon gjort til et overordnet mål for belgisk narkotikapolitikk. Forebygging og behandling skal prioriteres fremfor straff. Stoffbruk alene skal ikke gi fengsel. En koalisjonsregjering av liberale, sosialister og grønne politikere sto bak lovendringen. De var inspirert av nabolandet Nederland.