
Her er selvmordsraten høyest i verden
På Grønland begår folk selvmord åtte ganger oftere enn i Norge. Hva skyldes de sosiale problemene, og fins det tegn til bedring?
Grønland er ikke bare jordklodens største øy. Betraktet som land, har de også verdens høyeste selvmordsrate, med ett selvmord per 1000 innbyggere årlig. Det er åtte ganger mer enn i Norge.
De sosiale problemene på Grønland har vært mye omtalt i Danmark, som øya er en del av. En tredjedel av grønlenderne blir utsatt for seksuelle overgrep før de er voksne, og en femtedel av øyas foreldre har et skadelig alkoholforbruk. Det viser en befolkningsundersøkelse fra Statens Institut for Folkesundhed i Danmark.
Nordmenn virker mest opptatt av Grønlands skiføre og billedskjønne landskap, men det fins også de som brenner for menneskene. Arne O. Holm har bakgrunn som gravejournalist i Dagbladet og redaktør for NRKs Brennpunkt-avdeling. Nå er han redaktør for nyhetsavisa High North News, som dekker nordområdene på tvers av landegrenser.
– Jeg vet ikke hvor mange rapporter vi har omtalt i avisa som beskriver situasjonen på Grønland. Gjennomgangsmelodien er at helseapparatet ikke fungerer. Sosialvesenet er overbelastet, og det er høy arbeidsledighet. Mitt inntrykk er at man er blitt ærligere om utfordringene. Både urfolk og andre tør å snakke høyere om det. Det er veldig bra, men det går sakte å løse problemene.
Holm kaller seg en polarhippie, og har en egen evne til å få kontakt med sosialt utstøtte der han ferdes. Sosiale problemer i landsbyene har lenge vært skjult, forteller han. Der er helsevesenet dårlig eller ikke-eksisterende. Det fins kanskje én sykepleier, som er innhentet utenfra og ikke snakker grønlandsk.
– Så tvangsflytter du disse menneskene til byen. Mange av grønlenderne i hovedstaden Nuuk er mer eller mindre tvangsflyttet dit i løpet av de siste 10–20 årene. Det er en strategi med kompleks begrunnelse. Det handler om økonomi og sosial nød. Det er en veldig overgang fra et tradisjonelt grønlandsk fangstliv til plutselig å bo i en by. Mange finner seg ikke til rette, og lever på sosialpenger. Den dagen det utbetales trygd, forandrer byen seg veldig. Drikkingen blir mer synlig.
I Nuuk er det store sosiale forskjeller, som blir ekstra synlige på grunn av en nærmest diskriminerende bebyggelse.
– Grønlands arkitektur er i utgangspunktet vakker, med små, fargerike hus. Så har man ført opp masse blokker midt i byen, som i seg selv ser ganske stigmatiserende ut. I byen treffer du ulike grupper ettersom hva slags kafé du går på. Det er stor forskjell på fattig og rik, de som har arbeid og de som ikke har det.
Avhengig av dansk støtte
På Grønland er det ingen tvil om at klimaendringer har ødelagt mye av det gamle arbeidslivet med fangst, sier Holm.
– Dårlige isforhold og varme vintre gjør det mye vanskeligere å drive de tradisjonelle næringene. For alle som har gitt opp dette livet og flyttet inn til byen, er arbeidsplasser veldig viktig. For å sette det på spissen, så er man mer opptatt av arbeidsplasser enn av klimaspørsmål. I Norge kan vi være forsiktige med utbygging av gruveindustri og andre inngrep i naturen, fordi vi har et system som tar vare på de som faller utenfor. I mange arktiske land er det ikke slik, man trenger arbeidsplassene i en helt annen grad.
Holm har ikke inntrykk av at dansker ser ned på grønlendere. Han kaller Grønland et klassedelt samfunn, men ikke et rasistisk samfunn. Politisk er det en pågående diskusjon om løsrivelse fra Danmark.
– Det er to fløyer. De som vil gjøre Grønland til et eget land er nok mer tilbøyelige til å si at den danske kolonialismen lever i full blomst. Noen mener galskapen begynte med kolonialiseringen, mens andre mener den reddet Grønlands befolkning fra evig analfabetisme. Det er en lang og komplisert historie, der Norge har sin del av ansvaret. Det var vi som prøvde å kristne grønlenderne, med Hans Egede på 1700-tallet. Det var ikke spesielt vellykket.

I 1973 ble Danmark, og dermed Grønland, medlem av EU. Det skape misnøye på øya, der 70 prosent stemte imot medlemsskap. Lokale politiske partier begynte å planlegge selvstyre, som ble innført i 1979. Etterpå ble mange danske stedsnavn på øya byttet ut med inuittiske.
Grønland forlot EU i 1985, men har ikke løsrevet seg helt fra Danmark. De har mulighet til å gjøre det når de selv ønsker. Mange vegrer seg fordi øya mottar store økonomiske bidrag fra Danmark. Støtten utgjør drøyt halvparten av inntektssiden i et grønlandsk statsbudsjett.
Antallet dansker på Grønland har vært synkende siden 1990-tallet, mens antallet grønlendere bosatt i Danmark har steget. Nesten halvparten av øyas unge studenter i Danmark velger å bli igjen der etter studiene. Grønlands lavere lønnsnivå kan ha betydning. Kulde er de vant til på Grønland, så det plager dem ganske lite, mener Holm.
– Nuuk ligger ikke så forferdelig langt nord, du må huske at Grønland strekker seg fra Ålesund til Nordpolen. Øyas sørlige del er ikke mørk og svart slik som Svalbard. Men de har ikke Golfstrømmen, så det er litt barskere klima. Jeg er veldig glad i det jeg kaller det arktiske mennesket. Jeg føler at det er en felles identitet på tvers av landegrensene, enten det er i Canada eller i Nord-Norge.
Århundrets skandale
Nuuk topper ikke statistikken for sosiale problemer på Grønland. Det gjør småbyen Tasiilaq, med rundt to tusen innbyggere. Her dør hver femte innbygger av selvmord. Den lokale kvinnen Naasunnguaq Ignatiussen Streymoy ville bryte stillheten om overgrep, og startet en underskriftkampanje for å støtte ofrene. Det førte til opptog tolv steder i landet, hvor det ble krevd handling fra myndighetene.
Dokumentarfilmen «Byen der børn forsvinder» fra 2019 følger henne og andre ressurspersoner i byen. Hennes egen datter er blant dem som har opplevd seksuelle overgrep. Etter å ha gått ut i media, fikk mor og datter Streymoy hjelp av en tilreisende terapeut.
Mangelen på psykologer og kvalifiserte sosialarbeidere er et stort problem på øya. I filmen sier sosialdirektør Martha Lund Olsen at det er vanskelig å skaffe kvalifisert personell på grunn av Grønlands dårlige rykte. Stillingene fins, men det mangler søkere.
Filmen skapte stor debatt i Danmark, godt hjulpet av lærere som gikk hardt ut i media. Halvparten av elevene ved barneskolen i Tasiilaq hadde en sosialsak hos kommunen, på grunn av omsorgssvikt og selvmordstanker. En tilsynsrapport viste at stort sett ingen saker ble behandlet i overensstemmelse med loven. Byen hadde ingen psykologer, ingen fast ansatte terapeuter eller annen profesjonell hjelp til barna.
Høsten 2019 skrev danske Weekendavisen på lederplass at Tasiilaq burde erklæres som katastrofeområde. Hadde det vært en by i Danmark, ville politikere blitt hengt ut for å overse og fortie århundrets skandale, mente avisa. Samme høst bevilget Danmark en krisepakke, som sørget for åtte nye sosialrådgivere i Tasiilaq og Nuuk. Den danske regjeringen ville avsette ytterligere 80 millioner danske kroner de neste fire årene, både til saksbehandling og terapeutisk behandling.
Forbød alkohol i tre uker
Johanne Sundby er professor i samfunnsmedisin og global helse ved Universitetet i Oslo. Hun har lenge interessert seg for problemene på Grønland, og har også vært i Tasiilaq, som ligger øst i landet.
– På Øst-Grønland er det nesten ikke folk, og det er lite å holde på med om du ikke driver med fangst eller fiske. Det fins ikke jordbruk, slik det gjør i sør, og de har ingen rik fiskerinæring, slik som i vest. De knøttsmå samfunnene er utarmet og akterutseilt. Jo lengre ut du kommer jo vanskeligere er det å få tak i sykepleiere, lærere, leger, sosionomer. Det er kjempelange avstander på øya.
Sundby har flere ganger vært på Grønland, blant annet for å snakke om kvinnehelse, vold og misbruk.
– Volden henger nok litt sammen med gamle kjønnsskiller, men den er også veldig sterkt knyttet til alkohol. På Grønland sitter de ikke rolig ned og drikker vin, de hiver innpå store mengder. Kanskje er det også større toleranse for vold. Du kan høre at en mann var full på lørdag og dengte kona, men egentlig er han hyggelig. Tradisjonelt har ekteskapet stått svakt på øya. Det har vært løsere relasjoner, som gir opphav til vold når sjalusi og slikt kommer inn i bildet.
– Blant ungdom har jeg sett en idealisering av selvmord som er helt annerledes enn i Norge. Det er litt hipt, en slags trend som ikke bare skyldes desperasjon og fortvilelse. Samtidig er det et tegn på sosial uro og dårlige fremtidsutsikter. Mye av dette har grønlenderne til felles med inuitter i Nord-Canada og Alaska.

I fjor vår skapte Grønland overskrifter også i Norge, da de innførte totalforbud mot alkoholsalg i tre uker. Begrunnelsen var todelt: å dempe spredning av koronasmitte, samt å beskytte barn som måtte være hjemme under nedstengningen av samfunnet. Forbudet trådte i kraft i uke 14, og etter én uke meldte politiet at antall voldssaker i hovedstaden Nuuk var mer enn halvert i forhold til uka før.
Den andre uka ble kun én voldssak registrert i byen med 16 000 innbyggere. På en vanlig uke er det minst ti slike saker i Nuuk. Husbråk ble redusert til en tredjedel under forbudet, ned fra 20 saker i en vanlig uke. Etter at forbudet ble opphevet den 15. april, øke antall voldssaker til vanlig nivå, mens husbråk ble mer enn firedoblet.
Lei av å bli tråkket på
Fotograf Andrea Gjestvang var mye på Grønland under arbeidet med et stort fotoprosjekt. Hun kom tett på familier og lokalsamfunn, og fikk merke den spesielle alkoholkulturen.
– Jeg var mest i de små bygdene. En lørdag var jeg ute og gikk i Qaanaaq nord i landet for å ta bilder. Der så jeg mange barn som lekte ute i snøen. Jeg sa til familien jeg bodde hos at det var fint å se barn leke ute, for i Norge sitter de mye inne. Da fikk jeg vite at foreldrene deres hadde fått sosialpenger og satt hjemme og drakk. Jeg skjønte at jeg hadde hatt et naivt syn på dette.
Gjestvang så også eksempler på hvordan alkoholproblemene ble forsøkt behandlet.
– Ett sted var det en dansk dame som hadde AA-grupper (Anonyme Alkoholikere, red.anm.). Jeg følte at hun så ned på deltakerne i gruppen. Hun snakket ikke med dem, men ned til dem. Hun trakk paralleller til en virkelighet som ikke var deres, forteller Gjestvang.
– Det går ikke an å si bombastisk at dansker ser ned på grønlenderne, men jeg opplevde det av og til. Danskene hadde ofte høye stillinger og var der på tidsbegrensede kontrakter, som politisjef, skoleinspektør og så videre, for å få orden i sysakene. Jeg opplevde at grønlenderne var lei av å bli tråkket på av tilreisende som kom og gjorde som de ville, eller fortalte dem hva de skulle gjøre.
Det er ti år siden Gjestvang gjennomførte fotoprosjektet sitt. Siden den gang har bildene vært utstilt i flere europeiske land, og i Kina. Fotografen har holdt foredrag om Grønland i Beijing og Shanghai, og bildene har vært på trykk i magasiner verden over. En grunn til den store interessen, er at få har mulighet til å oppsøke øya selv, mener Gjestvang. Hun ville se bak klisjeene om Grønland, og finne ut hvordan vanlige familier ble påvirket av endringene på øya.
– I bygdene lever de tett på naturen og er avhengige av den, på godt og vondt. De har hunder som trenger isen når de skal dra ut og fiske. Når isen smelter, har de ikke råd til å ha hundene lenger, for da gjør de ikke nytte for seg. De mister livsgrunnlaget sitt. Været er blitt mer ustabilt. Isen kommer kanskje senere på året enn den gjorde før, sier Gjestvang.
Gode nyheter
Den gamle fangstkulturen som ga grønlenderne selvtillit og tilhørighet, er altså i oppløsning. Det er mindre penger å hente fra jakt på sel og hval. Isteden er fiske blitt en kommersiell storindustri. Professor Johanne Sundby er optimist og ser en bedring i de sosiale forholdene på Grønland.
– Det har kommet tiltak som gjør at det ikke er så gærent som det var. Utdanning og selvstendiggjøring av kvinner, samt kontroll på alkoholbruk er viktig forebygging. Det er blitt noe bedre. Mange velutdannede grønlendere jobber i skole og helsevesen. Villmarksturisme har blitt en næringsvei, og mange har fått jobb innen turisme.
Et annet tegn på at Grønland er på rett vei, kan man se på hundene, forteller Sundby. Hun driver selv med trekkhunder, og sist hun var på Grønland, var det mest for å undersøke hundevelferd.

– For 15-20 år siden var det til dels ekstremt dårlig hundehold på øya. Det er blitt mye bedre. Færre har hunder, og de som beholder dem, tar større ansvar. Samfunnsordninger har ført til restriksjoner, men de har samtidig gitt mer struktur, kontroll og orden.
Det fins også kriser som rammer resten av verden, der Grønland slipper unna. I skrivende stund har øya bare hatt atten tilfeller av koronasmitte og ingen dødsfall. En fjerdedel av øyas befolkning er testet. Til sammenligning har Færøyene, med 7000 færre innbyggere, hatt 497 koronasmittede. Disse tallene er fra før jul.
Grønland har satt tilreisende i 14 dagers karantene og testet dem tidligst fem dager etter ankomst. Her er kontrollen upåklagelig, og folket har vist forbilledlig smittevern. Isteden for å reise til Grønland nå, har Sundby et bedre forslag for dem som vil bli bedre kjent med kulturen.
– Forfatteren Kim Leine har skrevet mye om alkoholkultur og seksualkultur på Grønland. Hans roman «De søvnløse» skildrer livet i en grønlandsk småby på en lun og morsom måte. Han har selv jobbet på øya som sykepleier, og her skriver han utrolig bra om et døgn på et lite lokalsykehus i Tasiilaq.
Artikkelen sto på trykk i =Oslo januar 2020.

