Her blir 70 prosent rusfri

Når noe høres for godt ut til å være sant, er det kanskje det. Er Europas største senter for rusrehabilitering et unntak? Vi besøkte San Patrignano, et minisamfunn der rusavhengige er ressurspersonene.

Artikkelen ble skrevet i 2009 og kan inneholde utdaterte opplysninger. 

En vakker italiener henter oss på hotellet i Rimini. Pick up-service kalte han det på e-post. Det er ikke snakk om at vi skal betale. Han kommer fra San Patrignano, og der betaler ingen for noe. De kaller seg en familie, selv om de er 1800 stykker. Det merkverdige senteret ble skapt av forretningsmannen Vincenzo Muccioli. Det begynte i 1978, da han tok en rusavhengig jente inn i familiehjemmet.

– Han likte ikke å se at ungdom ødela livet sitt med narkotika. Først ble han anmeldt for kidnapping. Nå er gater oppkalt etter ham i hele Italia, forteller vår mann, Andrea Bano.

Han peker mot høyre ut av bilvinduet. Der ligger San Marino. På alle kanter ligger vinmarker. Vi steiler når vi får høre at tidligere rusavhengige produserer kvalitetsvin. Beboerne ved San Patrignano lager mye, og alt har konkurransedyktig kvalitet. Andrea pleide å lage små hunder med kaninpels. Nå tar han mastergrad på universitetet mens han jobber i San Patrignanos pressesenter. Han er rundt trevde år, og ser ikke ut som han har rørt et rusmiddel noensinne.

Senteret har aldri fått et rødt øre fra myndighetene, og vil ikke ha det. De tidligere rusavhengiges produksjon finansierer halvparten av driften. Resten kommer fra sponsorer. Beboernes familier får ikke lov å betale.

– Jeg må le når dere spør om vi må betale for noe. Faren min spør om det samme. Vi trenger aldri penger. Har jeg problemer med noe, er det gratis å fikse, sier Andrea.

Ett av problemene hans ligger i nervesystemet. Derfor tålte han bare heroin.

– Som 14-åring begynte jeg med hasj og kokain i ferier. Så ble det raveparty og speed. Alt unntatt heroin gjorde meg paranoid. Jeg var nok litt bortskjemt. Far ga meg moped, bil og alt jeg ønsket meg. Så ble jeg rusavhengig. Det var vanskelig for meg å kjempe for noe.

Store vinmarker og jorder skiller San Patrignano fra omverden. Å kjøre inn på området krever tillatelse. Vi svinger inn mellom oransje murbygninger med blomsterkasser. I utkanten er hester og en hinderløpsbane. Hvert år møtes verdens fremste ryttere til Vincenzo Muccioli Challenge her. I 2006 ble det kåret til hesteverdens beste show. Viktigere er San Patrignanos resultater med rusbehandling. Fem år etter utskriving er 72 prosent av deltakerne i programmet fortsatt rusfrie. Det vanlige tallet på verdensbasis er cirka 18 prosent. Vi åpner bildøra for å finne ut hvorfor det går langt bedre med folk som har vært her.

Først blir vi bedt på lunsj. En enorm matsal har langbord og benker så langt øyet kan se. I enden står «kongestolen» til Vincenzo Muccioli. Grunnleggeren døde i 1995. Nå sitter sønnen hans i stolen tre ganger om dagen. På kjøkkenet er alt overdimensjonert. Maten heises ned i digre komfyrer i stål. Flittige arbeidere vrimler rundt med lilla hodetørkle og hvit frakk. Hver dag lager de flere tusen måltider. Alle er tidligere rusavhengige.

– E norvegese, non capito italiano, sier Andrea til en av kokkene. Han heter Silvio, og er selv utlending. Han kom fra Kroatia til San Patrignano for tre år siden. I ti år brukte han narkotika. I dag ser han særdeles spenstig ut.

– Vi har cirka femti ulike jobbmuligheter. Nesten all mat vi serverer er produsert her. Elektrisitet lager vi også, forteller han.

Verken Andrea eller Silvio skjønner det engelske ordet «environment». Men det er tydelig at de er opptatt av miljøet.

– Bare vent til dere møter Marco, han kan engelsk, sier Andrea.

Silvio viser fram hjemmelaget ost og poteter. I dag er det pasta til forrett og lam til hovedrett. Hvis San Patrignano har noe motto, må det være læring gjennom praktisk erfaring.

– For meg er suksessen at du er her lenge og gjør ting i praksis. Du går ikke bare og snakker med psykologen. Du lever et normalt liv, sier Andrea.

Bak oss kommer filmstjernen Antonio Banderas’ dobbeltgjenger. Han heter Marco Rossi, og kom hit for fire år siden. Da var han førti. Han er like rusfri som alle de andre vi treffer.

– I begynnelsen matet jeg kuer, okser, geiter og så videre. Så begynte jeg å jobbe på kontor. Nå organiserer jeg måltider og arrangementer her, sier han.

– Er det ingen som vil dra herfra når de først har kommet?

– Jo da, noen synes det er vanskelig å jobbe så mye. Det fins rehabiliteringssteder hvor livet er lettere.

Ingen ved San Patrignano får en eneste pille, hvis de ikke er nødt for å få sove. Til gjengjeld drikker de et glass vin både til lunsj og middag.

– Myndighetene gir metadon og Subutex fordi det er billig og enkelt, sier Marco. – Slik kan de kontrollere folk. For å forstå folk, må du følge dem gjennom problemene og bygge relasjoner. Grunnlegger Vincenzo Muccioli mente at rusavhengige burde jobbe, så de kunne bli inkludert i samfunnet. Han ville lære dem det han lærte sine egne sønner. Med vårt program kan folk gå tilbake til livet uten medisiner. Vi har ikke et samfunn for narkomane, men et samfunn for liv.

Brått fylles matsalen med hundrevis av arbeidere. Tre fjerdedeler er menn. Det er samme kjønnsfordeling som hos =Oslo-selgerne. Vi ser også en mor med baby. Hundre barn under tolv år bor på San Patrignano. Noen går i senterets egen barnehage, mens andre går på skoler i nærheten. Etter skoletid har de tilgang til multimediarom, bibliotek og fritidsaktiviteter.

Rusavhengige som vil fullføre skolen har et eget studiesenter, og utlendinger lærer italiensk. San Patrignano har også en offentlig godkjent yrkesskole. Som om ikke det var nok, har alle beboerne sluttet å røyke.

– Lederen bestemte at vi skulle slutte å røyke for tre år siden. Det var et vanskelig valg, for 90 prosent av oss røkte, sier Marco.

– 98 prosent, retter Andrea.

Hundre personer forlot senteret på grunn av røykeforbudet. Noen av dem var frivillige medarbeidere.

– Er du virkelig motivert, er det ikke noe problem å slutte å røyke, sier Andrea. – Folk drar herfra fordi det er vanskelig å se inn i seg selv. Det ser ut som et paradis, men du må huske at alle her har store problemer. Vi begynner med små ting og bygger oss opp igjen.

– Har dere noen spesiell terapeutisk metode?

– Nei, San Patrignano eksisterer fordi det er en familie. Det er ingen annen grunn. Alle må ta ansvar for alle andre.

Vi trekker opp den prisbelønte rødvinen på lunchbordet. Den heter Aulente Sangiovese Rubicone, og står på Vinmonopolets bestillingsliste. Fire rødviner og to hvitviner lages ved San Patrignano. Det var eneste informasjon vi fant om stedet i norske medier. Verken Andrea eller Marco har møtt noen fra Norge, selv om senteret har 8000 besøkende hvert år. Nylig var prins Edwards kone Sophie her. Snart kommer Formel 1-stjernen Michael Schumacher.

For ti år siden var snittalderen blant beboerne 35 år. Nå er den 24. Målet er å ta inn stadig yngre mennesker. Men det er ingen øvre aldersgrense. Ingen blir heller påtvunget psykolog, selv om profesjonelle terapeuter er ansatt. Den eneste regelen vi hører noe særlig om, er forbudet mot seksuelle relasjoner.

– Når du kommer hit er du veldig sensitiv. Du kan bli forelsket ved ett blikk. Det er lett å gjøre feil, og ha et forhold bare for å fylle et hull. I en viss periode kan du ikke ha kjæreste. Du må bry deg om deg selv før du kan bry deg om andre, forklarer Andrea. 

Par som kommer til San Patrignano blir splittet i begynnelsen. Den ene drar til et lignende, langt mindre sted en halvtime unna. Gravide kvinner får føde på San Patrignanos anerkjente sykehus. I 1985 var halvparten av alle rusavhengige som kom hit HIV-smittet. Vincenzo Muccioli var en handlingens mann. Han ville slett ikke vente ti år på autorisasjon for å bygge sykehus. Han bygde et illegalt medisinsk senter som samarbeidet med verdens fremste HIV-sykehus. I dag har bare 40 av 1800 beboere HIV.

Etter lunsj tar vi en luftetur under trærne og møter Francesco (32). Han forteller raskt at han jobber i teknisk avdeling. Han ble født i Roma. Som ettåring flyttet han med foreldrene til San Diego i California.

– Etter 11. september 2001 fikk USA strengere lover mot kriminelle innvandrere. Jeg ble arrestert og ødela den ene sjansen jeg fikk til å forbedre meg. Plutselig kunne jeg ikke dra tilbake til USA på ti år. Det var på tide å spørre mamma om hjelp, sier han.

Moren hans leste om San Patrignano på internett. Stedet passet for en ung mann som helst ville hjelpe seg selv. Francesco visste ikke at noe slikt eksisterte. I begynnelsen plaget det ham at han ikke kunne dra noe sted. Nå er han vant til det, og har alt han trenger her.

– Forpliktelser, respekt og utholdenhet var fremmed for meg før. Jeg var innestengt i en verden av narko-oppførsel. Da jeg kom hit var jeg som en fjortenåring. Jeg hadde samme mentalitet som da jeg begynte med dop. Nå skjønner jeg mye bedre hvorfor jeg aldri klarte å oppnå noe i livet.

Her lærer Francesco å være fornøyd med det han har. Det var han aldri før. Han opplevde ting han ikke ville vært foruten, men nå tar han livet i egne hender. Når nye beboere har funnet seg til rette og føler seg bedre, får de ansvar for andre.

– Etter et år her ved senteret fikk jeg min egen «elev». Jeg innså hvordan jeg selv var da jeg kom hit. Jeg så meg selv i ham, og ville at han skal se det jeg hadde sett.

Eleven er 19 år gamle Andrew fra England. Han er med Francesco hele døgnet. For øyeblikket er han rett rundt hjørnet.

Metamfetamin var Francescos favorittdop. Det er et stoff som kan produseres hvor som helst, bare du har kjemikaliene. Han kaller det bare «meth».

– Mange studenter bruker meth for å holde seg våkne, og jenter bruker det som slankemiddel. Stoffet får deg til å tro at det hjelper mot mye. Men det ødelegger livet ditt. Det gir en psykose som gjør at du klør og piller på huden. Jeg kjenner en fra Texas her som har brukt det. I Europa er heroin og kokain mer populært.

Francesco har tidligere prøvd rusbehandling i USA.

– Eller, jeg prøvde ikke egentlig, retter han. – Vi satt i et klasserom tre ganger i uka, og tok urinprøve en gang i uka. Så fort jeg fikk mulighet til å manipulere, gjorde jeg det. Det er lett å tukle med urinprøver, og mange av rådgiverne hadde ikke selv vært rusavhengige. De skjønte ikke hvordan jeg tenkte og hva slags triks jeg brukte.

I San Patrignano er alle som Francesco. Da han kom hit, lurte han på hvor terapeutene var. Nå skjønner han at de beste terapeutene er de som lever med deg 24 timer i døgnet og gjennomgår det samme som deg.

En e-post var alt som skulle til før Francesco fikk komme hit på intervju. I utgangspunktet kan alle få plass i San Patrignano. Men du må være motivert, og du kan ikke ha alvorlige psykiske lidelser. Marco Rossi forteller at de også tar sjanser med folk. I julen for et par år siden fant de en mann liggende i veien. Han var kommet helt fra Canada. De kunne ikke nekte ham en plass.

For ti år siden var de 500 flere ved senteret enn de er i dag. Blir det fullt, vil nok lederen bygge ut, sier Marco. Så mye elsker han å hjelpe folk, akkurat som faren sin. Lederen har samme fornavn som sjåføren vår, og heter Andrea Muccioli.

Francesco mener noe av hemmeligheten ved stedet er at du blir fullstendig isolert fra omverden. Du blir satt sammen med de rette folkene, og får en jobb som passer til deg.

– Alle farer og muligheter uteblir. Det hjelper også at oppholdet varer i fire år. Det tar tid å komme ut av rusmentaliteten. Hvis jeg dro herfra nå, ville jeg sannsynligvis tatt stoff. Har du en bitteliten ting som plager deg, faller du tilbake.

– Hvis du ikke føler deg sterk nok etter fire år, kan du fortsette å bo her?

– Ja, så klart. Noen ber om å få leve her. De stoler ikke på at de kan klare seg utenfor. Da blir de evaluert for å finne ut om det er best for dem.

Marco og Andrea følger oss til snekkerverkstedet. Her jobber menn i sennepsgule frakker. På velbrukte høvelbenker lages både kunst og bruksgjenstander. De er rundt 60 personer, som produserer både for privatmarkedet og bedrifter.

San Patrignanos arbeidsstokk har svært tradisjonell kjønnsfordeling. Når vi kommer til vaskeriet, ser vi bare jenter. De bretter klær og sengetøy på lange benker. Selv har de hvite frakker og oppsatt hår. Vi møter sukkersøte Vjera (37) fra Kroatia. Hun forteller at hjemlandet fikk store rusproblemer etter krigen.

– Det er ikke lett å drepe noen. Tar du dop, slipper du å tenke over hva du gjør. Vi har en stor depresjon i landet. Først kom det mye heroin. De siste fem årene har det også vært mye kokain og ecstasy.

Vjera brukte dop i tolv år. Hun hadde en rik kjæreste og trengte aldri å kjøpe noe selv. Ingen av vennene var rusavhengige. Bare kjæresten visste at Vjera var det.

– Jeg levde to liv og løy hele tiden. Vi møttes for å ruse oss lenge etter at forholdet tok slutt. De siste fem årene følte jeg bare smerte. Jeg prøvde å slutte på egen hånd, men ble så deprimert at jeg aldri snakket med folk eller forlot huset. En dag hoppet jeg ut av vinduet og brakk begge beina.

Hun har vært i San Patrignano i to og et halvt år. I begynnelsen var det forvirrende.

– Først visste jeg ikke en gang hvorfor jeg begynte med stoff. Smerten var min beste venn. Hver gang litt smerte ble tatt bort, følte jeg meg først dårlig. Etter halvannet år hadde jeg to personer innvendig som sloss. Den gamle og den nye Vjera. Hun der var den første jeg stolte på, sier Vjera, og peker på en eldre, blond kvinne i vaskeriet.

– Går du til noen terapeut her?

– Nei, terapeuten min er ansvaret mitt. Jeg jobber og følger en jente fra Georgia. Før jeg kom hit sto jeg aldri opp klokka seks. Det var ikke så lett å begynne med det.

Etter jobb er hun sammen med jentene hun deler rom med. Hun liker å hjelpe dem. De eneste gangene hun er alene, er når hun er syk.

– Jeg tenkte at dette var min siste sjanse. Én ting i livet må jeg fullføre. Derfor vil jeg gjøre alt jeg trenger å gjøre her. Hver dag lærer jeg noe nytt. Vi jobber fra halv åtte til tolv. Så spiser vi, og jobber igjen til seks. Lørdag jobber vi til fire, og søndag har vi fri.

– Hvor får dere klær fra når dere ikke kan dra noe sted og handle?

– Foreldrene våre sender klær. Her i vaskeriet har vi kurver med klær og numre. Alt er organisert.

I vaskeriet er også kroatiske Dalka. Hun er ti år yngre enn Vjera. Hun hadde også en kjæreste som var rusavhengig. Egentlig taklet hun ikke at kjæresten tok heroin, men hun følte seg avhengig av ham. Hun var ikke komfortabel med andre folk. Dermed begynte hun selv med stoff. Da hun kom til San Patrignano for fire år siden, var hun jaget ut hjemmefra. Hun måtte selge dop, og hadde ikke noe fast sted å bo.

– Mens jeg har vært her, har broren min dødd av overdose. Den andre broren min er i fengsel. Han var også her, men dro etter fem måneder fordi motet sviktet. Søskenbarna mine og kjæresten min har også vært her. I sommer vil jeg reise hjem og se hva jeg finner. Jeg vil fullføre biologistudier på universitetet.

Andrea kjører oss videre sammen med Marco. Vi kommer til en moderne bygning med mye glass og lys. Her ligger blant annet San Patrignanos pressesenter. Det står ikke tilbake for noe mediehus vi har sett før. I et åpent landskap med øyer av kontorpulter, sitter tidligere rusavhengige. De jobber med senterets webside og annet PR-materiale. San Patrignano utgir et eget magasin med 12 000 abonnenter. Carlo Bozzo er leder for tjue arbeidere i medieavdelingen. Han er hvit i håret og kom hit rett fra fengsel i 1991.

– Bruker du dop spiller det ingen rolle hvor gammel du er. Du er alltid et barn. Å bli kvitt avhengigheten betyr å bli voksen, sier han.

Carlo hadde vært rusavhengig i femten år da han kom til San Patrignano. Han sendte mange brev til ulike steder og ba om hjelp. Vincenzo var den eneste som svarte. Han skrev: «Hør her, jeg bryr meg ikke om grunnen til at du er i fengsel. Vil du komme hit, er døren åpen. Men du må vite en ting: Vi må starte et opplegg sammen og fullføre det sammen.»

– San Patrignano tilbyr mange verktøy. Noen blir hjulpet av hester og dyreterapi. Noen trenger å ta opp skolegang. Det er ingen standard for hvor lenge du skal være her, for alle er forskjellige, sier Carlo.

Han skjønner at vinproduksjon fremstår litt underlig på et sted som behandler rusavhengige. I hvert fall for oss nordmenn. Han forklarer:

– Mange italienere har en liten vingård. Vincenzo åpnet døra til gården sin på toppen av åsen. Arbeidet på vingården har et budskap. Er du rusavhengig, vil du ha alt øyeblikkelig, og stadig mer av det. Med vin må du jobbe tolv måneder i all slags vær. Etter et år høster vi druene sammen. Så må vi vente i to-tre-fire år før vi vet om vinen blir god. Vi lærer oss naturens språk og tålmodighet.

I begynnelsen var vinen de laget en ordinær bordvin. Så ble anerkjente agronomer leid inn som rådgivere. Siden 1999 har San Patrignanos seks viner vært svært etterspurt. De har vunnet heder og ære på messer, og gjort stedet kjent. Hvert år kommer 25 000 på mat- og vinfestival. I 2006 ble lederen Andrea Mucciolli kåret til Årets sosiale entreprenør ved World Economic Forum. Carlo er litt av en markedsfører selv:

– Europa har ikke penger til rusrehabilitering i dag, og vil ikke ha det i morgen. Mange firmaer er opptatt av sosialt ansvar. Noen gir oss gratis markedsføring. Hvorfor ikke trykke logoen vår på sukkeret ditt? Stolen du sitter på er forresten laget her.

Er det ingenting som går galt ved San Patrignano? Marco har aldri hørt at noen prøver seg på innførsel av dop. De har jo ingen penger. Hvis de velger å dra, kan de ikke komme tilbake når de vil.

– Folk kan ha en dårlig holdning i begynnelsen, men vi følger med hverandre. Ser jeg en dårlig situasjon, griper jeg inn. Våren og sommeren er en vanskelig tid. Folk tenker på stranda, jenter og disco. De blir rastløse og trenger mer oppmerksomhet enn noensinne, sier han.

Etter åtte timer ved San Patrignano, blir vi kjørt tilbake til hotellet. Neste dag er det Marco som kommer og henter oss.

– Jeg blir ikke stresset av dere, for jeg liker å kjøre omkring, forsikrer han.

Vi passerer bakeriet, der San Patrignano baker sitt eget brød. Vi stopper ved Sp.Accio, senterets egen butikk og pizzeria. Restauranten har hvitmalte mursteinsvegger og svarte langbord med grønne blomstervaser. På balkongen er tre ord hugd inn i hellene: Rispetto – Onesta – Passione (Respekt – Ærlighet – Lidenskap). Pizzeriaen er fullbooket hver kveld. Servitørene er selvsagt tidligere rusavhengige. De fleste har fullført programmet ved San Patrignano og valgt å jobbe videre her.

I første etasje er butikken. Her selges innrammede speil, blomstervasker, vesker, puter og ikke minst møbler, mat og vin. Vi får også øye på hundevalpene med kaninpels som Andrea laget. Prisen får oss til å gispe. Kundene er gjerne forretningsfolk, som betaler for kvalitet og sosialt ansvar.

– Kjøper du noe herfra, er det fordi du har tro på det vi gjør, sier Marco.

Siden 1978 har over 20 000 rusavhengige vært innom San Patrignano. Etterpå har 71 prosent fått jobb på samme felt som de jobbet med eller utdannet seg i her. De kommer fra Kroatia, Sør-Afrika, England, Sveits, USA og mange andre steder. Men ingen vi møter kan huske at noen har vært fra Norge. Det kan nok endre seg med denne reportasjen.

Teksten sto på trykk i =Oslo, juli 2009.

FAKTA OM SAN PATRIGNANO

• Startet av forretningsmann Vincenzo Muccioli i 1978, som siden ga all sin eiendom til San Patrignano.

• Har 1800 rusavhengige beboere i 228 flermannsrom og 60 separate boenheter.

• Kjernen i rusbehandlingen er 57 ulike yrkesaktiviteter. Senteret har også en egen yrkesskole.

• San Patrignano har 140 frivillige medarbeidere og 200 ansatte og konsulenter.

• Over 70 prosent av tidligere deltakere holder seg rusfrie og kommer i arbeid.

• Se også webside på italiensk og engelsk: www.sanpatrignano.org