Her åpner de lokket over følelsene

Vi gikk på møte med Anonyme Narkomane, for å finne ut hvordan de holder seg rusfrie.

Vi sitter i kjelleren i Majorstuen kirke og ser oss rundt etter en leder. En som kan fortelle de andre hva de skal gjøre. Den fødte avholdsmann.

– Er det noen hilsninger? spør Rolf ved enden av langbordet.

– Hei, jeg heter Anna og jeg er rusavhengig.

– Hei Anna, sier alle rundt bordet i kor.

Nitten menn og tolv kvinner har slått av mobilen, og en av dem skal snart slå av taklyset.

– Jeg skal hilse fra Reidun.

– Hilser tilbake, svarer alle.

Snart skjønner vi at samtlige i rommet er rusavhengige. Det fins ingen leder som er hevet over de andre. Rollen som møteleder går på omgang.

Narcotics Anonymous (NA) ble grunnlagt i USA i 1953, atten år etter storebroren Alcoholics Anonymous (AA). I staten New York var det den gang forbudt for narkotikamisbrukere å møtes – uansett grunn. Deltakerne i NA måtte stadig skifte møtested og holde utkikk etter politi. Etter mange år fikk foreningen bred støtte. I dag er den anerkjent av helsepersonell verden over.

Det første kvarteret av møtet er likt alle steder. Nye deltakere får utdelt en hvit nøkkelring. Den skifter farge etter antall måneder du har vært rusfri. Foran oss ligger et ark med overskriften «Hvem, hva, hvordan og hvorfor». Alle leser hvert sitt avsnitt høyt etter tur:

«Vi er ikke interessert i hva eller hvor mye du brukte eller hvem som var dine forbindelser, hva du har gjort tidligere, hvor mye eller lite du har, men kun i hva du vil gjøre med ditt problem, og hvordan vi kan hjelpe.»

I Norge er det vitenskapelig bevist at Anonyme Narkomane drastisk øker rusavhengiges evne til å holde seg rusfrie over tid. Hvordan klarer de det? NA er uavhengig av myndigheter, andre organisasjoner og religioner. Det eneste de ber om, er at du vil slutte å bruke rusmidler. Du kan være rusa på første møte, men da blir du oppfordret til å lytte istedenfor å snakke.

Stearinlys på bordet og lampetter på veggen erstatter taklyset. Dagens tema er positive handlinger. Det er tid for å dele erfaringer.

– Hvis jeg blir arrogant og sier at NA ikke er noe for meg, så huk tak i meg, sier Anette.

Den pene jenta har endelig lært seg å be om hjelp. Så forteller Gunnar at han har startet en NA-gruppe et annet sted på Østlandet, og at han har hatt det «dritbra» i et halvt år.

Preben har lenge gjemt seg bort på en rosa sky, eller rettere sagt en hytte i skogen.

– Nå som jeg er tilbake i Oslo, tør jeg ikke å gå noe sted. Jeg er livredd, sier han, og spør om noen kan følge ham ned til Majorstukrysset etter møtet. Der blir han hentet.

– Jeg klarer ikke å sette grenser, sier Cato. – Jeg setter andres behov foran mine egne. Å si nei går imot hele min natur. Nå har jeg greid å sette en grense. Jeg fikk jævlig vondt i to døgn, men det gikk over.

Tobarnsfaren Svein er blitt en helt annen enn han trodde han skulle bli etter at han ble med i NA.

– Jeg var råkriminell. I dag går jeg på skole. Det er deilig å sitte her å være stolt av seg selv.

Tore var i utgangspunktet skeptisk til Anonyme Narkomane.

– Jeg skulle komme til en haug med mennesker som sa de hadde kjærlighet til andre. Jeg ble så skremt, og skjønte at jeg måtte gå ett skritt ad gangen. Da jeg begynte å akseptere meg selv, ville jeg gjøre gode gjerninger. Dette programmet er helt enormt.

Siv kan ikke huske at hun har hatt det så bra som nå. Men veien hit var lang.

– Da jeg hadde vært rusfri i ni måneder, kunne jeg for første gang si at jeg hadde hatt to gode dager.

Magnus har også fått smaken på et nytt liv.

– Normale folk lever sånn at de kjenner på følelser. Jeg har begynt med det. I NA får jeg den kjærligheten jeg trenger for å finne meg selv. Jeg er blitt gudssentrert, istedenfor selvsentrert. Det hjelper meg. Jeg tenker liksom: Hva ville Gud gjort nå? Selv ville jeg blitt forbanna, men Gud eller min høyere makt ville vært ydmyk.

Det er forbløffende lite offermentalitet rundt bordet. Ingen forteller om håpløse foreldre eller lærere. Ikke et vond ord blir sagt om NAV. NA-litteraturen minner medlemmene om å leve en dag ad gangen. Når taklyset slås på igjen, reiser alle seg opp og tar tak i hverandre:

«Gud, gi oss sinnsro til å godta de ting vi ikke kan forandre, mot til å forandre de ting vi kan, og forstand til å se forskjellen.»

Hvem er egentlig denne guden de snakker om? Vi spør Morten, som inviterte oss til møtet.

– Du trenger ikke å ha noe bestemt gudsbegrep for å bli med i NA. Mange medlemmer er nok ikke så glade i Gud i utgangspunktet. Selv har jeg ikke spesielt god erfaring med religion, men det hjelper å be. Jeg ber til en kraft, universet eller noe, for å finne styrke. Da blir det stille i hodet. Jeg kaller det åndelighet.

I velkomstbrosjyren står det: «NAs program består av åndelige prinsipper som vi har funnet ut hjelper oss til å forbli rusfrie.» Prinsippene kommer til uttrykk i 12-trinnsprogrammet. Deltakerne jobber med ett og ett trinn, som består av 50 til 60 spørsmål. Alle deler erfaringer rundt spørsmålene med sin såkalte sponsor. To og to hjelper hverandre. Det er lettere å hjelpe seg selv når man hjelper andre.

– I NA er vi sponsorer for hverandre. Vi kan ringe hverandre, og ingen ser ned på deg hvis du har sprukket. Det viktigste er at vi kommer ut av ensomheten. Jeg brukte et halvt år på trinn en. Noen bruker en uke.

Første trinn handler om konsekvenser av rusbruken. Andre trinn fokuserer på en høyere makt og det å få håpet tilbake.

– Det er en indre reise hvor du blir kjent med deg selv, sier Morten. Selv om han alltid har vært flink på skolen og i arbeidslivet, hadde han ingen sjanse til å løse rusproblemet på egen hånd. Nå har han vært rusfri i nitten måneder.

– Rus er ganske generelt, vi har alle brukt det til å legge lokk på følelser. Vi trenger ikke å prate om hva slags eller hvor mye rusmidler vi har brukt.

Deltakerne ser ut som en helt vanlig vennegjeng når de står ute på Majorstua etter møtet. Cato, han som klarte å sette en grense, jobber som kokk. Han forteller at de tolv trinnene gir ham en ny måte å leve på. De har den fordelen at de kan tilpasses individuelt.

– Det er ikke bare bare å komme tilbake til livet når du har levd i søppelcontainere. Det er godt å ha kontakt med andre som har gjort det før deg. Den åndelige dimensjonen holder fokuset positivt, og gjør at man får et innhold i livet.

Magnus forklarer hvorfor man kaller seg rusavhengig, selv om man kanskje ikke har rørt et rusmiddel på flere år.

– Jeg har en personlighet som søker rus, og blir avhengig med en gang. Hvis jeg ikke jobber med dette programmet, sklir jeg tilbake til gamle vaner. Jeg må la meg styre av noen åndelige prinsipper istedenfor rus.

Sara forteller at mange offentlige personer går på NA-møter, uten at de noensinne nevner det i media.

– Det er bra at vi har folk fra alle sosiale lag. Da blir det en balanse. Her er det leger og advokater, fine fruer og folk som har rota i søpla.

På verdensbasis har nesten en tredel av medlemmene i NA vært rusfrie i over ti år. Det er ikke snakk om å ta seg en øl iblant. De som har et uproblematisk forhold til det, er saktens ikke rusavhengige, ifølge 12-trinnsmodellen.

– Det hadde vært kjedelig hvis tilfriskningen bare var å være rusfri, sier Even. – Vi trenger tilhørighet også.

Artikkelen sto på trykk i =Oslo mars 2009. Alle navn er forandret.