Hellas har både opphørssalg og tegn til håp

Noen trodde den sjarmerende økonomen Yanis Varoufakis kunne redde Hellas. Vi dro til Athen og møtte ham. Der traff vi også grekere som tar saken i egne hender.

Allerede før vi kommer til Hellas, får vi merke den økonomiske uroen i landet. Hotellet vi skal bo på går konkurs noen dager før vi lander i Athen. Vår greske fotograf, Dimitri Koutsomytis, mener vanlige grekere må ta sin del av skylden for krisen.

– Vi har støttet populistiske partier og politikere som lover for mye. Den populismen vi nå ser i hele Europa har vært enda større i Hellas. Mennesker liker ikke å høre sannheten. Vi vil gjerne ha mer.

På 1980-tallet var Koutsomytis medlem av det sosialistiske partiet PASOK. Partiet klarte å samle grekerne etter borgerkrigen og det høyrestøttede juntastyret. Men lederen, Andreas Papandreou, var populist.

– I dag mener jeg venstresiden må bli mer realistiske. Det kapitalistiske systemet trenger endringer, men det må endres på nye måter, med nye ideer. Spørsmålet er om folk er klare for noe nytt, eller om de heller vil krangle om gamle kampsaker.

Venstresiden var ikke alene om et uforsvarlig offentlig forbruk i Hellas. Det konservative partiet Nytt Demokrati, som fikk makten i 2004, økte forbruket enda mer. Mange ble ansatt i offentlig sektor med høy lønn, gjerne slekt og venner av politikerne. Landets økonomi var truet, og ble satt under overvåkning av EU.

Våren 2010 fikk Hellas milliarder i kreditt og kriselån av andre euroland. Til gjengjeld måtte grekerne underkaste seg Det internasjonale pengefondet (IMF), den europeiske sentralbanken og EU-kommisjonen. Disse tre ble kjent som troikaen. Troikaens tjenestemenn er ikke demokratisk valgt. Likevel har de fullmakt til å forandre Hellas etter kreditorenes ønske.

I dag har Hellas mer statsgjeld enn noensinne. En som tidlig mente at troikaens medisin var feil, var Yanis Varoufakis. Professoren i politisk økonomi hevdet at eurosonens regjeringer var uærlige. De lot som om den greske staten bare hadde et midlertidig betalingsproblem. Dermed kunne Hellas få historiens største lån. Varoufakis sammenlignet långiverne med korrupte bankfolk.

Før finanskrisen i 2008 hadde europeiske regjeringspartier utviklet et nært forhold til finanssektoren. Da krisen rammet, evnet de ikke å sette bankfolkene på sidelinjen. Hadde de slettet den greske statsgjelden, kunne de stabilisert Hellas’ og Europas økonomi, mener Varoufakis. Isteden skapte de et uløselig gjeldsproblem, og satte europeiske stater opp mot hverandre. I Tyskland fikk vanlige arbeidstakere høre fra myndighetene at «vi kutter i sykehusbudsjettene, men vi gir hundre milliarder til grekerne». I realiteten gikk pengene til franske og tyske banker. De hadde milliarder av euro utestående fra Hellas.

Samtidig ble vanlige grekere straffet med troikaens sparetiltak. Det kom krav om masseoppsigelser. Minstelønnen ble kuttet drastisk. Helsebudsjettet ble redusert med 30 prosent. Mer enn 200 sykehus ble stengt. Halvparten av de 5000 legene ved offentlige klinikker ble permittert. Over hele Hellas begynte helsepersonell å jobbe frivillig for å avhjelpe nøden.

Venstrepartiet SYRIZA anklaget troikaen for å støtte korrupte greske politikere og gjøre livet vanskeligere for folk flest. Ved parlamentsvalget i 2015 svarte grekerne med å stemme fram partiet til 36 prosent. Seks år tidligere fikk SYRIZA bare 4,6 prosent av stemmene. Varoufakis var økonomisk rådgiver for partiet, og ble finansminister etter valget. Denne posten gjorde ham til Hellas’ hovedforhandler overfor EU om landets økonomiske situasjon.

Varoufakis besøkte den årlige, internasjonale konferansen for gatemagasiner i juni. Der snakket han blant annet om sin tid som minister.

– Jeg hadde medarbeidere som var utnevnt av troikaen. Jeg visste at jeg ville ha mange imot meg. Likevel ble jeg overrasket over all motstanden mot å inndrive skatt fra rike familier som har lurt seg unna. Troikaen skal liksom jobbe på vegne av kreditorlandene. I virkeligheten samarbeider de med rike, greske oligarker. Det er oligarkenes aviser som tar troikaens parti når Hellas forhandler med dem. Det er oligarkene som skjemmer bort medlemmer av troikaen når de besøker Hellas.

Den tidligere finansministeren trakk lange linjer når han beskrev bakgrunnen for den greske krisen.

– Hellas har hatt store problemer med å inndrive skatt siden 1821, minst. Vi hadde ikke-bærekraftig gjeld allerede før vi ble konstituert som stat. Vi mislyktes med å skape et effektivt skattesystem. Det er absurd at EU-landene skal ha samme valuta, men ulike banksystemer og skattesystemer. Og du kan ikke la Luxembourg operere som skatteparadis midt i unionen.

Da presidenten for Europakommisjonen rettet pekefingeren mot Varoufakis, visste han hva han skulle svare.

– Jean-Claude Juncker sa til meg: «Dere får ikke inn skatt!» Jeg påpekte at han var statsminister for skatteparadiset Luxembourg i årevis. Så ikke fortell meg at jeg ikke skattlegger grekerne. De bruker ditt land for å unngå skatt!

Varoufakis gikk av som finansminister etter et halvt år. Da var han uønsket i forhandlingene om en avtale mellom Hellas og kreditorene. Den greske statsministeren mente at hans avskjed kunne være en døråpner for videre forhandlinger.

– Jeg satt i en regjering uten makt. Ordføreren i en nordirsk landsby har mer makt enn den greske regjeringen. Skulle jeg fortsatt som minister, måtte jeg brutt løftene våre til det greske folket.

Varoufakis legger ikke skjul på at Hellas brukte penger som en full sjømann før 2010. Landet hadde Natos største forsvarsbudsjett i forhold til folketallet. Greske politikere skapte tusenvis av arbeidsplasser til støttespillerne sine. Prestisjeprosjekter som OL i Athen i 2004 ble lånefinansiert. Banker over hele Europa innvilget lånene ute å nøle.

– I ti år hadde vi skapt bobler. Falsk økonomisk vekst ble opprettholdt av lån for å skjule at staten var konkurs.

Den troikavennlige eliten i Hellas har lenge ment at minst en million grekere må skifte jobb. Det er for mange frisører og tavernaeiere. Det er for få programvareutviklere.

– Det høres fornuftig ut. Spørsmålet er: Hvordan kommer vi dit vi vil? Svaret fra etablissementet er likvidering. Vi kan ikke forandre systemet. Det er for korrupt til å endres gjennom reform. Dermed stenges små bedrifter. Folk fratas jobben for å bli «motivert» til å skifte yrke. Big business skal erstatte small business. Det familieeide apoteket skal bli et Boots-apotek.

Varoufakis mener at likvideringen virker mot sin hensikt. Det vil ikke føre til en britisk eller amerikansk modell med storkapital og multinasjonale selskaper. I et perifert, vanskeligstilt land som Hellas vil det føre til en ørken. Unge og velutdannede grekere vil utvandre til alle verdenshjørner. Hellas vil sitte igjen med et lite marked og en bunnløs gjeld.

– I nyliberalismens navn har vi brukt politiske virkemidler i Europas periferi som vil spre seg når krisen sprer seg. Europa blir sugd inn i et postmoderne 1930-tall. De eneste som vil elske det er rasistene, de xenofobe og alle som er fiendtlig innstilt til demokrati og multikulturalisme. Forhåpentlig vil historien gjenta seg som en farse og ikke som en tragedie.

Den økonomiske krisen på 1930-tallet endte med 2. verdenskrig. Etterpå ble det en ny giv for investeringer.

– Er massemord den eneste måten å kick-starte samfunnet på? Eller kan vi klare oss uten? Det kommer an på politisk handling. Kan vi i Hellas samarbeide med politiske krefter i Europa for å legge press på systemet? Det er spørsmålet for meg. Vi kan ikke gjøre det alene.

Varoufakis vil ikke at EU skal bryte sammen. Men han skjønner at mange er skeptiske til unionen.

– EU griper inn når det passer dem. Gang på gang ble vi truet med stenging av greske banker når vi nektet å støtte et program som beviselig har feilet. Når Ungarn, Polen og Romania har en misantropisk ledelse som bryter mot EUs regelbok, er det plutselig ingen inngripen. Likevel er jeg imot Brexit, eller Grexit. Vi må ha en fot innenfor EU, så vi kan jobbe imot den irrasjonelle politikken. Den britiske regjeringen hadde mange muligheter til å nedlegge veto mot autoritær oppførsel fra EU, men de gjorde det ikke.

Økonomiprofessoren kaller dagens situasjon i Hellas et stort opphørssalg. Mange har problemer med å betale på boliglånet. Da kan lånet bli solgt til fond som får auksjonere bort boligen. I tillegg har troikaen presset fram en ny boligskatt for å øke landets inntekter.

– Eiendomsskatten har økt så mye at vi har fått en ny vits: En gang truet far med å gjøre barna arveløse hvis de ikke oppførte seg. I dag er trusselen: «Hvis du ikke oppfører deg ordentlig, vil jeg overføre all min eiendom til deg».

Noen ser på krisen i Hellas som en mulighet til å endre arbeidslivet. Sosialt entreprenørskap blomstrer. Det vil si foretak som skaper sosial verdi samtidig som de prøver å gå rundt økonomisk. Slike tiltak kan demonstrere nye måter å drive business på. Det trengs i et land med 27 prosent arbeidsledighet.

Lenge har entreprenører hatt et tvilsomt rykte i Hellas. Mange har tette bånd til regjeringen og får økonomiske fordeler av det. Slik trenger det ikke å være, mener Nicholas Voulelis. Han er sjefredaktør for dagsavisa Efimerida ton Syntakton. Den oppsto i 2012, fra asken av en venstreorientert avis som gikk konkurs. Avisa drives som et kooperativ, uten støtte fra staten eller finansielle aktører.

– Det er blitt en av de største avisene i Hellas, forteller Voulelis. – Folk føler de kan stole på innholdet. Vi skriver ofte om sosiale initiativer, og samarbeider med gatemagasinet Shedia i Athen.

Yanis Varoufakis applauderer uavhengig presse. Han mener greske medier flest har begynt å ligne media i gamle Sovjetunionen.

– Vi har konkursrammede banker som i praksis eier media, fordi media også er konkurs. Mange medier overlever bare ved å fortsette å låne penger de ikke kan betale tilbake. Bankene de låner av, er avhengige av troikaens velvilje. Slike medier suger blodet ut av demokratiet. Den gode nyheten er at publikum ikke tror på propagandaen de formidler lenger.

Efimerida ton Syntakton har 150 journalister. Mange av dem har mistet jobben i andre aviser. De er ikke kravstore. De fleste har en grunnlønn på 1000 euro butto, eller 800 euro etter skatt. Det tilsvarer den siste tariffavtalen for pressefolk. Nettolønna er altså rundt 7500 kroner i måneden.

– Først betaler vi for trykk, distribusjon, husleie og så videre. Det som blir til overs, går til lønn. Fra dag én ble vi enige om å ha samme lønnsnivå for hele staben, uavhengig av erfaring. Vi har ansatte som for 10-15 år siden tjente ti ganger så mye. I dag jobber hundretusener av grekere for bare 3-500 euro i måneden, forteller sjefredaktøren.

Når lønna blir vanskelig å leve av, må grekerne skaffe seg mat på nye måter. «Bondens marked» har poppet opp over alt. Der selger bønder råvarene sine uten fordyrende mellomledd. En annen løsning er omfordeling av overskuddsmat. Alexander Theodoridis var med på å starte organisasjonen Boroume (som betyr «Vi kan»).

– Vi var tre personer som ville redusere matavfall og kjempe mot feilernæring. Vi hadde ingen penger, så vi kunne ikke starte en matsentral. Men mesteparten av jobben med å fordele mat handler jo om logistikk. Vi kunne koble sammen givere med de som trengte mat.

De begynte for fire år siden med tolv ostepaier. Boroume fikk dem fra en liten butikk, og ga dem til et suppekjøkken i nærheten. Nå omfordeler de 20 000 porsjoner med all slags mat hver dag.

– Vet jeg at det skal være en buffet på en konferanse, kan jeg kontakte en veldedig organisasjon som henter restene. Athen har mange store arrangementer. Vi samlet inn 900 porsjoner med mat bare fra én tilstening med 1200 deltakere.

Boroume kobler givere sammen med 500 organisasjoner over hele Hellas, som deler ut maten til trengende. I nettverket har de blant annet 200 matbutikker og Hellas’ største bakerikjede. De har reddet over 40 tonn med grønnsaker. Chiqita ga dem seks tonn med ananas som egentlig skulle kastes. Å samle inn mat er en takknemlig oppgave i Hellas, forteller gründeren.

– Grekere liker rause porsjoner. Jeg er halvt tysk, så jeg vet hvor mye vi kaster i forhold til tyskerne. Hoteller kan ha veldig strenge regler for matsikkerhet. Da kan det bli mye til overs som er helt ok.

Mange spør hvordan Boroume sørger for trygg mat. Det er ikke deres oppgave. Kvaliteten må ivaretas av de som deler ut maten igjen. Overskuddsmat passerer sjelden Theodoridis’ hender, men en gang snek han til seg en porsjon.

– Jeg tillot meg å spise suhsi fra den japanske ambassadørens personlige kokk. Det jeg liker aller best er å fortelle om arbeidet vårt på skoler. Jeg får sitte sammen med barn som innser hvor fint det er å hjelpe folk.

Boroume har femti medarbeidere. Ni av ti jobber frivillig. Årsbudsjettet er på bare 140 000 euro, eller 1,3 millioner kroner.

– Vi har mye til felles med gatemagasiner. Vi styrker sivilsamfunnet og redder folks verdighet. Over hele Europa prøver andre å kopiere vårt system. Vi er en plattform som samler inn fra både store og små. For eksempel kan det være et bryllup som har mat til overs.

Fotografen Dimitri Koutsomytis forteller at mange grekere har begynt å dyrke sin egen mat. Han tror det er lettere å håndtere krisen på landsbygda enn i byene. Selv vokste han opp i den lille landsbyen Kastoria, før han kom til Norge i 1996. Han mener grekerne har bedre forutsetninger enn nordmenn for å takle en sviktende økonomi.

– I Hellas har velferdsstaten aldri fungert slik at du kan stole hundre prosent på den. Vi stoler mye mer på familie og venner. Norge er et mye ryddigere land, med mer enighet på tvers av politiske partier. Men jeg vet ikke om nordmenn ville klart seg like godt hvis staten sviktet. I nærmiljøet synes jeg grekere er flinkere til å støtte hverandre. Jeg vurderer å flytte tilbake, i hvert fall delvis. Sosialt foretrekker jeg absolutt Hellas.

Teksten sto på trykk i =Oslo / =Norge august 2016.