Heidi ble rusfri da hun fikk ADHD-medisin

Heidi Hansen vokste opp i et trygt hjem. Likevel fikk hun så store rusproblemer at hun var døden nær. En viktig årsak til det var ubehandlet ADHD.

Heidi har lenge vært en engasjert medarbeider i Rusmisbrukernes Interesseorganisasjon (RIO). Da hun besøkte =Oslo i sommer, ble vi nysgjerrige på tatoveringen hennes. Den er på venstre arm og viser datoen 31.12.2007. Hva var det med den dagen? Jo: Det var siste gang hun brukte ulovlige rusmidler. Hun vet hva folk tenker når de ser den: «Hun er gæren, tenk om hun må forandre på datoen».

Heidi holder mange foredrag for ansatte i Nav og i rusomsorgen. Hun synes de kunne ha hatt større tro på folks evne til å legge rusen bak seg.

– De som lykkes forsvinner ut av systemet. De blir ikke en del av jobben til hjelpeapparatet. Derfor blir det lett å glemme de gode historiene.

Heidis historie tok en god vending. Mange sier at hun har vært flink. Det er hun ikke helt enig i.

– Det å bli rusfri handler ikke om å være flink. Det handler om å få mulighet til å erstatte rusen med noe annet. Å bli sett. Å få noe å gjøre. Å få tilhørighet. Jeg fikk alt sammen.

Heidi fikk ikke bare leilighet og jobb. Hun fikk også medisin for ADHD. Forkortelsen står for Attention Deficit Hyperactivity Disorder. Den lidelsen hadde hun slitt med siden hun var liten. Da hun begynte på skolen, likte hun seg dårlig. Hun klarte ikke å følge med. Det fristet mer å stikke av og møte folk i byen.

– Jeg var den eneste blant vennene mine som begynte å ruse meg. Allerede i fjerde klasse havnet jeg på institusjon for første gang.

Hun vokste opp på Grünerløkka. Moren var hjemme og tok alltid godt vare på henne. Faren var rolig, selv om han drakk. Det var aldri vold eller bråk hjemme. Derfor reagere Heidi med usikkerhet og behov for å beskytte seg da hun møtte dette i rusmiljøet.

– Jeg vokste opp med mye kjærlighet. For dem som er oppvokst med vold, kan det fort bli «normalt». Jeg klarte å stikke av fra ubehagelige situasjoner. Jeg kunne alltid dra hjem.

Hun kaller den unge utgaven av seg selv for en villstyring. Når rusen kom i tillegg, kunne hun også bli psykotisk og utagerende. Hun fikk diagnosen ADHD da hun var 21. Det skulle gå ti år til før hun fikk medisin. Det var fordi hun ruset seg.

– Hadde flere rusavhengige med ADHD fått rett medisin, ville flere ha klart seg. De ville blitt rolige og fått muligheten til å «finne seg sjæl». Men du har ikke nødvendigvis ADHD selv om du har mark i ræva. Det kan skyldes andre ting. Barn som vokser opp uten grenser kan bli urolige, for eksempel.

Heidi var 31 år før hun fikk rett behandling. Tidligere hadde hun prøvd å medisinere seg selv. Da hun fikk en datter som 19-åring, begynte hun med amfetamin. Da hadde hun brukt flere andre rusmidler helt siden hun var barn. Alkohol drakk hun allerede da hun var ti.

– Medisiner var nødvendig for at jeg ikke skulle droppe ut av rusbehandling. Dessverre er det altfor vanskelig å få hjelp med ADHD hvis du ruser deg. Og alt for vanskelig å få riktig medisin. Det er for strenge krav i helseforetakene. Mange må oppsøke privat psykiater. Det er dyrt.

For fem år siden sluttet Heidi på medisiner. Hun takler ADHD-en med trening, gode rutiner og godt kosthold. Etter hvert har hun fått tro på at hun kan ta en utdanning.

– Min største drøm er å utdanne meg til sosionom eller vernepleier. Jeg har jobbet mange år på rusfeltet, så jeg søker meg inn på realkompetanse. Da vil jeg begynne på ADHD-medisin igjen. Jeg har fortsatt angst for skoler.

Heidi påpeker at de fleste med ADHD klarer seg fint. Det er blitt lettere å få hjelp, i hvert fall for dem som ikke ruser seg. Men mange med ADHD har arvet det av foreldrene. Da spørs det hvordan foreldrene har taklet sine utfordringer. Heidi valgte selv å sende datteren i fosterhjem.

En som vet mye om ADHD og rus er Jørgen Bramness. Forskeren jobber ved Nasjonal kompetansetjeneste for samtidig rusmisbruk og psykisk lidelse (ROP).

– ADHD er en risikofaktor for å utvikle rusavhengighet. Det har vært diskutert om medisinering øker eller minsker risikoen. ADHD behandles jo med et sentralstimulerende middel, et middel som kan misbrukes. Nå mener vi at vi må medisinere barn for å minke risikoen for senere rusbruk. Det er sykdommen som sådan som gir økt risiko. Vi klarer ikke å behandle bort hele risikoen, men vi kan minske den, sier han.

Blant dem som misbruker amfetamin kan en tredjedel eller mer ha ADHD. Det finnes undersøkelser som tyder på det, men det er vanskelig å forske på området. Hvem skal defineres som misbrukere?

– Noen tar bare stoffet før eksamen. De som selvmedisinerer mot ADHD, doserer gjerne høyt. De skaffer seg problemer de ikke ville fått om de tok amfetamin i lavere doser, forteller Bramness.

En vanlig dose med amfetamin fra gata er 8-10 ganger sterkere enn en vanlig dose ADHD-medisin. Innholdet er i utgangspunktet svært likt. Men medisinen er ren. Den inneholder ikke noe som bare skal forsterke rusen.

– Amfetamin-avhengige som får ADHD-medisin kan oppleve at den «ikke virker». Egentlig betyr det at de ikke har effekt av den dosen de får. Får de høy nok dose, er effekten mye bedre. Derfor må vi gi dem det.

Flere undersøkelser viser at pasienter med ubehandlet ADHD gjør det dårlig i rusbehandling. De har høyere dropout. De klarer i mindre grad enn andre å kontrollere rusbruk. Bramness mener det har vært for mye skepsis til medisinering innen tverrfaglig spesialisert rusbehandling.

Etter hvert har vi fått mye medisinering for heroinavhengige. LAR (Legemiddelassistert rehabilitering) gir erstatningsmedisin til de som bruker opiater, som heroin. Folk som selvmedisinerer med amfetamin kan også ha et heroinproblem. Dermed kan de komme inn i LAR. Det blir stadig vanligere at rusavhengige bruker flere stoffer. Likevel får ikke LAR-pasienter bruke ADHD-medisin.

– Man mener det blir for risikabelt å blande to medisiner med risiko for misbruk. I Norge har vi hatt 8-10 prøveprosjekter med dette. Bergensklinikkene oppsummerte forsøkene som måtelig positive. Prøveprosjekter er ikke designet for forskning. Derfor må vi være forsiktige med å trekke konklusjoner. Men det virker som det kan være positivt å gi ADHD-medisiner til LAR-pasienter som har sykdommen.

Mange har kritisert den økte bruken av ADHD-medisin. Fra 2004 til 2014 var det en tredobling av antall personer som fikk slik medisin i Norge. Likevel mener Bramness at vi underbehandler mer enn vi overbehandler lidelsen.

– Det blir for lettvint å si at vi bare medisinerer samfunnsproblemer. Selvsagt skal vi tilrettelegge samfunnet bedre, og gi rom for ulik atferd. Men det vil ikke fjerne ADHD. Det ligger en god del moralisme bak skepsisen til medisinering, særlig for rusavhengige. Det betyr ikke at all bruk av ADHD-medisin er riktig. Vi vet at bruken dobler seg i Oslo i helgene. Det tyder på at medisinen brukes som partydop. Vi hører også om studenter som bruker den som hjernedop for å prestere.

ADHD er blant de mest arvelige lidelsene som fins. Arveligheten er opp mot 70 prosent. Diagnosen kom først på 1980-tallet. Tidligere var det lite forskning på hyperaktivitet, selv om det var et kjent fenomen.

– Når hjernen er skrudd sammen annerledes, er det positivt å få et navn på det. Før kalte vi det bare «umulige gutter» eller «uartige jenter». Sentralstimulerende midler kan «skru på» det filteret som vi uten ADHD har fra før. Hvis personer uten ADHD tar slike midler, forsterker de bare filteret.

ADHD-medisin fjerner ikke årsaken til sykdommen. Det er også vanskelig å fjerne symptomene helt. Det varierer hvilken nytte folk har av medisin. Her mener Bramness det er viktig å ta individuelle hensyn. Noen med ADHD bør kanskje ikke medisineres i det hele tatt. Forskeren er ikke fremmed for andre tiltak.

– Folk med ADHD trenger mer forutsigbarhet og rammer. Det er vanskelig å forholde seg til mange valgmuligheter. En liberalistisk holdning fører til at den enkelte må avgjøre sin skjebne. Det er et problem for folk med andre psykiske lidelser også. Jo mer fellesordninger vi har i samfunnet, jo bedre er det for dem som sliter.

Bramness peker på et annet samfunnsfenomen som forsterker problemene for unge med ADHD: En teoritung skole. Har du ADHD, er det vanskeligere å tilegne seg teoretisk kunnskap. Lidelsen viser seg som regel i barneårene, men symptomene kan også debutere senere. Jenter debuterer senere enn gutter.

– Der det fins en arvelig komponent for sykdommen, bør vi sette inn miljøtiltak tidlig. Da må vi huske at medisinering er ett av flere miljøtiltak. Det er noe vi gjør som bedrer situasjonen, avslutter Bramness.

Heidi Hansen har valgt sin strategi. Hun føler at hun trenger andre medisiner enn dem som tilbys i helseforetakene. Hun vil kontakte en psykiater og se om hun fungerer bedre på noe annet. Hun har fortsatt symptomer på ADHD. Nå bruker hun dem konstruktivt. Hun ser fordeler ved det at hun aldri bekymrer seg, for eksempel.

– Hvis noe plager meg, ringer jeg bare til noen. Da er det ute av systemet. Jeg går ikke rundt og grubler. Jeg er impulsiv. Jeg tør å ta tak i ting, og utrette noe. Å sitte rolig er jeg ikke så flink til.

Artikkelen sto på trykk i =Oslo, september 2017.