Hege blir ikke lenger bare oppbevart

Erlik-selger Hege Baksvær har en dramatisk historie, men nå ser livet lysere ut. Bli bedre kjent med en av veteranene fra det åpne rusmiljøet.

 

Hege Baksvær var to år første gang hun fikk kontakt med barnevernet. Fem år gammel flyttet hun inn hos faren og stemoren. Barndommen kaller hun veldig rotete, med mye flytting.

– Jeg begynte med beroligende tabletter fra en skuff hjemme da jeg var ti. Slik fikk jeg flykta fra det å bli banka og slått hver dag. Jeg var barnepike i mitt eget hjem. Huset skulle være plettfritt. Jeg fikk aldri lov å ha skolevenninner på besøk, jeg måtte alltid vaske og jobbe.

Familien bodde i Hønefoss. Gjennom oppveksten var Hege inn og ut av barnehjem og fosterhjem.

– I ett av fosterhjemmene var det om å gjøre for dem å legge mest mulig penger på et steinbord. De var rike. Jeg kunne gå og kjøpe meg fine klær, men jeg hadde lite kontakt med selve personene. Jeg følte at jeg ble oppbevart.

Bare tolv år gammel begynte Hege å vanke i Oslos åpne rusmiljø.

– Jeg har vært med hele veien fra Slottsparken. Derfra husker jeg en som satt i rullestol og hadde to pistoler. En dag tømte han magasinene rundt seg. Da var det bare å gjemme seg bak et tre ganske fort. En annen gang fikk kongen en murstein gjennom bakruta på bilen sin. Det var bra han ikke ble truffet.

Hege var med da miljøet ble jaget og flyttet seg til Egertorget, Kirkeristen og Plata. Hun savner Toto-bua på Jernbanetorget.

– Jeg ble sur da bua ble revet. De hadde forferdelig gode hamburgere der.

Da Hege var sytten dro hun til sjøs i halvannet år.

– Jeg jobba som kokk og lettmatros og trivdes utrolig godt. Det var spennende å seile langs Algarve-kysten. Da hadde jeg det greit uten rusmidler. Jeg var den eneste jenta ombord, men det gikk bra. Da jeg ble gravid med en kollega, måtte jeg gå i land. Jeg fikk en datter som vokste opp i beredskapshjem.

Treningsskolen i Buskerud ble neste stopp for Hege. Det var en institusjon for unge med ulike problemer.

– Du kunne komme dit som et dagsenter, men noen bodde der også. Det gjorde jeg. Det var snekkerlinje der, og jeg likte meg. Jeg var der helt til noen tente på skolen så den brant opp.

I over 20 år var Hege bostedsløs. Hun overnattet ute, eller på Natthjemmet og ulike hospitser.

– Jeg sov rundt i parker, garasjer, moskeer… Stort sett lå jeg i sovepose. Når det kommer 3-4 stykker og forlanger soveposen din, da gir du den fra deg. De var sikkert syke og ville selge den. Jeg har alltid passet på å være frisk. Pengene mine oppbevarte jeg helst i trusa.

Når Erlik-selgere snakker om å være friske, betyr det som regel å ha fått det stoffet de trenger. I dag får Hege Subutex som medisin. Det fungerer bra for henne, og hun bruker ikke andre rusmidler ved siden av. Tidene har forandret seg siden den gang hun måtte tigge og sove ute. Som tigger kunne hun få inn 2-3000 kroner på en dag. Hun var alltid høflig, og fikk mye sympati. Det får hun også som =Oslo-selger.

Hun begynte å selge bladet for to år siden. En periode var hun borte. Hun var tvangsinnlagt på Lurud i åtte måneder, en psykiatrisk avdeling under Ahus.

– De hadde ikke noe annet sted å gjøre av meg. Det var ren oppbevaring, jeg fikk ikke noe oppfølging. Da blir det bare å gå fra stuegulvet og bort til røykeverandaen, ta seg en røyk og tusle inn igjen i stua, gå litt på rommet sitt. Det føltes som åpen soning i et fengsel. Jeg tok meg en tjuvperm. Etter sytten dager banka det på døra mi på Marcus Thranes hus (et hospits på Torshov i Oslo, red. anm.) Jeg sto med bagen min og skulle ut og jobbe. Da sto disse fra Lurud utenfor og skulle ta meg inn igjen. Det hadde vært bedre om jeg bare fikk fortsette å selge blader.

Da Hege truet med å flytte ut igjen på gata, fikk hun beskjed om at hun kunne bo på Ås avlastningssenter. Livet i Ås ble et vendepunkt. Hun har mye positivt å si om sin nye tilværelse.

– Der jeg bor nå er det hyggelige mennesker som prøver å sette seg inn i min situasjon. Jeg er den eneste med rusbakgrunn, de andre er psykiatriske pasienter. På senteret kan jeg gå fritt. De er glade for at jeg selger =Oslo. De to beste stedene jeg har vært, det er på sjøen og på Ås. Med egen bolig tror jeg at jeg ville kjeda meg ganske fort.

Den 17. mai i år kom en Ford Skyliner 1957-modell kjørende til senteret.

– Ei som jobber der som vaskedame ville vise fram bilen hun eier sammen med mannen. Han er med i en veteranbilklubb. Jeg spurte om jeg fikk bli med å kjøre i borgertoget. Det var slik jeg havnet i den flotte bilen.

Foto: Bosnak Hammeraas / Ås avis

Vil du kjøpe =Oslo av Hege, finner du henne på kjøpesentret Ås Kvartal, eller utenfor Rema 1000.

– Jeg synes det er lett å selge bladet. Jeg har aldri fått noen klager eller stygge bemerkninger. På Ås Kvartal har jeg en blomsterbutikk og en minibank ved siden av meg. Når det er fint vær, står jeg utenfor. I går traff jeg en dame som hadde vært på alkohol i tjue år før hun klarte å slutte. Hun ville ha bladet for enhver pris. Da det ikke fungerte å betale med sms, ga hun meg en tohundrelapp som jeg vekslet. I går solgte jeg 17 blader. Nå som jeg ikke bruker penger på dop, unner jeg meg fysioterapi, frisør og manikyr. Man må gjøre seg litt fjong innimellom, sier hun og viser fram de velstelte neglene.

Hege er bevisst på økonomien og foretrekker at kundene betaler med sms. Da slipper hun å gå rundt med mye kontanter. Hun kan spare opp pengene og føle at hun får lønn når hun henter dem ut. Etter et omflakkende liv i 47 år, føler Hege Baksvær seg endelig på rett plass.

Intervjuet sto på trykk i =Oslo juli 2019.