Eilert Sundt oppfant nærmest norsk samfunnsvitenskap, men selv likte han ikke å gå på skolen. Mens han levde fikk han både respekt og refs, og fremdeles skaper han debatt.

Tekst: Kari Bu
Foto: Oslo museum

Eilert Sundt var en nysgjerrig gutt, som passet dårlig inn i 1800-tallets autoritære puggeskole. Som 12-åring droppet han ut og begynte med selvstudier hjemme i Farsund. Byens leseselskap, datidens svar på lokalbiblioteket, oppbevarte boksamlingen sin hjemme hos familien Sundt.

Eilert var den yngste av 13 søsken, men bare ni levde opp. Hjemmet bar preg av pietistisk kristendom, men også viktigheten av utdanning. På farssiden hadde familien røtter fra et handelshus i Stavanger, og faren Lars ble kjøpmann etter å ha vært skipskaptein. Moren Karen ville at Eilert skulle bli prest, og som 14-åring flyttet han hjemmefra. Først tilbrakte han et år hos en slektning i Lyngdal, som hjalp ham med forberedelser til latinskolen.

På Stavanger latinskole fikk han toppkarakter i alle fag, men det tredje året ble karakteren i oppførsel nedsatt. Vi vet ikke hvorfor, men hans egenrådige personlighet kan ha spilt inn. Etter examen artium i 1835, bar det til teologistudiet ved Det Kongelige Frederiks Universitet i Christiania. Dårlig helse gjorde at Eilert brukte hele elleve år på å fullføre. Som student levde han ensomt, overanstrengt og fattig i en hybel på Grønland. Attpåtil ble han kritisk til Bibelen.

Lærte romanispråk

Bedre gikk det da han ble aktiv i Studentersamfundet og fikk nye venner. Han ble godt kjent med dikteren Henrik Wergeland, som også kom fra Sørlandet. Da Wergeland døde bare 37 år gammel i 1845, holdt Sundt tale på vegne av studentene. Wergeland var en pioner for folkeopplysning og sosial politikk i Norge, og Sundt anså seg selv som hans arvtaker. Han hadde stor tro på at opplysning kunne løfte samfunnets lavere lag. Eilert Sundt hadde en egen evne til å komme i kontakt med mennesker både høyt og lavt i samfunnet. Han var munter og uformell. Selv om han kunne være dømmende, var han opptatt av å forstå årsakene til at folk levde som de gjorde.

Ved siden av studiene jobbet han som søndagsskolelærer ved Christiania Tugthus. Der traff han en såkalt fant, som var blitt pågrepet under slagsmål på gata. Etter hvert ble Sundt kjent med flere omreisende som snakket både norsk og romani. De lærte ham språket, og han var ivrig etter å få vite mer om dem.

Betegnelsen «fant» ble brukt både om den etniske gruppen tatere og andre omstreifere på denne tiden. Fattigdom var en stor politisk sak, og fra 1848 fikk Eilert statsstipend for å studere tatere. Han fulgte etter «fantefølger» rundt i landet, og hans første sosiologiske avhandling ble «Beretning om Fante- eller Landstrygerfolket i Norge» (1850). Den ble godt mottatt, selv om beskrivelsene kunne være brutale:

«Hele fantelivet er som en giftig plante – en gang blomstret den i fargerike nyanser og vekket en flyktig undring hos de nysgjerrige. Nå sprer den sine giftige frø og krever større oppmerksomhet. Hvordan skal jeg kunne skildre den umoralen som rår her, uten å støte?» (Sitatet er oversatt til moderne norsk.)

Tilsynelatende død

Videre skriver Sundt at mennene holder seg med et harem av to–tre fruentimmer, ofte nye for hver langtur de legger ut på. Han beskriver slagsmål mellom omreisende og fastboende, gjerne oppildnet av brennevin. Før skaffet fantefolket seg goder gjennom søte ord og trolldomskunst, skriver han, nå bruker de mer trusler og vold. Det var ikke uvanlig at mennene yppet til krangel mens konene ubemerket rasket til seg sølvtøy og klær.

En husmann i Verdal forteller om et følge på to menn og en kvinne som trengte seg inn for å overnatte. Husmannen løp til «bygdevægteren» for å få hjelp til å kaste dem ut. Da han kom tilbake var stuedøra knust, et veggskap hadde veltet og en mann lå tilsynelatende død på gulvet, mens en annen danset på brystet hans. Han var visst ikke død likevel, og det ble inngått forlik, der inntrengerne betalte for det de hadde ødelagt. 

Kartla alkoholbruk

I feltstudier av de omreisende fikk Sundt innblikk i livet på landsbygda generelt, og det ble han også interessert i. Rammen for forskningen hans ble utvidet til å om­fatte alle slags fattigfolk. Han besøkte mange hjemme, og beskrivelsene herfra er fargerike. Under en julefeiring i bygda Eiken i Vest-Agder sto mye øl og brennevin på bordet. Ølbryggerne gledet seg over at det hadde vært mye lyd under gjæringsprosessen. Det betydde sterkt øl og mer slåssing å se fram til, altså god underholdning.

Eilert Sundt var til stede under frokosten første juledag, der det ble lest høyt fra Bibelen. Utålmodige tilhørere begynte å knuffe og be høytleseren bla to sider om gangen, så det ikke ble så lenge å vente mellom drammene. Alkohol skulle nemlig ikke drikkes under lesingen.

Etterpå ble det både drikking og slåssing, før deltakerne sovnet. Én av dem, Aanen, var så tørst da han våknet at han drakk blod fra en slaktet kalv. Han spydde det opp igjen, og blodbadet ga en kvinne i forsamlingen hysterisk sammenbrudd. En annen kvinne løp ut på tunet og ropte feilaktig at Aanen var død. Så gikk drikkeferden videre fra hus til hus helt til trettende dag jul, slik skikken var. Dette var før pietismen og avholdsbevegelsen fikk fotfeste i Agder. 

I 1857 ville Sundt kartlegge bruk av alkohol blant menn over hele landet. Han sendte ut spørreskjemaer via prester og lærere, som skulle oppgi det de visste om drikkevanene til menn i sitt distrikt. Skjemaet hadde tre kategorier: «ædruelige», «forfaldne» og «ikke sikre». Til sammen fikk han data om 180 000 menn, fordelt på arbeiderklassen og eiendomsklassen. Det var Norges første drikkestatistikk. Tallene tydet på at arbeiderklassen drakk mest, men storbønder på Østlandet hadde større alkoholproblemer enn småbønder på Vestlandet.

Byens slum

Sundt ble ofte sjokkert over det han så på landsbygda, og det gjaldt ikke bare drikking. Ofte hadde husbonden en naiv idé om at flere ungdommer av motsatt kjønn ville holde hverandre i sjakk når de overnattet sammen i fjøset. Men resultatet var «nattefrierier» og mange barn født utenfor ekteskap, med jenter som satt igjen med stort ansvar og mye skam. Sundt fant ut at der tjenestefolk sov sammen i fjøset, ble det født flere «uekte barn».

Han skrev usminket om det tabubelagte, og forskningen ga ikke akkurat noe romantisk bilde av bygda. Det ble vanskelig å svelge for nasjonalromantikeren Bjørnstjerne Bjørnson, som opprinnelig beundret Sundt. Bjørnson vendte seg imot ham, noe som skadet Sundts omdømme. 

Heller ikke byen var noe glansbilde i Eilert Sundts avhandlinger. Midt på 1850-tallet studerte han Pipervika og Ruseløkkbakken, slumområder som den gang lå utenfor Christianias bygrense. Han observerte 164 familier med totalt 752 barn. I en tredjedel av familiene tjente mannen for dårlig til å være eneforsørger, så kona gjorde klesvask, husvask eller søm for andre. Boligene hadde i snitt 4,2 personer per rom, og mange var innflyttere fra landsbygda.

Sundt undersøkte alt fra om sengene var oppredd til om det fantes nok kjøkkenutstyr. 15 familier hadde ingen bøker, de fleste andre hadde en Bibel og en salmebok. Selv om forskeren viste forståelse for at fattige familier strevde, mente han også at «dovenskap, skjødesløshet og mangel på ordenssans» var en betydelig årsak til både fattigdom og dårlig renhold. 

Sundt bidro ikke bare med egne undersøkelser, men analyserte også eksisterende tall. Med statistikk fra perioden 1821–1850 beregnet han en middels levealder for kvinner i Norge på 47 år og menn på 43. Over en femtedel av barna døde før de fylte fem år. Han sammenlignet Norge med Sverige, Finland, Danmark og England, og fant ut at vi levde lengst. Svenske menn kunne bare forvente å bli 37 år. 

Mente han gikk for langt

Eilert Sundt kunne nok ikke forutsett at en bygning ved Universitetet i Oslo skulle bli oppkalt etter ham mange år etter hans død. I sin egen levetid ble han nemlig upopulær. Fra 1870-årene begynte folkets representanter på Stortinget, bønder og lærere, å gjøre opprør mot samfunnseliten. Sundt ble regnet som en del av den gamle, elitistiske embetsmannsstaten.

Bondeopposisjonen på Stortinget mislikte Sundts forskning, særlig den såkalte sedelighetsboka, «Om Ægteskabets og Børneavlens Forhold i Norge» (1855). Sundt fant en høyere andel «uekte barn» på landsbygda enn i byene. Ekteskap ble ofte inngått etter at kvinnen var gravid. Mange mente han gikk for langt i å åpne samfunnets private rom. Da lavere klasser fikk større politisk innflytelse, ble forskningen hans politisk ukorrekt.

Noe som har gjort Eilert Sundt både likt og mislikt, er at han ikke la skjul på egne følelser for dem han studerte. Han ble ofte forferdet over folk han møtte. Han moraliserte over fyll, umoral og dårlig hygiene. Samtidig tok han seg gjerne et glass vin og en dans, og som teolog var han radikal.

Han var heller ikke nødvendigvis på lag med samfunnseliten. På 1860-tallet kom han i heftig debatt med Peter Christen Asbjørnsen, som hadde studert medisin. Den kjente eventyrsamleren hadde satt seg inn i den nye ernæringsvitenskapen, og mente at norske bondekoner kokte grøten feil. I noen bygder var det vanlig å røre ekstra mel i gryta etter at grøten var kokt. Dermed gikk melet ufordøyd gjennom kroppen, ifølge datidens eksperter, som Asbjørnsen traff under studier i Tyskland.

Tapte grøtstriden

Asbjørnsen mente dette var kostbart sløseri med næringsstoffer, og under pseudonym refset han bondekonene i boka «Fornuftigt Madstel» (1864). Det opprørte Eilert Sundt, som kalte ham nedlatende i tidsskriftet Folkevennen. Han forsvarte konene og avviste at de ikke kunne koke grøt riktig. Dermed ble Sundt gjort til narr i det satiriske ukebladet Vikingen. Han ble framstilt som en bråkmaker uten respekt for faglig autoritet.

Asbjørnsens matbok ble godt mottatt, vel å merke blant de mennene som dominerte debatten. Bondekonene selv deltok ikke i offentlig debatt og hadde neppe hørt om boka. På denne tiden ble kostholdet til folk flest framstilt som et problem. For Sundt var det viktig at vanlige folk kom til orde, og han mente ekspertisen lå hos bondekonene, etter over tusen år med overlevert kunnskap om grøtkoking.

Sundt tapte den offentlige debatten, men medisinprofessor Frans Christian Faye var ikke så sikker på at Sundt tok feil. I alle fall ville han undersøke saken nærmere. Han ga ukokt rugmel til forsøkspersoner, seg selv inkludert. Da han studerte avføringene, fant han ingen stivelseskorn – all stivelsen var fordøyd. Studien ble publisert i 1866 og tydet på at Sundt hadde rett. Han fikk imidlertid ingen oppreisning. Tvert imot medvirket grøtstriden til at han mistet statsstipendet han hadde fått i 20 år. Politikere refset ham også for at forskningen hans ikke hadde ført til praktisk endring for folk på landsbygda. Hva skulle stipendet da være godt for? Da han mistet finansieringen, ble han sogneprest på Eidsvoll de siste fem årene av livet.

Bladet «Vikingen» trykket i 1865 denne karikaturen av Eilert Sundt og Peter Chr. Asbjørnsen. Sundt truer med en ‘turu’, et redskap som ble brukt til å røre i grøt, mens han forsvarer tradisjonell kokekunst. (Foto: Nasjonalbiblioteket)

Skandale i Klassekampen

Debatt har det også blitt om personen Eilert Sundt etter hans død. I 2019 nominerte Espen Stueland boka «Beretning om Fante- eller Landstrygerfolket i Norge» til Klassekampens liste over «venstresidas kanon». Skandale, mente forfatter Anna Skjervum, som selv har romanislekt. Hun mente boka var et karakterdrap på en folkegruppe. Eilert Sundt ville opprette tvangsarbeidshus for å bli kvitt «fanteondet», og ta barna fra foreldrene.

Taternes landsforening uttalte at det føltes som et overgrep hver gang Sundt ble hedret. De mente han la ideologiske føringer for den norske statens brutale assimileringspolitikk mot romanifolket. Anne Julie Semb, dekan ved samfunnsvitenskapelig fakultet på Universitetet i Oslo, sa til forskningsavisa Khrono at vi ikke kan forkaste historisk arbeid selv om verden ser annerledes ut i dag.

Kontroversene til tross anses Eilert Sundt som en pioner for norsk folkeopplysning. Hans bok «Om Renligheds-Stellet i Norge» (1869) ble viktig for senere debatter om vannverk, kloakksystem, skolebad og helseopplæring. Som redaktør for tidsskriftet Folkevennen publiserte han artikler om hygiene, fattigdom og skole. Han engasjerte seg i forskning på byggeskikk, håndverk og husflid. Til og med utedoen forsket han på. Han fant ut at mange på bygda ikke hadde noen do. Isteden brukte de naturen, og det var uvanlig å vaske hendene etterpå.

«Vi kaller ham sosiolog, men kanskje ville han ikke likt merkelappen», skrev sosiologiprofessor Willy Pedersen om ham i Morgenbladet i 2017. Eilert Sundt slapp å forholde seg til de strenge fagbåsene, siden de først ble etablert etter hans død på slutten av 1800-tallet, da økonomer, psykologer, statsvitere og sosiologer begynte å spesialisere seg. Sundt ville forstå hele mennesket og samfunnet, og forsket på en måte som ikke lot seg fange i ett fag.

Kilder: «Eilert Sundt og det Norge han fant» (2000) av Bodil Stenseth, norgeshistorie,no, kulturpunkt.org, forskersonen.no, forskning.no, snl.no, Khrono, Fædrelandsvennen, Morgenbladet.

[FAKTA]

Eilert Lund Sundt (1817–1875)

• Født i Farsund, som sønn av skipskaptein og kjøpmann Lars Mortensen Sundt og Karen Bing Drejer.
• Avla teologisk embetseksamen i 1846, og fikk stipend fra Stortinget (1848–1869) til forskning. Utga en rekke bøker og skrev i tidsskriftet Folkevennen, hvor han var redaktør fra 1858 til 1866.
• Gift med Nikoline Conradine Sundt (født Hansen), datter av forfatter Maurits Hansen. Sammen fikk de fem barn.
• Regnes som grunnleggeren av norsk samfunnsvitenskap og Norges første sosiolog.
• Ble utnevnt til ridder av St. Olavs Orden i 1864.
• Jobbet også som sogneprest i Eidsvoll fra 1969 til 1875.
  
  Artikkelen sto på trykk i =Oslo nr. 9/2025.