Halshugging og arverett på kalveskinn

I år feirer vi at det er 750 år siden Norge fikk den første loven som gjaldt for hele landet – Landsloven. Den fjernet retten til privat hevn for forbrytelser, men straffene kunne gå hardt utover både kroppen og pengepungen.

Tekst: Kari Bu
Foto: Gorm K. Gaare / Nasjonalbiblioteket

Magnus Lagabøtes landslov, oppkalt etter kongen som ga oss den, er et av de første eksemplene på omfattende nasjonal lovgivning fra en sentralmyndighet i Europa. Men vi må ikke tro at Norge var lovløst før dette, sier direktør ved Nasjonalbiblioteket, Aslak Sira Myhre.

– Norge hadde vært et lovregulert samfunn i mange hundre år før 1274. Vi hadde fire såkalte landskapslover, og det fins mye dokumentasjon fra Island om hvordan de ble brukt.

Landskapslovene dekket Vestlandet (Gulating), Trøndelag (Frostating), og indre og ytre østland (Eidsivating og Borgarting). Disse lovene var i stor grad basert på ting som faktisk hadde skjedd. Hver gang et nytt juridisk problem dukket opp, ble loven utvidet, forteller Myhre.

Landskapslovene kan stamme fra før 800-tallet, men ble først nedskrevet på 1200-tallet av Magnus Lagabøtes far, Håkon Håkonsson. I fortellinger fra Olav den helliges tid, 200 år tidligere, beskrives blant annet henging som straff. Det gikk ikke alltid etter planen, og hvis personen ikke døde, ble det tatt som et tegn på at Gud hadde grepet inn mot en urettferdig dom. Fra hele Europa fortelles det om hengte som gikk fri etter at tauet røk.

Selv tyveri kunne gi dødsstraff, men for mindre tyverier angir både Gulatingsloven og Frostatingsloven følgende straff: Folkene på tinget, som regel lokale ledere og embetsmenn, stiller seg i to rekker som tyven må løpe imellom. Alle kaster stein eller jordklumper på tyven, og det er likegyldig om han dør eller overlever.

Omsorg for fattige

Før Landsloven sto retten til privat hevn sterkt i Norge. Hadde du begått drap urettmessig, ble du lyst fredløs. Da var det opp til dine fiender å ta livet av deg. Faktisk hadde den dødes arvinger plikt til å hevne, men denne plikten forsvant gradvis etter press fra konge og kirke. Kongespeilet, en lærebok i samfunnsmoral fra 1250-tallet, hevder at bare Gud og kongen har rett til å ta menneskers liv. Parallelt med landskapslovene hadde vi i Norge kristenrett, som trolig kom til landet med Olav den Hellige i 1024. Dette var en måte å innføre de kristne idealene i samfunnet på.

– Det ble gjort et stort arbeid både med kristenretten og landskapslovene før man laget Landsloven. Fra et juridisk perspektiv var det viktigste ved den nye loven at den innførte juridiske prinsipper å dømme etter. Ofte var det kristenhumanistiske prinsipper.

Landsloven innførte en form for miskunn og fjernet hevnprinsippet helt og fullt. Det ble også lovfestet at du ikke kunne straffes for tyveri dersom du var sulten og hadde mislyktes med å skaffe deg mat på annet vis.

– Dette synes jeg er et veldig interessant fenomen. Det er fattigomsorg i praksis, og fortsatt radikalt den dag i dag. Antakelig ble det innført fordi vi hadde et fattigdoms­problem i Norge på den tiden. Ættesamfunnet tok ikke lenger vare på familiene, dermed trengtes noe nytt for å forhindre at fattige sultet. Plikten til å gi almisser var også et kristent prinsipp som ble med i den sekulære loven.

Kvinner fikk arverett

Landsloven skiller mellom uaktsomhet og forsettlige ugjerninger. Dommere oppfordres til å vurdere saks­forholdene i den enkelte sak og justere straffens størrelse etter det. Prinsippet om å bli dømt av en jury av likemenn sto sterkt, og loven var såpass enkelt formulert at lekfolk kunne forstå den. Noe av det mest interessante med Landsloven, var at kvinner fikk arverett, mener Myhre.

– Nå ble kvinner selvstendige individer, og fikk rett til å eie uavhengig av menn. Riktignok fikk de bare halv arverett, men det var mer enn vi ga dem flere hundre år senere. Jeg synes det er utrolig interessant at kvinners rettigheter ble svekket midt i opplysningstiden, med Christian Vs Norske Lov fra 1687. Det sier noe om at middel­alderens samfunn var mer moderne på dette feltet enn samfunnet som kom senere.

Noen steder lyder Landsloven nærmest feministisk, som i dette utdraget fra et kapittel om «leiermål», det vil si sex utenfor ekteskap: «Om en mann skryter av at han har ligget med en kvinne, selv om hun sier hun er uskyldig etter loven, da skal han allikevel bøte slik erstatning for kvinnen som om han var sannskyldig i den sak, og han skal kalles mindre mann.»

Men alt var ikke like moderne i Landsloven. Med mindre det var livsnødvendig mat du stjal, ble tyveri fremdeles straffet mye hardere enn i dag. Stjal du for fjerde gang, fikk du dødsstraff. Stakk du en annen med kniv, skulle du selv få hånden gjennomstukket med den samme kniven – av kongens saksøker på tinget. Straffen for å bite en annen, var å bli ført til tinget og selv få fortennene brutt ut.

Mektig konge

Landsloven gjorde befolkningen til kongens undersåtter på en annen måte enn før. Tidligere hadde den fredløse, altså en som er dømt til å miste sin rettsbeskyttelse, kunnet få en hvilken som helst straff av fiendene sine ute i samfunnet. Ifølge den nye loven skulle den dødsdømte fremstilles på tinget, og straffen skulle påføres av en nøytral tredjeperson utpekt av kongen. Vrede eller hat fikk ikke komme til uttrykk hos den som straffet.

Kongens sysselmenn skulle lede forfølgelsen av forbrytere og organisere avstraffelser. En gjerningsperson som ville søke benådning, måtte møte opp personlig hos kongen, som så vurderte om personen fikk slippe unna med en pengebot. Blant såkalte ubotamål, forbrytelser som ikke kunne straffes med bøter, var landsforræderi og drap i nærmeste familie.

Kristenretten var inkludert i Landsloven fram til reformasjonen. I 1530 ble Alf Botolvsson tiltalt etter denne for seksuell omgang med en ku på Vestlandet. Fire menn vitnet på at han var skyldig, og Alf ble brent. Forbrytelser som hadde med synd å gjøre, var biskopens myndighet, mens det sekulære var kongens myndighet. Grensene mellom de to kunne være flytende.

– Det var en kontinuerlig konflikt mellom kongemakten og kirkemakten om hvem som skulle få dømme i ulike typer saker. Den som dømte fikk nemlig inntekten fra bøtene. Begrepet korrupsjon fantes ikke den gang, men kongen var garantert korrupt. Bøteinntektene til kongen var større enn landets skatteinntekter. Som forbryter slapp du mye lettere unna hvis du var rik og hadde råd til å betale, sier Myhre.

Han forteller at vi hadde hatt penger i et par hundre år da Landsloven kom, og bøter ble i hovedsak gitt i pengeenheter. Skatt, derimot, ble som regel betalt i fysiske ting, som smør, korn og skinn.

Løslatt mot penger

Fra gammelt av var det tradisjon for å skille mellom folk som kunne betale for seg og folk som skulle straffes på kroppen. Landsloven opererte med et slikt skille også for mindre tyveri. Tyver som ikke kunne betale, kunne straffes med pisking og brennemerking med en nøkkel på kinnet.

I dagboka til bergenspresten Absalon Pedersson Beyer (1528–1575) kommer det fram hvordan penger kunne utgjøre en forskjell også i drapssaker. En tysker ved navn Caspar skulle halshugges for drap. Folk hadde samlet seg til begivenheten, og det ble ringt med klokker. I siste liten kom noen barteskjærere (barberere), og ba mannen løslatt mot penger. De stilte garanti for at bøtene ble betalt, og Caspar ble reddet fra henrettelse. Isteden gikk han i gang med landstvistprosessen.

I landstvistsaker ble det skrevet provsbrev hvor gjerningspersonen ba om nåde. Ofte ble det begrunnet med at handlingen ikke var tilsiktet. Flere drap som virket temmelig godt planlagt fikk passere med bøtestraff. Ifølge boka «Død som straff i middelalderen» var kongen ofte liberal i sin tolkning av loven, noe som motiverte forbrytere til å tilstå og gjøre opp for seg. I landstvistbrevene fra 1300-tallet ser vi ofte at bøter reduseres.

Myhre mener at straffesystemet på denne tiden var mindre morbid enn det vi gjerne ser for oss når vi tenker på middelalderen. Tortur var ukjent i Skandinavia på Landslovens tid, og hekseprosessene fikk sin storhetstid først på 1600-tallet. En stor forskjell fra i dag, var at fengsel ble lite brukt. Det var bare et midlertidig oppholdssted for fanger som ventet på rettssak eller straff. Selve lokalet kunne være en del av et annet offentlig bygg, og uegnet for langvarig opphold.

Sverd og øks

Landsloven innførte strafferett med offentlig henrettelse, men det fins lite dokumentasjon på slike saker før 1600-tallet, da rettsskrivere og tingbøker ble innført. Derfor er det vanskelig å si hvor mange som ble henrettet, og det vi vet er ofte knyttet til kjente personer.

– Biskoper og adelsfolk som kom i unåde kunne også bli henrettet. I starten etter at Landsloven ble innført, er det få dommer vi kjenner til. Så får vi skriftlige kilder på flere og flere dommer etter hvert.

I 1302 ble Audun Hugleiksson henrettet på Nordnes i Bergen. Den erfarne diplomaten og embetsmannen hadde selv spilt en stor rolle i utformingen av Landsloven. Vi vet lite om omstendighetene i saken, men det kan dreie seg om politisk maktkamp og kong Håkon V Magnussons ønske om å fjerne en rival. Til tross for Hugleikssons bidrag til norsk strafferett, endte hans eget liv altså tragisk på skafottet.

I Landsloven framgår det at metoder som henging, halshugging og brenning ble brukt ved dødsstraff. Mest vanlig var halshugging, mens henging etter hvert ble ren tyvestraff. Brenning var knyttet til religiøse forbrytelser, som voldtekt og trolldom. I Norge kjenner vi ikke til noen strafferettslig henging eller halshugging av kvinner i middelalderen. Fra andre steder i Europa er det dokumentert drukning og levende begravelse av kvinner. Dette kunne være straff for horeri eller spedbarnsmord.

I senmiddelalderen kom et viktig skille mellom henrettelse med sverd og øks. De ærefulle med høy status skulle henrettes med sverd og fikk begravelse på kirkegården. Andre ble henrettet med øks og skulle begraves på retterstedet. Den som ble henrettet med sverd, ble levnet større håp om å komme til himmelen, og de etterlatte ble ikke like hardt rammet av skam og utestenging. Et av kirkens sterkeste maktmidler var å stenge folk ute fra det kristne fellesskapet, og man ville ikke ha åpenbare syndere på kirkegården. Hvis hellig jord ble forurenset, kunne det sette alles frelse i fare.

Skrevet på folkespråket

Under Christian IIs regjering (1513–1523) ble det bestemt at alle byer i det dansk-norske riket skulle ha bøddel og rakker. Bøddelen sto for gjennomføring av dødsstraffer. Rakkeren, også kjent som nattmannen, begravet henrettede forbrytere ved retterstedet. I småbyer kunne samme person ha begge stillinger. På 1500-tallet hadde Oslo en bøddel som het Hans Langhus. I 1597 fikk han utbetalt 1 daler for å henrette og 1,5 daler for å partere en bonde. Fra våre naboland vet vi at bøddelstillingen ofte ble bemannet av straffedømte, som dermed kunne oppnå en slags benådning.

Fortsatt har vi prinsipper fra Landsloven i norsk lov, som allemannsretten og odelsretten. Disse bygger på de eldre landskapslovene. Landsloven er godt bevart i skriftlig form, med 39 manuskripter fra før reformasjonen, og tre fra tiden etter. I tillegg kommer 30 fragmenter. Myhre mener at folk flest var kjent med Landsloven i dens samtid.

– Det ble produsert så mange manuskripter at langt flere enn kongens lovmenn og lagmenn hadde loven tilgjengelig. Du kunne komme til en storgård i bygda og lese den. De fleste kunne ikke lese på denne tiden, men flere enn du tror. Loven ble skrevet på norrønt, som var folkespråket. Det er nok én av grunnene til at den var så suksessrik og varte så lenge. Den var tilgjengelig for vanlige folk. I store deler av Europa var latin lovspråket, og folk flest skjønte ikke et kvidder.

Loven var dynamisk

Landsloven ble ikke delt ut gratis, men den kunne kjøpes, forteller Myhre. Å eie ei bok var et statussymbol, for det var ikke billig.

– Å ha ei bok var som å ha ei hytte på fjellet i dag. Ei pent utsmykket bok var ekstrem luksus, som å eie en Ferrari. I utstillingen på Nasjonalbiblioteket har vi manuskripter av kalveskinn som krevde slakting av 125 kalver.

De siste ti årene har Nasjonalbiblioteket jobbet med å transkribere loven og samle den i én bok. Lovboka kan kjøpes i praktutgave eller leses gratis på Nasjonalbibliotekets nettside. Landsloven ble ikke nedskrevet en gang for alle på 1200-tallet, forteller Myhre.

– Med årene ble Landsloven tilført det vi kaller retterbøter, nye dommer som setter ny rett. Magnus Lagabøte gjør det klart at loven skal følges i hele landet, men hvis den ikke er rettferdig, så kan den endres. Her ligger det et klart imperativ om at loven skal utvikles.

I år markeres Landslovjubileet over hele landet, med utstillinger, foredrag og debatter. Sentrum for begivenheten er Nasjonalbiblioteket i Oslo, hvor håndskrevne bøker fra middelalderen er samlet.

Kilder: «Død som straff i middelalderen» (2011) av Audun Kjus, norgeshistorie.no, snl.no, nb.no

[FAKTA]

Fra 800-tallet

I vikingtiden er de norske lovene muntlige og gjelder som regel konkrete saker. Man forestiller seg ikke en allmenngyldig, objektiv rett. Tinget er likevel en viktig institusjon. Her blir man enige om lover og prøver å løse konflikter. De fleste saker synes imidlertid å ha blitt løst utenfor tinget, der rettsoppgjør ble dominert av høvdinger. De fire landskapslovene gjelder for bestemte landsdeler.

1024

Med kristningen av Norge kommer ideen om en rett som springer ut av Gud, og kristenretten blir vedtatt på Moster. Den omhandler forbrytelser mot kristen tro, som å arbeide på helligdager, nekte å døpe barna sine og drive med trolldom. Ved slike lovbrudd skulle biskopen ha bot fra lovbryteren. Kristenrett har særstatus som rettsområde fram til reformasjonen innføres i Norge i 1536–1537, da regulering av religionen faller inn under kongens myndighet.

1180

Rundt dette året mener man at de eldste delene av Gulatingsloven, en av de fire landskapslovene, blir nedskrevet. Loven gjaldt for Vestlandet og er den første nordiske lovboka vi kjenner til. Gulatingsloven består av 320 utførlige bestemmelser og er en av de mest omfattende fra nordisk middelalder. Før lovene ble nedskrevet i bøker, sa lagmennene fram loven på lagtinget.

1264

Kong Håkon IV dør i desember året før, og sønnen Magnus VI Lagabøte Håkonsson sender to fransiskanermunker med følge til Skottland for å forhandle fram fred mellom landene. Dermed kan kong Magnus begynne på oppgaven han mener Gud har gitt ham: forsoning og lovarbeid.

1269

Arbeidet med en ny lovbok skal avsluttes. Den blir vedtatt på Gulating, Eidsivating og Borgarting, men på Frostating hevder erkebiskop Jon Raude at kongen har gitt lover i sin lovbok som krenker kirkens rettigheter. Frostating vedtar derfor ikke lovboka, og kong Magnus må begynne på nytt.

1273

Kong Magnus inngår forlik med kirken om grensene for kongens lovgivningsmakt. Med nye rådgivere kan Magnus på 1270-tallet lage en langt bedre lovbok enn den som ble forkastet i 1269. Den høye kvaliteten på Landsloven er en viktig grunn til at den får en levetid på 400 år.

1274

Den 16. juni går en prosesjon fra Logtun kirke til Frostating. Her venter flere hundre menn. Kong Magnus er i ferd med å gi Norge en lovbok som skaper orden etter borgerkrigene og de store samfunnsendringene på 1100- og 1200-tallet. Lovboka blir overlevert gulatingsmennene. Ett år senere skjer det samme på Borgarting og Eidsivating, og Norge får for første gang en felles lov.

1604

Christian IVs Norske Lov blir gjeldende for Norge. Loven er i hovedsak en oversettelse til dansk av Magnus Lagabøtes landslov fra 1274. Landsloven var blitt vanskelig å forstå fordi den var skrevet på norrønt. Særlig problematisk ble dette for de danske lagmennene som tidlig på 1600-tallet ble oppnevnt og sendt til Norge som dommere. Det var også et problem at Magnus Lagabøtes landslov aldri ble trykt. Dermed ble man avhengig av avskrifter og sårbar for feilene som fulgte med.

1687

Christian Vs Norske Lov vedtas. Den bygger på Den Danske Landslov af 1683, men inneholder en rekke særbestemmelser, særlig om stedlige forhold som jordleie, familiens eiendomsrett til jord, arverett, jakt- og fiskerett, handelsregulering og militære. De strafferettslige bestemmelsene gjelder i store trekk fram til 1842, mens de sivilrettslige i årenes løp blir erstattet av ulike nye lover.

1814

Kongeriket Norges Grunnlov vedtas av Riksforsamlingen på Eidsvoll. Grunnloven er inspirert av USAs uavhengighetserklæring fra 1776, den franske revolusjonen i 1789 og påfølgende amerikansk og fransk konstitusjon. Grunnloven bygger tydelig på opplysningstidens idealer, da særlig Montesquieus lære om maktfordelingsprinsippet.

1842

Kriminalloven av 1842 vedtas av Stortinget og erstatter strafferettsbestemmelsene i Christian Vs Norske Lov. Blant det nye i loven som får stor betydning, er innføring av seksuell lavalder for kvinner, som settes til 15 år. Noen tilsvarende bestemmelse om utukt mot unge gutter finnes ikke. Nedfelt i loven er også prinsippet om strafferettslig utilregnelighet for «Galne eller Afsindige» personer.

Etter 1905

Norge etablerer seg som en uavhengig stat med egen konge. Etter unionsoppløsningen kan Norge utvikle sin egen nasjonale rett og lover som passer landets behov. Norsk rett har siden utviklet seg gjennom lover, forskrifter og rettspraksis. Høyesterett er øverste domstol i landet og avgjør prinsipielle juridiske spørsmål.

Kilder: nb.no, snl.no, stortinget.no, moster2024.no