Ha bondevett og folkeskikk

Frank Havn (49), musiker

Narkotikaproblemet kan fikses med et par enkle grep. Jeg har førstehånds erfaring.

Mitt vendepunkt kom da Bergen kommune la om ruspolitikken sin. Det gjorde en stor forskjell for mange rusavhengige i byen. For noen år siden åpnet kommunen Mottaks- og oppfølgingssentre – MO-sentre. Det endret hele livet mitt. Jeg har brukt rusmidler helt siden jeg var 16-17 år gammel, og hadde egentlig sluttet å tro på at folk brydde seg om dem som lever på samfunnets skyggeside.

Før MO-senterne kom, hang folk bare gatelangs og drev dank. Det vi kaller for slaurer. Det var ikke noe lavterskeltilbud å snakke om, egentlig. Det var ikke noe samfunn som ventet på folk som hadde vært inne til rusbehandling.

Bare det å ha en plass å gå til, hvor det er mat og folk man kan snakke med – et sted hvor folk bryr seg. Det har snudd livet mitt opp-ned. Så enkelt er det.

Jeg er ikke så vant til at folk bryr seg. Jeg har i hvert fall ikke opplevd så ofte at folk byr på seg selv, og som er medmennesker. Folk i systemet snakker ikke til brukerne som om de er vanlige folk. De må spørre om hvordan personen har det: Det er bare da man faktisk får vite noe om den som sitter på kontoret deres.

Mange var skeptiske da det ble klart at det skulle åpne lavterskeltilbud i nabolaget deres. En av de mest kritiske var en gammel dame som bodde like ved. I dag er hun en av dem som har engasjert seg mest i arrangementene rundt senteret. Folk er ofte redd for ting de ikke forstår eller kjenner til. Det blir ingen forståelse når vi ikke snakker sammen.

Det er bare streitinger som får påvirke ruspolitikken; det er bare rådgivere, professorer og andre eksperter som får bestemme, kanskje bortsett fra noen få ruskonsulenter som har vært på kjøret selv. Men det er sånn hele den norske ruspolitikken er lagt opp. Man vil jo egentlig ikke at noen skal bli friske, for da mister jo folk arbeidsplassene sine.

Norsk narkotikapolitikk bare handlet om å straffe folk for å være syke. Hvor tjukke i hodene er disse politikerne, egentlig? De har forsøkt det i hundrevis av år, men det virker jo ikke. Problemet er at ruspolitikken lages av folk som ikke har peiling. Det gjelder hele systemet. Alt styres av folk som egentlig ikke vet hva de snakker om.

Det er viktig at det finnes mange ulike tilbud. Noen steder må ha veldig lav terskel, andre litt høyere. Selv bruker jeg to ulike sentre. Der tilbyr man trening, turer, bandøving og andre aktiviteter. Selv spiller jeg i to band, nå på tredje året. Det har hatt jævlig mye å si for meg. Nå begynner vi å låte skikkelig bra. Den siste tiden har vi spilt flere konserter. Nå er det mange andre byer som ønsker å prøve slike sentre, også i utlandet. Jeg tror det kan gjøre livet bedre for mange.

Musikken har også gjort at jeg bruker mye mindre rusmidler nå enn før. Når vi skal være med hverandre på øvinger må vi respektere hverandre og legge vekt på musikken. Da nytter det ikke å bruke masse rus. Man må ta seg litt sammen. I det minste prøve. Hvis alle gjør så godt de kan, blir det mye lettere for alle sammen.

Hvordan fikser vi narkotikaproblemet? Først og fremst trenger folk en slags jobb å gå til – noe som gir dem mening i hverdagen. Deretter kommer vi langt med litt sunt bondevett og folkeskikk.

Jeg har alltid jobbet, blant annet som forskalingssnekker. Det gjorde at jeg hadde noe fornuftig å fylle hodet med. Det er jeg jævlig glad for. Ellers hadde jeg hatt feil type ballast. Alle erfaringene man gjør seg blir til den ballasten man har med seg videre i livet. Det er den som gjør deg til den du er, og det er den du kan støtte deg på når ting blir vanskelig.

Hvis hele livet kun skal handle om rus, har du ingen knagger å henge livet ditt på. Det har mye å si for selvrespekten. Dessuten får du en større omgangskrets med folk som kan gi deg påfyll. Det gjelder ikke å vite alt, men å kjenne folk som alle vet litt, som en kamerat av meg sier.

Fortalt til Petter Lønningen, fra =Oslos julebok 2016.