Griper alle sjanser

Anna-Sabina Soggiu vokste opp i kommunale blokker på Tøyen og Grønland i Oslo, der foreldrene kranglet om penger. I sin nye bok skriver hun om å forvente lite og oppnå mye, og om hvordan vi misforstår fattigfolk.

Tekst: Kari Bu
Foto: Leikny Havik Skjærseth

For mange er det nok å jobbe som sosionom, eller å ta doktorgrad, eller å være forfatter. Anna-Sabina Soggiu gjør alt samtidig. Da Forlaget Manifest spurte om hun ville skrive om oppveksten i Oslo indre øst, trodde hun aldri hun ville få sjansen igjen. Dermed grep hun den, selv om hun var midt i arbeidet med en doktorgrad.

– Hver gang jeg får en sjanse, føler jeg at jeg må ta ballen og løpe, sier den nybakte forfatteren av boka «Vi fattigfolk».

Fortellerstemmen henvender seg til ungdom, men boka har en bredere målgruppe. Da Anna-Sabina begynte på videregående ble hun for alvor oppmerksom på de store forskjellene i Oslo. Slik skriver hun om læreren som ikke skjønte hvorfor hun jobbet ved siden av skolen:

«Jeg niregna på hvor mange timer jeg kunne være borte i hvert fag, og var borte alt sammen. En av lærerne mine var ikke spesielt god på å føre fravær, men pleide heller å henge meg ut foran resten av klassen for at jeg prioriterte å jobbe på Macern og søkte en karriere der. Hun spurte aldri hva som gjorde at jeg valgte det sånn.»

Det var ikke det at hun så for seg en karriere på McDonald’s. Hun trengte penger til å flytte fra en umulig situasjon hjemme, og hun måtte finansiere sitt nye bosted selv. Samtidig fikk hun nyttig arbeidserfaring.

– Jeg fikk lederansvar og lærte å håndtere penger. McDonalds’s var en fin arbeidsplass. Men kultureliten liker ikke at man promoterer jobber som dette. Læreren snakket som om jeg var en idiot.

Religiøst oppdratt

Da Anna-Sabina begynte på Tøyen skole i 1987, følte hun seg som alle andre, selv om mange i klassen var barn av arbeidsinnvandrere fra Pakistan.

– Skolen var fargerik helt fra første klasse, men jeg følte tilhørighet til de andre barna. Vi var en del av samme fattigdomskultur. Da Abid Raja kom i regjering, syntes jeg han representerte meg, selv om jeg ikke har stemt på partiet hans. Han kommer fra blokker i Oslo sentrum.

Det var også en annen grunn til at Anna-Sabina fant seg lett til rette blant barn med muslimske foreldre. Hun ble selv strengt religiøst oppdratt i pinsemenigheten.

– Jeg har vokst opp med å lese Bibelen og be til Gud på senga hver kveld. Det lå noen kriterier til grunn for hva du kunne gjøre og ikke. Ingen var bedre enn andre, og du skulle hjelpe til så godt du kunne. Det var det positive. Det gjorde kanskje at jeg ble sosionom. Det negative var dødsangsten. Alt du gjorde på jorden, skulle vise seg et annet sted.

Faren kom fra en fattig familie og jobbet i en malingsbutikk på Grünerløkka. Moren var femte generasjons kvinne fra Tøyen og Grønland. Etternavnet Soggiu kommer fra den italienske morfaren. Anna-Sabina ble født da moren bare var 18, faren var 29. Som alle andre i nabolaget, bekymret de seg konstant for penger. Matinnkjøp måtte planlegges i minste detalj. Hermetikk, kneippbrød, spann med syltetøy, lange pølser og kjøttdeig skulle rekke hele måneden.

– Jeg gikk ikke sulten, men jeg merka at foreldrene mine stressa. Hvis vaskemaskinen gikk i stykker eller brillene knakk, var det full krise. Men vi tok vare på hverandre. Hadde du noe, lånte du det bort, for du visste at neste gang kunne det være du som trengte noe. Du tok vare på ungene til naboen når naboen hadde drukket seg for full.

Kunne følge blodspor

Det var skummelt å ta heisen i blokka. Anna-Sabina visste aldri hvem som kunne smette inn og hvilken tilstand de var i. Brannalarmen gikk ofte. En nabo hoppa ut fra 8. etasje og døde.

– Nå ser jeg at politiet skal ha økt innsats knytta til områder med mye levekårsproblemer. Det er en fallitterklæring til sosialpolitikken. Men politiet trengs i disse bomiljøene når man ikke gir folk ordentlig hjelp til å løse utfordringer de står i.

Anna-Sabinas foreldre kranglet ofte om penger. Det var en lettelse da moren fikk kjøpt en hytte på 12 kvadratmeter i Etterstad kolonihage. Pengene hadde hun tjent som renholdsarbeider i kommunale blokker. Hele sommeren kunne hun og datteren bo i hytta, og ni år gamle Anna-Sabina jobbet som barnevakt i kolonihagen når barne­hagen stengte.

– Om kolonihagene ikke fantes allerede, ville vi nok aldri fått slike billige hytter i dag. Når jeg leser taler fra gamle arbeiderhelter, er de stolte over å gi ytelser til fattige. De satt i konsentrasjonsleire under krigen og pønsket ut planer om rimelige boliger. Nå har det snudd, det er en skam å trenge hjelp, en utgiftspost som skal være minst mulig.

Da familien flyttet fra Kolstadgata til Tøyengata, gikk det ikke helt som planlagt. De rakk så vidt å pusse opp med maling fra farens butikk, før en nabo ble banka opp i leiligheten over gangen. I boka skriver Anna-Sabina:

«Deretter blei han banka opp litt mer i trappeoppgangen utafor leiligheta vår. Til sist blei han slept bortover asfalten i bakgården sånn at jeg kunne følge blodspora etter ham på vei til skolen neste morgen. Så vi flytta, igjen.»

Drept på skolen

I Jensens Have på Grønland fikk de nok en kommunal leilighet.

– Det var mye snakk om «dere kommunale». Jeg husker en absurd episode hvor de skulle installere sparedusj hos oss kommunale. De som hadde kjøpt leilighet der irriterte seg nok mye over de kommunale leilighetene med barnefamilier.

På denne tiden skjedde det mye i området – Grønlands Torg ble bygd og kjøpesenteret Oslo City kom. Anna-Sabina satte mest pris på de nye butikkene på Grønland t-banestasjon, og særlig Platekompaniet.

– Der kunne man kjøpe plater og røyke inne. Du satt i baren ved disken og røkte. Jeg vet ikke hvor lenge det varte.

Hun soknet til Hersleb skole, men der ville ikke moren at hun skulle gå. Hun hadde gått der selv og mente datteren fortjente noe bedre. Hun søkte henne til Kampen skole, hvor Anna-Sabina fikk begynne i sjette klasse.

– Mens jeg gikk på Kampen, skjedde et drap på Hersleb. En elev ble knivstukket av en annen i klasserommet og døde to dager senere. På Kampen var det et helt annet miljø. Noen hadde foreldre som bodde i trehus. Da jeg begynte på ungdomsskolen der, traff jeg igjen elever jeg gikk sammen med på Tøyen.

Hver fredag vasket Anna-Sabina leiligheten til en eldre dame på Kampen. Om sommeren vasket hun hytta til en nabo i kolonihagen, og jobbet på Tusenfryd til 34 kroner timen.

– Bussen til Tusenfryd kosta 36 kroner, men hvis det var regn ble du sendt hjem etter en time. Da jeg begynte på McDonald’s, gikk jeg opp 25 kroner i timelønn og var kjempefornøyd. Der hadde de tariffavtale.

Overgrep i AUF

Anna-Sabina ble med i Arbeiderpartiets ungdomslag AUF. Hun er glad for alt hun lærte der, men en hyttetur skulle bli skjebnesvanger. Hun var 15 år og deltok på et selvtillitskurs, ledet av en eldre tillitsvalgt. Hun stusset da lederen ville bli med henne inn på hytta om kvelden, han hadde jo til og med kjæreste. I boka skriver hun:

«Han la seg på en madrass på golvet sammen med meg. Jeg orker fortsatt ikke å skrive om hva som skjedde etterpå, annet enn at jeg, som aldri hadde kyssa noen før, allerede den gangen skjønte at dette var veldig, veldig galt. At jeg ikke ville, men ikke fikk meg til å si noe.»

De to andre hun delte rom med, som sov da overgrepet skjedde, var de eneste som fikk vite hva hun hadde opplevd. Etterpå utviklet hun spiseforstyrrelser og var livredd for å få alkoholproblemer slik faren hadde. Senere skulle hun bli en av de første som engasjerte seg i kampen mot den etter hvert så omtalte ukulturen i Arbeiderpartiet.

– Eldre tillitsvalgte menn fikk i liten grad korreksjon på seksuell utnytting av yngre tillitsvalgte. Denne ukulturen fantes sikkert mange steder i samfunnet. Jeg har snakka mye om metoo. Når jeg kritiserer Ap har jeg lurt på om de angrer på at de lærte meg opp.

Overgrepet gjorde en vanskelig ungdomstid enda vanskeligere.   Hjemme hadde foreldrenes pengekrangler utartet til vold. Til helsesøster på skolen sa hun at hun kastet opp maten, men hun sa ikke hvorfor. Hun jobbet alt hun kunne for å få sjansen til å flytte hjemmefra. Heldigvis hadde hun alltid hatt lett for skolearbeid.

– Er du en urolig gutt født sent på året og kommer fra en lavinntekstfamilie med lav utdanning, har du dårligere muligheter rent systematisk. Jeg klarte å sitte stille på en stol en hel dag. Det var min lykke. Jeg likte å gå på skolen.

Vitnet mot faren

Mens hun gikk på videregående, bodde Anna-Sabina sammen med venninner som hadde egen leilighet. Hele tiden jobbet hun på McDonald’s.

– På Macern var det et veldig ungt miljø, og de fleste kom fra Oslo Øst. Torsdag, fredag og lørdag kveld gikk vi ut på Snorre Kompagniet og Millers, som hadde 18-årsgrense. Takk og lov for at man ikke ble like fyllesjuk i den alderen.

Hun sluttet ikke på McDonald’s før langt inn i sosionomstudiet, da hun grep sjansen til å jobbe i rusomsorgen. Etter hvert fikk hun en fast stilling, som hun ikke turte å si opp da hun begynte på mastergraden. Dermed jobbet hun fulltid ved siden av studiene.

– Mamma sa at studielånet var den eneste egenkapitalen jeg noen gang kom til å få. Dermed sparte jeg alt jeg fikk fra Lånekassa og kjøpte min egen hybel på Bjølsen.

Da hun var 19 år, flyttet foreldrene flyttet fra hverandre. Moren anmeldte faren for vold, og Anna-Sabina vitnet mot ham. Hun ville ikke at han skulle sitte i fengsel, men hun ville gjerne bli trodd. Det ble hun, og faren måtte betale voldsoffererstatning.

– Det er ikke som i amerikanske filmer, med karikerte skurker. Det er vi vanlige folk som gjør fæle ting med hverandre. Jeg har også hatt et helt vanlig familieliv knytta til faren min. Jeg har gode og vanskelige minner med begge foreldrene mine. Etter rettssaken valgte jeg å kutte kontakten med pappa.

Ble Yale-stipendiat

Nå har hun bodd lenge i egen leilighet på Etterstad, sammen med pusen Anne-Katt. Til sommeren leverer hun doktorgraden i psykisk helse og rus. Da hun fikk sjansen til å bli forsker, grep hun den også.

– Etter masteren jobbet jeg i Oslo kommune. En professor tok kontakt og spurte om jeg ville lære meg forskning, og vi skrev noen artikler sammen. Jeg fikk en ekstrajobb, rett og slett. Noen professorer ville at jeg skulle utvikle en prosjektsøknad til doktorgrad.

Det ble ikke bare doktorgrad, men også en søknad om Fullbright-stipend ved Yale University, ett av USAs mest prestisjefylte utdanningssteder. Anna-Sabina var én av rundt 30 nordmenn som ble valgt ut blant de mange søkerne. I et drøyt halvår var var hun gjesteforsker ved Yale, på «Program for Recovery and Community Health».

– Halvparten av staben var «people with lived experience», altså folk med rusproblemer og psykiske utfordringer. Så det var ikke akkurat rike jusstudenter jeg traff på Yale. Jeg elska å være der. Vi hadde selvhjelpsgrupper på et suppekjøkken for hjemløse.

Eide Munch-museet

Det fjongeste de hadde på Tøyen da Anna-Sabina vokste opp der, var Munchmuseet. Der var hun ofte.

– Det var en stor kulturinstitusjon som var lett tilgjengelig for oss på Tøyen skole. Vi eide stedet. Mange av bildene hadde jeg et forhold til fra jeg var liten. Jeg lå på magen og tegna etter bildet med den svære sola.

Hun synes det var et tap da museet ble flyttet til Bjørvika. I 2014 ble det vedtatt at Tøyen skulle få et områdeløft i bytte mot flyttingen. 200 millioner skulle brukes over fem år for å bedre levekårene. Ett av tiltakene var færre kommunale leiligheter. I 2015 ble Hagegata 30 tømt, en høyblokk som siden har stått tom.

– Dette er samme spredningspolitikk som det åpne rusmiljøet har vært utsatt for. Du løser ikke utfordringene folk står i. De skal spres, for da ser det penere ut i byen. Er det folka som er problemet, eller er det livsvilkårene deres? spør hun.

Da Anna-Sabina vokste opp, kunne folk leie samme leilighet resten av livet. Nå er det korttidskontrakter, før man må inn i det private leiemarkedet, som ikke er noe tryggere, sier hun.

– Folk må få husbanklån og mulighet til å kjøpe seg et trygt sted å bo. Så må vi slutte å stresse folk med 500 kurs i regi av Nav som aldri fører noe sted. De må få tid til å passe på unga sine så de kommer seg gjennom skolen.

En farlig tanke

Anna-Sabina synes det har blitt penere på Tøyen, men er skeptisk til det hun opplever som ren gentrifisering, altså at et arbeiderklassestrøk blir forvandlet til en bydel for mer velstående. Hvem har egentlig blitt løftet av Tøyenløftet? Noen mistet barndomshjemmet sitt, og noen måtte kanskje flytte til et sted der naboene hadde mer penger. Det kan føre til utenforskap.

– Tror de du blir et bedre menneske av å bo nær rikere folk? Eller er det mulig å tenke at vi fattigfolk er bra nok, selv om vi oppfører oss annerledes? Da snakker jeg om kultur, ikke om sosiale problemer. På Tøyen opplevde jeg at folk var rause og tok vare på hverandre, på måter som kanskje ikke syntes for storsamfunnet. Fattigdom handler om mangel på penger, ikke om at det er noe galt med folk. Det er et problem vi kan løse politisk.

Anna-Sabina føler sterk lojalitet til miljøet hun kommer fra. Der kan hun reglene og vet at hun er akseptert. Derfor søker hun seg tilbake dit når hun har det vanskelig.

– Du kan ta jenta ut av Tøyen, men aldri Tøyen ut av jenta.

Hun mener politikere snakker om terapi som om det er magi: Du var syk og så ble du frisk. Selv har hun fått mye hjelp for angst og annet, men forteller at problemene dukker opp igjen i stressituasjoner.

– Noen har mye vanskeligere livsbetingelser enn andre. Det er absurd at du skal skamme deg for å slite psykisk. Det er en forsvarsmekanisme å skylde på ofrene – da kan det ikke skje med deg, bare med en annen mennesketype. Det er en farlig tanke. Jeg har måttet lære å klare meg og er kanskje mer uredd enn de fleste, men jeg ser nok tøffere ut enn jeg er.

[FAKTA]

Anna-Sabina Soggiu

• Født 1980 i Oslo.
• Sosionom og ph.d.-student ved Universitetet i Sørøst-Norge.
• Aktuell med boka «Vi fattigfolk» om sin egen oppvekst på Tøyen.
• Har bakgrunn fra AUF og var blant de første som fortalte om overgrep og seksuell trakassering i Arbeiderpartiet under Metoo-kampanjen.
• Samfunnsdebattant på områder som fattigdom og ruspolitikk.

Intervjuet sto på trykk i =Oslo nr. 5/2023.