Grenseløs fattigdom og grenseløse muligheter

Gjennom en serie artikler utforsker miljøarbeider og skribent Even Skyrud ulike konsekvenser av det felles­europeiske arbeidsmarkedet. Første del av serien utspiller seg i Oslo, og ser på hvorfor mennesker fra noen av Europas fattigste land kommer nettopp hit for å tjene til livets opphold. Artikkelserien er støttet av Fritt Ord.

Husker du «tiggerdebatten»? Det kan virke som den er over, kan det ikke? Fattige tilreisende fra unge EU-land har i hvert fall ikke politikernes eller pressens oppmerksomhet i særlig grad lenger. Vi har snakket med noen av dem som ble her, og med noen som har forsket på denne migrasjonen, for å forstå hva som skjedde.

Gabriel Carlapoui kommer inn fra regnet. Dyvåt, med triste øyne og bøyd rygg, hilser han høflig som alltid når han går frem til kassa i =Oslos utsalg i Skippergata. Det er en onsdag i september, og Gabriel har stort sett vært nedfor siden han kom tilbake til Norge fra hjemlandet Romania i august. Stengte grenser, karantene og tapet av en salgsplass han likte har gjort seinsommeren vond. Og så er det noe akkurat i dag som er både trist og fint på en gang.

Den 27 år gamle gatemagasinselgeren og trebarnsfaren fra Romania tar frem telefonen som en av stamkundene hjalp ham å kjøpe på Finn. Han viser meg fire bilder han fikk tilsendt tidlig denne morgenen. De viser to små gutter i identiske klær, strøkne joggedresser med ordene «Tik Tok» trykket på bukselåret, som poserer keitete foran mobilkameraet. Gabriel smiler for første gang siden han kom inn døra, han peker på den eldste av de to og forteller:

– Det er sønnen min, han heter Gabriel han også. Det er første skoledag i dag. Jeg har sendt penger så han har nye klær. Jeg vil at han skal gå lenge på skolen. Jeg skal jobbe hardt, sier han bestemt og ser på meg som om jeg skal bekrefte det hele.

Gabriel ser lenge på bildene på den lille skjermen. Han skulle kanskje ønske han var et helt annet sted denne morgenen. Etterhvert spør han om jeg skal bli med ham på jobb igjen, snakke med ham mens han selger =Oslo på Kolbotn, som vi gjorde noen dager før.

– Det var en bra dag. Ikke så kjedelig. Vi er venner, sier han bestemt, og fortsetter:

– Jeg har mange venner her, selgere, kunder, folk i butikker. De er snille.

Han peker på selgerne som står ute i regnet og venter på å få komme seg inn i varmen, kjøpe magasiner og få tildelt dagens salgsplass. En av dem er Daniel Varga. Han er et år eldre enn Gabriel og rumener med rombakgrunn, som ham. Selv om de er fra landsbyer i to forskjellige deler av hjemlandet, har de felles familie gjennom giftemål. Begge tilbringer minst ti av årets måneder i Norge.

Jeg forsikrer Gabriel om at jeg skal være med ham på jobb. Jeg skal bare slå av en prat med Daniel først, så tar jeg toget ut til Kolbotn, hvor Gabriel skal jobbe denne dagen.

– Det blir bra, sier Gabriel, og fortsetter:

– Og snart skal du komme og besøke meg hjemme i Romania, spille bordtennis, være med på fest. Det blir veldig bra! 

 

Det snille landet

Utenfor salgslokalet er morgenrushet over, og Daniel har satt seg ned for å svare på spørsmålene mine.

– I Norge er folk mye snillere enn hjemme. Her er 17 prosent rasister. I Romania er alle det. Faren min er født i Ungarn. Når jeg reiser, sier jeg at jeg er ungarer, for alle tenker at du er tigger hvis du kommer fra Romania, sier han.

Daniel er en av dem vi kaller Lillestrøm-gjengen, en liten gruppe rumenere med rom-bakgrunn, hovedsakelig menn, som både bor og hovedsakelig jobber i Romerike-regionen. De har lang fartstid i Skandinavia, snakker godt norsk og tilbringer det meste av året med å selge gatemagasiner i Norge. Daniel er toppen to måneder i året hjemme hos kone og de to barna deres i Sibiu, en by i fjellkjeden Transilvania.

 – Jeg sender hjem 6000–7000 kroner hver måned. Da kan kona mi kjøpe klær og mat til barna våre. Selv trenger jeg penger til sigaretter, husleie og litt mat. For å få det til, jobber jeg ofte ti timer om dagen.

Daniel deler en liten leilighet med broren sin og en annen ung mann. Han forteller at de gjør alt de kan for å leve så billig som mulig. Blant annet pleide de å dra på harrytur til Sverige hver fjortende dag, før pandemien satte en stopper for dette. De deler på alt, og pengene de får inn på bladsalget, går i en felles pott.

 – Hvis noen tjener dårlig en uke, så gjør ikke det noe. Vi hjelper hverandre.

Daniel kom hit for første gang for rundt ti år siden, før han ble gift og fikk barn. Han forteller at livet i Norge var ganske annerledes i starten.

 – Jeg havnet i Oslo. Jeg visste ingenting og hadde ingenting. De første årene levde jeg av å pante flasker og tigge på gata.

 

De uønskede

Norge ble en del av EUs indre marked i 1994. Ti år senere ble landet tatt på senga av immigrasjonsbølgen som oppsto da Polen og Baltikum ble tatt opp i unionen. Hundretusenvis av jobbsøkere, hovedsakelig håndverkere og bygningsarbeidere, strømmet inn i landet, uten at norske myndigheter hadde fått på plass et tilpasset regelverk. Konsekvensene var dårlige arbeidsvilkår, sosial dumping og en utstrakt svart økonomi. Arbeidsinnvandringen fra disse landene skulle forandre det norske arbeidslivet for alltid. 

1. januar 2007 gjentok historien seg. Denne gangen var det to av Europas aller fattigste land, Romania og Bulgaria, som fikk tilgang til unionens fire friheter: fri bevegelighet for varer, personer, tjenester og kapital. Nok en gang kom det en bølge migranter, fulle av håp om en bedre fremtid i et av verdens rikeste og mest vellykkede land. Denne gangen var verktøy og hjelmer byttet ut med tiggerkopper, skokrem og trekkspill. Norge var ikke forberedt denne gangen heller.

En av dem som hadde med seg trekkspillet sitt, var Gabriel, han jeg nå setter meg på toget for å møte. Da han som 21-åring steg ut av en varebil i Oslo sentrum og satte fot på norsk jord for første gang, var det uten særlig mye annen bagasje enn instrumentet. Han snakket ikke ett ord norsk, og visste lite om landet han nå skulle tjene til livets opphold i. Han hadde hørt at det var dyrt å leve der, men at nordmenn var snille. At de til og med snakket med sånne som ham. Ikke lenge etter hadde han funnet seg en fast plass for små konserter i Frognerparken.

– Jeg spilte tango, vals og rock. Det var vanskelig å tjene nok penger i uka, men bra på fredager og lørdager. Selv om ikke alle ga meg penger, var jeg høflig og prøvde å snakke med mange. Det var sånn jeg begynte å lære norsk, forteller han.

 

Tiggerforskerne

Samtidig som Gabriel ble kjent med det norske folk og språk på Oslo vest, var to forskere ved forskningsstiftelsen Fafo på Oslos østkant i gang med å kartlegge den type migrasjon han var en representant for: fattige rom fra Mellom-Europa som pendler til Skandinavia for å tigge eller tjene penger på gata på annet vis. En utbredt oppfatning i Norge var at dette ofte dreide seg om en form for menneskehandel, og at mange av dem som nå tigget på Karl Johan, var ofre for kyniske bakmenn. Guri Tyldum og Jon Horgen Friberg ønsket å finne ut i hvor stor grad dette stemte.

Resultatet ble publikasjonen «Rumensk tiggemigrasjon i et menneskehandelsperspektiv», hvis konklusjoner til dels gikk på tvers av det bildet majoriteten hadde av migrasjonen. Etter å ha intervjuet 430 tilreisende, fant de riktignok mange spor av ulike typer kriminalitet blant rumenske tilreisende, men de konkluderte samtidig med at de fleste tiggerne neppe kunne karakteriseres som ofre for menneskehandel eller at de ble tvunget til å tigge av kyniske bakmenn, slik blant annet flere politikere hadde hevdet.

Kritikerne mente kildene ikke var troverdige, en mistanke som ble forsterket etter at NRK viste dokumentaren «Lykkelandet» i 2017. Her rullet journalistene opp et kriminelt rumensk nettverk i Bergen, med lange forgreininger utover i landet og base i romlandsbyer som dem Tyldum og Friberg hadde besøkt under forskningen.

 

Lange dager, gode venner

Toget fra Oslo S til Kolbotn tar 16 minutter. Jeg ankommer Kolbotn Torg, og finner frem til hovedinngangen, hvor Gabriel selger =Oslo i dag. Ved siden av seg har han stilt ut blader for å reklamere. Han er det eneste mennesket jeg får øye på, i det øde landskapet av betong, glass og asfalt. Han er glad for å se meg, og for å få snakke om jobben sin:

– Jeg kommer klokka ti. Noen ganger jobber jeg til klokka er syv, noen ganger til åtte. Det spørs på kunder og hvor sliten jeg er, sier han.

Gabriel hilser på blåhårede damer med rullator, og ungdommer på vei til fotballtreninga, tøyser med unger og roper et vennlig ord etter stressede mødre. Han peker etter dem, ser på meg og sier:

– De er vennene mine, vet du. Jeg har mange venner her, smiler han.

– Det var en gammel mann på Bryn, han var min venn. Han tok meg ofte med og spiste lunsj på kafeen der. Jeg har så mange venner der, insisterer han.

Han tar en pause fra bladsalget, og vi setter oss ned i slusa i inngangen til kjøpesenteret. Han vil vise meg noe på mobilen sin, for det er ikke bare bilder av ungene Gabriel viser frem med stolthet. Nå går det i YouTube-videoer fra hjemlandet om Gabriels to store lidenskaper: mat og musikk.

Etter en halvtime med snutter av rumenske trekkspillvirtuoser og helgrilla griseskrotter, minner jeg ham på at han går glipp av kunder. Han gir meg et slukøret blikk, og jeg angrer med det samme. Det at jeg henger med ham denne mandagen i september betyr åpenbart mye. Jeg bestemmer meg for at det går helt fint å se litt mer mat- og trekkspillvideoer, skulle det bli aktuelt igjen.

 

Bittelitt fritid

Gabriel snakker bedre norsk enn de fleste unge mennene fra Romania jeg møter i jobben min. Likevel er det noen av spørsmålene mine han sliter med å forstå. Jeg prøver å få ham til å snakke om hva han gjør når han ikke jobber, men han insisterer på at han ikke gjør annet enn å selge blader, spise, dusje, sove og selge blader igjen. Jeg sier at jeg ikke tror helt på at han aldri, aldri tar seg en liten fest. Han smiler lurt, og innrømmer, noe motvillig:

– Noen ganger har jeg gått ut om natta, tatt en øl, slappet av. Da drar jeg på bar på Grønland og danser med de afrikanske jentene. Noen ganger må jeg slappe av når det er mye stress.

Gabriel ble kjent med det afrikanske miljøet på Grønland kort tid etter at han kom til Norge første gang. Han fant veien til Røde Kors’ ungdomskafé på Grønland, hvor han spilte bordtennis med de somaliske gutta som hang der. Han er for gammel til å bruke stedet nå, og savner en lignende plass for voksne. Et sted han og jeg kunne funnet ut hvem som er best i bordtennis. Jeg skjønner at Gabriel har mange venner i miljøer som ellers kan oppfattes ganske lukket. Også i rusmiljøet i Brugata, som mange av gatemagasinselgerne er en del av.

 

Lykkelige fremmedarbeidere?

Det kan være vanskelig å få øye på bakteppet i møte med migranters historier, men i Fafos idylliske hage på Grønland, bidrar forskerne med nye perspektiver. Guri Tyldum forteller at det vanlige er at en av ektefellene jobber i utlandet store deler av året, for eksempel som filippinske au pairer eller litauiske bygningsarbeidere. Men det finnes ett unntak:

 – Fattige rom som søker lykken i Nord-Europa, skilte seg ut. Vi fant at disse ofte reiste sammen som ektepar eller hele familier. Når vi spurte om hvorfor kvinnene ikke ble hjemme med barna, fikk vi til svar at det skyldtes at de tjente mer når de tigget enn mennene. Folk hadde rett og slett mer sympati for en ung kvinne med tiggerkopp enn for en mann.

Noe annet som gikk igjen blant de rumenske migrantene som forskerne intervjuet, var et strengt patriarkalsk hierarki, tette familie­bånd og ingen realistiske ambisjoner om verken å bosette seg i Norge eller å tilpasse seg storsamfunnets livsstil. Både Tyldum og Friberg synes derfor det er interessant å høre om Gabriel og de andre unge gatemagasinselgerne som har blitt registrert hos =Oslo de siste årene.

Gjennom salg av etablerte gatemagasiner har de fått et litt sterkere fotfeste i Norge enn de kunne fått gjennom tigging eller flaskepanting. Mange av de samme alternative beveggrunnene gjelder for arbeidsmigranter og internasjonale pendlere i de fleste samfunn. Tyldum peker på at migrantene gjerne kommer fra hushold der de bor trangt, gjerne i storfamilier, med mange barn:

 – Noen kan ha en komplisert familiesituasjon, og det kan hende alle parter er fornøyde med arrangementet. For andre kan det være et enormt savn å være borte fra familien.

 

Syk av savn

Hverken Gabriel eller Daniel kan eller vil fortelle om forhold hjemme som gjør at de foretrekker det kalde nord. Gabriel forteller mye om barna, om deres savn etter ham. Daniel snakker mest om kona si og hvordan han en dag vil at de alle skal bo i Norge. Der skiller de to gutta lag.

For Daniel er Norge paradiset, og har vært det siden han kom hit for første gang. Til tross for den tøffe starten, hvor han både måtte tigge og til tider sove ute, og til tross for å ha blitt lurt av arbeidsgivere, vil han ikke bo noe annet sted. Gabriel gir først inntrykk av å mene det samme, men når vi blir bedre kjent, innrømmer han at forholdet hans til landet han tilbringer det meste av året i, ikke er bare positivt:

– Jeg er mye alene. Blir deprimert. Hjemme har jeg barna mine, kona mi og foreldrene mine der hele tiden. Her har jeg vært deprimert to ganger. Blir syk av det.

 

Romanisert rom

Fafo-forsker Friberg forklarer at de også under intervjuene for 5–6 år siden møtte tilreisende i den gruppa jeg beskriver for ham, selv om det ikke var mange av dem den gang: De som selger =Oslo og lærer seg norsk. De som bor på trange hybler i stedet for i skogholt og på campingplasser. Tilreisende som Daniel.

Han forklarer at den rumenske rombefolkningen er svært mangfoldig og har ulike tilpasninger og levesett:

– Vi opererer med begrepet romaniserte rom om dem som har rom-bakgrunn, men identifiserer seg mer med det rumenske majoritetssamfunnet, forteller han.

– De har ofte avskrevet det tradisjonelle språket romanes, og anser rumensk som sitt morsmål. Romaniserte rom bor ofte i mer urbane områder, og er mindre opptatt av å ivareta rom-identiteten, men blir likevel stigmatisert og diskriminert i det rumenske samfunnet.

Andre grupper, ofte omtalt som «tradisjonelle» rom, lever mer atskilt og er mer opptatt av å ivareta en særegen identitet og livsstil.

Friberg nevner også klesdrakten som en måte å skille mellom de forskjellige gruppene. Romaniserte kvinner går i bukser i stedet for de tradisjonelle, lange skjørtene, og mennene henger vekk dressjakka. Jeg tenker på Gabriels røde treningsjakke og strikkegenseren han er så glad i. Også Lillestrøm-gjengens klesdrakt stemmer godt med det forskerne beskriver. Boblejakker og olabukser går igjen. Også på de få kvinnene som er en del av miljøet.

 

Heller bladsalg enn bakmenn

Både Gabriel og Daniel mener de har det bedre i Norge enn i Romania. De er enige om at familiene knapt ville overlevd hvis det ikke var for pengene det er mulig å tjene her. Begge mener også at de som rom blir bedre behandlet av folk i Norge enn av majoritets-rumenerne hjemme.

Det er lett å se hvor stor pris Gabriel setter på alle dem som stopper opp, kjøper et blad av ham, og kanskje slår av en prat. Til og med et vennlig «Nei takk» og et smil får ham til å lyse opp. Likevel er det vanskelig å slå fra seg tanken om at jobben som gatemagasinselger kan holde Gabriel tilbake. Da jeg spør om han fortsatt leter etter en vanlig jobb hjemme eller her, virker han litt brydd:

– Nei, jeg liker å selge =Oslo, mann. Det har vært så bra for meg og familien min. Det er jobben min!

Etter å ha forklart at jeg ikke tviler på at han er både takknemlig og glad i jobben, begge deler er lett å merke, får jeg Gabriel til å utdype litt. Det viser seg at erfaringene han har gjort seg i løpet av et kort voksenliv, gjør at gatemagasinsalg er et godt alternativ for ham.

– Hvis jeg hadde fått meg jobb i Romania nå, er det meste jeg kunne tjent rundt 4000 kroner i måneden. Det ville aldri holdt til å gi familien min et godt liv. I tillegg er det et veldig korrupt land. Jeg vil ikke leve i hjemlandet.

Han forteller at han uansett aldri har hatt fast arbeid hjemme i Buzãu. Det var bare strøjobber innen bygg og innimellom oppussing av leiligheter han av og til kunne få som rom. Det er noe enklere for damene, mener han, for søsteren hans har fått jobb på et supermarked i Bucuresti.

Kollega Daniel kan bekrefte erfaringene Gabriel har gjort seg, men forteller at han selv faktisk har hatt fast arbeid her. Historien hans er den samme som flere andre tilreisende som ham har fortalt meg opp gjennom årene:

– Jeg fikk jobb i en bilvask på et tettsted ikke langt fra Oslo. Der jobbet jeg i fem år. Vi var flere fra Romania der, og vi jobbet fra åtte om morgenen til åtte om kvelden hver dag. Lønna var rundt 12 000 kroner i måneden. Hvis vi var syke, fikk vi ikke betalt. En gang kuttet jeg opp hånda mi stygt på jobb og måtte være hjemme tre dager. Da tapte jeg de pengene.

Daniel og de andre gutta som har jobbet på det samme stedet, trodde alle de hadde skutt gullfuglen og fått en fast, ordinær jobb i Norge. I virkeligheten opplevde de å bli utnyttet. Ikke av en mystisk bakmann på landsbygda i Romania, men av en norsk småbedriftseier. Den kriminelle handlingen var ikke lommetyveri eller smugling, men sosial dumping og svart arbeid.  Det var først etter å ha tilbrakt noen år i Norge og fått innsikt i hvordan norsk arbeidsliv fungerer, at Daniel skjønte at han hadde blitt lurt.

 

Innenfor, men utenfor

Jeg spør forsker Friberg om ikke gatemagasiner som =Oslo også er med på å holde tilreisende, spesielt de med rom-bakgrunn, fast i mønstre det er nærmest umulig å komme seg ut av. Han svarer brutalt ærlig:

– Denne gruppa regnes i migrasjonsforskningen som en mellomting mellom insidere og outsidere. De har rett til å være her, men så lenge de ikke har hatt formelt arbeid, har de ikke hatt en vei til integrasjon eller rett til ytelser i det norske samfunnet. Hvis du lever av tigging, flaskepanting eller gatemagasinsalg, så opparbeider du deg ikke rettigheter eller et sosialt sikkerhetsnett, og du er dømt til en evig midlertidig, sirkulær tilværelse, i limbo mellom her og der. Det kan holde liv i familien hjemme i Romania og kanskje gi barna deres et bedre liv, men om det kan bidra til å varig løfte noen ut av fattigdom er usikkert.

Da =Oslo startet opp i 2005, var det for å gi folk på gata et verdig alternativ til tigging, prostitusjon og kriminalitet. Det gjør gatemagasinet fortsatt, i høyeste grad, men hvem det er som trenger et slikt alternativ, har endret seg en del. For 15 år siden var tiggeren en norsk rusavhengig, en av dem du fant på legendariske Plata ved Oslo S. Ti år senere var tigger synonymt med tilreisende rom fra Mellom-Europa. Friberg forklarer:

– Tigger ble bare et annet ord for rumener eller rom da det kom flere og flere over grensen rundt 2010. Det hjalp ikke om du som tilreisende fant deg jobb, var gatemusikant, solgte narkotika og stjal lommebøker eller livnærte deg på annet vis. Ifølge pressen og politiet var du tigger, rom-tigger eller tilreisende tigger.

Vi snakker litt om alle konfliktene som oppsto da nye aktører dukket opp i gatebildet i norske byer. Hatet som oppsto mot de nye tiggerne hos de gamle tiggerne. Rusavhengige gatemagasinselgere som sloss med tilreisende om gatehjørner og butikkinnganger. Ikke minst de voldsomme reaksjonene =Oslo fikk fra både selgere og kunder, da EU-migranter registrerte seg og fikk selgerkort hos oss. Fortsatt får vi e-poster hvor bekymrede kunder har observert «sigøynere» selge =Oslo, og er overbevist om at det her er både ugler i mosen og fare på ferde.

 

Kreft og korrupsjon

På Kolbotn Torg har klokka passert tre på ettermiddagen, og Gabriel stikker på Coop for å kjøpe seg lunsj. Han forteller at dette blir dagens første måltid. På vei til butikken, hilser han på kjente som jobber på senteret, i butikker og kafeer. Hans venner. Gabriel spiser det samme hver dag, forteller han: en karbonade fra varmdisken inni et rundstykke han deler i to. En improvisert hamburger. Da han kommer tilbake er han melankolsk og litt stille igjen, og jeg spør ham hva det er.

– Mange ting å tenke på, svarer Gabriel.

– Vanskelige ting. Du vet, faren min har kreft. Jeg tenker på det. Medisinene koster mange penger. Det er vanskelig å selge blader i dag.

Gabriel forteller meg om farens sykdom, og om helsevesenet hjemme i Romania. Som så mye annet i det rumenske samfunnet, er det gjennomsyret av korrupsjon:

– Hvis du gir legen litt ekstra, så får du bra behandling. Det vil jeg at faren min skal få.

Jeg husker at Daniel oppga korrupsjonen, mangel på arbeid og dårlige lønninger i hjemlandet som de viktigste grunnene til at han heller vil bo i Norge med familien. Hverken Daniel eller Gabriel nevner dårlig behandling eller marginalisering i hjemlandet som årsak, når jeg spør. Men disse faktorene ble hyppig nevnt av de tilreisende som forskerne Tyldum og Friberg intervjuet for noen år siden:

– Denne gruppa er så marginaliserte og dårlig behandlet i hjemlandet, at de tolererer kulda, fraværet av sosiale rettigheter og en elendig levestandard i større grad enn andre som søker lykken i Norge, forteller Tyldum.

Spise, sove, jobbe

Gabriel avslutter arbeidsdagen på Kolbotn tidligere enn han pleier. Jeg mistenker at det er av hensyn til meg, at han ikke ønsker at jeg skal måtte være der utover kvelden. Toget inn til Oslo S tar 16 minutter, trikken til Bislett nesten 20 til. Ingen av oss sier så mye på turen innover. Jeg spør ham hva han skal gjøre resten av dagen. Han trekker på skuldrene, som han så ofte gjør:

– Du vet, kanskje lage noe mat. Sove. I morgen skal jeg jobbe. Tjene penger, vet du.

Teksten sto på trykk i =Oslo november 2020.