Da gravemaskinene inntok Brugata, flyttet Oslos åpne rusmiljø seg 50 meter nordover. Smittefrykt, opiattørke og høyt konfliktnivå preger den trange passasjen i Storgata som i dag huser Norges største marked for ulovlige rusmidler.

Storgata pusses opp, gjerder og anleggsmaskiner flyttes rundt, og med dem også de rusavhengige som holder til i området. Rett utenfor dørene til en nylig nedlagt bokhandel, en banks personalinngang og en Kiwi-butikk, selges opiater og sentralstimulerende stoffer åpenlyst. Der plassen i Brugata var bred og lang nok til at de som vanket der kunne trekke unna og forbipasserende bevege seg fritt, er denne plassen klaustrofobisk trang. Gjerdene mot byggeplassen og husveggene danner en smal passasje, og skal du forbi må du gå gjennom gjengen som samler seg her daglig. Denne dagen teller jeg rundt tjue personer. Kun en av dem brukermunnbind, de fleste står tett i tett.

Tilbake til start

Jeg tilbrakte mye tid i enden av Brugata for et år siden. =Oslo stengte dørene, og for å holde kontakten med selgerne trakk jeg dit det var størst sjanse for å treffe på noen: Brugata, Urtegata og Elgsletta. Steder mange av gatemagasinselgerne oppsøker for å kjøpe og selge ulovlige rusmidler. Samtalene der ble til «Stemmer fra tomme gater», en artikkelserie om hvordan nedstengningen og pandemien opplevdes fra gatefolkets perspektiv. Et år senere er gatene nesten like tomme igjen, bortsett fra her på hjørnet av Storgata og Hammersborggata.

Rusaktivisten forteller

Jeg møter Erlik-selger Janne Bøhmer Killingstad. Janne er en av dem jeg også intervjuet i fjor, og hun har hatt et begivenhetsrikt år. Etter den forrige praten vår ble hun et ansikt utad for de rusavhengige under pandemien, og dukket opp både i Dagsrevystudio og kulørte ukeblader. Hun er også aktiv i Foreningen for human narkotikapolitikk (FHN) og har engasjert seg i debatten rundt rusreformen. Da regjeringen la frem sitt reformforslag fredag 19. februar var det Janne helseminister Bent Høie gratulerte før nyhetssendingen.

I dag forteller Janne at hun har tatt turen ned til Storgata fordi hun, som meg, er nysgjerrig på tingenes tilstand:

– Det første du merker, er at det er en helt annen stemning i gata. Så ser du at det er mange ukjente ansikter. Yngre folk. Noen fortalte meg at det er en del folk fra Oslo vest som kommer hit, fordi de vanlige kanalene de får stoff gjennom, er rammet av tørken. Dette er folk som du vanligvis ikke finner på Plata. De betaler gjerne litt ekstra hvis de får kjøpe alt du har. De liker seg ikke her nede og vil slippe å ta unødige turer.

Nå kom tørken

Det kan virke som de dystre spådommer som ikke slo til under den første bølgen, slår til nå, er vi enige om. Alle Janne og jeg snakket med den gang, mente pandemien kom til å ramme det åpne rusmiljøet hardt. Det folk fryktet mest var at smitten skulle eksplodere i Brugata, og at det skulle bli lite stoff å få tak i. Det første har heldigvis ennå ikke skjedd, det andre skjer akkurat nå. Tørken Janne referer til gjelder heroin. Vi var sikre på at dette kom til å bli et stort problem i mars 2020, og at det kom til å føre med seg mer aggresjon og vold i miljøet. Et år senere er det akkurat det som skjer, ifølge Janne:

– En bruker som er abstinent på heroin, og som putter i seg metamfetamin for å døyve de verste symptomene, er oppskriften på en tikkende bombe. Da har du følelser og nerver liggende utapå kroppen, og folk begynner å krangle om bagateller.

Farlig halvfabrikata

Metamfetamin florer i Oslo, og er ifølge Janne snart det eneste amfetaminet som er å få tak i. Dette er en kraftigere og mer lengevirkende variant av amfetamin, og Janne er bekymret for utviklingen:

– Metamfetamin har ikke noe med amfetamin å gjøre, spør du meg. Det gir fysiske abstinenser, noe du ikke får av normalt amfetamin, og du blir ikke våken og aktiv på samme måte. Enda verre er det at mye av metamfetaminet er det vi kaller blomstermakka (makka er et gammelt kallenavn på amfetamin, red.anm.).

Jeg har aldri hørt dette begrepet før, så Janne må forklare hva det er snakk om:

– Det har konsistens som myk marsipan og en kjemisk lukt som minner om kunstig blomsterlukt. Derav navnet. Dette er uferdig vare, halvfabrikata. Stoffet har ikke gått gjennom alle renselsesprosessene som tar vekk urenhetene og gir det tørr pulverform. Dette stoffet nærmest «smelter ned» de indre organene dine. Hvis du ikke får i deg veldig mye vann, får du vondt i nyrene. Etter noen dager på dette skjer det noe i hue på folk. Som regel blir du psykotisk.

Ville tilstander

Janne forteller om brukere som står på gata og prater med folk som ikke er der. Brukere som blir svært aggressive og oppfarende. Metamfetaminet brukes av mange for å døyve abstinensene etter heroinet som uteblir, og konsekvensene har Janne opplevd tett på:

– Her om dagen gikk en fyr rundt her nede og solgte småstein forkledd som dop. Da ringte faktisk noen av dem han hadde lurt til politiet, og de kom. Han satte seg så til motverge at politiet måtte stoppe biltrafikken når de skulle pågripe ham. Han gikk amok! Sånt skjer flere ganger i uka, nå.

Vi snakker litt om den foreslåtte rusreformen, og om denne ville hatt noen påvirkning på livet til dem som står på hjørnet i Storgata om den skulle bli vedtatt. Janne har tatt på seg oppgaven med å informere og forklare om forslaget for folk i miljøet, men hun innrømmer at det ikke alltid er lett å nå frem med budskapet:

– Det er flere som bare ser rart på meg når jeg tar det opp. Mange, spesielt de yngre brukerne, har ikke engang hørt om reformforslaget. Ikke er de spesielt interessert heller. Har nok med å prøve å fikse det neste skuddet. Det er synd.

Et sted å være

En annen av Jannes og FHNs hjertesaker har vært kampen for et utendørs værested for det tunge rusmiljøet i Oslo. Janne mener at situasjonen i Storgata nå understreker hvorfor det er så viktig å få til dette:

– Skal du gå denne gata, så må du gjennom denne klynga med folk. Jeg skjønner at folk som går forbi blir skeptiske og kanskje litt skremt. Hvis du ikke har sovet på flere døgn, kan du både se skremmende ut og oppføre deg irrasjonelt. Igjen er dårlig metamfetamin mye av problemet. En ting er dårlig stemning og mer vold, men du kan også se hva det gjør med utseendet til brukerne. Giftstoffene gir sår i ansiktet, og folk begynner å miste håret.

Janne mener derfor at et skjermet «fristed» for miljøet, for eksempel på Elgsletta ved Akerselva, ville gi mer verdighet og mindre stigmatisering for de tyngste rusavhengige. Et forslag om dette ble nylig utredet av byrådet i Oslo, og konklusjonen var at de stiller seg negative til det. Janne synes det er trist. Hun mener det hadde vært ekstra viktig nå, av flere grunner:

– Det har blitt for mye for folka på gata med nedstenging, tørke på dop og tabletter, stengte tilbud og smittefare. I tillegg føler mange en ekstra skam. Det er nemlig umulig for tungt rusavhengige å holde seg pent hjemme. Umulig å være gode samfunnsborgere som deltar på dugnaden. De må ut for å skaffe stoff, og blir derfor sett på som uansvarlige. Det føler man på, avslutter Janne.

Politiblikk på Storgata

Lasse Saastad er politioverbetjent ved Sentrum politistasjon, et lite steinkast fra den åpne russcenen i Storgata. Han er også politiets representant i Sentrumssamarbeidet. Dette er et samarbeidsforum hvor Oslo kommune, Oslo politi, ideelle aktører, spesialisthelsetjenesten og brukerorganisasjoner deler informasjon, utfordringer og bekymringer rundt de åpne rusmiljøene i Oslo sentrum. Vi forteller om Jannes bekymring for tilstanden i Storgata, og lurer på om han deler denne:

– Hvis du kun ser på statistikkene våre, så er det ikke store utslag. Vi ser det er en oppgang i ran under pandemien, men dette gjelder generelt for hele byen. Men det er mye som skjer i de åpne rusmiljøene som vi ikke tall­fester. Vår helt klare oppfatning gjennom observasjon er at vi er enige i det. Det fremstår mer ampert, og det er større ansamlinger.

Noen tanker om årsaker?

– Storgata er et veldig uheldig sted for denne gruppa å samles. Det er trangt og mer uoversiktlig enn for eksempel Brugata. Vi og de andre i Sentrumssamarbeidet er også enige om at det er flere og flere personer med alvorlige psykiske utfordringer i miljøet. I tillegg er det tørke på opiater, ifølge dem vi snakker med i miljøet og Sentrumssamarbeidet. Etterspørselen er større enn tilbudet, og man må tilbringe mer tid der for å skaffe det man trenger. Da blir det fort en amper og spent stemning.

Hvilke konsekvenser har dette for andre som holder til i området?

– Det har vært en stor økning i henvendelser fra butikkeiere og publikum. Vi har hatt møter med HR-ansvarlige for bedrifter, butikker og de som jobber med oppgraderingen av Storgata. Disse forteller om ansatte som blir sykemeldte på grunn av situasjonen. Det har også vært mange klager og bekymringer fra kjøpesentrene Gunerius og Oslo City som ligger like ved. De fleste butikkene her er stengt på grunn av pandemien, men senterets lokaler er åpne, da det ligger matbutikker og apotek her. Disse blir brukt som varmestue og til å ruse seg.

Hva er politiets største bekymring for miljøet?

– Det må være smittesituasjonen i det åpne rusmiljøet. Den bekymringen deler Velferdsetaten og de ideelle organisasjonene. Smitteverntiltak og anbefalinger etterleves ikke i særlig grad. Det er store ansamlinger hvor folk er tett på hverandre, og man deler røyk og drikkevarer.

Hvordan jobber dere med denne problematikken?

– Vi er opptatt av å behandle alle likt, enten du er rusavhengig eller aksjemegler. Gjennom hele pandemien har vi prøvd å unngå å bli et munnbindpoliti. Vi slår ned på de groveste tilfellene, men vi tar ikke i bruk politiloven for å ta folk som bryter smittevernregler. Hovedlinja vår er råd og veiledning. Tvang har ikke vært et tema i Oslo.

Vurderer dere å bryte opp eller flytte ansamlingen?

– Nei, vi har ingen planer om å «flytte» miljøet. Vi går ikke aktivt inn og sier «her får dere ikke lov til å stå». Politiet har begrensede verktøy i verktøykassa. De fleste av dem fører til at vi setter folk som sliter i en enda vanskeligere situasjon. Dette er maktmidler som bortvisninger, innbringelser, pågripelser og bøtelegging. Det vi heller har valgt å gjøre er å gå i dialog med de andre som jobber i miljøet sosial- og helsefaglig, og be dem forklare brukerne at det ikke er heldig at de står akkurat her. Hvis dette ikke fører frem, må vi gå inn og regulere i større grad. En ting er bekymringene om smittevern, en annen er politiets samfunnsoppdrag. En del av dette er å sørge for at lovlig virksomhet og fri ferdsel kan opprettholdes. Vi ser at det tidvis er så store ansamlinger at det hindrer virksomheten til butikker. Folk kommer seg ikke inn i lokalene, eller velger å ikke handle der, på grunn av ansamlingene utenfor. Da blir det fort et politianliggende.

Noen melder om en stor økning av metamfetamin i Oslo, og at dette er en av årsakene til mer aggresjon, vold og psykoser. Er dette noe dere kan bekrefte?

– Hvilke stoffer som er i omløp har vi ikke så god oversikt over, rett og slett fordi vi ikke jakter på stoff i disse miljøene. Du løser hverken personlige problemer eller overordnede problemer ved å ta fra en rusavhengig en brukerdose. Det er bare når vi kommer over de helt åpenbare salgssituasjonene vi agerer, for da har vi handlingsplikt. Vi har ikke merket en økning i metamfetamin i Oslo.

Dere har hatt en større tilstedeværelse her siden pandemien brøt ut. Kan dette bidra til mer uro?

– Når vi har intensivert vår patruljering i området, så er det fordi vi ønsker å være til stede der behovet er størst. Vi oppfatter at det er et økende behov for oss her, også blant de rusavhengige. Vi skal være et politi for alle, og vi skal også trygge dem som er en del av de åpne rusmiljøene. Det skal være trygt å være både næringsdrivende og rusavhengig i Oslo. Vi jobber mye med å styrke tilliten til politiet innad i miljøet. Det gjør vi gjennom relasjonsbygging. I stedet for den harde linja som fantes for ti år siden, prøver vi nå å bli kjent med folk. Det kan være å bare snakke om vær og vind.

Har tilliten økt?

– Et av delmålene vi har hatt i denne strategien, er at folk i miljøet skal tørre å ta kontakt med politiet når det er behov for det. I 2020 kom rapporten «Utrygge markedsplasser» ut. Dette er en kartlegging av nettopp miljøet i Brugata og Storgata. Her sier flere av intervjuobjektene at de ikke tar sjansen på å ringe politiet, om noe skjer. Noen sa at de da heller tar med seg en kniv. Det var en vekker for oss.

Er det en utfordrende omstilling?

– Også for politiet er det å jobbe opp mot det åpne rusmiljøet noe som krever en spisset fagkompetanse. Vi bruker derfor mye tid på å lære opp nyutdannede folk i hvordan de skal tenke i møte med denne gruppa. Det er et krevende oppdrag å manøvrere riktig i spennet mellom strategier, handlingsplikt, opportunitetsprinsippet og lovverket. Her er det mange hensyn å ta, og flere har opplevd det som mentalt tungt å jobbe med, ja.

Er det enighet blant dem du jobber med om at denne linja er den riktige?

– Da jeg gikk på politiskolen, var holdningen at narkotika var noe vi skulle ta, rubbel og bit. Så kom jeg hit, og ser at bildet er mer nyansert enn som så. Likevel er det jo som i alle andre jobber, at du ønsker å vise til gode, målbare resultater. Da er det veldig enkelt å gå etter narkotika hos brukere, som er både håndfast og målbart. Det kan være en pedagogisk utfordring i møtet med nye ansatte, det å få dem til å legge vekk dette «jaktinstinktet». Vi gjør mye viktig som ikke er direkte målbart. Politiarbeid er et autonomt arbeid. Når to politimenn kjører ut i en av bilene, er det de som må løse situasjoner de møter på best mulig måte. Her er det mye som spiller inn: alder, kulturforskjeller og til og med interesser påvirker valgene man tar.

Politiets strategi er nå å bygge tillit, og dere beslag­legger ikke lenger brukerdoser. Det minner jo litt om avkriminalisering, som er foreslått i den omstridte rusreformen?

– Politiet er politisk styrt. Vi må til enhver tid forholde oss til gjeldende lovverk, og per i dag er narkotiske stoffer forbudt. Vi tar fortsatt beslag og anmelder narkotikasalg og besittelse. Men hovedfokuset vårt er å skape trygghet i og rundt rusmiljøet. Uansett om det skjer en avkriminalisering eller ikke, er det viktigste måten vi jobber på. Vi er mer opptatt av metodikk og tilnærming til mennesker enn vi var tidligere. Vår langsiktige strategi er altså å styrke tilliten til politiet i byens åpne rusmiljøer. Det er en enkel filosofi bak dette: har du tillit til oss, så lytter du kanskje til oss også.

Det utrykkes også bekymring fra enkelte om at det er flere nye fjes og yngre folk som oppsøker miljøet. Har dere merket noe til dette?

– Det er for vanskelig for politiet å få oversikt over rekruttering til miljøet og andre endringer. Dette rett og slett fordi mange fortsatt skygger banen når de ser oss komme, og ikke ønsker kontakt med oss. Vi opplever ikke at det er flere yngre i gruppa, men er sikre på at den har blitt større. Dette kommer nok av at det er færre arenaer for det åpne rusmiljøet. Det langt færre folk på steder som Elgsletta på Vaterland og Børsparken i Kvadraturen. Vi tror dette også skyldes tørke på opiater. Mindre heroin i omløp, rett og slett. Det fører til at nesten alle trekker til Storgata, og at de må tilbringe mer tid der før de får tak i det de trenger. Pandemien og tørken har også ført til at enda flere reiser hit fra andre steder i landet.

Artikkelen sto på trykk i =Oslo nr. 4/2021.