
Glasgow — fra arbeiderby til trygdeby
Hvorfor er Glasgow Vest-Europas drapshovedstad?
Nekropolis, de dødes by. På vestre gravlund sover byens storheter i sine sirlig utsmykkede mausoleer. Stolte skotske navn. MacDonald, Ferguson, Lipton. Mange av gravminnene er nedtaggede, vandaliserte. De veltede minnesteinene er som kulissene i en framtidsdystopi. Velkommen til Glasgow.
Glasgow er Storbritannias tredje største by. Deler av byen skimrer av økonomisk medgang – glassfasader og liksomgamle puber. Denne artikkelen handler ikke om de delene. Denne artikkelen handler om steder som Possilpark, Easterhouse, Pollok og Castlemilk. Bydeler som sitter fast i ettervirkningene av rask avindustrialisering, arbeidsledighet, urbant forfall, og trygdeavhengighet.
På papiret er Glasgow et forferdelig sted å bo. Statistikkene for drap, lungekreft og tenåringsgraviditet er blant de høyeste i Europa. Byen har lavere gjennomsnittlig levealder enn Irak. Det er vanskelig å tro når man spaserer langs de velholdte sentrumsgatene eller under de grønne trekronene på Kelvinside. Det er også vanskelig å forstå når man leser offentlig statistikk. Tallene for byen er uventet jevne. Arbeidsledighet på 6,34 prosent er for eksempel overraskende lavt. De ekstreme utslagene og jevne nøkkeltallene er et regnestykke som ikke går opp.
For å løse dette sosioøkonomiske mysteriet, må vi knekke en kode. Og koden er postnumre: Det handler om bydeler. Det handler om «østkanten». Ordet setter fantasien i sving – industriarbeideren, pøbelen, fagforeningskjempen, lekmannspredikanten. Steder hvor virkeligheten er påtrengende; hard, grimete, ofte lovløs. Og få steder oppfyller fordommene slik som Glasgows gamle arbeiderstrøk, hvor gatene i dag ligger som glisne tanngarder – vandaliserte hus, tomme tomter og utrivelige puber og bingohaller.
Jeg tar en øl på kroen The Brazen Head. I jeans og t-skjorte hadde jeg håpet å gli inn. De gjør jeg ikke. En av de lokale kommer bort: «Er du misjonær?» Da jeg rister på hodet, får han et lurt glimt i øynene: «Men du er religiøs?» – et lurespørsmål i en bydel kjent for sekterisk vold. Før ølen er omme har jeg både blitt tilbudt heroin og å få hodet sparket inn.
Hvorfor har ikke de gode tidene hjulpet Glasgows østkant mer? Problemet som en gang kom av mangel på arbeid, er i dag mer et spørsmål om manglende vilje og evne til å arbeide. Mange kommer aldri ut i arbeidslivet. Antallet uføretrygdede under 25 i Glasgow har økt med en tredjedel på sju år. Trygd frister mer enn lavinntektsarbeid. Velmenende politikere har gjort sitt beste på å gjemme de arbeidsledige i et utall kategorier som hver for seg er små, men som betyr at over 60 prosent i arbeidsfør alder er uten arbeid i visse bydeler.
Det var ikke alltid slik. For hundre år siden kalte man Glasgow «den andre byen» i Det britiske imperiet, hovedanløp for tobakk og bomull. Da propelldrift gjorde det mulig å seile opp den krokete elva Clyde, sugde byen til seg mye av næringsvirksomheten i Vest-Skottland. Glasgow ble synonymt med tungindustri. På det meste lå det over 40 skipsverft langs Clydeside. Storstilt innvandring fra Irland ga byen sin distinkte blandingskultur, legemliggjort i fotballklubbene Rangers og Celtic.
Den gang var Glasgow et forbilde. Byens parker, museer, offentlige bygg og transportsystem var verdensledende. Så kom nedgangen. Slaget som rammet byen gjennom den store depresjonen kunne ikke engang stagges av produksjonsboomen som 2. verdenskrig brakte med seg. Da soldatene kom hjem, gikk byen inn i en lang, ubrutt nedgang. Det som skjedde har for mange fasetter til å skildres utførlig her. Det holder å si at mange av de permitterte arbeiderne ble satt på trygd som over årenes løp ble stadig mer permanent. Arbeiderklasse ble trygdeklasse. Mens middelklassen i verden utenfor smeltet sammen med arbeiderklassen og overklassen, er Glasgow fortsatt en lagdelt by.
Enkelte bydeler er mye bedre enn statistikken tilsier, andre er tilsvarende verre. Skottland har tradisjonelt vært en sosialdemokratisk bastion: likhet, omfordeling og velferdsstat. En pioner i å trygde hele befolkningsgrupper. Labour så ikke farene ved å skape en selvrekrutterende trygdekaste. De tenkte ganske enkelt ikke på den sosiale oppløsningen som oppstår når folk fratas den selvfølelsen det er å tjene til eget opphold.
Trygdeboligene er en annen viktig faktor i den sosiale krisen som har rammet området. Velmente forsøk på å bedre levekårene førte til at hele bydeler ble revet og erstattet med enorme sosialboligdrabanter. Spaltisten Simon Jenkins kaller dette «den ondartede arven fra 60-tallets autoritære esteter». Drabantbyen er den virkelige arven etter modernismen og deres ønske om å skape et nytt og «bedre» samfunn – med maskinen som forbilde.
Resultatet er rekker med blokker uten butikker, kafeer eller underholdningstilbud. Easterhouse har 40 000 innbyggere, men bare én dagligvarehandel og to puber. Drabantbyene så moderne ut da de ble bygget, men med sine grå fasader ser de i dag ut som det de er: nederste trinn på samfunnsstigen. Forfatter Colin MacFarlane kaller Glasgows trygdebydeler de verste slumområdene nord for Napoli. Verre enn de vanskjøttede gatene Parkhead og Shettleston, som med sine råtnende villaer unnslapp fornyerne.
Han beskriver denne prosessen i boka The Real Gorbals Story – hvorledes miljøet han vokste opp i, et sted med arbeiderkultur og storslagne bygninger, forsvinner foran øynene hans. Da blokka MacFarlane vokste opp i ble revet på 70-tallet, var det lite igjen. I dag står en kirke som et monument over rivningstiden. Caledonia Road Church er et utbrent skall ved siden av en motorvei.
Byplanleggerne vet ikke hva de skal gjøre med den. Kirken ble nemlig tegnet av den berømte arkitekten Alexander «Greek» Thompson og kan derfor ikke rives uten videre. Så fasaden får stå mens ugresset vokser på gesimsene. Den vanlige prosedyren har vært å forsegle bygningen og la den forfalle, vandaliseres. Siste steg er å erklære huset miljøfarlig og å ringe etter bulldoserne. Ofte blir rivningstomta stående tom. I Storbritannia er det skatt på tomme bygninger, men ikke på tomme tomter.
Theodore Dalrymple, en ledende britisk høyreintellektuell, argumenterer i boka Our culture – what’s left of it for at trygdeklassen med sine ekstreme sosiale problemer er et ektefødt barn av velmenende venstreintellektuelle. Misforstått toleranse for asosial oppførsel, kriminalitet og normoppløsning har skapt et «sosialdemokratisk helvete», et samfunn som er mye farligere å befinne seg på bunnen av enn det som det var målet å redde arbeiderklassen fra.
Jeg treffer kunstneren Michael Durning i Irvine en halv time sør for Glasgow. Han er maler og patriot. Han er representativ for en ny generasjon skotter som forsøker å hindre at mer av den skotske kulturhistorien legges øde. En ung mann som med sine klare øyne og smittende entusiasme for fortiden minner om 1800-tallets nasjonalromantikere.
Mesteparten av Irvine, byen Durning ble født, ble revet. På sitt atelier legger han fram bilder av bygningene som ikke er der lenger. Fabrikker, bruer og slott. Han peker ivrig, «der bodde Robert Burns, vår nasjonalpoet», han lar fingeren hvile på bildet: «De brant det ned.» Slik unngår byggherren å søke rivingstillatelse og minsker rivingskostnadene. Mange av maleriene på veggene er malt på basis av slike falmede fotografier.
Durning er tilhenger av skotsk uavhengighet. Han mener det er den eneste løsningen for å bryte ut av det selvdestruktive mønsteret. «Det er som et heslig sosialt eksperiment. Å ta fra folk stoltheten ved å forsørge seg selv og se dem gå til grunne for egen maskin. Arbeidsledighet, rusmisbruk og sosial oppløsning er tre sider av samme sak.»
Responsen fra det offentlige i forhold til den sosiale krisen i Glasgow har vært like forutsigbar som den har vært impotent: «holdningsskapende» kampanjer og flere sosialarbeidere. Durning er ikke alene. Scottish National Party går fram i områder som tidligere tilhørte Labour.
Jeg kjører tilbake mot Glasgow og en ny bit i puslespillet. På kafeen 78 St. Vincent treffer jeg Jonathan Campbell, en stor mann med rødt hår og fregner på armene. Han forteller om sin egen vei ut av det sosiale bunnsjiktet. «Det satt langt inne, men i dag innser jeg at den pinkfloydske overlæreren gjennom å stille krav hadde gitt meg en håndsrekning. Jeg ble tvunget til å sitte stille og lære. Til å ta til meg kunnskapen og kulturen som er nødvendig for å nå opp til nederste trinn i den sosiale stigen.». Han mener at mangelen på disiplin i skolen er en viktig grunn til den sosiale forvitringen.
En ny rapport fra det skotske lærerforbundet deler uroen for at pedagogiske nyvinninger kan være med å redusere sosial mobilitet. Campbell er mindre diplomatisk, han sier rett ut at pedagogisk snillisme har rasert den offentlige skolen i Skottland. De trakk opp stigen. Barna som hadde kunnskap og kultur hjemme klarer seg, mens barna fra dårlige kår mistet sosial mobilitet. De svakeste grep «ansvar for egen læring» med begge hender: De sluttet å lære.
I et intervju med TV-kanalen ABC kom politisjef John Carnochan i Glasgow-politiet med et på mange måter lignende synspunkt. Han hevder det handler om dannelse. Han forklarer at mange av disse barna mangler selv elementær oppdragelse. Grunnen? Barn av tenåringer selv blir gravide i tenårene. Det er også en måte å flytte hjemmefra, da får de nemlig fri leilighet på sosialen. Det sier seg selv at den overførte oppdragelsen vil være minimal. Carnochan gir dette skylden for den mest beryktede av alle skotske erketyper, «Ned-en».
På folkemunne kommer ordet «ned» fra «non-educated delinquent», en ikke-utdannet lovbryter. På sett og vis er ned-ene Glasgows fremste ambassadører. Ingen som besøker byen kan unngå å støte på en Ned, som ifølge ordboka er en arbeidsledig hvit ung person fra arbeiderklassen som kler seg i joggedress. Ned-ene er kjent for asosial oppførsel.
Psykiateren Dawn Renfrew tar meg med til tørrdokkene i bydelen Govan for å hilse på ned-er. Vi klatrer gjennom et rustent gjerde og vasser gjennom buskas. Da vi når fram til en gjeng 12 -14 åringer virker de så aggressive at vi velger å unngå dem. Mange av barna fra disse bydelene utvikler rusrelaterte mentale lidelser før de er ute av puberteten. Unge helt ned i tiårsalderen er med i gjenger som Billy Boys og Toryglen Toi. De står for en betydelig del av volden som gjør Glasgow til en av Europas farligste byer. Blant Ned-enes varemerker er klesmerket Burberry, koffeinlikøren «buckfast» og blind vold.
Vi spaserer i stedet til markedet Barras. Det er sensommer og Barras er som en sydlandsk basar. Det kjeftes og kjøpslås. Smågutter i grønne og hvite Celtic-trøyer står på hjørnene og roper når politiet er på vei. Da ruller enkelte av bodene sammen sortimentet. Barras er kjent for tjuvgods. Renfrew peker diskret på en kvinne med et arr fra munnvik til øre. Det kalles et «Glasgow smile», sier hun – det er ikke uvanlig at offeret blør i hjel etter å fått ansiktet åpnet med tapetkniv.
Jeg avtaler å treffe legen Ronan Mullan foran sentralsykehuset i Glasgow, en bløtkake i viktoriansk stil. Her kommer hver kveld ofrene inn. Over hundre mord i året. Han var selv i frontlinjen av voldsepidemien da han i 1997 begynte å arbeide ved hospitalet som nyutdannet lege. Han forteller at «det var som å komme til en krigssone. Knivskader, skuddskader, balltreskader. Vi skled bokstavelig talt i blod i gangene.»
Mye av volden er rusrelatert. Av 100 mord er typisk 45 knyttet til fyll, 10 til narkotika og 15 til begge deler. Glasgow er berømt for kniv-vold. En typisk helg er det ti knivstikkinger per kveld. Macheter og sverd er også populære. «Jeg tror Glasgow trolig ser flere sverdskader enn noe annet sted i Europa,» sier Mullan. Det ble nylig skrevet en avhandling om behandling av sverdskader ved sentralsykehuset i Glasgow, den første siden Napoleonskrigene.
Mens jeg rusler ut av Glasgows østkant, kan jeg ikke fri meg fra følelsen av at det ligger en viktig lærdom her. Hvorfor er Glasgow Europas drapshovedstad? Verdens dyreste fattigdom har oppstått i skjæringspunktet mellom sosialdemokrati og modernisme. Politikere, samfunnsarkitekter, helsevesen og utdanningssystem må alle ta sin del av skylden. Mangel på dannelse og utdannelse skaper permanent arbeidsledighet som fører til sosial oppløsning som igjen fører til vold. Kanskje er dette et forvarsel og en advarsel til et land som Norge hvor stadig større deler av befolkningen trygdes.
Reportasjen sto på trykk i =Oslo november 2008.

