Gina lyver ikke for seg selv
=Oslo-selger Gina gikk fra Norsk Godtemplar Ungdom til amfetamin på få år. Takket være Ibsen, har hun et bevisst forhold til livsløgn.
Gina K. Granum unnskylder seg for at hun er sliten etter å ha solgt blader hele dagen. Så begynner hun å snakke om Henrik Ibsen, og blir full av energi. Da Oslo-borgere ble invitert til å sende inn sitt favorittsitat av Ibsen, valgte Gina det om livsløgnen. Hun ble plukket ut som en av vinnerne i konkurransen, og fikk navnet sitt gravert i granitten på Karl Johan. Sitatet finner du også på gata: «Tar du livsløgnen fra et gjennomsnittsmenneske tar du lykken fra ham med det samme».
På voksengymnas leste Gina Vildanden, som sitatet er hentet fra. Hun fikk som vanlig gode karakterer. Fem i norsk muntlig.
– Problemer er først problemer i det du ikke tør å ta dem opp på bordet, sier hun.
– Ibsen ga meg et bevisst forhold til livsløgn. Det kan brukes i visse situasjoner; du trenger ikke å brette ut alt for alle. Men du skal ikke fortrenge sannheten og lure deg selv. Jeg vil ikke ligge på sofaen mens livsløgnen blir større og større. Jeg vil utvikle meg. Hva er så innmari farlig med å innrømme at du kommer til kort?
Vi setter oss på en blomsterkasse av stein ved Nationaltheatret, med Ibsen-statuen ved siden av. Gina sier at alle mennesker har én ting til felles: vi går på trynet. Mens hun snakker, er det vanskelig å skjønne at hun har gjort det. Hun var superspeider og søndagsskolens flinkeste jente. Hun fikk hovedroller i amatørteatret og hadde lett for å lære.
– Jeg kan ikke peke på en bestemt årsak. Men på seks år gikk jeg fra sekretærstilling i Norsk Godtemplar Ungdom til amfetamin. Jeg tok veldig avstand fra alle disse ordentlige menneskene i samfunnet, som samtidig løy og bedro. Jeg stilte spørsmål ved alt. Hadde det berodd på intelligens, ville jeg ikke blitt rusmisbruker. Det har med følelser å gjøre.
– Føler du at det fins et skille mellom mer og mindre «vellykkede» narkomane?
– Nei. Har du først gått på trynet, er du på trynet. Da er jeg like mye narkoman som alle andre. Bare helse- og sosialvesenet kaller noen altfor ressurssterke til å trenge hjelp. Jeg tror de fleste narkomane er ressurssterke, men ikke når det kommer til følelsene. Følelser overmanner deg så du ikke får brukt ressursene dine.
Gina snakker mye om hvor heldig hun har vært. På skolen var hun teoretisk sterk, og fikk bekreftet at hun kunne noe. Moren var alltid tilstede hjemme, og sørget for en trygg oppvekst i barneårene. Faren ga henne tro på seg selv. Derfor kan hun gå på trynet uten å se på seg selv som mislykket. Det er situasjonen som er mislykket.
– Jeg vet at jeg har ressurser nok til å gjøre noe med situasjonen, og jeg har gjort det mange ganger. Det er nok lettere å lyve for seg selv uten slik selvtillit. Jeg er en problemløser. Folk kan føle seg angrepet om de kommer til meg med sine problemer. Jeg er ikke flink til å synes synd på folk. Isteden spør jeg: «Hva kan du gjøre for å komme ut av situasjonen?» «Jamen, det var jo ikke min feil,» sier de. Det spiller ingen rolle! Blir jeg frastjålet lommeboka er det ikke min feil, men jeg må likevel prøve å rette det opp selv.
For tiden er Gina inne i en god periode. Men hun ser på rusproblemet som noe hun aldri blir kvitt.
– Jeg havner oppi det når jeg får problemer. ’Repeterende atferdsmønster’ kalte de det på sosialhøyskolen. Mennesker har innarbeidede måter å takle problemer på.
Problemer har Gina hatt nok av. Datteren døde åtte måneder gammel etter en levertransplantasjon. Gina hadde halvannet år igjen på sosialhøyskolen, men mistet morstrygden. Sønnen var for gammel, sa sosialkontoret, og de finansierte ikke høyskolestudier. Hun måtte avslutte utdanningen og selge leiligheten med stort tap. Som gjeldsslave på gata visste hun ikke sin arme råd.
– Der kommer livsløgnen inn. Jeg dulla meg inn i at det var samfunnets skyld. Men kommer jeg langt nok ned, kommer jeg alltid opp igjen. Jeg tar fram penn og papir og finner ut hva som skal til for å nå målet. Det følelsene mine babler om – å kidnappe statsministeren – er det det som skal til? Nei! Så må jeg gjøre det som skal til.
– Jeg er god til å snakke for meg, men det hjelper ikke midt oppi rus og dårlige følelser. Da er det handling som teller. Så går jeg ett skritt fram og tre tilbake, og fire skritt fram og ingen tilbake. Det hjelper meg til å henge fast i livet, om jeg ikke har nådd målet enda. Men hvem har nådd målet, liksom? Setter man seg ikke nye mål hele livet?
Nå er Ginas mål å holde seg rusfri og få en ekstrajobb. Hun vil ikke slutte å selge =Oslo. Til det trives hun for godt. Men hun vil også jobbe et sted uten fokus på sosiale problemer. Hun ønsker seg nyktre kollegaer. For å holde seg rusfri er det viktig å skaffe seg et slikt nettverk.
– Jeg har sett så mye problemer at jeg vil jobbe der livet smiler. Kanskje i et reisebyrå. Kan jeg møte folk der de opplever noe positivt, blir jeg mindre problemfokusert.
Da Gina ble bladselger, la hun straks inn autotrekk fra kontoen sin til Amnesty og Leger Uten Grenser. Hun er samfunnsengasjert, og leser gjerne om revolusjoner og politiske fanger.
– Den siste og sterkeste boka jeg har lest er Dette blendende fravær av lys av Tahar Ben Jelloun. Den vil jeg anbefale til alle. Den handler om kuppforsøket på den marokkanske kongen, og hvordan de politiske fangene organiserte seg for å overleve.
Gina er også opptatt av psykisk utviklingshemmede. Som halvstudert vernepleier reagerte hun på at ren adferdsterapi ble brukt mot denne gruppen. Hun vil ikke at folk skal dresseres som hunder.
– Bruker du kaffe som belønning for en psykisk utviklingshemmet, blir en voksen person fratatt kaffe som en selvfølge i livet. Etter HVPU-reformen håper jeg vi er kvitt guruene på de store institusjonene som drev med dette. Hadde jeg brukt det i oppdragelsen av min egen sønn, hadde nok barnevernet hentet ham. Hvorfor skal det da godtas for psykisk utviklingshemmede?
I dag er Ginas sønn voksen. En barndomsvenn sa en gang: «Han nesten er for streit!»
– Jeg hadde ikke selv dårlige foreldre, og jeg synes ikke jeg har vært en dårlig mor. Det betyr ikke at jeg alltid har klart å være bra nok. Alle foreldre er gode og dårlige i perioder. Jeg var nykter i Tommys barndom og tok del i livet hans. Jeg var nok en bevisst mor. Sosialhøyskolen hjalp meg der.
Ginas egen familie gikk i oppløsning i ungdomstiden. Men hun vil ikke legge skylden for sine egne problemer på det. Hun innrømmer til nød at mangelen på kjærlighet mellom foreldrene var vanskelig for henne.
– Hvorfor er man så opptatt av å forklare og fordele skyld? Jeg har for lengst bestemt at jeg har lov til å tilgi meg selv enhver ting. På ett vilkår: at jeg prøver å gjøre noe med problemet. Isteden for å bruke energien på å ha dårlig samvittighet. Jeg føler meg alene om å tenke sånn, eller i hvert fall om å tørre å si det. Da datteren min døde, leste jeg en bok som het Sorgen, en ny begynnelse. Der sto det at det som ikke har en begynnelse, har heller ingen slutt. Tar jeg ikke opp problemet og begynner å jobbe med det, får det aldri en ende.
Gina har stor glede av å lese. Selv om hun ikke lever opp til alle teorier hun snakker om, vil hun legge lista høyt. I rusmiljøet føler hun seg ofte alene om å ha såpass god selvtillit. Hun skulle gjerne sett at flere hadde det.
– Jeg tror veldig mange rusavhengige har mye i seg. Det er masse intelligente og reflekterte folk som bare ikke har selvtillit nok til å si hva de tenker og tror på. Jeg tør å hevde at jeg betyr noe. Jeg er ikke bare et ullhue, selv om jeg kan se ut og oppføre meg slik til tider. Andre kan mene at selvtilliten min er en livsløgn, og at jeg ikke er realistisk. Men troen på meg selv har redda meg. For å få hjelp av samfunnet må du fremstille deg selv som mer mislykka enn du egentlig er. Det kan trykke mange ned. Du skal være veldig bevisst for å motstå den utviklingen.
Hun forteller om Polyanna, som hun leste om da hun var liten. Polyanna var flink til å leke være-glad leken. Gina mener ikke at hun dermed fortrengte noe.
– Hun innrømmet at hun var veldig lei seg, men så fant hun noe hun kunne være glad for. Det å fortrenge og det å lete etter lyspunkter i sorgen, er to forskjellige ting. Polyanna fant ting å bygge videre på.
I over seks år har Gina leid en leilighet på Mortensrud. Eierne lar henne få ha problemene sine i fred. Det er hun glad for.
– De visste ikke noe om min fortid før jeg hadde bodd der et par år. Da brøt sosialkontoret taushetsplikten. Men vi var allerede så godt kjent at det ikke fikk konsekvenser for meg. Damen i huset er legesekretær. Etter at hun fikk den jobben, har hun skjønt at alle bærer på en fortid.
Gina er sikker på at Ibsen ville brydd seg om rusavhengige hvis han levde. Han brydde seg jo om kvinnerollen da ingen andre gjorde det. Verken Ibsen eller Gina lar seg hemme av Janteloven.
– Hvis alle liker meg, er det fordi jeg ikke syns. Da liker de meg for det jeg ikke er. Så fort jeg har standpunkter og jobber for noe, vil jeg tråkke på noen. Men da blir jeg likt for den jeg er.
Gina tok tidlig standpunkt mot heroin, og har alltid holdt seg unna stoffet. Amfetamin ville hun bare prøve, men hun ble avhengig.
– Den første tida på amfetamin får du vaska hele huset. Du slipper å legge deg ned for å hvile. Så skjærer det seg. Det kan ikke anbefales.
– Hvordan ville jeg merket det på deg hvis jeg møtte deg beruset?
– Du ville ikke merket det. Da må du kjenne meg godt. Jeg ville skravla like mye som nå, men jeg ville vært mer replikksterk. Jeg ville sagt ting på en artigere måte. Du ville synes jeg var enda mer oppegående, inntil du ble kjæresten min og jeg var mistenksom, sjalu og hissig.
Gina har som mål å få orden på temperamentet sitt. Hun kaller seg en hissigpropp. En annen betegnelse hun gir seg selv – Skravle-Guri – passer vel så bra. I hvert fall så lenge vi er tilstede. Hun ber om å ikke bli fremstilt som altfor vellykket i intervjuet.
– Jeg er en ressurssterk jente som går på trynet. Skriv det.
Gina ble intervjuet i 2006, i forbindelse med Ibsen-året. Siden den gang er hun blitt bestemor. Hun selger fortsatt =Oslo.
Én kommentar
Linda
Takk for en hyggelig prat på Sandvika Storsenter i dag Gina!