Gi ungdommen en sjanse!
Den tiden av livet som preger deg mest som et menneske har dessverre liten prioritet på den politiske agenda. Har du opplevd en valgkamp hvor politikerne snakker om ungdomstiden? Om de vanskelige utfordringer som oppstår når man skal finne ut av seg selv og omgivelsene?
Har du egentlig hørt en politisk leder si; – Vi skal gi ungdommene det løftet som er nødvendig for å trygge oppvekstvilkårene til neste generasjon..?
Sannsynligvis har du aldri hørt det, og grunnen kan være kunnskapsløshet, eller politikere som er mer opptatt av å telle penger, og som tror blindt på at Børsen er det eneste som gir avkastning til samfunnet. Det er trist å se deres passivitet til dagens ungdomskultur, det kan koste oss enorme beløp i fremtiden. Det viktigste en nasjon kan gjøre er å investere i sine barn, men man må ikke glemme ungdomstiden!
Vi har definitivt et velferdssamfunn vi kan skryte av. Du har blitt født i et land med gode systemer fra starten av livet. Helsestasjoner, barnehage og skole er fastsatt frem til ungdomstrinnet. Det skjer store holdningsendringer hos ungdommer fra 8. til 10. trinn – kanskje den mest intense utviklingsfasen man gjennomgår i hele livet. Fra å ha hatt ganske lunkne holdninger til alkohol og tobakk går man til full kjennskap på to år! Omtenksomheten eller lojaliteten har også forandra seg i denne perioden. Det å si ifra til foreldrene når det skjer noe, er blitt til tysting. Dermed blir hverdagen til ditt barn mindre synlig på svært kort tid.
Det skjer også store forandringer i tankemønsteret når seksualiteten skal utforskes, det samme gjelder med rusmidler, og mange uheldige valg skal tas. Det tilhører dessverre fortiden til flere av oss.
Ungdomstiden er utrolig sårbar med sine mange viktige valg. Hvem er jeg og hvor skal jeg…?
Videre interesse for barneidretten kommer til et avgjørende punkt. For mange blir det kulere å henge med venner på hjørnet enn å sitte på innbytterbenken; – Dessuten er trener’n en kjip drittsekk..!
Forelskelse kan føre til et negativt miljøskifte for noen. Unge jenter som er betatt av eldre gutter er en kjensgjerning, da kan fort håndballen bli bytta med heftig klining i et baksete. Det er så mange utfordringer i dagens ungdomskultur som er lysår unna vår egen barndom. Hadde du Snapchat…? Slengte du ukritisk sensuelle bilder av seg selv i puberteten til hele verden..? Var hasj like vanlig som alkohol på dine fester…? Nå går alt så jævla fort, voksenpersoner har meldt pass for lengst og teknologien raser videre.
Uansett hvor åpent vårt samfunn har blitt, er det svært mange unge som aldri blir sett. Kravene er enorme, hvor arv og miljø spiller en viktig rolle, men selv i de beste familier kan man oppleve en vanskelig ungdomstid. Selvrealisering og karriere-valg kan fort gjøre deg blind for barnas behov. Tids-unnskyldninger er en dårlig forutsetning for god oppdragelse og nærhet til ditt barn. Smerten av å føle seg glemt, eller at man ikke strekker til, er like vondt i alle samfunnslag. Da kan rus og destruktiv adferd bli en konsekvens av ensomhetsfølelsen.
Jeg stiller meg ofte spørsmålet; – Hvilket tilbud har ungdom som ikke liker fotball, ikke spiller i band eller andre strukturerte aktiviteter..? Er det bra at McDonald’s er det eneste reelle tilbudet disse har, eller et kjøpesenter hvor man kan møte andre likesinnede på en benk? Er det en næringsrik oppvekst?
Dessverre er ungdomsklubber et nedprioritert felt i Norge, og det er fryktelig trist. De blir ofte en salderingspost, særlig hvor kommuneøkonomien er anstrengt. Da tar Rådmannen frem kniven og skjærer ned alt som ikke er lovpålagt. At fritidsklubber ikke er en lovpålagt tjeneste, er faktisk en stor skam!
Fritidsklubber er viktige tiltak mot radikalisering og voldelig ekstremisme. Dette er en av få arenaer hvor ungdom kan få veiledning om viktige samfunnsspørsmål utenfor skoletiden. Dessuten er tilhørigheten til en ungdomsklubb sunnere enn å henge på et kjøpesenter. Hadde det ikke vært for alle de frivillige, så ville enda flere tilbud ha vært nedlagt.
Alle politikere burde vektlegge fritidsklubber og ungdomshus som en spydspiss i en kommune sitt generelle forebyggende arbeid. Skoleverket er en lovpålagt oppgave, så desto viktigere å beskytte deres fritid. Hvorfor kommunene ikke har et lovpålagt tilbud til ungdom er bare virkelighetsfjernt. Særlig når 40 prosent av norske ungdommer bruker fritidsklubber jevnlig. Det gjør dem til den største fritidsaktiviteten etter idretten.
Fritidsklubben er også det eneste alternativet for barnefamilier som ikke har råd til dyre sportsartikler og reiser. Aleneforeldre med ansvar for flere barn kan føle utilstrekkelighet og depresjoner når man ikke klarer å oppfylle sine barns ønsker. Barne, ungdoms- og familiedirektoratet publiserte nylig en rapport som viser at antall barn i lavinntektsfamilier øker i Norge.
For meg har det vært en oppdagelse å starte ungdomsprosjektet til Kirkens Bymisjon i Halden, særlig fordi jeg selv har bakgrunn som rusmisbruker og kriminell. I mange kommuner inngår fritidsklubber i SLT nettverk og andre kriminalitetsforebyggende nettverk hvor ulike kommunale tjenester samarbeider, mens den frivillige virksomheten ofte er relatert til kulturaktiviteter i regi av fritidsklubben eller andre. Tettere samarbeid med kommunen er nødvendig da flere frivillige organisasjoner ser behovet for å drive ungdomsretta tiltak, ofte med økonomisk støtte fra staten.
Folkehelserapporten viser at rundt 16 prosent av barna i Halden, omtrent hvert 6 barn, lever i familier som karakteriseres som fattige og som har store utfordringer i hverdagen.
Jeg kan bekrefte at enkelte ungdommer har store utfordringer, som kan og vil koste kommunen store summer. Det vil være til det beste for alle parter at kommunen tar oppvekstproblematikken på alvor. Gjennom fritidsklubbene har man større mulighet til å bygge fornuftige broer og relasjoner til ungdommene. Gi dem målretta hjelp mot de riktige etatene hvis det er nødvendig. Motivere, støtte, diskutere og veilede er bare litt av funksjonene til en fritidsklubb. Tilhørighet gir samhold, samhold gir verdighet, det er svært viktige verdier som skapes på en slik møteplass.
Til forskjell fra de mer organiserte fritidstilbud, benyttes fritidsklubbene også i stor grad av utsatt ungdom. Klubbene bidrar til å utjevne sosiale forskjeller, og mange jobber aktivt med å motvirke marginalisering av barn og unge som er berørt av fattigdomsproblemer.
Siden 2002 har det vært en nedgang i antall årsverk i sektoren på underkant av 40 %, og nær 1 av 3 fritidsklubber har vært truet av nedleggelse i løpet av de fem siste årene. Økte overføringer til kommunene har ikke medført en satsing på fritidsklubber. Svak kommuneøkonomi har alltid vært en trussel mot fritidsklubbenes eksistens, på lik linje med andre ikke lovpålagte kulturtilbud. Mange av fritidsklubbene i Norge overlever på grunn av ildsjelene som jobber der. Ofte i lave stillingsprosenter og med god hjelp fra frivillige. Ungdommen trenger engasjerte og brennende sjeler som gir en meningsfull fritid, noen ganger er en liten prat og en klapp på skuldra nok til at en spire kan gro.
Enger-utvalget (NOU2013:4) sier at fritidsklubben er den glemte kulturarenaen. Det skyldtes at den enkelte kommune bestemmer om de skal ha tilbud til ungdom, og hvor omfattende det skal være. Jeg tror de fleste innbyggerne i Norge ønsker at slike tilbud skal være lovpålagt. Nå er det Stortingsvalg om fem måneder og du har sjansen til å påvirke politikerne som kan forandre loven og sitter på pengesekken. Vi er en nasjon med økonomiske midler til å satse på ungdom, vi har ikke råd til å la være!
Gi ungdommen et milliardløft, ellers er jeg redd det i fremtiden vil gå hardt utover budsjettene til helse- og justisdepartementet.
(Trond Henriksen er miljøarbeider hos Kirkens Bymisjons Ungdomsprosjekt i Halden. Han har skrevet boka “Ingen murer er for høye”)