Fotograf Nora Nystuen foreviger gatemagasinselgere med en eldgammel fototeknikk.

Tekst og foto: Marie Kleve
Våtplateportretter: Nora Nystuen

– Vanligvis hater jeg å bli tatt bilde av, men det der … Ti av ti! sier Lars Bele.

=Oslo-selgeren har nettopp kommet ut av det midlertidige mørkerommet som fotograf Nora Nystuen har installert på bakrommet i =Oslos salgslokale. Det er tidlig morgen en tirsdag i midten av november, og Nora har tatt turen fra Trondheim til Oslo for å ta noen helt spesielle bilder av Lars og andre gatemagasinselgere.

Fire svære lamper står dandert rundt en mørk lerretsvegg. I midten står et stativ med det som ser ut som et eldgammelt rødt trekkspillkamera. Og lenger inn i gangen fungerer et oransje og lystett isfisketelt som portabelt mørkerom for anledningen. Bakenfor der igjen, ut fra ansatt-toalettet, siver en tung, kjemisk lukt. Inn dit forsvinner Nora for å forberede neste fotografering.

Søler med sølv

– Jeg må ha på meg denne, for jeg vet at når jeg kommer til den femte plata, begynner jeg å bli litt svimmel, sier hun, mens hun trekker en gassmaske over ansiktet.

Hun plukker opp en sort aluminiumsplate og ei flaske med kollodium, som hun heller over plata. Denne væsken er en av de viktigste bestanddelene i våtplatefotografering, som det Nora driver med kalles. Kollo­dium en tyktflytende væske som er laget av nitro­cellulose, også kalt kollodiumbomull, oppløst i eter og alkohol, og det er derfra den kjemiske lukta kommer.

Etter å ha latt væsken fordampe litt, legger hun plata i en annen type væske i mørkerommet – et sølvbad.

– Det gjør den lyssensitiv, forklarer hun.

For å være helt presis: Kollodium-blandingen inneholder salter som binder seg til sølvet, slik at det dannes lysfølsomme sølvsalter. Sølvbadet lukter ikke like mye som kollodiumen, men væsken er like fullt sterk. Flere av fingrene og neglene hennes er helt svarte av sølv-søl. Fargen kommer ikke til å forsvinne helt før huden og neglene gjør det, forteller hun. Flekkete fingre er normalen for en 1800-tallsfotograf.

Må sitte lenge i ro

For det er en eldgammel metode Nora Nystuen bruker til å lage portrettene sine. Våtplateportretter, kalles de, og teknikken ble utviklet på 1850-tallet, som et raskere og rimeligere alternativ til det tradisjonelle daguerreotypiet.

Våtplateportrettene kan også lages med glass- eller metallplater, men Nora foretrekker aluminiumsplater fordi det gir et ferdig, positivt bilde med en gang, i stedet for at hun må fremkalle negativer først. 

Sammenlignet med å skru på et digitalkamera, er det å klargjøre utstyret før en ny fotografering en ganske omstendelig prosess. Det gjelder også selve fotograferingen.

Etter å ha tatt plata opp av sølvbadet, legger hun den i en lystett holder og plasserer den i kameraet.

– Nå må du sitte i ro, sier Nora til Daniel Varga, som har tatt plass på krakken mellom lampene.

Når hun trykker på knappen, tar det omkring 15 sekunder før ansiktet hans er festet til aluminiums­plata. I de 15 sekundene må han sitte så stille som mulig – men blunking er ok, forteller hun. Den lange eksponeringstiden gjør at øynene uansett vil se åpne ut på bildet. Verre er det hvis han beveger seg fra side til side. Det er ikke mye som skal til før hele bildet blir ufokusert.

Hastverk til slutt

Årsaken til at det tar så mange sekunder å feste bildet til plata, er at den er så lite lysfølsom, sammenlignet med vanlig film. Vi snakker helt ned i en halv ISO, som er den internasjonale standarden for lysfølsomhet. En vanlig filmrull for et analogt kamera ligger på flere hundre. For å få nok lys til et bilde, kan du enten bruke film med høy ISO eller ta bildet med lang lukkertid. Jo lenger lukkertid, jo mer lys blir filmen eller plata eksponert for – men også flere bevegelser. Å ta bilde av en urolig person blir litt som å male et bilde med skjelvende hånd.

Vi holder pusten både foran og bak kamera, helt til Nora snakker igjen:

– Ferdig, nå skal vi fremkalle, sier hun, før hun løfter plata ut av fotoapparatet og snur seg mot isfisketeltet.

Hun har bare 10–15 minutter på seg til å fremkalle bildet. Hvis plata tørker før hun er ferdig, er bildet ødelagt. Derav det portable mørkerommet. Her må alt skje i rask rekkefølge. Plata skal først legges i fremkallingsvæske til bildet kommer til syne. Deretter skal det skylles, og så legges i fiksering. Her er det ingen filmrull med negativer som skal fremkalles først, for så å kunne bli til mange papirkopier. Aluminiumsplata er originalbildet, så man får bare én sjanse i mørkerommet.

Alvorlige ansikter

Daniel blir med inn i teltet. Han har aldri vært i et mørkerom før, forteller han, og kommenterer de røde lampene, som kaster et uhyggelig skjær over fremkallingsbadene. Men oppmerksomheten trekkes raskt mot det som kommer til syne oppi dem. Det tar bare noen sekunder før ansiktet hans trer frem.

– Se der, da! Pen gutt? ler han, og takker Nora flere ganger på vei ut av teltet.

Den lange lukkertiden gjør at den som blir portrettert må sitte med et ansiktsuttrykk som det er lett å holde over tid. Derfor viser mange av Noras våtplateportretter nokså alvorlige ansikter. Men Daniel smiler lett på sitt.

Nora plasserer plata hans i et stativ, sammen med andre bilder. Når hun kommer hjem til Trondheim, skal platene avfotograferes og digitaliseres, slik at alle selgerne som har blitt fotografert kan få sine egne portretter.

– Å kunne få et sånt bilde, helt gratis, er en fin mulighet. Jeg skal henge det opp hjemme, sier Daniel.

Ønsker å stille ut

Portrettet er i sort-hvitt og ser ut som om det er tatt i en annen tid. Men det er overraskende skarpt med tanke på den lange eksponeringstiden.

– Jeg liker de litt kjemiske urenhetene i bildene, som gjør at resultatet kjennes mer organisk enn det man får med et digitalt fotografi, sier Nora.

– Jeg er veldig glad i denne teknikken og stilen. Jeg synes jo egentlig at alle burde ha våtplateportretter av seg selv, sier hun og ler.

For to år siden fotograferte hun en gruppe gatemagasinselgere hjemme i Trondheim, og hun har lenge hatt lyst til å gjenta prosessen i Oslo. Hun har fått støtte fra Norske Fagfotografers Fond til fotograferingen, og etter hvert håper hun å kunne vise frem alle selgerportrettene i en utstilling.

– Tanken bak prosjektet er å vise litt av mangfoldet som finnes blant de som selger gatemagasiner, sier fotografen, som også jevnlig tar bilder på bestilling i sitt eget studio.

– Jeg blir ikke rent ned, akkurat, men det er noen som vil ha det innimellom, og det er en veldig morsom måte å ta bilder på, synes jeg.

Bigeskjeft

Til vanlig jobber hun med salg av fotoutstyr, samt printing og montering av fotografier. Fotografjobben er en bigeskjeft, men hun har både studio og mørkerom i butikken i Trondheim. Våtplateportrettene begynte hun med etter å ha lært om det på et kurs. Kollodium, væsken hun heller over platene, importerer hun ferdigblandet fra Tsjekkia, men fremkalleren og sølvbadet mikser hun selv. Trekkspillkameraet, som viser seg ikke å være spesielt gammelt i det hele tatt, er et såkalt belgkamera som er produsert i England.

Det ferdige bildet blir ikke større enn plata som settes i kameraet, så det er størrelsen på kameraet som avgjør størrelsen på bildet.

– Det er en omstendelig prosess du må gjennom for hvert bilde, blir du ikke lei?

– Nei, jeg synes det er veldig gøy. Men det er jo mest gøy når bildet blir veldig bra. Det er ikke så gøy når det skjærer seg.

Mye kan gå galt

Og skjære seg gjør det flere ganger i det improviserte studioet hos =Oslo.

– Det var teknikken sin feil, ikke din. Du satt fint, sier hun til =Oslo-selger Dumitru.

De to kommer ut av isfisketeltet med et mislykket bilde. Han må klatre opp på krakken igjen og prøve på nytt.

– Det er ikke alltid så greit å vite hvorfor det ikke fungerer, det kan være hundre forskjellige ting, sier hun, og ramser opp noen:

Aluminiumsplata kan være forurenset på et eller annet vis, for eksempel hvis det kommer fiksering på den før den er fremkalt. Hvis mørkerommet ikke har vært helt lystett, kan bildet også bli ødelagt. Det hender også at plata ramler ut av den hjemmesnekrede holderen. Det var slik hun fikk de sorte fingrene, da hun måtte fiske plata opp fra sølvbadet, og hansken ikke var så tett som hun trodde.

– Det er en litt annen måte å fotografere på, men jeg prøver jo å få det ene bildet jeg tar til å bli veldig bra. Det er ikke så ofte jeg må gjøre det om igjen, forsikrer hun.

[FAKTA]

Våtplateportretter

• Fototeknikk fra 1850-tallet.
• Originalbildene tar på glass- eller aluminiumsplater, som dynkes med kollodium og sølvsalter for å gjøres lysfølsomme.
• Platene er langt mindre lysfølsomme enn vanlig film, derfor må bildene tas med lang lukkertid.
• De må også fremkalles raskt, før væsken på platene tørker.

[FAKTA]

Nora Nystuen

• Fotograf fra Trondheim.
• Har spesialisert seg på våtplateportretter, og holder også kurs i teknikken.
• Har vunnet flere priser i Landskonkurransen til Norges Fotografforbund, og ble kåret til årets fotograf i Trøndelag fotograflaug i 2021.

Artikkelen sto på trykk i =Oslo nr. 2/2026.