Går for mestring

To ganger holdt alvorlig sykdom på å ta livet av Erlend Garåsen. Men tog- og turentusiasten nektet å la det det stoppe ham fra å gå samtlige jernbanestrekninger i Norge.

Tekst: Kari Bu
Foto: Leikny Havik Skjærseth

Bråkete diesellokomotiver på Raumabanen er blant Erlend Garåsens første barndomsminner. De virket ikke avskrekkende, tvert imot ble han togentusiast. Han hadde slektninger ulike steder i Norge, og tok helst toget for å besøke dem.

– Den gang var togsetene dype og behagelige, du kunne sove på nattoget i sittende stilling. Det var spennende å gå fra vogn til vogn, og det bråkte ganske mye i overgangen mellom dem.

Både foreldrene og besteforeldrene innviet ham i friluftslivets gleder. Et av de første ordene han sa var «stikkebusk», hans eget ord for grantre. Erlend var nok mer ute enn de fleste som vokser opp i dag. Han har mest tilknytning til Vestfold, og anser Larvik som hjembyen. Der kom han inn i et godt miljø i ungdommen. Han spilte trommer i bandet «Svenners venner», oppkalt etter Svenner fyr, og så fram til å begynne på musikklinja på videregående. Så ble han rammet av en sykdom som angrep bindevevet.

– En innsnevring i luftrøret gjorde at jeg pustet som gjennom et tynt sugerør. Når jeg gikk, fikk jeg omtrent ikke puste. Skulle jeg ta en telefonsamtale, måtte jeg sitte stille og samle krefter før jeg kunne si én setning på innpust.

Erlend var femten år og hadde fått Wegners granulomatose, en sykdom bare 500 i Norge har. Han ville ikke akseptere at han var syk, det var altfor mye han hadde lyst til å gjøre.  

– Jeg ville være som alle andre, og så ble jeg oppfattet som sær. Jeg satt mye inne, leste bøker og hørte på musikk. Når jeg klarte å gå på skolen, tok det mye krefter. Mange skjønte nok ikke hvor syk jeg var, for jeg presset meg til det ytterste.

Holdt på å dø

En vanlig forkjølelse kunne være livsfarlig for Erlend. Slimet størknet og dannet skorper som blokkerte luftrøret. Han klarte ikke å fullføre videregående på tre år og tok opp fag som privatist i Oslo. Tilfeldigvis fikk han høre om en kirurg på Aker sykehus som hadde lært seg en operasjonsteknikk fra USA – laserkirurgi som skulle åpne luftrøret.

– Etter operasjonen ble jeg merkbart bedre, men ikke som før. Jeg flyttet til Trondheim og engasjerte meg i studentmiljøet. Jeg studerte statsvitenskap, industriell økologi, u-landsstudier og afrikansk historie. Jeg hadde mye å ta igjen.

Fortsatt var forkjølelse en stor risiko for Erlend, og en natt fikk han så mye slim i lungene at det tettet seg helt. Tre år etter operasjonen var situasjonen plutselig verre enn noen gang. Han fikk panikk, løp ut og kastet seg over et rekkverk for å få opp det som satt fast i luftrøret. Det gikk ikke, og Erlend falt om på en trapp. 

– Dette var en helg rundt midnatt. Noen fant meg og tilkalte ambulanse. Jeg klarte ikke å bevege bein og armer, trodde jeg hadde fått en hjerneskade og ble skikkelig stressa. Oksygennivået i blodet var lavt. Men det var hell i uhell, for jeg ble jeg sendt tilbake til kirurgen som hadde operert meg. Han freste opp mye mer i luftrøret enn han hadde turt første gang, noe som ga meg langt bedre livskvalitet.

Etter tre og et halvt år i Trondheim flyttet Erlend til Oslo. Der fikk han deltidsjobb ved universitetets it-avdeling mens han fullførte hovedfaget i statsvitenskap. Teknologi var noe han lenge hadde lekt seg med, men aller mest brant han for å reise. 

Nord-Korea nummer to

Lenge før pusten ble normal, reiste Erlend og en vennegjeng fra Larvik til Skottland. Han strevde seg opp trappene i en borg, og da han så utover havet, kjente han på en frihetsfølelse han ville ha mer av. På en tur til Estland med faren besøkte han nok en borg. De smøg seg gjennom et gjerde for å komme nærmere, og mens de sto på en høyde ved inngangen, kom tre politibiler i full fart.

– Politiet spratt ut med maskingevær, det var et under at de ikke så oss. Sakte listet vi oss inn i skogen og løp. Det var ikke lett for meg å løpe med den tunge pusten. På den tiden hadde jeg langt hår også, så det ville blitt komplisert å møte politiet. Dette var få år etter Sovjetunionens oppløsning.

Senere skulle Erlend besøke alle de gamle sovjetstatene. Han har kjørt høyhastighetstog i Usbekistan og klart å få visum til Turkmenistan, som han kaller «Nord-Korea nummer to».

– Det er et absurd land med gullstatuer etter diktatoren som svinger seg i retning sola. Hele hovedstaden er bygd i marmor, og det er forbudt å ha skitten bil om det ikke regner. Da diktatoren døde, tok tannlegen hans over. Hoved­staden er det eneste stedet hvor du kan ferdes alene som turist, andre steder må du følges av en guide.

I Tadsjikistan nektet en taxisjåfør å kjøre Erlend og reise­følget hjem dit de bodde. I stedet inviterte han dem på mat i hagen sin, og så ble han privatsjåfør for dem resten av oppholdet.

Skumle etapper

I studietida ble Erlend nysgjerrig på Oslomarka og gikk til Hakadal sammen med en venn. I 2010 tok han med seg kusinen på en fottur fra Voss til Granvin. Turinteressen var vekket, men på slutten av året skulle han igjen bli alvorlig syk. 

– Det startet med blod i urinen, og jeg fikk diagnosen blærekreft altfor sent. Kreften hadde spredt seg til lymfesystemet, og sjansen for å overleve var under 50 prosent.

Etter to store operasjoner og cellegift måtte han trene seg opp med gåstol. Da han kom i form igjen, ville han ta livet tilbake og oppdaget at han gikk mye langs jernbanelinjer. Han bestemte seg for å gå fra Oslo til Bergen, og snart ville han gå langs alle jernbanelinjer i Norge, inkludert de nedlagte.

– Jeg hadde tenkt å bruke fem år, men det var altfor ambisiøst. I starten føltes det unaturlig å gå i ødemarka alene, men det ble vanskeligere å få med seg folk når jeg kom lenger unna Oslo. Jeg utsatte og utsatte turene, før jeg gikk fra Jevnaker til Sokna alene. Det var en terskel å komme over. Det var skumle etapper uten telefondekning.

«Ikke gruble, bare gå», ble Erlends motto. Han var godt forberedt, men hadde ikke de samme forutsetningene som folk flest. En skade i lymfesystemet etter kreften gjorde at lymfevæske hopet seg opp i beina, og pusten var fortsatt litt innsnevret.

– På jobb sitter jeg alltid med beina hevet. Men jeg har en stahet inni meg som henger igjen fra da jeg var mest syk. Jeg får en mestringsrus av å klare det jeg bestemmer meg for.

Gikk seg vill

Det er forbudt å følge sporet ved togskinner som er i bruk, men det har ikke vært noe problem for Erlend. Han velger uansett helst de fineste turveiene i nærheten. Mellom Voss og Bergen gikk han milevis unna sporet. Det tok tid å fullføre Bergensbanen, og én gang gikk han seg vill.

– Jeg hadde med en kompis på en umerka sti med mye smeltevann. Vi måtte bestige et fjell, og vassa på snø med skumle, svarte streker. Vi hadde gått fra sju om morgenen til ett om natta, og kollapset i en dal. Det viste seg at vi var i feil dal, og vi orket ikke å finne DNT-hytta hvor vi hadde tenkt å overnatte.

Dermed måtte de tenne bål 1000 meter over havet og prøve å få sove, uten telt og sovepose. Da de kom tilbake noen uker senere, hadde de med seg masse mat og fikk en fin tur med nydelig vær og flott utsikt.

Flere ganger har Erlend gått fire mil på én dag. Blant favorittstrekningene er Aurabanen, den gamle anleggsbanen sør for Sunndalsøra.

– Mange vet ikke at det har gått tog der. Det er en strekning oppi fjellhylla 800 meter over havet. Der har du utsikt til snødekte fjelltopper og høye fossefall. Jeg skulle gjerne gått der flere ganger.

En annen favoritt er nærmere hjemme. På gamle Drammenbanen er det tilrettelagt for turgåere, med benker og informasjonstavler. Store Røken tunnel på 213 meter er både lyssatt og sikret. Der har Erlend invitert med mange på tur.

– Dette er en lettgått tur på ti kilometer. Du går gjennom to tunneler, og ute av den lengste får du plutselig flott utsikt over Drammensfjorden fra høyden.

Fikk terningkast 6

Prosjektet Skinnelangs har utartet til guidede gåturer der Erlend også inviterer fremmede. På en slik tur fortalte han at han hadde tenkt å skrive bok om å overleve kreft.

– Nei, hvorfor det, sier ei fra historielaget, kan du ikke skrive noe mer positivt om alle de fine turene dine.

Erlend hadde tatt mange bilder og blogget om hver eneste tur på skinnelangs.no, og det dannet grunnlag for en bok om strekninger hvor det var fint å sykle eller gå. Pandemien ga ham arbeidsro. Kagge forlag ble interessert da de så hvor mange Erlend fikk med seg på tur, og da boka «Skinnelangs» kom i 2021, ga Nettavisen terningkast 6. Men den største triumfen opplevde han i sommer, da han fullførte 5700 kilometer skinnelangs. Prosjektet har hatt noen uventede effekter.

– Høydeskrekken jeg hadde før er nesten borte. Jeg pleide å hate å snakke i forsamlinger, men nå synes jeg det er kjempegøy å holde foredrag uten skriftlig manus. Å utfordre meg selv på tur har styrket meg som person.

Han har ikke møtt skumle dyr på turene sine, men flere snille. En hare lot ham ta nærbilde, og et rådyr hjalp ham med å finne veien.

– I Trøndelag gikk jeg på en gjengrodd sti, og plutselig dukket det opp et rådyr som kikket på meg. Det smattet litt, og stakk avgårde ned stien jeg hadde mistet, så det ledet meg ut av området.

Langs Rørosbanen så han ferske spor av ulv, og en bil stoppet og advarte ham. Det tok han heller som en oppfordring til å finne fram kamera, men sporene forsvant da han kom til en åpen slette.

Ny operasjon

Etter kreften søkte Erlend om erstatning for pasientskade, men fikk avslag. Nå har han likevel fått mulighet til å bøte på skaden, etter at han ble tipset om en operasjon som utføres i Paris. Søknaden hans ble godkjent, og nå i september reiser han ned for å transplantere lymfeknuter fra armhulen til føttene.

Han har ikke alltid rukket å jobbe fulltid, slik han gjør nå, men han har vært ved universitetets it-avdeling i 22 år, der han fikk jobb som student. Nå jobber han med innsamling av sensitive pasientdata, ofte til kreftforskning. Han har også engasjert seg politisk i partiet Venstre. Blant kampsakene hans er en jernbanepolitikk som prioriterer strekninger med mange pendlere.

– Jeg vil korte ned reisetiden på Bergensbanen, koble sammen Sørlandsbanen og Vestfoldbanen og få ferdig dobbeltsporet mellom Hamar, Skien og Lillehammer. Får man kortere reisetid til Lillehammer, kutter det tiden til Trondheim også. Da slutter folk å ta fly. Flyavgifter hjelper ikke når gode alternativer mangler. Derfor mener jeg det viktigste miljøtiltaket er å satse på jernbanen der folk bor.

Det er vanskelig å finne andre nordmenn som har gått så mye skinnelangs som Erlend. Den nærmeste er kanskje jernbanefotografen Anders Beer Wilse (1865-1949). Han var glad i å gå og har tatt de fleste gamle stasjonsbilder i Norge. Erlend kan sin jernbanehistorie, og nå vil han skrive en bok om rallarvegene langs Ofotbanen og Bergensbanen.

Reiste til Antarktis

Halvveis inn i Skinnelangs-prosjektet besøke Erlend reiselivsmessa i Lillestrøm, der Hurtigruten hadde stand. De tilbød en tur til Antarktis, men Erlend syntes 70 000 kroner var for dyrt. Da fikk han sjansen til å kjøpe neste års cruise for 45 000, og slo til sammen med vennen Alexander Vestrum. Under seilasen gikk de i land på forskningsstasjoner og besøkte Falklandsøyene og Sør-Georgia. Siden det var sommer, opplevde de aldri lavere temperatur enn ti kuldegrader.

– Ett sted så vi en halv million pingviner. Det var fascinerende hvordan alle familiene holdt styr på egne unger. Vi lærte om ulike typer pingviner og seler, men siden dyrene ikke må utsettes for smitte, fikk vi ikke komme nær dem. På halvøya Section Island har en vulkan kollapset og sunket ned i bakken. Der er det en kullsvart sandstrand, og noen indere var gærne nok til å bade. Dette er kanskje den beste turopplevelsen jeg har hatt.

I Søris­havet, på vei tilbake til Chile, fant Erlend og Alexander ut at de skulle starte band. Bandet fikk navnet Signälfeil og skulle kun spille togsanger. Og dem er det mange å ta av, fra «Just Missed the Train» med Trine Rein til «Rock ‘n’ Roll Train» med AC/DC. Signälfeil har også laget sin egen versjon av Sissel Kyrkjebøs «Se ilden lyse»:

«Gi meg solslyng når det er varme / Privatiser når Vy går seg vill / En signalfeil, den skaper harme / På lokaltog hører jeg til»

Erlend sammen med vokalist Mariann Fourney i Signälfeil (foto: Alexander Vestrum)

Kommer sterkere tilbake

Signälfeil består foruten Erlend av vokalist Mariann Fourny, bassist Anders Lindstad og gitarist Alexander Vestrum. Tødlene over a-en i bandnavnet er inspirert av gamle rockeband fra 1980-tallet, som Mötley Crüe. De har spilt på nedlagte stasjoner, på Jernbanemuseet og i Agder fengsel. Erlend har også arrangert Skinnelangsfestivalen i Lier, der han samlet flere musikere.

– Alle har et forhold til signalfeil som bakgrunn for at togene ikke går. Vi ville snu det til noe positivt. Mange nedlagte stasjonsbygg har blitt til puber, og vi spiller gjerne på dem. I år har det ikke blitt konserter, men vi kommer sterkere tilbake neste år. Vi spiller også i bryllup om noen vil ha et morsomt temaband.

Nå bruker Erlend mye tid på å profesjonalisere Skinnelangs. Han har aldri hatt noen sponsor, og har ikke tall på hvor mange sko han har slitt ut. Over elver anbefaler han gamle militærstøvler, og han vil advare mot å gjøre en feil han selv har gjort flere ganger.

– Det tok en stund før jeg lærte å spise og drikke regelmessig på lange turer. Selv om du ikke akkurat føler deg tørst eller sulten, er det viktig med jevnlig påfyll. Selv drikker jeg svak saft og spiser nøtter underveis.

Vi avslutter intervjuet med en rundtur i bakgården på Sofienberg i Oslo, der Erlend har bodd i 17 år. Etter å ha forsert mange nedlagte jernbanelinjer, ser han fram til å starte neste kapittel av livet ved en nedlagt flyplass. Neste år flytter han nemlig til Fornebu.

[FAKTA]

Erlend Garåsen

Født 1975 i Ålesund, bor i Oslo.

Senioringeniør ved it-avdelingen, Universitetet i Oslo.

Jobber for å fremme friluftsliv på nedlagte togspor, med guidede turer og foredrag.

Har utgitt boka «Skinnelangs» (2021) på Kagge forlag.

Intervjuet sto på trykk i =Oslo nr. 9/2023.