Fylliker og doskriblerier

=Oslo-selger Olav S. Hanssen har levd en stund, og mimrer om noe som nesten ikke fins lenger.

Før i tiden, den gangen Oslo stort sett var befolket med etniske nordmenn, fantes et par fenomener som er blitt borte siden. Det var fyllikene og doskribleriene. Fyllikene gjorde mer ut av seg enn dagens narkomane. De ropte og skrek og skrålte, slåss noen ganger og var derfor ofte blodige. Var du uheldig, kunne du havne ved siden av en slik person på trikken. Du ville da straks bli titulert «kammerat» og så bli informert om fyllikens politiske synspunkter. For å være sikker på å bli forstått, kunne han gjenta disse synspunktene mange ganger i løpet av trikketuren. Jeg husker en som cirka hvert tiende sekund brølte: «Staten betaler!»

De såkalte doskribleriene hang sammen med at Oslo den gangen hadde mange offentlige toaletter. Som ikke kostet en krone. Kanskje derfor ble disse toalettene sjelden pusset opp, så det samlet seg en masse meddelelser på doveggene. Skribleriene var mye sentrert rundt ett bestemt tema, kretsende rundt kjønnsorganer og obskøniteter. Slike budskap var også ofte illustrert med tegninger fra samme emnekrets. Så var det telefonnumrene da, som oftest tilhørende «sprengkåt 19-åring, 22 cm» (her kan jeg ha byttet om tallene) eller lignende. Dersom avsenderen var hetero kan man undre seg over advertisementet etter damer på et herretoalett. Men det samme gjaldt jo egentlig også det vi kalte mannfolkblader den gangen. Blader som nesten bare ble lest av menn var fulle av annonser fra menn som søkte kvinner.

Jeg har senere i livet kommet i tanker om at budskapene på veggene kan ha hatt en annen mening enn jeg skjønte da, og nok mer var en form for markedsføring av en enmannsbedrift, som likevel annonserte på riktig plass. I dag skribles det nesten bare elektronisk, og både budskap og leserkrets har endret seg. Toalettgjester er byttet ut med etterretningstjenester. Doskribleriene er borte og den tidens fylliker har for lengst havnet på Østre, Vestre eller Vår Frelsers Gravlund.

Teksten sto på trykk i =Oslo/=Norge februar 2014.