Fylleyrker
Åpne din skrivebordsskuff, og jeg skal si deg hva du jobber med. Eller, kanskje ikke nå lenger, da.
Tekst: Even Skyrud
Illustrasjon: Kristian Hammerstad / byHands
Da jeg var en mellomstor pjokk, eller tween som det heter på ny norsk, hadde jeg karriereambisjoner. De var skiftende, men alle var forankret i romantiske illusjoner påført meg av film, tv og sjangerlitteratur. Jeg ønsket å bli henholdsvis advokat, journalist eller politiker. Jeg så for meg at alle tre kunne gjøre en forskjell, altså få meg til å fremstå som en helt i offentlighetens øyne.
Da jeg etter hvert begynte å følge med på nyhetene, forsto jeg at virkeligheten var helt omvendt av fiksjonens fremstilling. Få yrkesgrupper møtte like hyppig forakt fra den gemene hop som nettopp disse tre. Samtidig var det også et par andre grunner enn heltestatus som gjorde presse, politikk og prosedering attraktivt for en ung romantiker: Du kunne gå i dress og ha kontor med whisky i skrivebordsskuffen. Det å kunne skjenke seg en stiv en etter endt arbeidsdag – med god samvittighet – var for meg et bevis på at man hadde en krevende og viktig jobb.
Høna eller eggelikøren?
I amerikansk og britisk tv, film og litteratur er det ikke vanskelig å finne eksempler på dette fenomenet. På 1950-tallet var macho skribenter og Hemingway-aktige forfattere de store forbildene for amerikanske journalister. I filmer som Billy Wilders udødelige «The Front Page» ble yrkesgruppen portrettert med spritflaskene som fast inventar både på kontoret og under redaksjonsmøtene. Om dette var en sannferdig gjengivelse av dagliglivet i avisredaksjoner, eller om det var inspirasjonen fra filmer som denne som gjorde det innafor å drikke på jobb, er jeg ikke helt sikker på. Kanskje sannheten lå et sted imellom.
Broilere, bladsmørere og børst
Det er verre å finne eksempler fra norsk fin- og populærkultur. Ikke fordi praksisen ikke fantes her. Jeg er gammel nok til å huske salige Tostrupkjelleren på Karl Johan, et steinkast fra Stortinget. Stappfull av broilere, bladsmørere og børst. Jeg husker også samtalen med den drevne gravejournalisten med noen flere år på baken enn meg selv. Han kunne fortelle at de to første redaktørene han hadde jobbet under, begge var fullstendig alkoholiserte, og at favoritten i redaksjonslokalene på 1980- og 1990-tallet ikke var filmenes whisky, men det blanke kornbrennevinet Kirow Tiktak, som visstnok ikke etterlater noen odør fra hverken munn eller svette. Likevel kan det se ut til at yrkesgruppene har sluppet å bli portrettert som fyllesabber på skjerm og lerret her til lands, inntil den smått geniale NRK-serien «Makta» åpnet esken merket «Det norske Arbeiderparti på 1970- og 1980-tallet».
Ingenting å se her
Til tross for at sjølveste Einar Gerhardsen var avholdsmann, kan det virke som om norsk politikk fra 1950- til 1980-tallet var marinert i brun sprit og øl. Arbeiderpartiledelsens valgkamptur med nattog til Trondheim i 1979 var lenge en begravet fotnote i norsk politisk historie. Helt til «Makta» gravde den opp, til stor glede for dagens seere. Kort fortalt var de fleste passasjerene godt brisne før Eidsvoll, og en overstadig Oddvar Nordli måtte nærmest bæres om bord på Hamar. Selv om det råder en viss uenighet om hvor nær virkeligheten gjengivelsen av det kaotiske fylleslaget er, er de fleste skjønt enige om at alkoholens plass i partikulturen var en ganske annen enn i dag. Det samme må sies å gjelde, kanskje i enda større grad, for rumpeklasking og sigarettrøyking. Kanskje aller mest overraskende for nye generasjoner, er at statsråders stupfyll ikke fikk konsekvenser. For det var ikke bare i populærkulturen dette ikke ble vist frem. Pressen var også nokså taus.
Pandemi og panikk
Noen mener at dette nettopp skyldes at handlingene var nærmere tidens normal. At politikere var godt pussa, om det var på toget eller på talerstolen, var ikke spesielt nevneverdig. Andre hevder at fylla ble ansett som en del av den private sfære, selv når den skjedde på kontoret. En tredje forklaring kan være en uuttalt pakt mellom presse og politikere om å la hverandre drikke i fred. Eller sammen. For i «Makta» er det er ikke bare på den famøse togturen at politikerintervju gjennomføres med et par halvlitere eller akevittglass på bordet. Var det virkelig sånn, og har vi virkelig blitt mer edruelige i dag, drøye 40 år senere?
Lørdag 23. januar 2021 er en merkedag i norsk historie. Dette var dagen alle Vinmonopolets utsalg i Oslo-regionen ble bestemt stengt. Tiltaket skulle utløse de kraftigste reaksjonene vi så under pandemien her til lands. Glemt var stengte skoler, meteren og munnbindpåbud. Folk kasta seg i bilene for å rekke pol i Lillestrøm og Sandvika, hvor snart endeløse køer kunne observeres. Det er et under at ingen ble drept under panikken som fulgte den tilsynelatende uskyldige beslutningen.
Mandag 25. januar ble forbudet, som var planlagt å vare ut måneden, hevet. Det hadde vart i seks timer. Makta hadde lært: Du kødder ikke med norskenes drikkevaner.
