Frykt lærer deg ikke å leve uten rus

Maia Szalavitz er en av USAs fremste journalister på rusfeltet. I sin siste bok gir hun glitrende forklaringer på hvorfor det ikke hjelper å straffe rusavhengige.

Maia Szalavitz fikk selv store rusproblemer som ung jente. Det er 30 år siden. I boka «Unbroken brain» kombinerer hun egne erfaringer med rusforskning.

Allerede som treåring fikk Maia diagnosen ADHD. I dag mener hun at hun burde hatt en annen diagnose: Aspergers syndrom. Den stemmer bedre med symptomene hun hadde. Hun trakk seg unna andre, og fordypet seg i egne prosjekter. Hun var mye mer følsom enn de andre barna. Hun ble lett overveldet. Hun prøvde å kontrollere omgivelsene sine mest mulig. Det ga ingen sosial suksess. Først da hun tydde til rus, fikk hun venner. Dermed hadde hun løst sitt store problem med å passe inn.

Minst halvparten av alle rusavhengige har en psykisk lidelse. To tredeler har hatt svært traumatiske opplevelser som barn. Jo mer traumer, jo høyere risiko for avhengighet. To perioder i livet er kritiske for hjernens utvikling: spedbarnsstadiet og puberteten. I disse fasene har vi ekstra lett for å lære visse ting. I tenårene «kalibreres» hjernens motivasjonssystemer. Vi lærer oss strategier for mestring som vi stoler på resten av livet.

Nitti prosent av alle rusavhengige begynte sin destruktive rusbruk i ungdommen. Maia Szalavitz lærte at rus var en utmerket måte å løse sosiale problemer på. Frykt og bekymringer forsvant når hun ruset seg. Verden framsto ikke lenger som dødelig seriøs: Hun oppførte seg mer normalt, og følte seg mer akseptert.

Tenårene er en periode hvor vi skal lære å takle sosial frykt. Den som alltid bruker rusmidler som verktøy, utvikler ikke bedre strategier. Maia kaller rusavhengighet en læringsforstyrrelse. Hjernen lærer seg at lindring henger sammen med rusbruk.

Maia prøvde å håndtere en verden som føltes truende og overveldende. Å bare frata henne rusen ville selvfølgelig ikke løst problemene hennes. Det ville være som å forby en autist å gjøre ritualene sine, skriver hun. Det er snakk om repeterende, vanedannende atferd som virker beroligende.

For å kunne behandle avhengighet på riktig måte, må vi vite hva det er. Maia Szalavitz synes det er altfor mye snakk om abstinenser. Det fysiske behovet for stoffer er ikke problemets kjerne. Da Maia ville bli rusfri, var det ikke kvalmen som plaget henne mest. Det var frykten for at hun aldri ville få det bra igjen.

Vi må heller ikke tro at heroin er himmelsk for alle som prøver det. Stoffet skaper en likegyldighet som mange ikke ønsker, sier Maia. Hvis livet ditt er vanskelig, er det en befrielse. Hvis livet ditt er greit, er det ikke sikkert du liker det.

Selv har jeg møtt flere som prøvde heroin som rusmiddel, og slett ikke likte det. Den mest kjente er Ingvar Ambjørnsen. Han sniffet stoffet én gang. Slik beskrev han opplevelsen for =Oslo: «Jeg klarte ikke å stå, og ble sittende lamma i 4-5 timer. Fy faen, altså.»

Maia Szalavitz beskriver heroin som å skru ned lyden på følelsene sine. For henne, som var plagsomt sensitiv, var det behagelig. Det var som den rolige gleden i et godt kjærlighetsforhold. Sammen med kjærester følte Maia seg utrygg. Heroin var mer forutsigbart. Hun kunne alltid stole på virkningen. Da hun begynte å bruke stoffet, følte hun seg for første gang virkelig trygg og elsket. Etter hvert ble Maia arrestert. Da fikk hun enda større trang til å ruse seg. Skam og skyld var ikke verktøy hun kunne bruke til å løse problemene sine. Det gjorde bare problemene større.

Rusavhengighet defineres som tvangsmessig bruk av rusmidler, tross negative konsekvenser. Da blir det åpenbart at straff ikke hjelper. Rusavhengige fortsetter å ruse seg selv om de mister jobben, ektefellen, hjemmet, barna – og til og med kroppsdeler. Hvorfor skulle de da ikke fortsette å ruse seg, om de så får bøter og fengselsstraff?

Maia både brukte og solgte store mengder stoff. Da var det flaks at hun kom fra en ressurssterk familie, og at hun var hvit. Dessuten var hun smart. Foreldrene hennes kunne betale for den beste rusbehandlingen som fantes i USA. Den kostet flesk. Dommere, skoler og arbeidsgivere ga henne flere sjanser. Dermed kunne Maia skaffe seg et liv som etter hvert gjorde rusen overflødig.

Studier av rusavhengige har vist at de ofte reagerer unormalt på belønning og straff. Mange har mindre hjerneaktivitet enn normalt når de blir straffet. I ett eksperiment hadde en tredjedel av deltakerne ingen respons på straff over hodet. I et spill om penger fortsatte de å trekke kort fra en stokk lenge etter at de fikk vite at denne stokken ville påføre dem mer tap enn vinning.

Vi kan ikke bruke straff til å behandle en tilstand som defineres av sin motstandsdyktighet mot straff. Her snakker Maia Szalavitz ikke bare om bøter og fengsel. Hun snakker også om straffetiltak i hjelpeapparatet. I USA har gamle myter fått blomstre i fred i rusomsorgen. En av mytene er at de avhengige må brytes ned før de kan hjelpes. Tanken er at de må «nå bunnen» for å bli mottakelige for forandring. På veien dit kan de fratas mat og søvn, skjelles ut og latterliggjøres. Slik mishandling har foregått i mange institusjoner for rusbehandling. I noen tilfeller har det skapt svært maktsyke «hjelpere». Som Synanon.

Synanon startet som et toårig rehabiliteringsprogram i California i 1958. Ti år senere ble det umulig å bli utskrevet fra programmet. I 1974 erklærte lederen at det var et kirkesamfunn. Senere ble Synanon omtalt som en av de mest voldelige sektene i USAs historie. Lenge ble programmet lovprist både av politikere, kjendiser og sponsorer fra næringslivet. Mange andre behandlingssteder ble inspirert av Synanon. Det var strenge hierarkiske systemer, med harde konfrontasjoner og påføring av skam. Fortsatt fins det spor av dette både i amerikansk og norsk rusbehandling. En slik metode passer godt sammen med en ruspolitikk som tror straff kan løse narkotikaproblemet.

For å kunne slutte med destruktiv rusbruk, må du lære deg et nytt handlingsmønster. For å lære det, trenger du selvkontroll. Frykt svekker de områdene i hjernen som sørger for selvkontroll. Å skremme rusavhengige til å forandre seg, virker derfor mot sin hensikt.

Maia opplevde også «hjelp» som brøt henne ned. Det var det siste hun trengte. Hun begynte jo å ruse seg fordi hun følte seg nedbrutt! Ikke én eneste studie har vist at hard og konfronterende behandling er effektivt for rusavhengige. Førti år med forskning viser at det som hjelper er empati og inkludering. Å la pasientene sette seg egne mål er mye mer effektivt enn å tvinge dem til lydighet.

Vi har sluttet å slå barn med spanskrør på skolen. Likevel tror vi at frykt og skam skal lære rusavhengige å leve uten rus. Forebygging og behandling av rusproblemer må bygge på det vi vet om læring. Mennesker lærer best i miljøer hvor de føler seg trygge, respekterte og knyttet til andre.

Det har vært vanlig å «forebygge» rusproblemer med skremselspropaganda om narkotika. Maia forteller at det fins mye mer effektive metoder for forebygging. Vi må lære barn sunne måter å takle sitt unike temperament på. Barn må tidlig lære å forstå og regulere egne følelser.

Det krever voksne som tar hensyn til at hjerner er forskjellige. Når noen har en utypisk hjerne, kan det også være en styrke. Vi tilrettelegger omgivelsene for folk med fysiske funksjonshemminger. Hvorfor gjør vi ikke det samme for folk med ADHD og lignende? Den samme hjernen som fort blir overbelastet i noen omgivelser, kan være suveren i andre omgivelser.

Hvis «avvikende» barn og unge fikk bruke sine avvik til noe positivt, ville det vært tidenes ruspolitiske løft.

Teksten sto på trykk i =Oslo, september 2017.