Noen forbinder ordet isolasjon med noe helt annet enn en global pandemi. Hilde Fålun Strøm er i gang med sin andre overvintring på Svalbard. Som hundrevis av fangstfolk før seg har hun overgitt seg til mørket og naturkreftene, og hun elsker det isolerte livet med minimalt av ytre stimuli.        

Kniiiiirk. Vinduet åpnes og frostrøyken slår inn i den varme hytta.

– Åhh, se, der er den. Der er den!

Sola treffer Hilde Fålun Strøm i ansiktet for første gang på over fire måneder. Sammen med kanadiske Sunniva Sørby har hun overvintret på Bamsebu, en liten fangsthytte i Sør-Spitsbergen nasjonalpark, siden september 2019. Nå er det 9. mars 2020, og det eneste besøket de har hatt de siste månedene var Sysselmannens helikopter som kom med julemat og gaver i desember.

Gleden bobler inni dem. Nå kommer lyset − dagslyset − og favorittårstiden deres på Svalbard. Isen har lagt seg på Van Mijenfjorden, og de venter flere scooterbesøk fra Longyearbyen de nærmeste månedene. Slik skal det ikke bli.

Tre måneder i mørke

Tre dager senere stenges Norge ned. Folk oppfordres til hjemmekontor, slutter å reise, og på en fangsthytte 140 kilometer fra sivilisasjonen sitter to damer med god kjennskap til noe mange nordmenn skal erfare fremover: isolasjon.

– Da vi reiste til Bamsebu i september 2019 visste vi noe om hva vi gikk til. Men vi kjente ikke hverandre så godt, vi visste ikke hva slags utfordringer som ville møte oss, hverken mellommenneskelig eller praktisk. Vi visste det ville være store naturkrefter rett utenfor hytta vår, og ikke minst, tre måneder med polarnatt og stummende mørke. Men isolasjonen var selvvalgt, forteller Hilde og fortsetter:

– Klimaendringene eskalerte rundt oss på høygir, så vi valgte det «sakte» livet – en stund. Vi har lært oss både å overleve dette isolerte og enkle livet, men også virkelig å trives med det.

For Hilde og Sunniva endret ikke hverdagen seg, selv om pandemien herjet. Målet med overvintringene er å engasjere barn og unge i en positiv klimadialog gjennom prosjektet «Hearts in the ice». De har månedlige samtaler med skoleklasser på Skype for å fortelle om klimaendringene og samarbeider med forskningsinstitusjoner over hele verden. Oppgavene består blant annet av datainnsamling – de observerer dyrelivet, nordlys og skyformasjoner og samler inn prøver av sjøis.

Høsten 2020 hadde de planlagt boklansering og foredragsturné om overvintringen. Men da de kom tilbake til sivilisasjonen, hadde altså alt endret seg. Planene måtte settes på vent.

– Vi kom tilbake til en annerledes verden, der folk hadde vært igjennom en prosess som vi ikke hadde vært en del av. Folk var urolige, usikre og deprimerte. Det var voldsomt, og en total annerledes verden enn den vi dro fra, forteller Hilde.

Hun og Sunniva bestemte seg for å ta enda en vinter i ødemarken, og da polar­natten atter senket seg over øygruppen i november, var de igjen klare for Bamsebu.

Fraværet av Netflix gir ro

– Vår isolasjon på Bamsebu er en helt annen type isolasjon enn den du får på hjemmekontor eller i karantene. Vi har ingen distraksjoner utenfra. Vi har ikke Netflix, tv eller nettaviser. Ingen Kolonial-levering på døra. Vi har ingen steder å dra, sier Hilde.

Når de noen måneder senere avslutter overvintring nummer to, reflekterer Hilde over fraværet av stress i hverdagen, og hvordan de har lykkes med å leve isolert:

– Isolasjonen på Bamsebu har gitt meg rom til å utforske en helt ny hverdag. Vi har funnet ting vi brenner for, som engasjerer oss og er viktig for oss. Til tross for mange usikkerhetsmomenter ved å bo langt unna sivilisasjonen, så gir det en utrolig ro. Mangelen på lysstøy og lydstøy er veldig beroligende. Vinden rusker i hytta, havet ruller inn i fjæra, men det er naturlige lyder. Det er ikke den samme bombarderingen av informasjon som i sivilisasjonen. Vi har ikke kontroll hjemme. Hjemme er vi en del av et system, og påvirkes så enormt av tv, e-post og mobil. Her får vi ro til å tenke.

Hilde forteller at isolasjonen har gitt henne tid til å kjenne på savnet etter familie og venner og forsterket gode minner:

– Jeg savner dem, men jeg føler meg nærmere dem. Det er en merkelig distansert nærhet.

På Bamsebu lever de tett opp mot naturen og elementene, og Hilde sier at det er viktig å bruke naturen når man har det tungt:

– Ved å være ute i naturen får du tid til å være deg selv, ro og tid til å tenke. Det er så ukomplisert på mange måter, men det er godt å oppsøke fraværet av impulser.

Tett på klimaendringene

Selv om de ønsker å belyse klimaendringene i Arktis gjennom «Hearts in the ice», var ikke Hilde forberedt på at de to overvintringene skulle være så klimatisk forskjellige:

– I år har det vært enda våtere og enda mildere. Forrige overvintring hadde vi is på fjorden fra oktober, nå er det snart mars, og vi har åpent hav og kan fortsatt padle kajakk. På denne tiden i fjor var det 50 centimeter is på fjorden. Vi har sett at dyrelivet rundt oss sliter. Reinsdyrene går og skraper i isen, og manglende havis ødelegger for isbjørnen.

Hilde forteller at hun har vært takknemlig for å kunne være på Bamsebu i denne rare tiden:

– Det er rart å være på den tryggeste plassen på jorda. Det å leve enkelt i isolasjon gir en takknemlighet for det vi har med oss. Det er ikke mye, men likevel mer enn nok. Vi setter pris på de helt basale tingene som vi tar for gitt hjemme: lys, varme, mat, vann, den siste gulroten, nyvasket hår. Luksus!

Hun kan fint gå i den samme stillongsen og ullgenseren i 14 dager. Så lenge klærne får luftet seg litt, kan det gå lenge mellom hver vask.

– Det gir noen perspektiver på at man vasker altfor mye. Dusjer altfor mye. Bruker altfor mye vann. Det er et innbilt behov. Det livet vi lever på Bamsebu er jo ikke et normalt liv, men når vi kommer tilbake til sivilisasjonen, kommer vi til å være mer bevisst på hvordan vi følger trender og lar oss påvirke. Modellen i livet vi har levd er å ta mye og bruke mye, og vi må prøve å endre de trendene.

Hun sier at mest av alt har hun lært å verdsette de små tingene, og at hun skal fortsette å «rydde tid» til gode opplevelser når hun kommer hjem. Hilde avslutter med en oppfordring om å bruke naturen for det den er verdt:

– Ikke vent med en kajakktur til i morgen. Grip muligheten der og da. Naturen har enorm positiv innvirkning på alt. Alle har tunge dager, men det er ingenting som hjelper bedre enn frisk luft. Om det er rundt et gatehjørne i Oslo eller på en fjelltopp er ikke så viktig, det viktigste er å komme seg ut.

FAKTA

Svalbard

• Svalbard ble oppdaget i 1596 av den nederlandske sjøfareren Willem Barentsz, som var på leting etter Nordøstpassasjen.
• De neste 400 årene utforsket og utnyttet mennesker natur­ressursene på land og til sjøs.
• På 1600-tallet dominerte neder­landske, tyske og engelske hval­jegere. På 1700-tallet drev russiske pomorer med fangst på land.
• Den første norske overvintringen fant sted i 1794/1795.
• I Longyearbyen bor det i dag cirka 2300 mennesker, og hovednæringene er kulldrift, turisme og forskning.
• I tillegg er det bosettinger i Barentsburg, Ny-Ålesund og Pyramiden, og forskningsstasjoner i Hornsund og på Hopen.
• Gruvedriften på Svalbard startet på tidlig 1900-tallet. Kullreservene var mest interessante, men det har foregått prøvedrift for utvinning av blant annet fosforitt, gull, jern, sink, bly, kobber, asbest og marmor.
• I dag er det kun kulldrift igjen i Gruve 7 utenfor Longyearbyen og i den russiske bosettingen Barentsburg.
• I 2019 kom det 77 136 turister til Svalbard, og nordmenn topper listen over besøkende i alle årstider.
• I 1993 ble det opprettet et universitetssenter i Longyearbyen, UNIS. I 2018 hadde universitetssenteret 772 studenter fra 43 land. UNIS tilbyr studier innenfor arktisk biologi, geologi, geofysikk og teknologi.

Jegerliv i Arktis

Svalbards fangsthistorie er full av tragedier og ulykker, som vitner om et hardt liv på øygruppen.

Som fangstmann skulle man overleve farer, og tåle måneder med isolasjon, mørke og ensomhet. Det økonomiske utbyttet var også begrenset, og de færreste hadde overvintringsfangsten som sin hovedinntekt.

Livet i det ugjestmilde, arktiske klimaet var tøft både fysisk og psykisk, og fangsten var et mannsdominert yrke. Men noen kvinner knakk koden. Wanny Wolstad var drosjesjåfør i Tromsø på 1930-tallet, og ble bergtatt av fortellingene fangstmenn på sommerferie kom med.

«De beretninger jeg fikk, vakte ikke bare interesse hos meg, men en dyp og inderlig lengsel etter å få leve i og med naturen i dette landet de fortalte om», skrev Wanny Woldstad (1893–1959) i boken «Første
kvinne som fangstmann på Svalbard».

I 1932 ble Woldstad spurt om å være med til Svalbard, og lot seg ikke be to ganger. Få dager senere var hun på vei til Hyttevika i Hornsund, sør på Spitsbergen for å overvintre med Anders Sæterdal. Hun ble der i fem år, mestret fangstkunsten, og til tross for farer, spenning og anstrengelser beskrev hun det som «en ønsketilværelse».

«Jeg tror nok at de færreste som lever under siviliserte forhold, føler en slik umiddelbar glede ved å gjense solen som folk som har opplevet mørketiden i ødemark og ensomhet uten et eneste pust fra den øvrige verden. Glemt er all møye og slit, storm, mørke og farer av alle slag, tiden går raskt, og vi har nok å gjøre», skrev Woldstad.

I 1920 fikk Norge suvereniteten på Svalbard. Flere utrydningstruede arter ble beskyttet, og da isbjørnen også ble fredet i 1973 opphørte tradisjonell fangst som næringsvei. I dag er det hvert år noen få personer som overvintrer på gamle fangsthytter, men naturopplevelsene eller forskningsprosjekter er mer i fokus enn tradisjonell fangst.

Teksten sto på trykk i =Oslo mars 2021.