Fra Vestbredden til Brænnebukta

Et livslangt engasjement har ført Katrin Glatz Brubakk til noen av de verste områdene i verden. Hjemme på Munkaunet finner hun ro mellom feltoppdragene.

Tekst: Emma Mastad
Foto: Glenn Musk

På Munkaunet gård rett ved Trondheimsfjorden bor barnepsykolog Katrin Glatz Brubakk. Gården er mer som et kollektiv enn en tradisjonell gård og huser flere leietakere, et keramikkverksted og et rikt dyreliv. Da kollektivets unger vokste opp, var det var det ifølge Katrin som Bakkebygrenda her. Nå er ungene blitt eldre, og det er litt roligere på gården. To lodne samojedhunder møter oss ved inngangspartiet til den varme leiligheten, som er full av nips fra Katrins mange reiser.  Kontrasten til Vestbredden, hvor hun var på oppdrag kun én uke før vi møter henne, er stor.

–  Jeg har jobbet mye i flyktningleirer i Hellas og blitt vant til den overgangen. Men jeg har ikke vært i et område med så massiv skyting og bombing før, så det er nytt.

Verst å dra fra kriseområder

I byen Jenin, helt nord på den Israel-okkuperte Vestbredden, bodde Katrin i en leilighet sammen med internasjonale kollegaer fra Leger Uten Grenser. Vestbredden er ikke en aktiv krigssone slik som Gaza, men den palestinske befolkningen her har også en trussel hengende over seg. Gjennom vinduet kunne Katrin se lange kolonner med kjøretøy, blant dem spesialbeltevogner som river opp asfalten for å gjøre gatene ufremkommelige, kranbiler for å rive ned hus, og jeeper med væpnede soldater. Siden Hamas’ angrep på Israel den 7. oktober, har det i gjennomsnitt blitt drept ett barn om dagen på Vestbredden. Men Katrin følte seg likevel ikke redd. Hun er ikke religiøs, men beskriver arbeidet i felt som et slags kall.

– Jeg er veldig glad i å dra i felt. Det er meningsfylt arbeid, og det er mange sider ved det som jeg liker.  Det å dra derifra er det verste, fordi forskjellen på privilegier blir så utrolig stor. Jeg kan når som helst ta passet mitt og dra hjem, men det kan ikke de palestinske kollegaene mine på Vestbredden og Gaza. De kommer seg ikke unna utryggheten og bombene.

Logoen til Leger Uten Grenser har lenge  gitt en form for beskyttelse ute i felt, siden organisasjonen holder seg politisk nøytral og behandler skadede mennesker på alle sider av en konflikt. Men i denne konflikten gir ikke logoen den samme beskyttelsen. Katrin har kollegaer som har blitt drept av snikskyttere mens de var på jobb. Alle uskrevne og skrevne regler om hvordan man sikrer helsehjelp til folk i en krigssituasjon er lagt vekk, og situasjonen er desperat. Katrin er redd for at Israels oppførsel skal smitte over på andre land, noe som kan få alvorlige følger.

– Vi i vestens høyborg viser pekefingeren til Russland og Kina og sier at de må følge menneskerettighetene. I 75 år har vi lat som om vi bryr oss om det i Europa, men når det kommer til stykket, så gjør vi ikke det, sier Katrin.

Engasjert oppvekst

I 2015 var Katrin på ferie i Hellas da den store bølgen av flyktninger kom. Hun begynte spontant å hjelpe. For å kunne delta på lengre oppdrag og jobbe profesjonelt, ikke kun som frivillig, søkte hun seg til Leger Uten Grenser. Men engasjementet hennes startet mye tidligere. Før hun utdannet seg til barnepsykolog, jobbet hun for veldedige organisasjoner som Amnesty, Redd Barna og Greenpeace. Både hjelpearbeid og aktivisme har fulgt henne gjennom livet. Hennes første «jobb» var å slikke hundrevis av frimerker for storesøsteren, som ledet Operasjon Dagsverk i Trøndelag.

Både moren, som var lærer, og faren, som var lege, hadde en idealistisk grunnholdning. Katrin minnes at moren gjerne inviterte og innlosjerte folk som trengte det.

– Hun kunne ofte ta med tre ekstra folk til middag fordi de ikke hadde et sted å bo, så fikk de bo en periode hos oss. Vi hadde et veldig åpent hjem og lav terskel for å snakke med folk og strekke ut en hånd hvis man kunne.

Trang til å hjelpe barn i nød

Men barndommen hjemme var ikke kun en dans på roser. Etter en stygg skilsmisse, fikk Katrin og søsknene kjenne på kroppen at livet ikke alltid er så lett. Den erfaringen tok hun med seg da hun skulle velge yrke. Hun ble barnepsykolog som en halvt bevisst, halvt ubevisst tanke om å hjelpe barn som ikke hadde det bra. Den tanken har ført henne til noen av de verste områdene i verden.

Siden  flyktningeapparatet i Europa kollapset i 2015, har hun reist ned til flyktningleirene på de greske øyene 13 ganger. Hver gang har forholdene blitt stadig verre.

– Forandringene er som små knepp på et tannhjul. Hvert knepp er ikke så stort, men mange små knepp skaper til sammen en mer og mer inhuman situasjon.

Etter at Moria-leiren på Lesvos gikk opp i flammer i 2020, ble enkelte ting litt bedre. Det ble bygd opp en ny leir med drenering, bedre telt og sanitæranlegg, slik at de som bor der kan dusje og gå på do. Men det siste halvåret har de vært uten varmt vann. Selv i Hellas blir det kaldt om vinteren, og Katrin skildrer nattevakter hvor hun har stått med stillongs og lue, men fremdeles vært kald.

Lovbrudd uten konsekvenser

Greske myndigheter bestemte i mai at de som hadde fått svar på asylsøknaden sin, ikke lenger skulle få mat i leirene. De 490 menneskene som er rammet, venter enten på reisepapirer eller har fått avslag på søknadene og står nå uten inntekt, jobb og mat. Og hver juridiske prosess koster penger, enten det er asylsøknad, søknad om reisepapirer eller klage på vedtak. Det er en fortvilt situasjon som foregår bak lukkede dører.

– Dette er leirer som er betalt av Europas skattepenger. Vi har indirekte akseptert at folk ikke får mat, at de kan leve uten varmt vann i et halvt år, at unger ikke får gå på skole, at det ikke finnes helsehjelp i nærheten av noe vi kan kalle adekvat.

Katrin understreker at dette er et valg vi som samfunn har tatt.

– Dette er ingen naturkatastrofe som vi ikke kunne forutse. Vi velger dette hver dag.

De greske myndighetene har lenge drevet med såkalte pushbacks, hvor de tauer tilbake båter som forsøker å entre landet, eller frakter nylig ankomne flyktninger over til tyrkisk farvann, ofte ved bruk av tvang. Siden 2008 skal mange titalls tusen flyktninger ha blitt deportert på denne måten, og mange har dødd underveis. Denne praksisen bryter med retten til å søke asyl.

I juni 2023 skjedde det verste skipsforliset på flere år. Skipet Adriana var på vei fra Libya til Hellas med opptil 750 flyktninger om bord, og over 500 mennesker er antatt omkomne. Flere vitner rapporterer om at skipet forliste etter et forsøk på å taue det tilbake mot Libya. Men fem dager senere, var mediene mer opptatt av de fem rike passasjerene i ubåten «Titan», som omkom på vei  mot skipsvraket til Titanic.

– Den dalende medieoppmerksomheten i Hellas, påvirker situasjonen der i stor grad. Når omtalen blir borte, blir også støtten borte. Folk donerer mindre penger, færre frivillige reiser ned, og det er vanskeligere å samle inn klær og andre ting man trenger der nede. Samtidig kan myndighetene bryte loven uten konsekvenser når medietrykket er lavere.

Sinne gir styrke

Den massive urettferdigheten hun har sett i Hellas, har ført til et sterkt engasjement hjemme i Norge. Etter et besøk i Moria i 2019, hvor hun beskriver at 20 000 mennesker bodde i en leir dimensjonert for 3000, beskriver Katrin at hun holdt på å bli revet i stykker.  Barn døde av diaré fordi drikkevannet var for dårlig, det var voldtekter, drap, «helt mayhem». Sammen med et par andre dro hun i gang kampanjen «Evakuer barna fra Moria nå!», senere «Moriabevegelsen». De samlet blant annet inn 7500 par med barnesko, ett for hvert barn i leiren, som først ble brukt til en politisk markering i Norge, før de ble sendt ned til trengende barn i Moria. Aksjonen ble et tema i offentligheten og fikk politikerne til å diskutere. Til slutt nådde saken Stortinget, hvor den daværende regjeringspartneren Kristelig Folkeparti stilte ultimatum: Hvis vi ikke henter barn fra Moria nå, så går vi ut av regjering. Og dermed ble 50 mennesker satt på et fly fra Hellas til Norge.

– At det ble hentet 50 var en enorm skuffelse. Etter krigen i Ukraina tok vi imot 55 000. Det er vanskelig å tenke på det som noe annet enn at vi synes det er ålreit å ta imot folk som ligner oss, mens de som er for annerledes, de vil vi ikke ha.

Noen dager blir Katrin skikkelig forbanna. Da kommer endringskraften frem, hun skriver kronikker og starter opprop. Hun samler inn sko og starter kampanjer. Andre dager tenker hun at ting er håpløse. Det gjør noe med deg å se toåringer rive seg i håret og dunke hodet i gulvet fordi de ikke vet hvor de skal gjøre av seg. Eller åtteåringer som slutter å spise og snakke, og femtenåringer som tisser på seg på grunn av mareritt. Når håpløsheten rammer, har Katrin to taktikker:

– Enten så prøver jeg å finne igjen sinnet, sånn at jeg får lyst til å gjøre noe. Eller så må jeg gjøre verden veldig, veldig liten og tenke på hva jeg tross alt kan gjøre. For det enkelte barnet som får det litt bedre av min behandling, betyr det jo noe, selv om jeg ikke får til å endre verden. Jeg gjør verden så liten at jeg kan telle suksesser.

– Jeg burde vært et ekorn

Hjemme i Trondheim finner Katrin trygghet. Her kan hun snekre og gjøre praktiske oppgaver – og ta vare på dyrene sine. Geiter, høner, fasan, skilpadde og pinnedyr er bare noen av krabatene som har bodd her gjennom årene. Den gangen hun hadde esler på tomta, var det å spa eselmøkk det beste hun visste. Da måtte hun legge igjen telefonen inne, og det var ingen som forstyrret henne med spørsmål. Der fant hun ro til å spa møkk i fred.

– Jeg er egentlig et veldig trygghetssøkende menneske. Jeg bor på samme sted, har en fast jobb, og har hatt samme mann i 30 år. Dagene mine er i utgangspunktet ganske forutsigbare. Jeg liker å ha det trygt rundt meg. Andre driver med ekstremsport, det gjør ikke jeg. Jeg tør ikke å ta karusellen på tivoli engang fordi jeg er så redd for at en bolt skal fly ut eller noe. Men arbeidet mitt er så meningsfylt at det er min ekstremsport. Jeg skjønner at det ser litt koko ut utenfra.

Katrins engasjement har ikke gått ubemerket hen. I august 2023 mottok hun Arne Fjellbus kirke- og samfunnspris i Vår Frue kirke i Trondheim for sitt engasjement og sin innsats for barna i Moria.

– Det er fryktelig stas. Jeg er oppdratt til at man ikke skal skryte av seg selv og var 51 år da min mor sa at hun er stolt av meg for første gang. Så det er blandede følelser, fordi jeg blir stolt når jeg er oppdratt til å ikke være det. Men for å være ærlig så blir jeg dritstolt. Fordi det betyr at flere er med på laget, flere tenker at dette er viktig og må gjøres noe med. Det betyr utrolig mye for meg.

Det å være den som roper høyest kan noen ganger føles ensomt. Med årene har Katrin skjønt at hun trives best med et høyt tempo og at hun nok har en høyere arbeidskapasitet enn de fleste andre.

–  Jeg bruker å si at jeg er født i feil nervesystem. Jeg burde vært et ekorn. Jeg er lettengasjert og blir fort ivrig. Det går raskt fra tanke til jeg finner på noe. Ikke alt er godt nok planlagt, men det hadde ikke skjedd hvis jeg skulle planlagt alt.

Ekornet i henne gjør henne lett distrahert, og hun tror at hun kan være litt krevende å leve sammen med. Men hun har funnet en like engasjert mann i Lars. Han driver et skoleprosjekt for syriske flyktninger i Libanon, og deler en forståelse og interesse for å hjelpe de som trenger det. Det kommer godt med når hun skal fordøye følelsene som dukker opp etter å ha vært i felt.

– Da jeg kom hjem nå, var det et eller annet han klaget over, og så spurte jeg: «Var det så ille som i Gaza?» «Nei, da kan du ikke si det til meg nå.» Og så skjønner han at det ikke handler om at jeg ikke bryr meg om ham, men at det tar tid å stille seg om, forklarer hun.

Når Katrin får utfartstrang igjen, så støtter Lars det. Noen må gjøre en ekstra innsats for at hun skal kunne dra – passe ungene, dyrene og gården – og det gjør han.

Håper å få reist til Gaza

Og snart håper hun å kunne reise ut til felt igjen. Målet er å komme seg inn i Gaza. For øyeblikket har Leger Uten Grenser 20 internasjonalt ansatte i Gaza, og de gjør kontinuerlige avveininger på hvor mange det er forsvarlig å sende inn.

– Det er vanskelig å se for seg hva som vil møte meg i Gaza. Det omfanget som er der nå, det har vi ikke sett før. Mengden bomber, intensiteten i bombingen, mangelen på steder å flykte. Kombinert med mangel på sykehusutstyr, mangel på mat og vann. Alle katastrofer er samlet på en bitteliten flekk.

Men uansett hvor stort behovet for å hjelpe blir, må hun sjekke med familien hjemme før hun bestemmer seg.

– Det viktigste for meg er at ungene mine ikke sitter hjemme og er livredde. Én ting er valgene jeg tar, men jeg påfører jo dem noe også. Så den dagen forespørselen eventuelt kommer, må jeg ta den vurderingen der og da. Behovene der er helt enorme, og jeg er så heldig at jeg har noen erfaringer jeg tror er nyttige, så jeg har veldig lyst til å bidra. For meg kjennes det som et privilegium å kunne gi hjelp.

Artikkelen sto på trykk i =Oslo nr. 3/2024.

[FAKTA]

Katrin Glatz Brubakk

Født i 1970 i Trondheim, hvor hun også vokste opp. Katrins mor er tysk, så familien tilbragte også mye tid i Tyskland.

Bor på Munkaunet gård utenfor Trondheim sammen med mannen Lars og den yngste av to sønner.

Utdannet psykolog, med spesialisering innen barn og traumer. 

Underviser psykologistudenter på NTNU, jobber som sakkyndig i familiefordelingssaker og en erfaren felt­arbeider i Leger Uten Grenser. 

Skrev boka «Moria: på innsiden av Europas største flyktningleir» sammen med Guro Kulset Merakerås. 

Mottok i 2023 Arne Fjellbus kirke- og samfunnspris for sitt engasjement for flyktningene i Hellas. 

2 kommentarer

Legg igjen et svar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *