Fra vandrende livmor til borgerlig opprør

Før diagnosen ble avskaffet i 1980, var hysteri en sykdom som særlig rammet kvinner. Mange forsøk på årsaksforklaring og behandling har også vært hysteriske.

De første beskrivelsene av hysteri fins på egyptiske papyrusruller fra 1900 før Kristus. Senere er det også omtalt hos grekerne i antikken. I dialogen «Timaios» fra cirka 360 f.Kr. skriver filosofen Platon at kvinnens livmor har en sterk trang til å føde barn. Får den ikke oppfylt ønsket i tide, blir den sint og begynner å vandre rundt i kroppen. Der kan den tilstoppe luftveiene, stanse åndedrettet og forårsake alle slags sykdommer.

500 år senere mente legen Galen av Pergamon at lidenskapelige, men seksuelt underernærte kvinner var mest utsatt for en livmor på avveie. Som kur foreslo han underlivsmassasje utført av en jordmor.

I nedtegnelser som tilskrives «legekunstens far», Hippokrates (cirka 460–377 f.Kr), omtales anfall som opptrer særlig hos ugifte og enker slik: «Når livmoren stiger opp mot leveren, taper kvinnen plutselig taleevnen, biter tennene sammen, blir mørk i ansiktet og svarer ikke på tiltale.»

Hippokrates observerte også at hysteriske kvinners muskler kunne låse seg i flere timer eller dager. Som behandling anbefalte han svovel, myrra, reddikfrø og sterkt krydret vin. Ved hysteriske kvelningsanfall skulle saft med opiumsvalmue hjelpe.

Kravstore ånder

I middelalderen ble hysteriske kvinner ansett som djevelbesatte. De kunne gjøre uhyggelige grimaser, skade seg selv og tale i tunger. Behandlingen var ritualer for å drive ut ondskapen. En pater kunne lese høyt fra Skriften, fremsi bønner og formler på latin, befale og besverge, gjøre korsets tegn og dynke den besatte med hellig vann. Fra 1200-tallet ble hysteriske kvinner torturert til å bekjenne sine «synder», og senere kunne de bli dømt for hekseri.

Også i nyere tid beskrives hysterisk besettelse blant kvinner i mange kulturer, skriver Astri J. Viestad i boka «Opprør eller sykdom?» Sosialantropologiske studier tar for seg fenomenet i Afrika, Sør-Amerika og Sørøst-Asia. Besettelsen opptrer nesten uten unntak når kvinnen er i konflikt med nær familie. Den besatte taler med en autoritet hun ellers mangler. Åndene som bor i kvinnen er kravstore, og ektemannen må oppfylle ønskene deres. Kravene uttrykkes ikke som kvinnens egne ønsker og krav, men som åndenes.

Slik kan maktforhold mellom kjønnene snus på hodet uten at noen taper ansikt. Den hysteriske besettelsen blir en protest mot ektefellen og menns autoritet. Ofte utdrives åndene i et kvinnefelles­skap med ritualer. Det som først var en ukontrollert lidelse, utvikler seg til en stadig bedre kontrollert religiøs praksis. Menn er utelukket fra disse sammenkomstene. Men også menn i tradisjonelle samfunn kan bli besatt av ånder og demoner, skriver Viestad. Dette er personer med lav status.

Stillesittende fruer

Først med Opplysningstiden fra slutten av 1600-tallet ble hysteri fristilt fra myten om besettelse i den vestlige verden. Straffeforfølgelsen av hysterikerne opphørte, og psykiatrien ble født. Heretter kunne også menn få hysteri-diagnosen, men det var langt vanligere å gi dem andre diagnoser ved lignende symptomer, deriblant hypo­kondri, nevrasteni og granatsjokk.

I en svensk medisinsk lærebok fra 1700-tallet het det at hysteri «angriper fruentimmer som har sittet stille og hatt gode dager, vanligvis etter 30-årsalderen, eller også på den tiden da menstruasjonen hører opp». Tilsynelatende var hysteri mest utbredt blant uvirksomme kvinner i overklassen. Den passive livsstilen fikk skylden, og hardt arbeid, gymnastikk og sunn livsførsel ble anbefalt.

På 1800-tallet ble gynekologi en motevitenskap og alle mulige kvinneplager ansett som gynekologiske sykdommer. Leger mente at livmoren hos hysterikere sto i feil stilling eller var kronisk irritert og at det påvirket resten av nervesystemet.

En rekke smertefulle behandlinger ble brukt: forskyvning av livmorens stilling, etsing av skjede og livmorhals eller kirurgisk fjerning av livmor, eggstokker, eggledere og klitoris. Mange leger mente at hysteri kunne fjernes på samme måte som en svulst, men operasjonene medførte ofte store komplikasjoner eller død.

Snart ble underlivsplager også sett på som en virkning av nerveproblemer, ikke bare en årsak til dem. Kvinnens sensitive nervesystem kunne gjøre henne syk av sterke følelser. Derfor måtte hun leve planmessig og pliktoppfyllende, og ikke hengi seg til lidenskaper som kunne virke opphissende.

Det puritanske idealet førte med seg en rekke påbud og forbud, men hysteriet ble bare mer utbredt, med symptomer som overfølsomhet, kramper i underlivet og åndenød. Nå ble det vanlig å anse hysteriske kvinner som oppmerksomhetssøkende, ikke syke på ordentlig. Mange leger avviste dem, eller «behandlet» dem med fornærmelser, slag og ørefiker.

Et legitimt opprør

Tilsynelatende ønsket en del kvinner på 1800-tallet å framstå som hysteriske. Senere feminister har sett på hysteri som en ubevisst protest mot den borgerlige kvinne­rollen. Kanskje var hysteriske utbrudd det eneste legitime opprøret de kunne gjøre.

Kvinner levde innestengt og undertrykt, og «dårlige nerver» ble et påskudd for å slippe unna krav. Hysteri kunne gi en indirekte makt over mann og barn, som måtte ta ekstra hensyn. Gjennom rollen som syk kunne kvinnen dominere og dirigere familien i en grad som neppe ville vært mulig ellers.

Forfattere som Bjørnstjerne Bjørnson, Henrik Ibsen og Amalie Skram har vist hvordan sosiale strukturer kan fremkalle hysteri hos kvinner. Ifølge Ibsens egne opptegnelser til «Hedda Gabler» er hysteri det motiverende for hele Heddas handlemåte. Hun holder ikke ut de strenge normene hun er omgitt av.

I 1890, samme år som «Hedda Gabler» ble utgitt, mente den norske legen Ernst Ferdinand Lochmann at «denne såkaldte Kvindesaksbevægelse er i sin Grundkarakter hysterisk». Kvinner som brøt med gjeldende normer for kvinnelighet kunne lett bli stemplet som hysteriske, men blant dem som fikk diagnosen, var mange alvorlig syke.

Tiden mellom 1859 og 1914 kalles «hysteriets gullalder». Da jobbet en rekke av Europas ledende nevrologer, gynekologer og psykiatere med analyse og behandling av hysterikere. Blant mange ulike kurer ble også underlivsmassasje brukt, nå utført av mannlige leger og ikke ufaglærte jordmødre.

Filmen «Hysteria» (2011) skildrer en ung lege som lærer å behandle hysteri med sirkulære håndbevegelser mot kvinnens underliv. Prosedyren blir så etterspurt at legen pådrar seg musearm, og får en idé om å overlate jobben til teknologi.

Filmkarakteren er løst basert på virkelighetens lege Joseph Mortimer Granville, som oppfant den elektriske vibratoren i Victoria-tidens England. Den ble ikke betraktet som et seksuelt hjelpemiddel, men som et medisinsk instrument. Det vi i dag kaller orgasme ble kalt «hysterisk paroxysme», og skulle lindre hysteri. Kuren var midlertidig, så mange hysterikere kom stadig tilbake til legen.

Paroxysmen ble ikke tolket som seksuell nytelse, for det mente de lærde at kvinner ikke kunne oppleve. Dessuten umuliggjorde datidens strenge seksualnormer en slik tolkning. Rundt 1900 fantes flere titalls ulike vibratorer på markedet, alle forbeholdt leger. Fra 1918 ble apparatet solgt til kvinnene selv, og høyt ansette magasiner reklamerte for det.

Pasienter ble stjerner

Jean-Martin Charcot var overlege ved kvinneasylet La Salpêtrière i Paris, og ble verdens første professor i nevrologi i 1882. Han avgrenset hysteri fra andre nervesykdommer, som epilepsi, multippel sklerose (MS) og alkoholdemens. Han delte hysteriet i to hovedgrupper: det store hysteriet med krampeanfall og hallusinasjoner, og det lille hysteriet uten anfall, kjennetegnet av uberegnelig humør, selvmedlidenhet og overdramatisering.

Charcot ble berømt for sine seminarer, der han viste frem psykiatriske pasienter for et fullsatt auditorium. I spektakulære show brukte han hypnose til å behandle og fremkalle hysteriske anfall. Datidens guidebøker beskrev forestillingene ved La Salpêtrière som en attraksjon man ikke måtte gå glipp av, og Charcot ble kjent langt utenfor Frankrike. Den svenske legen Axel Munthe, senere dronning Victorias livlege og forfatter av «Boken om San Michele», hadde ham som læremester og beskriver en av forestillingene slik:

«Den store aulaen var fylt til siste plass av et mangslungent publikum lokket dit fra hele Paris, forfattere, journalister, berømte skuespillere og skuespillerinner, fasjonable demimonder (luksusprostituerte, red.anm.), alle sykelig nysgjerrige etter å få være vitne til hypnosens merkelige fenomen. Noen av forsøksobjektene var uten tvil påvirket av ekte suggesjoner som de fikk under søvn og posthypnotisk suggesjon.

Flere av dem var rene bedragersker som visste hva man ventet av dem. Enkelte luktet henrykt på en flaske ammoniakk når man sa det var eau-de-cologne, andre satte til livs et stykke trekull når det ble budt frem som sjokolade. En annen krøp på alle fire på gulvet og bjeffet vilt etter at man hadde fortalt henne at hun var en hund (…) Etter å ha blitt hypnotisert til høyre og venstre et dusin ganger om dagen av doktorer og studenter, tilbrakte mange av disse pikene sine dager i en slags halvtrance med hjernen forvirret av de mest urimelige suggesjoner.»

Flere av Charcots pasienter fikk stjernestatus, som femten år gamle Louise Augustine Gleizes. Hysteriske jenter og kvinner ble ofte fotografert i erotisk ladde positurer, og det ble utgitt flere bøker med pasientbilder fra asylet. Disse inspirerte kunstneren Pierre-André Brouillet. Hans kjente maleri «Une Leçon Clinique à la Salpêtrière» viser en hysterisk kvinne i hypnotisørens armer, omgitt av mannlige medisinstudenter. Charcot behandlet også menn for hysteri, men de var langt mindre synlige offentlig.

Vinteren 1885–1886 hospiterte nevrologen og psykologen Sigmund Freud hos Charcot og ble straks fascinert av arbeidet hans. Freud mente at hysterikernes følelsesutbrudd skyldtes fortrengt begjær eller tilbakeholdte reaksjoner på traumer fra barndommen, særlig seksuelt misbruk. Dette kunne også gi kroppslige symptomer, som lammelser. Freuds teori om slik «konversjonshysteri» ble grunnlaget for psykoanalysen.

Hysteri ved norske asyler

I 1874 nevnes hysteri for første gang i rapporteringen fra sinnssykeasylene i Norge, og i 1882 blir det en egen diagnose. På det meste var tolv prosent av pasientene ved Gaustad innskrevet med «insania hysterica». En fjerdelel var menn, og også hos dem kunne lidelsen bli koblet til underlivet.

En 19 år gammel pasient har masturbert daglig i tre år, forteller sykejournalen hans fra 1900. Sammen med drikkfeldighet er dette oppført som sannsynlig årsak til sykdommen. En 22 år gammel kvinne som ble innlagt for hysteri, ble værende på Gaustad i flere år. Hun var blitt grovt mishandlet på barnehjem, og hadde jobbet som prostituert. Ifølge journalen var hun både språklig og seksuelt utagerende.

Behandlingen av hysteri i Norge strekker seg fra eldre metoder som blodtapping til moderne kirurgi og psykoterapi. Medisiner ble også brukt, som kloral, morfin, opium og kvikksølv. Det kunne gis elektrisk behandling, iglekurer og underlivsmassasje. Fra Rønvik Asyl i Bodø beskrives en 22 år gammel kvinne med hysteri. Sorg skal ha vært utløsende årsak, da hennes lillebror døde to år før innleggelsen. Etterpå ble hun nedstemt, fikk kramper og anfall hvor hun tapte bevisstheten og så syner.

Ved Rønvik fikk kvinnen medisiner, før hun ble flyttet til Bodø sykehus for trepanering – boring i hodeskallen. De fysiske symptomene opphørte etter operasjonen i 1903, men ikke de psykiske. Dette omtaler Anniken S. Fisvik i sin masteroppgave «Diagnostisering og behandling av hysteri i Norge – en casestudie av Rønvik Asyl i perioden 1902–1924».

Insania hysterica forsvant som egen diagnose ved norske sinnssykeasyl allerede i 1926. Da ble hysteri slått sammen med flere andre diagnoser under betegnelsen Insania ex constitutione. I dag kan vi gjenfinne symptomene på hysteri i en rekke diagnoser, som ulike personlighetsforstyrrelser, schizofreni og dissosiativ lidelse. Symptomene kan også ligne posttraumatisk stresslidelse eller psykosomatiske lidelser som fibromyalgi.

Nevrologiske avdelinger mottar fortsatt pasienter med lammelser uten påviselig fysisk årsak. Antakelig er dette en reaksjonsmåte hos noen mennesker når de blir utsatt for ekstreme belastninger, skriver nevro­psykolog Lise Ehlers i boka «Vondt i livet». I psykiatriens diagnosemanual DSM ble hysteri, hysterisk nevrose og hysterisk personlighetsforstyrrelse erstattet av to nye diagnoser i 1980: dissosiativ lidelse og dramatiserende personlighets­forstyrrelse.

Hovedkilde: «Psykiatriens historie» av Gunvald Hermundstad (1999). Bildet øverst er fra filmen «Hyseria». Teksten sto på trykk i =Oslo nr. 9/2022.

Hysteri-diagnosen

• Hysteri kommer av det greske ordet for livmor, «hystera», og er blant de første sykdommene beskrevet i legevitenskapens historie. Lenge ble det forklart med tilstander i kvinnens underliv.
• Gjennom tidene har mange ulike symptomer vært knyttet til hysteri-diagnosen, fra uforklarlige kramper og lammelser til utagering, nervøsitet og hallusinasjoner.
• På 1800-tallet jobbet mange av Europas ledende nevrologer og gyneko­loger med analyse og behandling av hysteri. Sykdommen åpnet for mange forklaringsmodeller, og kuren var ofte brutal.
• Hysteri ble fjernet fra offisiell internasjonal diagnostikk i 1980. I stedet har man tatt i bruk begreper som dissosiativ lidelse og dramatiserende personlighetsforstyrrelse.