Fra trollskole til kjenning av politiet

Det går ofte en rett linje fra en oppvekst med vold og misbruk på en barnevernsinstitusjon til et liv med rus og påfølgende kriminalitet, mener forfatter Atle Husby. I sin debutroman tar han oss med inn i et kommunalt hybelhus for rusavhengige.

Tekst og foto: Gunn Merete Roll

Atle Husby har jobbet i rusomsorgen i Trondheim i en årrekke, en erfaring han nå drar nytte av i sin første roman. Handlingen i «En åpen hemmelighet» er lagt til Kvartingen, et hybelhus oppkalt etter en brukerdose. Her møter vi miljøarbeider Torstein og noen av beboerne.

Flere av beboerne gikk på den såkalte Trollskolen, en tidligere internatskole hvor barn ble utsatt for både mishandling og overgrep. Da Torstein oppdager at én av lederne på hybelhuset var den siste rektoren på Trollskolen og dermed ansvarlig for flere av overgrepene, får Torstein et dilemma. Skal han akseptere tilbudet om opprykk som lederen har forespeilet han, eller skal han varsle og risikere å sette karrieren på spill?

– Varsling er en del av tematikken i boken, og da jeg startet å skrive, tenkte jeg egentlig at dette skulle være en varslerroman. Etter hvert gikk det opp for meg at den egentlig handlet om det som står i den siste setningen i boken, at det er kort vei fra å være elev ved en «trollskole» til å bli en kjenning av politiet.

Trollskolen og Kvartingen

Den korte avstanden mellom Trollskolen og Kvartingen er både psykologisk og sosial, men også geografisk. Og for dem som er kjent i Trondheim, vil beskrivelsen av hvordan institusjonene ligger på hver sin side av elva trekke tankene mot Stavne Arbeidsskole og Valøya hybelhus, som begge i dag er avviklet.

Atle har selv over ti års erfaring fra det kommunale hybelhuset for rusavhengige, og vet derfor godt hvordan livet på et slikt sted kan arte seg.

– Det er riktig at mye i boken er basert på egne erfaringer, og på research jeg har gjort om Stavne. Samtidig vil jeg understreke at dette er en roman, ikke sakprosa. Jeg har hørt at en skjønnlitterær bok gjerne består av like deler egne opplevelser, research og fiksjon, og det stemmer nok ganske godt for boken min også.

Egne erfaringer

Allerede på midten av 1990-tallet begynte Atle å ta ekstra­vakter på Valøya, før han i 1999 begynte å jobbe der fast. Han forteller at det var så som så med bostandarden der.

– Jeg husker at det hang så mange plastposer ut gjennom vinduene. Det var beboernes kjøleskap.

Sammenlignet med dagens kvalitetssikringssystemer, var det ikke noe særlig system på noe, sier han.

– Mitt inntrykk er at holdningen var litt sånn at det fikk bare å skure og gå på Valøya.

Den gangen var det hovedsakelig alkoholikere som bodde på hybelhuset. Etter hvert ble det flere beboere som slet med andre typer rus. Kunnskapen om rus var generelt dårlig på den tiden, og de ansatte hadde få instrukser. Illegale rusmidler og medfølgende kriminalitet, utagering og vold gjorde også at de fikk politiet på døra mye oftere enn før.

– Som jeg skriver i boka var det plussgjengen på speed som holdt minusgjengen på heroin våkne. Vi hørte ofte bråk og roping i gangene, og når vi løp opp for å se hva som sto på, var det ofte noen som hadde lurt hverandre for dop. Sånn var det, den ene dagen kjøpte de, den neste dagen solgte de.

Vanskelige situasjoner

De ansatte måtte håndtere en rekke situasjoner som de ikke hadde klare instrukser for hvordan de skulle gå frem for å løse, forteller Atle:

– Når en beboer hadde holdt på en hel dag med tigging og kanskje gjort noen brekk for å få tak i nok penger til dopet han trengte, og så kom det en kar og solgte ham en «kvarting» som i realiteten var noe gips som han hadde skrapt fra en vegg, ble det bråk. For når du trykker dette inn i årene og ingenting skjer, blir du selvfølgelig forbanna. Og så har man det gående. Det er ikke få personer som har blitt ført ut av Valøya i håndjern.

De ansatte måtte ofte kontakte politiet, og det var også de som måtte forklare hva som hadde skjedd og hva beboeren hadde gjort. Atle beskriver denne dobbeltrollen som svært uheldig.

– Det gjorde at beboeren fikk et negativt forhold til deg, samtidig som du skulle være kontaktperson og følge ham opp. Jeg fikk mange drapstrusler i løpet av tiden jeg jobbet der.

Og de ansatte manglet ikke bare instrukser. Også HMS-tiltak og muligheter for debriefing var det lite av. Det var bare å dra hjem fra jobb med hodet fullt av vanskelige opplevelser.

Traumer, rusmisbruk og stigmaets makt

– Rusavhengige har ofte et selvdestruktivt handlingsmønster som kan være vanskelig å styre. Jeg tror mange har PTSD, og at mørketallene er store når det gjelder en bakgrunn med seksuelt misbruk og overgrep i barndommen, sier Atle.

Han mener at det ligger traumer bak mye rusmisbruk og kaller den aggressive utageringen traumedrevet.

– Jeg vet ikke om det står i rusavhengiges makt å stoppe det, det må bare ut. Det er et psykologisk, voldsomt driv der.

Han understreker at all erfaring viser at straff i form av politimakt, bøtelegging og fengsel ikke biter på denne gruppen.

– Hele livet deres har det jo vært folk som kjeftet på dem, fra barnevernet og lærere til politi.

Selv om han ikke tror det finnes noen kvikkfiks, mener han at vi må tenke annerledes.

– Jeg ser i hvert fall ikke noe poeng i at rusavhengige må begå kriminalitet i jakten på dop. Avhengighet er jo en sykdom.

Store hybelhus med mange beboere er heller ikke gunstig. For hvordan skal du klare å holde deg rusfri når alle rundt deg ruser seg? spør han.

Atle har hovedfag i pedagogikk og har skrevet masteroppgave om selvbilde og identitet. Flere ganger har han observert hvor skadelig stigmatisering kan være.

– Et stigma som kommer i forkant av identiteten, blir dominerende og noe det knyttes negative oppfatninger til. Det er noe vi kjenner godt fra begreper som «tysker­unger». Det å kalle dem som bodde på Stavne for «trollunger», kan bli bestemmende for hvordan andre oppfatter dem og dermed også for selvbildet deres. Å bruke slike begreper kan også rettferdiggjøre overgrep, noe jeg mener kommer frem i en senere granskningsrapport om Stavne, sier han.

Mishandling og overgrep

Stavne arbeidsskole ble opprettet i 1903. Her havnet gutter som ikke passet inn i den vanlige skolen. Spanskrøret ble hyppig brukt til avstraffelse, og guttene på Stavne fikk ofte høre at de var «jævelunger» og «trollunger». «Trollungene» skulle temmes, og skolen ble drevet med militær justis. Unger helt ned i syv års alder ble satt til hardt kroppsarbeid, og om de ikke arbeidet hardt nok, ble de slått med stokker. Seksuelle overgrep mot guttene skal også ha forekommet.

Atle forteller at flere av de rusavhengige som bodde på Valøya, hadde gått på Stavne. I boken beskriver han hva som skjedde da en representant for en forening for barnehjemsbarn kommer til Kvartingen for å lete etter ofre for overgrepene på Trollskolen. Dette er basert på en sann historie fra nettopp Valøya og Stavne. Granskingen av Stavne førte nemlig til at Trondheim kommune vedtok at barnehjemsbarn som hadde vært utsatt for omsorgssvikt og overgrep, skulle få erstatning. Av de 305 som søkte om erstatning, hadde 112 – 37 prosent – vært plassert på Stavne arbeidsskole.

Vanskelig å snakke om

Atle synes det er skremmende å tenke på at dette kunne foregå over så mange år uten at noen tok affære. Han mener det vitner om en gjennomgripende fryktkultur.

– Det er jo også godt kjent at det er vanskelig å være varsler. Både i næringslivet og i kommuneadministrasjoner blir ledere ofte beskyttet. I granskingsrapporten «Omsorg og overgrep» fra Fylkesmannen står det for eksempel at miljøterapeuter og styrer ble omplassert etter at skolen ble lagt ned i 1986.

I tillegg kan det å være varsler rett og slett være helsefarlig, sier Atle.

– Når saken er over, hva sitter du igjen med da? En ødelagt helse, og ofte uten jobb. Jeg tror det er mange slike skjebner, og det er det dilemmaet jeg har beskrevet at Torstein i boka står overfor. 

For mange av dem som tilbragte deler av barndommen på Stavne, har det vært vanskelig å snakke om livet der i ettertid. Opplevelsene de har med seg, har ofte ført til livslange traumer og selvmedisinering med rusmidler.

– De har en inngrodd og høyst forståelig skepsis til offentlige myndigheter. De har jo opplevd det verste en barndom kan by på. For hvor skal du gjemme deg, når de som skal ta vare på deg, er overgripere?

Atle Husby

• Født i 1965.
• Debuterer i år med «En åpen hemmelighet», en roman delvis basert på hans egne erfaringer fra å jobbe på Valøya, et kommunalt hybelhus for rusavhengige i Trondheim.
• Har hovedfag i pedagogikk fra Universitetet i Trondheim.
• Har jobbet på Furulund, Frelses­armeens gamle vernehjem på Lade (1991–1999), i rusomsorgen i Trondheim (1999–2010) og deretter i Lade BoA, et bo- og aktivitetstilbud for psykisk utviklingshemmede.

Stavne arbeidsskole

• Spesialskole for gutter med adferdsproblemer opprettet i 1903, nedlagt i 1986. Fra 1976 het skolen Osloveien skole.
• På 1980-tallet rettet flere elever og foresatte skarp kritikk mot skolen, noe som førte til flere undersøkelser og høringer.
• I 2007 avdekket rapporten «Omsorg og overgrep» straff, vold, mishandling og overgrep ved skolen.
• Trondheim kommune har utbetalt 140 millioner kroner i erstatning for overgrep mot tidligere barnevernsbarn. 37 prosent av dem som fikk erstatning, hadde vært plassert på Stavne arbeidskole/Osloveien skole.

Valøya hybelhus

• Et kommunalt hybelhus for rusavhengige på Tempe i Trondheim med 30–35 beboere, både kvinner og menn.
• Skulle ifølge Trondheim kommune «være en bolig som er trygg og der beboerne kan få hjelp til å mestre dagliglivet. Beboerne skal ha et mest mulig forutsigbart og trygt bomiljø».
• Kommunen var kjent med at det fantes vold, trusler og overgrep på Valøya. Kvinnelige beboere har rapportert om overgrep og voldtekt begått av enkelte mannlige beboere.
• Hybelhuset ble i 2017 utsatt for omfattende hærverk og til slutt revet.
• I dag har Trondheim kommune et hybelhus for rusavhengige i Jarleveien 10, og også her har det vært rapportert om store problemer. I 2019 avdekket gatemagasinet Sorgenfri en rekke tilfeller av vold, truende adferd, skadeverk og innbruddsforsøk i Jarleveien 10.

Kilder: «Omsorg og overgrep. Gransking av barnehjem, skole­hjem og fosterhjem benyttet av Trondheim kommune fra 1930-årene til 1980-årene», NRK, Adresseavisen, Strinda historielag