En ruinpark gjorde Leif Gjerland til en lystig formidler av lokalhistorie. Han møter oss i landets best besøkte samfunnshus, i bydelen hvor den urbane norske arbeiderklassen oppsto.

Tekst: Kari Bu
Foto: Leikny Havik Skjærseth

Dagen før vi skal møte Leif Gjerland, holder han foredrag i Norges største kinosal. Under kuppelen på Colosseum kino i Oslo skal Leif snakke om byhistorie og den dansk-norske kongen Christian IV. Så mange pensjonister har møtt opp at kiosken har rigget et bord til dem med kaffe, Kvikk Lunsj og Smil-ruller til salgs. Så begynner foredraget:

Middelalderbyen Oslo, som lå øst for Akershus festning, brant nesten helt ned i 1624. Christian IV ville bygge den opp igjen lenger vest, tettere innunder festningens murer. Han sørget for brede, rette gater, og gjorde det påbudt å bygge i mur. Han kalte den nye byen Christiania – etter seg selv.

I 1877 ble det innført en ny rettskrivingsreform, og byen fikk det fornorskede navnet Kristiania, med K. Da landet ble selvstendig i 1905, oppsto en kulturkamp om hvordan navnet skulle skrives. Hva med å ta tilbake gamle, norrøne bynavn, som Oslo, Bjørgvin og Nidaros? I Bergen utløste dette forslaget den største demonstrasjonen i byens historie, forteller Leif. Folk flest sa et rungende nei til Bjørgvin i 1929, og fikk gjennomslag.

Trondhjem hadde også en opprørende navnestrid. Ved lov ble det bestemt at byen skulle hete Nidaros fra 1930, men navnet ble fjernet etter en folkeavstemning året etter. Stortingsrepresentant og tidligere stats­minister Ivar Lykke lanserte ideen om Trondheim, en bitteliten fornorsking. Men hva skjedde i hovedstaden – hvorfor heter ikke Oslo fortsatt Kristiania?

Ikke innfødt

Det viser seg at det ikke blir så lett å få spurt Leif om dette denne dagen. Etter halvannen times foredrag ber han folk følge etter ham til bokhandelen over gata, hvor han skal signere to av sine mange bøker. Det blir ikke like fullt som i kinosalen, men de som vil kjøpe bøker er desto ivrigere etter å prate med ham. Først dagen etter, da vi møter Leif på Sagene samfunnshus, kan vi endelig få svar på spørsmålet.

– Da Kristiania skiftet navn til Oslo i 1925, ble det vedtatt av Stortinget. Det var lovfestet at det var en stortings­sak og ikke opp til lokalbefolkningen å bestemme. Dermed hjalp det ikke at 26 000 hadde signert et opprop mot navneendring.

300 år tidligere hadde Christian IV bestemt at Christiania skulle være en rikmannsby. Tomter ble delt ut til velhavende borgere, og jo rikere du var, jo større tomt fikk du. Det vokste fram en krans av fattige forsteder, der Christiania dumpet søppel og gravla sine døde.

– Alle trehusområder i Oslo har blitt til rett utafor bymuren. Hver gang bygrensa ble flytta, bygde man som et helvete på utsida, forklarer Leif.

I likhet med Harald Eias Oslo-los-karakter Kjell Aronsen, sier Leif faktisk hælvete med æ, men er ellers litt mer kultivert. Leif leder også byvandringer, men til forskjell fra Oslo-losen er han verken født, oppvokst eller misbrukt i indre Oslo by.

– Jeg kom til Oslo på 1980-tallet for å studere journalistikk. Da var jeg førti og hadde bakgrunn som lærer og radiomann. Jeg lagde ungdomsprogram med lokale rockeband i Telemarksendinga og ble sånn rocke­onkel.

Bilen ble byplanlegger

Å intervjue den tidligere journalisten er ingen enkel oppgave. Han tar avstikkere i alle retninger, over et spenn på flere hundre år. Vi loser ham tilbake til etterkrigstiden, da han vokste opp i Skien. Moren kom fra det lokale arbeiderstrøket Bakkestranda, faren fra Oslos beste vestkant.

– Mora mi sto på tå hev for å snakke pent når svigerinna fra Vinderen kom på besøk. Jeg bodde et år hos henne og onkel mens jeg gikk på lærerskolen.

En gang hun hadde hatt syklubb, smalt det ute på kjøkkenet, fortalte hun til Leif. Det var noe som kokte over, men heldigvis hadde ingen av venninnene sagt noe. Siden ingen stilte spørsmål, kunne illusjonen om at det var full kontroll på kjøkkenet bevares.

– Hadde det skjedd hjemme hos mora mi, hadde hele gjengen storma ut på kjøkkenet.

Leif er lite begeistret for det han kaller fasadetenkning, men i Oslo har han også funnet mye annet og mer interessant. Da han flyttet til hovedstaden for godt, ble det tilfeldigvis til en leilighet ved ruinparken i Gamlebyen. Først skjønte han ikke hva ruinene var, men da han i 1993 ble infosjef i Miljøbyen Gamle Oslo, et prosjekt for å synliggjøre Middelalderbyen, ble han interessert i historie.

Det var også Leifs mor. Allerede på 1960-tallet tok hun med sønnen for å se på utgraving av den gamle middelalderbyen i Skien, men da kjedet han seg. Da han kom til Oslo som voksen, oppdaget han at 1960-tallet nesten hadde tatt knekken på Gamlebyen.

– Fra høsten 1960 kunne nordmenn fritt kjøpe bil. Da ble alle veier plutselig for trange. Bilen ble Oslos fremste byplanlegger, og Gamlebyen ble gjennomhulla av veier.

Kjøpte opp Grünerløkka

På denne tiden bestemte bystyret at alle trikker skulle bort, og at det skulle anlegges motorvei gjennom sentrum. Byplanleggerne lot seg inspirere av New York, og ønsket en vei fra Skøyen i vest til Etterstad i øst, tvers gjennom Frognerparken, med 12 felt på det bredeste.

– Dette ble vedtatt i bystyret i 1967. 17 boområder skulle rives, 15 av dem på østkanten. De rakk å sanere Enerhaugen, lage Bispelokket, stenge en halv kilo­meter av Akerselva og få på plass Nylandsbrua. Så ble det oljekrise i 1973, og folks tiltro til ekspertisen fikk en kjempeknekk. Alt gikk visst ikke til himmels likevel.

Allerede før oljekrisen fantes det protester mot planene. Lyrikeren Jan Erik Vold kjempet for trikken, og i 1971 ble Frognerparkens venner stiftet for å stanse bymotorveien. Etter hvert ble det klart at veien ble for dyr og ødeleggende, og i 1977 opphevet bystyret også vedtaket om å legge ned trikken.

På Sagene var det også meningen å rive det gamle for å få plass til det nye. Her rakk OBOS å bygge en 19-etasjes boligblokk før verdivinden snudde. Leif har jobbet både i OBOS og i det gamle Byplankontoret i Oslo, som nå er en del av Plan- og bygningsetaten. Han kaller seg historieformidler, med særlig interesse for Oslo øst.

– Det er vanlig å si at Akerselva skiller øst fra vest, men egentlig er det Uelands gate. Her på Sagene er vi vest for elva, men vi er på østkanten, slår Leif fast.

Fra 1840-tallet var begge sider av elva arbeiderstrøk, hvor det ble bygd industriboliger i fire etasjer – eller tre i dårligere tider.

– Lenger øst var konsul Thorvald Meyer den største kapitalisten. Han kjøpte opp hele Grünerløkka, regulerte opp med svære kvartaler og solgte ut tomter der eierne lot bygge murbygg til utleie. Bakgårder ble tetta igjen for å få inn flest mulig folk.

Her tok de seg tid til å dra over hver eneste fuge i muren med en buet nal, så det skulle se penere ut. Det ble det slutt på i nybygg etter krigen, forklarer Leif.

Europas første

Før bilen kom var det finere å bo ut mot gata enn inn mot bakgården, og verst var det å bo i bakbygningen eller i kjelleren.

– Alle var veldig klar over hvor de hørte hjemme, men gårdeieren var en felles fiende som skapte samhold. Så fort folk fikk problemer med å betale, ble de kasta ut. På 1800-tallet ble det bygd for fortjeneste, ikke for folk. Spiralen med nybygging endte i et kjempekrakk den 10. juli 1899.

I de dårlige tidene som fulgte så ingen kapitalist noen grunn til å bygge mer på østkanten. Da tok kommunen tak, opprettet et kommunalt byggeselskap og reiste boliger der det var gjort klart for nybygg, nemlig på Sagene og Torshov.

– Slik fikk vi kommunal boligbygging. Det var strenge kriterier for å få denne typen bolig: Du måtte være gift, ha fast arbeid, helseattest og vandelsattest, til og med attest på at du ikke hadde med deg utøy i klær eller møbler.

Leif tar oss med til det ypperste av kommunal boligbygging fra tidlig på 1900-tallet: Rivertz-komplekset, populært kalt River’n. Arkitekt Kristen Rivertz hadde vært med å bygge den første jugendbyen i Ålesund, og hadde en genial idé for å få tilstrekkelig med lys og luft.

– Her ble det bygd frittstående boligkropper som lå nord-sør for å få inn maksimalt med lys. Altså ikke kvartaler, slik det var vanlig å bygge leiligheter på den tiden. Det vi ser her er Europas første frittstående boligblokker, fra 1912. Her er det pynt på fasaden og stor verdighet for beboerne.

Øyene var sentrum

Etter andre verdenskrig slo Oslo seg sammen med Aker kommune. Drabantbyer ble bygd utenfor sentrum, og det ble ledige leiligheter i de kommunale boligene på Sagene og Torshov. Disse ble fylt med folk fra lenger ned på rangstigen, som de med rusproblemer.

– Verdigheten på kommunale boliger raste rett ned, og har aldri kommet seg opp igjen. Verdighet for vanlige folk ble nå å få seg leilighet i et borettslag på steder som Lambertseter og Bøler.

Enda finere ansett enn borettslag, er sameie, og River’n består i dag av selveide leiligheter, mens det andre steder på Sagene er mange kommunale boliger.

– Borettslag er en norsk oppfinnelse for å kombinere lysten til å eie med det å få det til. Du eier retten til å bo. At sameie er finere, merket jeg godt da jeg bodde på Nesodden i mitt andre ekteskap. Der var det et borettslag hvor de sleit ræva av seg for å bli sameiere.

Nesodden er en halvøy, men det fins også mange ekte øyer i Oslofjorden. Leifs siste bok, «Oppdag historien i Oslos øyrike», handler om seks av dem. Hans beste tips til Oslo-turister er å besøke øyene, i hvert fall hvis du kommer om sommeren.

– Da jeg og kona ble kjærester, ville vi ha et sted å dra til om ettermiddagen, og det ble Gressholmen. Mange oslofolk har sin favoritt-øy. Jeg fant ut at øyene ble regnet som en del av Oslo sentrum før bilen kom. Norges første sementfabrikk lå på Nordre Langøy.

Alltid en ny sjel

Leif forteller at alle øyene hadde fast bosetting på 1800-tallet, men i det øyeblikket bilen kom, ble det tungvint å bo på øyene. Nå har de fleste av dem forbud mot fast bosetting av hensyn til naturen. De som bodde der før, brukte egen båt inn til byen – og hadde det kanskje mindre travelt.

– Når det kommer noe nytt, blir det gamle tungvint. Med kunstig intelligens har det blitt tungvint å tenke og skrive. Det er veldig rart å se hvordan ting endrer seg. Å bo ved Akerselva pleide å være det verste, der var det rotter, stank og fyll. I dag er det et superpluss å bo der, folk jubler for bittesmå tomter og to meter med plen på Lilleborg.

Han tror tiden vi lever i nå vil bli kalt «gjen­erobrings­tiden» i historiebøkene.

– Vi åpner elver som var gravd ned og gjenerobrer naturen langs Akerselva. Vi gjenerobrer havna og får byen tilbake til fjorden, i en dyr og moderne form. Badstukulturen vi ser nå, ville de ikke drømt om på 1800-tallet, da var det badehus.

Da vi spør om han synes Oslo har mistet sjelen, sier han at byen alltid er underveis mot en ny sjel.

– Det fins ingen absolutter for sjel. Det som er absolutt, er at du må være åpen for forandring, ellers blir du gubbe. Jeg har starta Gubbelaget 70+, med seks menn som møtes under mottoet «alt var bedre før», men det er nok ikke helt sant.

Populært samfunnshus

Leif synes i hvert fall ikke 1600-tallet var noe bedre. Da middelalderbyen Oslo brant i august 1624, fikk fire såkalte hekser skylden. To av dem ble brent, og to fikk streng fengselsstraff. Leif føler seg heldig som ble født rett etter krigen, i 1948.

– Vi gamliser har surfa gjennom livet. Da vi var unge, oppretta de Husbanken. Da vi skulle begynne å studere, kom Lånekassa, og så fikk vi interrail. Nå har jeg fått nytt kne og nye linser. Jeg går rundt som et vandrende reservelager.

Det han frykter mest ved utviklingen nå, er at det blir for mye fasadetenkning og for lite tilhørighet i lokalsamfunnet.

– Grünerløkka ble bygd med smukke fasader og slum i bakgården. Nå er vi der igjen at fasaden er viktigere enn innholdet.

Leifs egen utvikling har endret både fasaden og innholdet. På 1970-tallet var han en langhåra EU-motstander, i dag er han en kortklipt EU-tviler. Nå mener han at unionen kanskje trengs for å stå imot trusselen fra Russland. Noe som ikke har endret seg, er hans kjærlighet til Oslo øst og folkelige stedsnavn. Utenfor Sagene samfunnshus ligger parkanlegget Gråbein­sletta. Fra 1914 til 1923 het området Luthers plass, men folk ville det annerledes, og det skjønner Leif godt.

– På 1600-tallet var det et slagsmål her mellom ulver og gårdsbikkjer, derav Gråbeinsletta. Da var det bondeland, senere kom kirka, som førte til det nye navnet. Men alle sa Gråbeinsletta, så det ble navna tilbake igjen. Jeg er opptatt av strøksidentitet, og her på Sagene er den veldig sterk. De har Norges mest brukte samfunnshus, med 3000 arrangementer og 300 000 besøk hvert år.

Skarpt skille

Boligprisene i bydel Sagene har steget mer enn i noen annen Oslo-bydel de siste 10–15 årene, og den gamle jernvarehandelen Mysterud har blitt til en bar med samme navn. Navnet Sagene kommer for øvrig av sagbruksaktiviteten her på 1600-tallet, da såkalte oppgangssager – vanndrevne sager med sagblader som beveget seg rett opp og ned – revolusjonerte trelasthandelen og bidro til vekst for mange byer langs kysten.

– Da oppgangssaga kom ble det gammeldags å holde på med håndsag. Du kunne ha fossedrevet sag og doble produksjonen uten å jobbe mer. 20 av 23 sager lå konsentrert ved de største fossene, og dit kom bo­settinger med arbeidere.

Selv om han snakker mye om Oslo øst, foretrekker Leif egentlig helt andre betegnelser enn østkanten og vestkanten, nemlig arbeiderbyen og borgerbyen. Hvor skarpt dette skillet kan være, innså han da han snakket med noen som vokste opp i Uelandsgate.

– Jeg har snakka med folk på min egen alder som bodde på vestsiden av Uelandsgate. Som barn fikk de ikke lov å gå over på den andre siden av gata, der bodde nemlig de andre. 

[FAKTA]

Leif Gjerland

• Født og oppvokst i Skien, utdannet lærer og journalist. Best kjent for å formidle Oslo-historie gjennom bøker, foredrag, aviser og byvandringer.
• Har blant annet vært desksjef i ukebladet Det Nye, informasjonsleder i Miljøbyen Gamle Oslo og informasjonssjef i Plan- og bygningsetaten i Oslo kommune.
• Mottok Oslo bys kunstnerpris 2018 og byens høyeste utmerkelse, St. Hallvard-medaljen, i 2024, for sin kunnskap og formidlingsevne, samt sitt store engasjement for lokalhistorie.  
  
  Intervjuet sto på trykk i =Oslo nr. 1/2026.