Fra postbønder til pakkeautomater

For 379 år siden fikk Norge et organisert postvesen. Det har bundet landet vårt sammen gjennom farefulle reiser, håndskrevne aviser og dårlig innpakket fisk.

Tekst: Kari Bu
Foto: Norges Postmuseum

Etter morgenstellet i fjøset går han ut på tunet og tar imot postsekken. Den er litt tyngre enn sist, og han kjenner vekta dra i skulderen idet han løfter den over ryggen. Bonden vet ikke hva som står i brevene, bare at de skal videre. Han tar sekken på ryggen og setter av sted over myra, der bakken gir etter for hvert steg. Skoene er tunge av vann før han er halvveis.  

Da det norske Postverket ble opprettet i 1647, var det ikke profesjonelle postbud som fraktet brev, men hovedsakelig bønder. Langs hovedrutene ble det utpekt postgårder, der bonden pliktet å bringe posten videre til neste postgård. Til gjengjeld fikk postbønder fritak fra militærtjeneste og fra visse lokale plikter.

Det var den dansk-norske kongen Christian IV som beordret etablering av en organisert posttjeneste i riket, der det før bare hadde vært tilfeldige budbringere. Det ble bygd egne postveier, slik at mer post kunne fraktes med hest og vogn. Der det manglet kjørevei måtte bonden frakte postveska på ryggen, uansett vær.

Det kunne bli overnattinger under åpen himmel, og flere postbønder omkom i fossestryk eller da de gikk gjennom isen. Ideelt sett skulle det være én postgård for hver syttende kilometer langs ruta, men det lot seg ikke alltid gjøre.

Postmestere og håndskrevne aviser

Det første kjente postkontoret i Norge kom i Christiana, altså dagens Oslo, i 1661 og ble ledet av en postmester, som hadde ansvar for at regler og rutiner ble fulgt. Etter hvert ble det færre postbønder og flere ansatte postbud. I byene kunne mottakeren hente posten på postkontoret selv eller betale et bud for å levere den.

Konvolutter ble ikke brukt, i stedet ble brevark brettet sammen og forseglet, og adressen skrevet utenpå. Embetsmenn som sendte brev i embetets medfør, slapp å betale porto.

Noen få privatpersoner kom innom postkontoret for å få sendt beskjeder. Det kunne være informasjon til slektninger om fødsler, dødsfall eller flytting. For en vanlig arbeider kostet det en halv dagslønn å sende et brev fra Christiania til Trondheim, og bruken av post ble også begrenset av at mange ikke kunne lese og skrive.

Postmestrene pliktet ikke å ta imot penger og verdisaker, men det ble snart vanlig å sende slike ting. Pengesedler fantes ikke før 1877, bare mynter som veide tungt i postsekken. Pakker ble også sendt, og en sjelden gang håndskrevne aviser.

Postmestere i Christiania fikk tak i trykte, europeiske aviser og brakte nyhetene videre med avskrift på denne måten. Norge fikk sin første avis i 1763, Norske Intelligenz-Seddeler. Den ble også distribuert med post, og etter hvert fikk aviser portorabatt.

Poståpnere og postran

På 1600-tallet brukte et brev normalt seks døgn mellom Christiania og Trondheim, men det var væravhengig. Postruta fra hovedstaden fulgte den vanlige ferdselsveien mot nord, gjennom Groruddalen, over Romerike, gjennom Gudbrandsdalen og over Dovre.

I dag finner du igjen veien i den merkede Pilegrims­leden fra Oslo til Trondheim. På steder uten postkontor oppsto en uformell ordning med poståpnere, folk som ble tiltrodd å åpne en sidelomme på postsekken for å ta ut og legge inn brev.

Mange steder var postkontoret bare et rom eller to i postmesterens private hjem. Bergens første postmester het Helmiche Welding, og fra boligen i Smørsalmenningen   drev han både posthus og vinkjeller. I august 1648 fikk han enerett (med unntak av hanseatene) til å selge spansk vin i Bergen.

Vinen interesserte ham mer enn posten, og Postverkets øverste leder prøvde å få ham avsatt i 1655. Han mislyktes, men fem år senere døde Welding, og kona Arianche overtok.

Når en postmester døde, hadde enken rett til stillingen hans. Dermed ble mange postkontor tidvis drevet av kvinner, men om de giftet seg igjen, ble den nye ektemannen postmester.

Landets første postraner slo til i 1661: Halvor Berge, sønn av en postbonde i Vang i Valdres. En dag i skuronna brakte han selv postsekken videre. Han greide å åpne den, og forsynte seg med tretti daler i sølvmynter.

For pengene kjøpte han seg klær, alkohol og tobakk, før han ble dømt til dødsstraff ved henging. I 1662 ble han benådet av kongen, men fikk livsvarig tvangsarbeid på Akershus festning. Ti år senere var helsa for dårlig til å jobbe, og han ble løslatt.

Spent på post

I 1730 ble posthornet innført i Norge for å få posten raskere fram, etter inspirasjon fra Europa. Postbønder skulle blåse i hornet når de nærmet seg neste postgård, så avløseren kunne sale hesten og gjøre seg klar.

Posttransporten hadde forkjørsrett, og der veien var trang, skulle de blåse i posthornet slik at andre reisende vek unna. Selv om posthornet ble faset ut rundt århundreskiftet, er det fortsatt et viktig symbol for postverket både i Norge og utlandet.

Mot slutten av 1700-tallet begynte privatpersoner og handelsfolk å sende mer post, særlig i byene. Da kunne folk samle seg i spent forventning på posthuset for å se om det hadde kommet brev til dem. Der hang en liste over ankomne brev med avsender og mottaker.

I 1745 klaget postmester Lars Raabech i Christiania over folk som kom løpende og laget så mye oppstyr at han ble hindret i ekspedisjonen. Postfunksjonærer som ble sendt for å roe gemyttene, kom blodige tilbake.

I 1806 ble det sendt i snitt 7,7 brev per innbygger fra Christiania, 3,4 fra Trondheim og 2,0 fra Bergen. Ett av fire brev fra Christiania var et portofritt embetsmannsbrev.

Byen var knutepunkt for Postverkets rutenett, mens mange brev fra Bergen ikke ble sendt med Postverket, men med skip som også fraktet varer. Folk kunne betale skipperen eller rederiet for å få brevet med på reisen, hvis de godtok mindre forutsigbar leveringstid.

Et postbud leverer brev til forretningsmennene Thore Christensen og Otto Adolf Gjerdrum i Oslo sentrum, rundt 1870. (Foto: Oslo Museum).

Trøbbel med timesedler

Også Postverket slet med forsinket levering av post. I 1798 ble det innført en ordning der postbudene skulle fylle ut en såkalt timeseddel, med klokkeslett for mottak og avlevering av posten.

Timesedler strømmet inn til Generalpostamtet, den sentrale administrasjonen, men mange var ikke fylt ut. Postbudene unnskyldte seg med at de ikke kunne skrive, eller at de manglet klokke.

Da postmestrene ble bedt om å undersøke saken, kom det mange rapporter om klokker som gikk galt eller som bare ble brukt til pynt. Postmestrene selv mente at hanegal, solens gang, stjernenes posisjon og tidevannet ga bøndene tilstrekkelig oversikt over tiden.

I 1804 slo Generalpostamtet fast at de fleste postbønder i Norge ikke kunne skrive, og at de som kunne, brukte mye tid på å fylle ut sedlene. Dette forsinket posten ytterligere. Ofte manglet de skrivesaker, og etter solnedgang kunne de mangle lys.

Da Postverkets administrasjon ble flyttet fra General­postamtet i København til et norsk departement i 1814, var det 25 postmestre og postkontorer, seks postekspedisjoner og 94 poståpnerier i landet.

Norge var blitt en selvstendig stat i union med Sverige, og staten skulle behandle borgerne mest mulig likt, men det var lettere sagt enn gjort i et land med store avstander.

I 1826 ble det litt enklere, da Postverket fikk dampskip. DS Constitutionen ble bygget i England, på oppdrag fra den norske stat, primært for å bedre postgangen, men også for å frakte passasjerer og last.

Etter hvert ble dampskip innført på flere kystruter, særlig for post mellom de større byene. Tidligere brukte et brev fra Christiania over en måned på å nå Tromsø – med dampskip tok det ni dager. Selv om damp­skipene ikke gikk om vinteren, sto de likevel for over 50 prosent av postsendingene til og fra utlandet i 1848.

Jernbane og frimerker

På landeveien var postrøveri et økende problem. Finansdepartementet foreslo at væpnede postførere skulle følge med budet på de viktigste rutene, der mest penger ble transportert.

Kongsberg Våpenfabrikk produsere et spesielt våpen til bruk for postførerne, et kombinert skyte- og stikkvåpen som ble kalt postmannsdolk på folkemunne. Det offisielle navnet var postførerverge.

Postførerne skulle også notere når på ruta det oppsto forsinkelser. Det ble laget egne klokker til dem så de kunne føre timesedler, og denne gangen – i 1837 – lyktes tiltaket.

Tall fra Postverket forteller mye om moderniseringen av det norske samfunnet i andre halvdel av 1800-tallet. Mens det ble sendt rundt én million brev i 1848, var antallet 44 millioner i 1900. Antallet poststeder i Norge økte fra rundt 240 til ti ganger så mange.

I 1854 åpnet Norges første jernbane mellom Christiania og Eidsvoll. Det første frimerket kom året etter, og da ble det innført lik porto landet rundt for brev i samme vektklasse.

Etter at Rørosbanen åpnet i 1877, tok det bare to dager å sende et brev fra hovedstaden til Trondheim. Postansatte var med og sorterte posten underveis. Først foregikk det i vanlige passasjervogner, men fra slutten av 1870-årene ble spesialvogner med reoler tatt i bruk.

Postfunksjonærer sorterer post i en vogn på Sørlandsbanen i 1951. (Foto: Leif Krohn Ørnelund / Oslo Museum).

Postkort og Amerikabrev

I 1860 var det helt slutt på bruken av postbønder. Fast ansatte i postvesenet, såkalte landpostbud. hadde overtatt. Fra 1857 startet en prøveordning i Christiania der posten ble utlevert med bud to ganger daglig.

Noe av veksten i brevmengden skyldtes et nytt tilbud fra Postverket: postkortet. Her kunne man fatte seg i korthet uten alle høflighetsfraser som var normen i vanlige brev. Postkort, eller brevkort som de ble kalt, kom til Norge i 1871 og ble populære. Etter seks år fikk de halv porto, og snart fikk vi både julekort og prospektkort med bilder av ulike steder.

En annen populær brevform var amerikabrev, som nordmenn sendte hjem etter at de utvandret til USA. Brevene ble grundig lest og gitt videre til slektninger. Mange av brevskriverne lovpriste det nye landets politiske og religiøse frihet, og påpekte at klasseskillene var mye mindre i USA enn i Norge. Ofte handlet brevene om de store mulighetene Amerika bød på.

I 1920 utgjorde landpostbudene over 20 prosent av alle ansatte i Postverket. Noen få brukte hest og kjerre, men de fleste gikk til fots eller på ski, med en postveske som kunne veie 20-30 kilo ved avgang. I grisgrendte strøk fantes det ruter på over 30 kilometer, men langt ifra alle i Norge kunne få post levert hjem.

Den første ruta som fikk postlevering med bil, i korrespondanse med tog og postskip, kom i 1913 og gikk mellom Otta og Åndalsnes. Da Postverket i 1920 innførte luftpost, altså postlevering med fly, ble avisa Nationen sendt som flypost fra Kristiania til Norges Bondelags landsmøte i Kristiansand.

Allerede i 1914 ville feltpostmesteren på Værnes overbringe flypost til postmesteren i Trondheim, men det gikk dessverre ikke som planlagt. Flygeren Henrik Thaulow måtte nødlande utenfor byen, og posten gikk trolig videre med hest.

Dette postbudet i Åsgårdstrand benyttet seg av en ombygd sparkstøtting i 1978. (Foto: Norges Postmuseum)

Postbudets sosiale funksjon

Under andre verdenskrig økte mengden med innenlandspost kraftig, mye på grunn av offentlige reguleringer og søknader om rasjoneringskort og tildeling av varer. En annen årsak var bruken av pakkepost.

På grunn av matmangel i byene og strenge restriksjoner på godssendinger, fikk mange byfolk tilsendt mat fra slektninger på landet via posten.

På postkontorer ble det klaget over fisk som var så dårlig pakket inn at væske fra fisken trakk gjennom og gjorde adressen uleselig. Under krigen måtte Postverket ansette en rekke vikarer, mange av dem kvinner.

Etter krigen ble Postverket en sentral del av gjen­reisingen og etableringen av velferdsstaten. I små og mellomstore lokalsamfunn var postkontoret et sosialt knutepunkt.

Der kunne du hente pensjon og barnetrygd, sende telegrammer, betale regninger via postgiro og få hjelp til å fylle ut skjemaer og søknader. Postbudet hadde også en sosial funksjon, særlig på landet. For noen var «postmannen» den eneste de snakket med i løpet av dagen.  

Tidligere Erlik-selger Jan Egil Kolbjørnsen var postmann sine i yngre dager, og fortalte om dette i magasinet i 2013:

«Når jeg stappa nøkkelen i postkassa om morgenen sto de og venta på meg. Det var eldre, ensomme mennesker som ikke hadde noen andre enn meg å prate med. Enkelte av dem klarte jeg rett og slett ikke å gå fra. De hadde kokt kaffe og hadde mye å fortelle. Noen hadde vært med i krigen og viste fram bilder.»

Postbudene Helge Kristiansen og Helge Bolstad i Oslo hadde hendene fulle før jul i 1972. (Foto: Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek)

Postkontorene forsvinner

Lenge hadde Postverket høy status og respekt, men utover 1980-tallet ble det annerledes. Telefonen var blitt allemannseie, og kontorer hadde telefaks. Post­verket ble omtalt som kostnadskrevende, tungrodd og lite fleksibelt.

Postkontorer fikk stadig kortere åpningstider, og køene opplevdes som lengre enn før. I 1996 ble Postverket omgjort til Posten Norge BA, et aksje­selskap eid av staten. Her skulle det effektiviseres.

Samtidig bredte e-posten om seg og reduserte behovet for papirpost. Offentlige tjenester ble digitalisert, og mange lokale postkontor ble overflødige.

Postverket hadde aldri monopol på sending av pakker i Norge, bare på brev under 50 gram, men i praksis dominerte de lenge alt av pakkepost. Da netthandelen eksploderte på 2000-tallet, økte konkurransen om levering av pakker fra firmaer som DHL og PostNord.

For at Posten skulle bli konkurransedyktig, ble konseptet post i butikk opprettet i 2001. Dagligvarebutikkene hadde lengre åpningstid enn postkontoret, og posten hadde dessuten mistet flere funksjoner, for eksempel ble Postbanken avviklet i 2011.

På det meste fantes det godt over 2000 postkontorer, i dag er bare seks igjen – fem i Oslo og ett i Longyearbyen på Svalbard. Til gjengjeld har vi fått pakkeautomater som kan åpnes med en app på mobilen døgnet rundt.

Kilder: «Alltid underveis: Postverkets historie gjennom 350 år» av Finn Erhard Johannessen (1997), postmuseet.no, norgeshistorie.no, snl.no. Artikkelen sto på trykk i =Oslo nr. 2/2026.