Fra jazzbandskrammel til videovold

Tekst: Kari Bu
Foto: Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek / Digitalt Museum

På 1900-tallet ble ungdom noe man bekymret seg for, enten de likte jazz, røyka hasj, hadde sommerjobb eller så på video.

Da dikteren Henrik Wergeland levde i første halvdel av 1800-tallet, var det enda lenge til norske tenåringer fikk sin egen kultur, enten de var fattige eller rike. «En embetsmann på Henrik Wergelands tid hadde helskjegg og var en autoritet når han var 19 år, men da hadde han kanskje også begynt med latin i 4-årsalderen.»

Det skriver Eva og Odd Nordland i boka «Ungdom og samfunn» fra 1971. På Wergelands tid ble ungdom regnet som voksne når de ble konfirmert i 14–15-årsalderen. Etter dette skulle de jobbe, selv om de gjerne ble boende hjemme lenger, og ikke ble myndige før de fylte 21.

Først hundre år senere ser vi en begynnende generasjonskløft mellom ungdom og voksne. I 1921 begynte de første utenlandske jazz-ensemblene å opptre i Kristiania, og med det fulgte nye danseformer. Det norske jazz­miljøet «var forankret blant yngre, liberale og intellektuelle mennesker» og kunne skape generasjonsskiller, skriver Steinar Kristiansen på nettsidene til Universitetet i Oslo.

Jazz oppsto blant afroamerikanere, i en tid hvor raseteorier herjet i vitenskapen. «Fire negre og ett menneske», skrev avisa Ørebladet om «The 5 Jazzing Devils» fra USA, ett av bandene som spilte i Norge.

Allerede i 1919 hadde studentrevyen i Trondheim tittelen «JAZZ». Året etter dannet 18 år gamle Lauritz Stang det som regnes som Norges første jazzband: Lauritz Stangs orkester. Besetningen var sju skoleelever fra Oslo vest i alderen 15 til 18, og ved Frogner skole ble det danset jazz på juleballet.

Norsk Musikkblad kalte sjangeren «jazzband-skrammel» og skrev i 1921: «Man vet virkelig ikke, hvem man mest skal beklage: menneskene, som er saa fattige paa sjælen, at de finder behag i denne vederstyggelighet eller musikerne, som maa utlaane sig til denne forhaanelsen av kunsten.»

Mot slutten av 1930-tallet opptrådte norske Yankee Band med jazz i regi av Arbeidernes Ungdomsfylking (AUF). Partifelle Trygve Bratteli, som da nærmet seg 30 år, var ikke begeistret. Musikken «avsporer evnen til å tenke og reflektere, og fører ungdommen til sosial rotløshet», mente han. På denne tiden var jazz blitt mer tilgjengelig gjennom radio og grammofonplater.

Medieskapte opptøyer

På 1930-tallet ble kriminelle ungdomsgjenger et problem. I starten var det vennegrupper som avtalte å møtes for å slåss. Vikagjengen slåss mot gutter fra Homansbyen og Majorstua med stokker og stein som våpen, ofte på Tullin­løkka eller i Slottsparken. Etter krigen kom en gjeng som satte større spor etter seg.

Frognerbanden besto av gutter og jenter i alderen 12–16 og hadde hovedkvarter på Charment Konditori i Bygdøy allé. Aller best likte de å stjele ambassadebiler, som politiet hadde høy terskel for å stoppe. Gjengmedlemmene hadde dekknavn og nummer, omtrent som motstandsmennene under krigen.

Etter hvert ble miljøet hardere, med overfallsran, innbrudd og skudd mot politiet under biljakter. I sentrum herjet Blackie-gjengen, som kjørte motorsykkel og hadde skinnklær. Det anslås at den hadde inntil hundre medlemmer, mens Frognerbanden hadde førti.

Høsten 1956 var 600–800 unge samlet foran inngangen til Sentrum kino da filmen «Rock Around the Clock» hadde premiere. Noen ropte og sang, men ungdommene var stort sett rolige. Så kom presse- og filmfotografer, og uroen økte. Ungdommen skjønte at de var interessante i kraft av oppstyret de laget.

«Opptøyene som oppstod kom som en reaksjon på de forventingene til bråk som pressen hadde skapt», skriver NRK. Etter filmen skjedde det samme tre kvelder på rad: Høylytte unge dro ut i gatene og ramponerte biler, knuste vindusruter og ødela telefonkiosker.

De tiltrakk seg mange som ikke hadde vært på kino, og 500–600 bråkmakere sperret gatene ved Studenterlunden. Stein og tomflasker haglet mot politiet. 79 ungdommer ble arrestert, men slapp ut igjen etter noen timer.

«Rock Around the Clock» var opprinnelig en låt fra den populære filmen «Blackboard Jungle» (1955). Hitlåten fikk sin egen film – en fiktiv historie om hvordan rock ‘n’ roll ble til. I England skapte rockefilmen store ungdomsopptøyer, og forventningen var at det samme skulle skje andre steder.

Bill Haley, som sang tittelmelodien og spilte hovedrollen, ble sett på som en rebell. Nå var det rockemusikk som ble skjelt ut, mens jazz var blitt en seriøs sjanger, og ungdommen ble aldri den samme som før.

Kritisert for arbeidslyst

Hittil hadde barn lengtet etter å bli ferdig med 7. klasse og legge skolen bak seg. Mange gutter hadde det travelt med å få hyre til sjøs. De hadde sett eldre kamerater komme hjem med dongeridress, Lucky Strike-sigaretter og batteridrevne platespillere, kjøpt for egne penger. Jenter tok gjerne butikkjobb eller gikk husmorskole, mens de ventet på å bli gift.

På 1960-tallet kom utdanningssamfunnet til hele den vestlige verden. I Norge krevde arbeiderbevegelsen lik adgang til utdanning for alle, og ni års skoleplikt ble innført. Antall gymnasiaster doblet seg mellom 1960 og 1970, fra 25 000 til 50 000, mens Universitetet i Oslo gikk fra 5000 til 15 000 studenter.

Samtidig økte Norges bruttonasjonalprodukt med fem prosent årlig i snitt. Det var knapphet på arbeidskraft, og særlig unge og friske kunne være sikre på å få ny jobb dagen etter at de hadde sagt opp den forrige.

På 1960-tallet synes norsk ungdom å ha mye større trang til å jobbe enn å gjøre opprør, men selv dette ble de kritisert for. I boka «Ung i dag» (1962), med de prominente redaktørene Erik Bye og Ebba Haslund, advarer Eva Braathen Dahr mot den store arbeidsiveren blant skoleelever:

«Ingen foreldre er glad for å se de unge segne om tidlig på julaften – etter å ha slitt som bud i blomsterbutikken eller som ekstrahjelp i bokhandelen. Det er heller ikke riktig å bruke hele sommerferien i iskrembransjen eller som fjordbåtguide. Festlig, lærerikt og innbringende de første par uker av ferien, ja vel, men så bør det være stopp».

Forbruk og hasj

I 1969 var kommersialisering blitt en økende bekymring i samfunnet. De unge var tilsynelatende mer opptatt av sitt eget forbruk enn av fattige barn i Afrika. I boka «Ung i dag 2» skriver Inger Henriksen: «Tidens kommersielle press øker ungdommens motivering til å skaffe seg siste Stones LP eller minikjole for å være ‘in’ samtidig som stumme øyne i Biafra ber om hjelp, og tomme risboller i magre hender rekkes mot oss.»

På kort tid var ungdom blitt et mål for mye reklame. De lot seg lett forføre av skiftende moter og ble trendsettere. Men ikke alle var med på forbrukskarusellen. De vi i Norge kaller sekstiåtterne var en generasjon studenter som sverget til kommunisme. Det fantes også noen hippier, som ønsket både politiske, åndelige og kulturelle alter­nativer til materialismen.

I Cecilgården nær Stortinget i Oslo lå popklubben Hit Cavern. På 1960-tallet ble noen unge menn nektet adgang der fordi de hadde for langt hår. Dermed trakk de opp i Slottsparken, hvor det etablerte seg et ungdomsmiljø som ble kjent for å røyke hasj. Bruken av hasj som rusmiddel kom fra jazzmiljøet, men der hadde den ikke vakt samme oppsikt.

«Jeg husker at jeg røykte hasj på Club 7 i 1964, uten at noen reagerte på det. Et par år senere ble jeg overrasket over å støte på noen som gjorde det i Slottsparken. Da det etablerte samfunnet ble voldsomt imot, ble det en ekstra grunn til å røyke: Se så frigjorte og opprørske vi er!» mintes Jan Bojer Vindheim i Erlik i 2019.

Pønkerne kommer

Da sekstiåtterne kom i kontakt med hippiene i Oslo, ble det kulturkræsj. Plutselig dukket folk opp i Slottsparken med et rødt bilde av Mao på jakkeslaget. De var imot både rock ‘n’ roll, hasj og langt hår, fortalte Vindheim, som selv var hippie.

Det venstreradikale miljøet i Norge var et av Vest-Europas største og mest ytterliggående, mens hippie-ungdommen aldri fikk noen stor innflytelse på samfunnet. Men utover på 1970-tallet sverget mange unge til fargerike klær og musikk fra den amerikanske hippiekulturen.

I 1970-årene var cirka en tredjedel av unge i alderen 16–19 år i arbeid, og ikke lenger under utdanning. Psykolog Magne Raundalen fryktet likevel at skolen varte for lenge: «Det tar i dag lang tid før de unge kommer ut i arbeidslivet.

Skolealderen er skjøvet lenger og lenger opp mot slutten av tenårene. Det er blitt et markert skille mellom skole og samfunn. Fra flere hold er det blitt påpekt at vi har fått en skole som gir kunnskap, men ikke praksis», skriver han i boka «Vi og våre tenåringer» (1977).

Raundalen var også bekymret for mangel på arbeid, særlig for unge fra lavere samfunnslag: «Høy arbeidsledighet leder fort til biltyveri, narkotika og alkoholmisbruk, og kan pense de unge inn på en kriminell løpebane rett og slett i mangel av å ha noe å gjøre».

Fremtiden så ikke lenger like lys ut som på 1960-tallet. Det var oljekriser, inflasjon og økonomisk uro i verden, som også påvirket Norge. Nye ungdomsgrupper markerte motstand mot det etablerte samfunnet.

Pønkerne provoserte med anarki og nihilisme. De gikk med svarte klær, naglebelter og hanekam. Pønkrocken var rå og enkel, helt ulik den psykedeliske hippiemusikken med komplekse arrangementer og drømmeaktig atmosfære.

Frikerne og purken

«Det er for kjipt å være ung i Oslo. Over 4000 ungdommer går arbeidsløse, og mange har ikke noe sted å bo. Kommunen skjærer ned på bevilgningene til fritidsklubbene, og det private næringsliv har nærmest monopol på arrangementer for dem over 18 år.» Slik lød en løpeseddel fra Ungdomsgruppa mot bøteterror (Ung-Mob). Gruppa ble stiftet sommeren 1981, i protest mot bøtelegging etter opptøyer natt til 1. mai.

Historien starter i 1978, da Oslo-politiet ville rydde Slottsparken for «narkotikaungdom». Det hadde de prøvd mange ganger før, men denne kvelden ble de møtt av 200 aksjonister. Ridende politi var bevæpnet med køller, de unge med stein og tomflasker. Mange ble bøtelagt, og over 50 unge ble arrestert.

Det viste seg at det kommunistiske partiet AKP (m-l) hadde delt ut løpesedler til opprørske «frikere», som fikk beskjed om å demonstrere mot «purken». I årene framover ble natt til 1. mai et symbol for ungdomsopptøyer. Pressen annonserte bråk flere dager i forveien, og mange kom bare for å se på.

Etter at Ung-Mob kom på banen, ble aksjonistene omsider sett på som noe annet enn et ordensproblem. Politikerne sørget for hjelpetiltak som Ungbo og Ungjobb. Etter en ulovlig okkupasjon av Skippergata 6 ble ungdommen også tilbudet et aktivitetshus i Pilestredet 30C i 1982, som de kalte Blitzhuset.

I boka «Ulovlig ungdom» (1982) snakket forfatter Karin Julsrud med én av dem som deltok i opprøret natt til 1. mai. Yngve dro inn til Oslo fordi det var så kjedelig i utkanten der han bodde. Han var lei av skolen og ville egentlig ikke gjøre noe som helst. «Se på voksne folk. Tjener penger for å kjøpe seg campingvogn. Verner om den private eiendom. Campingvogn og verandakasse. Drittliv, ikke sant?», uttrykte han.

På Sandra kro i Høland traff forfatter Julsrud arbeidsledig ungdom som fortalte at det var vanskelig å komme inn på gymnaset, det krevde gode karakterer. I Oslo vest møtte hun Kristian, som sa om rus:

«Vi behøver ikke søke til Slottsparken for å få tak i stoff. Vi slipper å utsette oss for den faren som det innebærer. I det miljøet jeg kjenner er det nok av folk som har tilgang på stoff, folk du kjenner personlig og som heller ikke selger for å få fortjeneste.» I boka beskrives Kristian som en «sossete anarkist, kjekk ungdom, kort på håret, flink på skolen, rene sokker og pene bukser».

Langs Akerselva fantes et helt annet rusmiljø: der samlet ungdom seg for å sniffe lynol. Sommeren 1985 beskrev Aftenposten en konfrontasjon mellom unge ned i 14-årsalderen og en betjent fra politiets URO-patrulje: «Rolf løper ut av bilen og griper et stort lynolspann. Rasende ungdommer prøver å angripe ham da han tømmer ut innholdet på gressplenen.»

Natt til 1. mai 1981 møtte politiet opp med hjelmer, gassmasker, verneskjold og tåregass på Karl Johan. Det største politioppbudet i Oslo siden frigjøringen skulle hindre 3000 opprørske ungdommer i å begå hærverk og butikkplyndringer (foto: Geir Arnesen, Aftenposten / NTB).

Videovold og naken popstjerne

På denne tiden ble video en stor bekymring. Barn og unge fikk tak i filmer de ikke ville fått se på kino. «Sunn ungdom får psykiske lidelser og må legges inn på klinikk. Slik kan volds- og skrekkvideo virke på yngre seere. I noen tilfeller tar angsten overhånd, og de unge videotitterne tar livet av seg», sa psykolog Magne Raundalen til VG i 1985, og fortsatte:

«Når barn og unge ser filmer hvor mennesker faller ut av toppetasjen på en skyskraper uten å slå seg nevneverdig, svekker det den såkalte impulsbremsen som hindrer oss i å gjøre ting som er farlige. Selv ikke i USA er forskerne klar over omfanget av skadene etter video og TV-titting».

Temaet fortsatte å engasjere, og i 1989 skrev Aftenposten: «Gjennom Kirkens SOS fikk Kåre Pettersen for en tid siden høre om en 16 år gammel gutt. Han hadde sakte, men sikkert fått ødelagt sitt følelsesliv gjennom års rå video. Resultatet var at han voldtok en ni år gammel jente. Det er også grunn til å advare mot den volden som daglig serveres på satellittfjernsyn. Den er med på å avstumpe følelseslivet til barn og unge».

De unge ble ikke mindre interessert i video på 1990-tallet. «Det er vanlig at ungdom helt ned i 12-årsalderen slår seg sammen i store grupper og spleiser på en stabel videofilmer», skrev Bergens Tidende i 1995. Da hadde datavold for lengst blitt en konkurrent til videovolden.

«Med databilder så levende at de forveksles med videobilder, kan 13-åringen være selveste Rambo i ’Rambo III‘. Han retter pistolen mot skjermen, og skyter fangevokterne som vil forhindre flukten fra fengselet,» skrev Aftenposten sommeren 1991. Som om ikke det var nok, fantes det dataspill hvor 13-åringen kunne kle av Samantha Fox: «Til slutt ligger sangstjernen naken foran ham på skjermen – i fotografisk skarphet.»

Foto: Nils Bjåland, VG/NTB

Heldigvis slutter denne artikkelen her, ellers ville jeg blitt nødt til å skrive om internett, smarttelefoner, sosiale medier og noe adskillig verre for ungdommen enn en naken Samantha Fox.

Teksten sto på trykk i =Oslo nr. 9/2023.