Gjennom de siste 200 årene har psykiatrien vært på leting etter måter å helbrede psykisk sykdom på. Pasienter har blitt utsatt for alt fra tanntrekking, injisering av malaria­smittet blod og insulinkoma til elektrosjokk og lobotomi.

Før de psykiatriske asylene ble bygget på 1800-tallet, var det opp til familien å sørge for dem som ikke kunne ta vare på seg selv. Når det ikke var mulig, kom de på legd rundt på gårdsbruk. Å være på legd innebar at uforsørgede gikk fra gård til gård med korte opphold hvert sted, og systemet har vært kjent i Norge siden 1200-tallet. «Avsindige» som var en fare for seg selv og omgivelsene, ble satt i forvaring i spesielle avlukker i fengslene. I 1778 ble det første dollhuset bygget på Oslo Hospital. Standarden i dollhusene var ekstremt dårlig – et rom kunne være på fire kvadratmeter, med halm til å sove i og en liten glugge høyt oppe på veggen.

Bygging av psykiatriske asyl

Tidlig på 1800-tallet fikk medisinsk tenking innpass i psykiatrien. Den første psykiatriutdanningen ble startet opp i Leipzig, og tanken om at galskap var en sykdom som kunne behandles, fikk fotfeste.

Mot slutten av 1800-tallet ble det bygget flere nye asyl her i landet – staselig bygg i idylliske omgivelser hvor pasientene skulle helbredes gjennom et disiplinert liv med gårdsarbeid, vedhogst, søm og veving. Men de færreste ble friske nok til å utskrives, og med stadig nye pasienter ble asylene etter hvert overfylte. Uro var et stort problem på avdelingene, ikke bare for pasientene selv, men også for personalet. Det ble derfor festet stor lit til behandlinger som kunne holde pasientene i ro.

Langbad

Å legge pasientene i et varmt bad hadde en viss beroligende effekt, og man mente at dette var et lovende tegn. På asylene ble det derfor bygget egne behandlingsrom med badekar på rekke og rad. Enkelte særlig vanskelige pasienter tilbragte hele dager i badekaret, noen i flere måneder. Til tross for at den beroligende effekten var kortvarig, og pasientene ble påført både sår og andre hud- og muskelskader, holdt langbadingen stand som behandlingsmetode i flere år.

I ettertid har langbading blitt regnet som et vendepunkt i psykiatrihistorien: Tanken om en kroppslig behandling av sinnslidelse hadde slått rot.

Syfilis og malariaterapi

Kjønnssykdommen syfilis hadde lenge vært en fryktet sykdom. I sitt siste stadium førte den til sinnssykdom og til slutt død. Man visste at syfilis var forårsaket av en bakterie, og dette førte til teorier om at bakterier også var årsaken til andre typer sinnssykdom. Den østerrikske legen Julius Wagner-Jauregg oppdaget at syfilissmittede som også hadde fått malaria, ikke ble sinnssyke av syfilis. Teorien hans var at høy feber tok knekken på både syfilisbakterier og andre udefinerte bakteriestammer, en teori han for øvrig fikk Nobelprisen for i 1927.

Veien var ikke lang fra teori til praksis. I løpet av de kommende årene ble malariaterapi testet ut ved en rekke asyl rundt om i Europa. I England hadde man særlig stor tiltro til metoden – på ett sykehus alene ble det klekket ut 100 000 malariamygg.  Det skulle imidlertid vise seg å være vanskelig å holde all denne myggen under kontroll, og etter hvert gikk man heller over til å tappe blod fra smittede pasienter. Dette blodet ble så videresolgt til andre sykehus. I Norge ble Ullevål sykehus valgt som formidlingssentral for malaria­blod.

Malariaterapien ble møtt med entusiasme av legestanden. At behandlingen besto i å påføre pasientene en farlig sykdom som malaria, ble sett som et nødvendig onde.

Tanntrekking som behandling

Malariaterapien førte til at indremedisinere og mikrobiologer fikk innpass på asylene, og jakten på bakterier som forårsaket sinnssykdom fortsatte. En teori som fikk bred oppslutning, var at lokalt begrensede betennelser i for eksempel tenner eller organer, såkalte fokalinfeksjoner, kunne føre bakterier ut i blodbanen og forårsake ulike former for sinnssykdom. Den amerikanske psykiateren Henry Cotton introduserte teorien i et foredrag for de norske sinnssykelegene. De ble svært begeistret, og tok i bruk tanntrekking i stor stil på norske asyl.

Cotton ble så besatt av sine teorier om defokalisering at han ikke bare fjernet tenner, men også livmorhalser, eggstokker, testikler, galleblærer og tykktarmer, sistnevnte med en dødelighetsrate på opptil 30 prosent. Så langt gikk man ikke her i landet, men statens sinnssykelege var positiv, og meddelte at han anså «focale infeksjoner som en viktig aarsak til sinnssykdom», ifølge artikkelen «Hjerneskade som behandling» i Tidsskriftet Vardøger. 

Insulinsjokk

De gode resultatene av både malariaterapi og tanntrekking lot vente på seg, men snart skulle legestanden sette sin lit til en ny metode: sjokkbehandlinger.

På slutten av 1920-tallet behandlet Manfred Sakel morfinavhengige med å injisere store doser insulin. Pasientene falt i koma, og når de våknet opp, oppførte de seg som barn. Sakel mente at når denne barnslige fasen var overstått, ville pasientene bli rolige, uten de gale tankene som de tidligere var plaget av. Kunne dette også brukes på schizofrene pasienter?

Forsøk viste at det ikke var nok med én behandling, og enkelte pasienter fikk opptil 60 insulininjiseringer i løpet av to måneder. På en legekongress i Sveits i 1937 ble funnene presentert: Mellom 70 og 90 prosent hadde blitt friske. Beskrivelser den nye vidunderkuren fikk store presseoppslag, og i løpet av kort tid ble insulinsjokk innført på en mengde sykehus i både Europa og USA.

For å fremkalle koma, fikk pasientene store mengder insulin rett i magesekken. Behandlingen hadde et dramatisk forløp, og i flere tilfeller også en tragisk utgang. Historiker Per Haave beskriver reaksjonen slik: «Pasienten begynte å svette, til dels kraftig, og utsondret ofte store mengder spytt og slim. Enkelte brakk seg, andre fikk pustebesvær. (…) ikke sjelden ble rykningene svært kraftige og pasientene fikk ‘epileptisk anfall’. Da ble kuren som regel avbrutt med sukkervann.»

Til tross for at behandlingen påførte pasientene hjerneskade og resulterte i flere dødsfall, fortsatte insulinsjokkbehandling til utpå 1950-tallet. Over 2000 pasienter skal ha blitt behandlet med insulinsjokk i Norge, men vi vet ikke hvor mange som døde av den.

Krampeterapi

En annen terapi besto av innsprøyting av det hjertestimulerende stoffet cardiazol. Bakgrunnen var den ungarske legen Ladislas Medunas observasjoner av det var få tilfeller av schizofreni blant epileptikere. Dette fikk ham til å anta at kramper kunne helbrede psykiske syke. Medika­mentet ble sprøytet inn i pasienten med en grov sprøytespiss, og reaksjonen kom umiddelbart: Pasienten ble blek og fikk hosteanfall. Ansiktet ble blålig, og kroppen ble spent i bue i et kraftig krampe­anfall.

Også disse pasientene kunne våkne opp og viste en barnslig adferd: «Mange ropte på ‘mamma’, ba om å bli klemt og kysset. Andre ville onanere, noen blottet seg eller lekte med avføringen sin. Alt dette ble sett på som
en ønsket regresjon til et barnslig stadium, (…) tolket som tegn på at sykdommen var beseiret», står det i artikkelen «Hjerneskade som behandling».

Cardiazolsjokk var en stor belastning for hjertet og kunne føre til ryggbensbrudd. Flere pasienter døde også av behandlingen. Selv Meduna innrømmet til slutt at behandling førte til alvorlige ødeleggelser av indre organer. At sjokkbehandlinger fikk så stor utbredelse, skyldtes antagelig at pasientene endret adferd og ble enklere å ha med å gjøre etter behandling.

Men snart skulle en annen sjokkmetode skape fornyet optimisme.

Angst for sjokkbehandling

Elektrosjokkmetoden ble lansert i 1938. Elektrosjokkene ble utført mens pasientene var våkne, noe som kunne resultere i ryggradsbrudd.

Å se medpasienter bli tatt ut av sovesalen, ofte med makt, for så å bringes tilbake i bevisstløs tilstand, førte til mye angst og en rekke atferdsproblemer som personalet måtte hanskes med. «En behandlet pasient er nemlig ikke noe hyggelig syn», som det skrives i en lærebok i psykiatrisk sykepleie fra 1960.

Selv om det var anbefalt at pasienten ble behandlet på et egnet rom, ble elektrosjokk også utført på sove­salene.

Elektrosjokk var et rimeligere alternativ til cardiazolbehandling. I 1942 kostet et elektrosjokkapparat rundt 1900 kroner, men som direktør Härne ved Sanderud Sykehus anførte, ville utgiften raskt kunne tjenes inn: «Vi har nemlig årlig brukt ca. 3 kg cardiazol til en pris av 1022 kr. pr. kg.», ifølge boka «Ambisjon og handling» av Per Haave.

Ambulerende sjokkterapi ga dessuten betydelige inntekter til privat psykiatrisk praksis. Psykiater Gabriel Langfeldt var en av dem som utførte private sjokk­behandlinger. Historiker Per Haave skriver: «Praksisen som kom i tillegg til klinikkens ordinære sjokkbehandling, fikk raskt et stort omfang og ble svært innbringende: Det er ikke til å undres over at denne virksomheten blant legene gikk under navn av Langfeldts sjokkbutik.»

Ninas historie

Medgjørlige pasienter var viktig på asylene, og personalets rapporter beskrev pasientenes oppførsel.

I boken «Til pasientens beste» refererer Joar Tranøy fra journalen til Nina, en kvinne som snakket flere språk og hadde studieopphold i utlandet bak seg, og som ble lagt inn på asyl på 1950-tallet. Nina skriver i et brev til en venninne:

«Her i sinnssykehuset råder mannens makt over oss kvinner. (…) De sier mitt temperament er uttrykk for hat til menn. Det at min mann bedro meg og voldtok meg skal liksom være en sinnssyk vrangforestilling. (…) Legen påstår nå at jeg ikke vil tiltrekkes menn. Det tales om ‘eskapisme’ og ‘perversitet’». 

Legen skrev i sin rapport: «Pasienten er meget dominerende, kverulatorisk, lite pliktoppfyllende og naturlig. Hun maler en del. Hun er opptatt av forestillingen om ‘kvinnens rett’ i alt hun foretar seg. Hun er egen, vanskelig og opposisjonell – typisk schizofreni av paranoid type. Det er for øvrig observert homoseksuelle tilbøyeligheter.»

Etter å ha fått 24 sjokkbehandlinger ble det notert at Nina var «mer naturlig og disiplinert i avdelingen.»

Den ønskede atferdsendringen viste seg imidlertid å ikke bli langvarig. Litt over en uke senere rapporteres det: «Hun har vært sint og truende den senere tid. Begynt elektrosjokkbehandling.»

Men selv gjentatte elektrosjokkbehandlinger hadde ikke den ønskede effekt på Ninas vanskelige gemytt: «Det går ikke en legevisitt uten at hun har en del spørsmål. Hun klager temmelig ofte over ryggsmerter og mener det skyldes sjokkbehandlingen. Man har ikke funnet annen grunn til denne klage enn å tiltrekke seg legenes oppmerksomhet», noterte legen.

Etter halvannet år på asylet og flere sjokkbehandlinger, ble Nina til sist lobotomert med foreldrenes samtykke.

Det hvite snitt

Den mest barbariske av behandlingene mot sinnssykdom, lobotomi, også kalt det hvite snitt, skulle snart gå sin seiersgang verden over. Den første lobotomioperasjonen, hvor de hvite nervetrådene mellom pannelappen og mellomlappen ble kuttet, ble utført av den portugisiske legen Egas Moniz. Innen utgangen av 1937 hadde Moniz utført flere titalls lobotomier. Moniz ble tildelt Nobelprisen i psykiatri for arbeidet sitt i 1949.

Moniz’ operasjonshyppighet var imidlertid bare blåbær sammenlignet med den amerikanske nevrologen Walter Freemans bravader. I løpet av sin karriere skal han egenhendig ha utført over 4000 operasjoner. Freeman hadde ingen utdanning som kirurg, men å banke en syl inn bak øyet på pasienten, for så å bevege den frem og tilbake, var noe omtrent alle kunne lære seg, mente han, og skrøt av at operasjonen bare tok ti minutter.

Freeman viste seg å være litt av et PR-geni og fikk enorme mengder presseoppslag som hyllet den nye metoden. Her ble det ofte vist før-bilder av slitne og deprimerte kvinner, som på etter-bildet så ut til å ha blitt helt friske og strålte mot fotografen, nysminkete og velfriserte med fjonge hatter. Etterspørselen etter lobotomi gikk i været.

En av dem som satte sin lit til metoden, var faren til John F. Kennedy, USAs framtidige president. Rose Marie, presidentens søster, var psykisk utviklingshemmet. Da hun var 22 år, ble hun på farens initiativ lobotomert av Freeman. Ganske snart ble det klart at operasjonen var mislykket, og Rose Marie mistet evnen til å gå og snakke.

Opptil 40 prosent av pasientene til Freeman var homo­file og ble underkastet lobotomi i tro på at dette skulle «helbrede» dem. Han opererte også flere barn. Mange ble hjerneskadet for resten av livet, og mange døde også. Freeman ga seg mot slutten av 1960-tallet.

Lobotomi i Norge

Også norske psykiatere lot seg imponere av oppmerksomheten Freeman og lobotomien fikk. I 1941 innførte direktør ved Gaustad sykehus Ørnulv Ødegård lobotomi på det første sykehuset her i landet. Etter hvert ble det utført lobotomi på de fleste psykiatriske institusjoner i Norge, og med cirka 2500 lobotomioperasjoner på landsbasis, ligger vi på verdenstoppen i forhold til folketallet.

Opptil 24 prosent av pasientene døde, og de første årene døde så mange som en tredjedel. Svært mange av dem som overlevde, ble ødelagt for livstid. Både barn og psykisk utviklingshemmede har blitt lobotomert i Norge. I «Skammens historie» skriver forfatterne Thomas Vestgården og Sigmund Aas dette:

«I november 1951 blir Gudrun lobotomert. I sin tid på Gaustad ble hun utsatt for 42 elektrosjokk. En uke senere er Gudrun i dårlig form, hun er slapp og har feber. En pleier noterer at det renner ‘blodvann og maserert hjernevev’. Det bemerkes i journalen at legene ikke fant det nødvendig å undersøke henne nærmere. Gudrun døde i løpet av den påfølgende natten.»

Omfanget av lobotomi var størst på 1940- og 1950-tallet, men operasjonene fortsatte også utover 1960-tallet, før behandlingen etter hvert ble erstattet med psykofarmaka, tidligere også kalt kjemisk lobotomi. I 1996 ble det opprettet en granskningsgruppe, noe som resulterte i at de gjenlevende 483 lobotomiofrene i Norge fikk oppreisning og billighetserstatning. Erstatningsbeløpet for et ødelagt liv ble satt til 100.000 kroner per person.

Historien om Johannes

I «Ambisjon og handling» skriver historiker og forfatter Per Haave om norsk psykiatri i et historisk perspektiv. Ett av menneskene vi får høre om, er Johannes, hvis møte med det norske helsevesenet nærmest fungerer som en tidslinje i psykiatriens metoder i Norge.

Johannes fikk diagnosen schizofreni og ble karakterisert som «vanskelig, støyende, urenslig, og lite arbeidsvillig». Da han ble innlagt, ble han plassert i isolat og lagt i reimer, og i årene som kom, ble Johannes underkastet de fleste av de til enhver tid rådende behandlingsmetodene.

Etter at ulike medisinske preparater først var prøvd ut, gjennomgikk Johannes en sovekur i ti dager, noe som førte til han ble såpass rolig at han fikk slippe ut av isolat og tilbringe litt tid i lufte­gården. Men bedringen var kortvarig. Etter en stund var han «like forferdelig til å skrike og bråke, like negativistisk og vanskelig å stelle, like skjennende og sint, urenslig og sønderrivende». 

Neste skritt var å prøve cardiazolsjokk. Han fikk 16 sjokk, men heller ikke dette virket. Han fikk alle tennene fjernet, uten at det hjalp. En ekstrem insulinsjokk-kur ble deretter gjennomført. Til sammen fikk Johannes over 117 insulinsjokk­behandlinger, noe som resulterte i en rekke epileptiske anfall. Det ble anført at det var en viss bedring til å begynne med, men at tilstanden var ustabil og ikke særlig bedre enn før kuren ble startet, men at han var blitt lettere å stelle.

Johannes ble kastrert. Han fikk også flere elektrosjokk uten bedøvelse, men var stadig «pågående og vanskelig» og tilbragte mesteparten av tiden i isolat. Johannes ble til slutt lobotomert, men fikk hjerneblødning under inngrepet. En uke etter operasjonen døde han av skadene.

Kilde: «Ambisjon og handling» av Per Haave.

Artikkelen sto på trykk i =Oslo nr. 8/2021. Bildet øverst er fra 1930 og viser insulinsjokkterapi.