Fra feriekoloni til prosecco midt på dagen

Stappmette barn, meieribesøk og lærere som danser på bardisken. Den norske sommerferien har alltid handlet om mat, drikke og utflukter, men på helt ulike måter.

Tekst: Kari Bu
Foto: Paul Andreas Røstad, Dextra Photo/ Digitalt Museum

Retten til ferie ble ikke anerkjent i Norge før rundt 1900, men noen barn fikk oppleve sommeren i nye omgivelser før dette. I 1881 så Kristiania Arbeidersamfund behovet for feriekolonier, som da var etablert blant annet i Danmark og Tyskland. Målet var å redde arbeiderklassens barn fra sult og sykdom. Det skulle skje på landet, og bønder ble oppfordret til å ta til seg ett eller to barn. Alt var basert på frivillighet, men mot slutten av 1880-tallet kviet bønder seg for å ta imot bybarn, da epidemier av difteri og skarlagensfeber herjet i Kristiania. Systemet måtte endres, og dermed fikk vi egne feriekolonier. Først ble det samlet inn penger til to stykker: den ene på gården Linnestad ved Drøbak, den andre på Feiring i Biri. Fra 1897 ble det bygd egne hus til koloniene.

I Trondheim tok Arbeiderforeningen initiativ til feriekoloni i 1885. Som på Østlandet ble først private gårder engasjert, så kjøpte Trondhjems Arbeiderforening og Trondheim lærerforening småbruket Finsvik østre på Etne, hvor de etablert en stor feriekoloni i 1911. Tidligere kjøkkenassistent Kari Vinje fortalte om feriekolonien til Trønder-avisa i 2016. Noen av barna som kom visste ikke hva middagsmat var, sa hun. Alle ble veid ved ankomst og avreise, og de som la på seg mest, fikk premie. Ifølge årsmeldingene ble rekorden satt i 1926, da ett av barna gikk opp seks kilo på tre uker. Finsvik hadde kolonidrift fram til 1967.

Fra Oslo kommunes feriekoloni på Dal i 1942 (foto: Leif Ørnelund / Oslo Museum)

Spiste 16 skiver

I Kristiania overtok kommunen eiendommer og drift av feriekoloniene for hovedstadens barn i 1919. Året før var det som skulle bli Norges mest kjente feriekoloni – Hudøy – blitt innviet. I boka «På feriekoloni: historien om Hudøy» kan vi lese skildringer fra en gutt som var der i 1926. Han skriver at maten var god, én gang spiste han 16 brødskiver mens kameraten spiste 18. Barna spilte fotball, bygde hytter og badet. Iblant måtte de hjelpe til med å hente vann og ved, eller skrelle poteter på kjøkkenet. For å få kokt krabber de hadde fanget selv, stjal de fyrstikker fra en arbeidskar. «Tantene» var snille, og noen var til og med pene, får vi vite. 

Sommeren 1939 var 15 prosent av alle Oslo-barn i en kommunal feriekoloni. Her ble det servert fem måltider om dagen, og barna fikk spise så mye de ville. Resultatet kunne måles både i vekt og høyde, og sykeligheten gikk tilbake. Opprinnelig varte oppholdet i fem uker, senere ble det utvidet, og noen fikk også tilbud i andre årstider.

De fleste feriekolonier ble avviklet på 1970-tallet, men først i 1988 ble det snakk om å legge ned kolonien på Hudøy. Det ble ikke noe av. Høsten 1990 inngikk Oslo kommune en avtale med Stiftelsen Hudøy, drevet av Kirkens Bymisjon. Bymisjonen holder fortsatt sommerleir for barn og unge på øya, nå med det oppdaterte navnet Camp Hudøy. Her får de eldste tilbringe tolv dager, de yngste fem, og ingen får ha med seg mobil eller lignende.

Trappegang og meieribesøk

I mellomkrigstiden besto den typiske ferien for vanlige arbeidere av å besøke slektninger på landet. Det var ikke like avslappende for alle. Mor hadde samme arbeidsoppgaver som hjemme, ofte med dårligere tilgang på hjelpeutstyr. Derfor gikk Kvinnesekretariatet i Arbeiderpartiet, Norsk Folkehjelp og Husmorforbundet i 1945 sammen om å etablere en statlig ordning for husmorferie. Før hadde enkelte organisasjoner gjort dette i mindre skala. For eksempel samlet Gjøvik husmorlag inn penger til å sende sju husmødre til Skogen pensjonat på Tretten i 1938, mens husmorvikarer gjorde arbeidet deres hjemme.

Den statlige husmorferien var behovsprøvd og gikk helst til mødre som slet økonomisk eller hadde barn med handikap. Noen hadde med seg små barn under oppholdet, som ble passet av «tanter». En typisk husmorferie var et toukers opphold med kost og losji på et landlig pensjonat. Programmet kunne bestå av foredrag, utflukter og gymnastikk. Landsnemnda for husmorgymnastikk trykket opp egne hefter med øvelser. Avisa Fri Fagbevegelse gjengir en av dem: «Gang i trapp – Prøv ymse måter: skyt enden tilbake (mest alminnelig) og sett hofta fram. Prøv å stige rett opp. Kjenn hva som er best.»

Helsedirektør Karl Evang var en viktig pådriver for husmorferien. I 1950 skrev han i tidsskriftet «Kvinnen og Tiden» at far måtte vende seg av med at ferien var hans ferie. Han kunne ikke lenger forlange at kona skulle koke mat, stelle huset, vaske underbuksene og bære tøflene hans hele sommeren. Men husmorferien måtte fylles med organiserte aktiviteter, mente Evang, ellers ville mor bli rådvill og ikke vite hva hun skulle ta seg til. Dette var en mulighet til å styrke hennes fysiske og mentale helse. I 1958 fikk 3200 norske husmødre gratis husmorferie. Damene som oppholdt seg på Fevik Bad sommeren 1960 fikk blant annet en utflukt til Arendal meieri, hvor de kunne «følge de forskjellige prosessene helt til melken kom ut på flasker», ifølge Fædrelandsvennen.

Fellesferie og driftige polakker

Det norske fenomenet fellesferie skal stamme fra mellom­krigstiden. Ved store fabrikker og smelteverk var det mest praktisk at alle arbeiderne tok fri samtidig. Da kunne smelteovnene stenge helt, så man unngikk å forstyrre en jevnt høy produksjon med store driftskostnader. Ordningen spredte seg til andre industribedrifter, men den hadde ikke bare fordeler. Når store deler av arbeidslivet stenger samtidig, kan det bli vanskelig for folk å få utført tjenester. I dag velger stadig flere selskaper mer fleksible ferieordninger enn fellesferie og sommerstengt.

Da Erlik besøkte Polen i 2012, traff vi en som forundret seg over at «alle» nordmenn tok ferie på samme tid. Krzysztof Kowalski hadde vikariert i en norsk bedrift der østeuropeere holdt hjulene i gang om sommeren. Hans eldre landsmann Alexander Schmidt kunne også fortelle om en norsk sommerjobb. I 1983 var han én av fire venner som satte kursen nordover.

«Vi dro for å jobbe, men visste ikke om noe arbeid på forhånd. Vi tok en sightseeing i Oslo før vi kjørte nordover. Så ble motoren ødelagt. En bonde stanset og spurte om vi trengte hjelp. Hans venn eide et bilopphuggeri, hvor vi kunne ta bildeler gratis. Han hjalp oss også å finne jobb. Vi ble helt sjokkert over folks hjelpsomhet», fortalte Schmidt.

Han endte opp på Tynset, hos en bonde som drakk melk rett fra kartongen. Hele sommeren plantet Schmidt trær, eller ble innleid av kommunen til fysisk arbeid. Han anslo at en vanlig polsk månedslønn var 140 norske kroner på den tiden. I Norge fikk han lønn per oppdrag, og kunne tjene opp til 200 kroner timen. Polakkene ble kjent for å jobbe dobbelt så fort som nordmenn, sa Schmidt. Pengene han tjente brukte han som startkapital til sitt eget firma, som selger kosmetikk engros. Da vi møtte ham i Gdansk, hadde han 40 ansatte. Polen er for øvrig like rause med feriedager som Norge, og noen polakker velger fortsatt å bruke ferien i hjemlandet til å ta seg sommerjobb i Norge.

Brennevin og T-skjorter

Mens vikarer holder det norske arbeidslivet gående om sommeren, strømmer mange nordmenn til utlandet. Den første norske charterflyvningen gikk fra Fornebu til Mallorca 21. juni 1959. Turen ble arrangert av Erik Myhres Reisebyrå, og to uker med hotell og mat kostet 1500 kroner per person, noe som tilsvarer drøyt 22 000 kroner i dag. Samme år etablerte Saga Tours, senere kjent som Saga Solreiser, seg. Dermed oppsto begrepet «Syden» i sin nåværende form, et sted med mye fint vær og mange turister. Sommeren 1982 dro 180 000 nordmenn til Syden. For de som ferierte i ro på ett sted, var Spania nå blitt et like vanlig reisemål som Danmark eller Sverige.

Et leserbrev i VG fra 1979 gir innblikk i datidens norske sydenturister. Det er undertegnet «Reiseleder og tidligere turist», en person av uvisst kjønn som kan skilte med 22 charterturer i løpet av 13 år. Reiselederen refser turister som klager over at de må dele buss med psykisk utviklingshemmede, en gruppe lederen bare har god erfaring med, mens klagerne selv «er fulle før de forlater Norge og oppfører seg som noen tullinger i flyet og gjennom hele ferien».

I boka «Syden» skriver Are Kalvø om hvordan nordmenn viser andre sider av seg selv på sydentur enn hjemme. Tenåringer synger med til 30 år gamle Grand Prix-låter, lærere danser på bardisken, og folk som til vanlig er grå og pertentlige går i T-skjorter med seksuelt ladede budskap. Kalvø forteller om et pensjonistpar på langtidsferie i Syden. Underveis døde mannen, og på vei hjem ble kona stoppet i tollen med en flaske brennevin i den ene hånda og en urne i den andre. Urnen viste seg å inneholde mannens alkoholkvote. Kona mente hun måtte få ha med seg to kvoter, siden mannen, eller i hvert fall restene av ham, også var med på turen.

Stinkende tog og frustrerte kjekkaser

Fra 1970 til 1982 ble antall nordmenn som ferierte utenlands tredoblet, fra 180 000 til 710 000, ifølge Statistisk sentralbyrå. Stadig nye grupper fikk råd til å forlate landet, og det måtte ikke nødvendigvis koste skjorta. «Rabattbilletten for all ungdom under 21 år som gjelder over nesten hele Europa er blitt en kjempesuksess», skrev VG i 1972. For 470 kroner kunne unge mellom 16 og 21 år kjøre tog i Vest-Europa og deler av Øst-Europa i en hel måned. Det tilsvarer rundt 4000 kroner i dag. Interrail var først en prøveordning i anledning Den europeiske jernbaneunionens 50-årsjubileum i 1972. «Et glimrende alternativ til all risikofylt haiking, som tusenvis av ungdommer bedriver hver sommer over hele Europa», mente VG.

Den rimelige togferien ble en dundrende suksess, og den øvre aldersgrensen ble etter hvert hevet til 26 år. Sommeren 1979 kan avisa Raumnes imidlertid avsløre noen ulemper med interrail: «Noen tog er så grisete at de stinker, og andre kan være så overfylte at du må stå oppreist i flere timer i mangfoldige mil. (…) Nakenbading er blitt populært, men dette er forbundet med en viss fare i enkelte land der myndighetene ser på nakenbaderne som moralsk forkvaklede ekshibisjonister. Folk som bruker narkotika bør man også holde seg unna. I visse tilfeller i fjor var ungdom dømt til strenge straffer for å ha sittet i rom med folk som brukte narkotika.»

Huff da! Heldigvis kan avisa liste opp ti regler for å sikre en god reise. Et lite utvalg: «Drikk aldri vann i Syd-Europa. Det er masse bakterier i det.» «Tar du båt til en øy, så husk tur-retur billett.» «Syd-europeere er kjekke, men frustrerte. Kvinnesynet er ganske annerledes enn hjemme.»

Ungdom på interrail slapper av utenfor Østbanestasjonen i Oslo i 1981 (foto: Henrik Laurvik / NTB)

Hermetikk og horder på fortau

Senere på sommeren intervjuet samme avis fire jenter som hadde overlevd interrail-turen. De kunne fortelle at Sveits var altfor dyrt, og at det var godt å komme til Tyskland, hvor prisene var lavere. Billigst av de ti landene de besøkte, var Italia. Dette var en prisbevisst gjeng, så det er litt rart at de ikke la turen innom Hellas og Øst-Europa. Til andre som vil på interrail hadde de et godt tips: Sett flagg på sekken, siden alle liker å se hvor andre kommer fra.

Interrail er en av de mest populære ferieformene vi har, skrev VG sommeren 1981. Året før benyttet 17 000 unge nordmenn seg av tilbudet. VG bød også på råd og formaninger til ungdommen, deriblant: «Den beste måten å sikre seg mot sult og tørst på, er å ta med hermetikk. Mat er dyrt på togene. Benytt København-oppholdet eller ferja mellom Danmark og Tyskland. Her er hermetikken både god og billig.»

Komiker og skuespiller Rolv Wesenlund observerte mange av interrailerne med egne øyne, noe han skrev om i VG i 1983: «Jeg så dem i dag med sine ryggsekk­meiser på trappen foran Nasjonalmuseet, i Athen, de fyller snackbarene rundt Omonia-plassen, lett gjenkjennelige på sine høye ryggsekkmeiser og standardiserte antrekk. De ser så like ut tekstilt, at bare hårfarve og sproglyder røper opprinnelsesland, nord eller syd for Alpene. Noen overnatter i parker og rundt plasser. Jeg har sett hordene ligge på fortauene rundt Piazza Navona i Roma. Takk og pris for p-pillen, for dette er fellesmarked og fritt fram.»  

Avvenningsleir og prosecco

Mye har endret seg for ferierende nordmenn i det nye årtusen, enten de er små eller store. Feriekolonien som før var en oppfetingsleir, har blitt en slags avvenningsleir fra mobilen, selv om Kirkens Bymisjon ikke akkurat reklamerer med dette på Hudøy. Fortsatt er det bading, krabbefiske og ballspill, men deltakerne må selv betale for oppholdet. Prisene er tilpasset foreldrenes inntekt, slik at en 12-dagersleir koster alt fra 990 til 5490 kroner. Og tilbudet er populært. På Hudøy kan det være dobbelt så mange søkere som plasser.

Nordmenns stadig fetere lommebok har endret ferie­vanene våre drastisk. Uansett hvor unge vi er, spiser vi ikke lenger hermetikk på vei mellom Danmark og Tyskland. Og husmorferie har blitt et humoristisk begrep for familiemødre som reiser uten mann og barn. Ifølge Kvinneguiden handler det blant annet om å shoppe og drikke prosecco midt på dagen. Polakker er ikke lenger bare sommervikarer, de jobber i Norge året rundt og bosetter seg gjerne også her. Syden har utvidet grensene sine helt til Thailand, og ungdomstiden tar aldri slutt. I dag har interrailbilletten ingen aldersgrense, bare litt ulik pris for dem under og over 28 år.

[FAKTA]

Ferie

• Ordet ferie kom inn i norsk som et fremmedord på slutten av 1800-tallet og stammer fra det latinske feriae, flertallsordet for religiøse festdager da man ikke drev forretninger.
• Ferieloven av 1947 ga rett til tre ukers ferie, noe som i 1964 ble utvidet til fire uker. I dag sikrer loven alle arbeidstagere 25 virkedager ferie årlig. De 25 dagene inkluderer lørdager pluss «Grodagen», en ekstra feriedag innført i 1981. Arbeidstakere over 60 år har rett til 31 dager – fem uker. I tillegg sikrer ulike tariffavtaler en femte ferieuke for mange andre grupper. 
• Den særnorske betegnelsen «fellesferien» brukes om den perioden da store grupper arbeidstakere pleier å ta sommerferie, vanligvis de tre siste ukene av juli.

Artikkelen sto på trykk i =Oslo nr. 7/2023.