Fotball får folk ut av rusen

Vi møtte gatefotballspillere fra Tønsberg i hardtrening før NM. Treningen fungerer så bra for de rusavhengige at den har fått plass i timeplanen til Vestfoldklinikken.

Ken Wick er en ivrig fotballspiller. Han er også rusavhengig og innlagt ved Vestfoldklinikken. Han er sterkt imot at rusbehandling utelukkende skal bli en oppbevaringsplass.

– Nå har jeg bare vært nykter et par måneder. Da er det viktig å bruke muligheten til å finne på noe nytt. På fotballtrening blir jeg kjent med flere som vil holde seg rusfri. Det er ikke gøy å være rusa på trening når de andre ikke er det.

Først fikk gatefotballen i stand et samarbeid med klinikken på fredager. Så spurte noen av gutta om å få trene mandager også. Det var vanskelig, fordi klinikken hadde et annet opplegg. Nå har fotball fått topp prioritet i timeplanen.

– Jeg hører behandlere si at fotball er det eneste som har funket. Gutta har også sagt at det er det som holder dem unna rus, sier Bertel Emil Hjortland. Det var han som fikk gatefotball til Tønsberg. Målgruppen er hjemløse, rusavhengige og andre marginaliserte grupper.

Bertel jobber på en bolig for rusavhengige, drevet av Frelsesarmeen. I 2013 ville en beboer der begynne å spille fotball, etter å ha vært nykter en periode. Frelsesarmeen hadde siden 2005 drevet organisert gatefotball andre steder i landet.

– Vi fikk med flere spillere, og deltok i en turnering på Jeløya. Det gikk veldig dårlig. Laget ville trene mer før neste turnering. Slik kom vi i gang her i byen, forteller prosjektlederen.

Nå ser de fram til NM i Stavanger i mai. Det blir tredje gang Tønsberg deltar i mesterskapet. De har en profesjonell trener. Bertel tar seg av litt andre ting enn det fotballfaglige.

– Treneren spurte, etter en kamp: «Hvordan synes dere det gikk?» En av spillerne svarte: «Spør du Bertel, er han fornøyd hvis alle har det bra.» Jeg er mer miljøarbeider enn trener. Hvis vi vinner, vet jeg at Ken får det bedre. Sånn sett er jeg opptatt av sportslige resultater også.

Treneren, det er Alf Rune Svensen. Han har tidligere jobbet med det han kaller «godt betalte og bortskjemte fotballspillere». Han har særlig merket én forskjell på dem og spillerne på gatelaget:

– Her er det mer takknemlighet. Jeg synes det er mye artigere å holde på med dette. Resultater er viktig her også. Det er ålreit å få et godt resultat hvis du har vært i rusbehandling, for å si det sånn.

Interessen for selve fotballen varierer blant spillerne. Kens bror, Henning Wick, er også med på trening. Han deltar mest for samholdets skyld.

– Jeg er egentlig ikke så interessert i fotball. Ser aldri en kamp på TV. Her er jeg keeper. I starten holdt hjertet på å hoppe ut av brystkassa mens jeg sprang fra den ene stanga til den andre. Formen har kommet seg. En trening i uka ville vært for lite. Nå trener vi to ganger. Jeg er også med på innebandy.

Det viste seg at halvhjertede fotballspillere kunne bli glade i innebandy. En gjeng begynte å trene rett før jul. Der gjør det ingenting om noen spiller dårlig.

– Det begynner å bli høyt nivå på fotballen, sier Bertel.

– Innebandy er mer for moro skyld. Målet er å finne på mest mulig som kan fylle fritida. Snart skal vi begynne med sykling. Kjernemålgruppa er rusavhengige og kriminelle, men de kan også slite med andre ting.

På alle aktivitetene er regelen at du stiller rusfri på trening. Bertel forteller at folk pleier å komme på noen få treninger etter at de har sprukket. Så forsvinner de, og kommer tilbake når de blir rusfri igjen.

Slik var det også for Ken.

– Jeg hadde spilt fotball et års tid da jeg ramla utpå. Da kom jeg rusa på trening noen ganger, før jeg ga opp alt. Så kom jeg til Vestfoldklinikken og tok opp fotballen igjen.

Lagkameraten Spetim Januzi spøker med at amfetamin og fotball er en dårlig kombinasjon. Du risikerer å løpe fortere enn ballen. Dessuten blir du egosentrisk.

– Det siste stedet du møter opp rusa, er vel på fotballtrening.

Forbildet hans er fotballstjernen Jürgen Klinsmann, som nå trener USAs landslag. Spetim lever godt med at han selv ikke er noen publikumsfavoritt.

– Foreløpig er vi våre egne fans. Når vi spiller kamp, kommer de fra klinikken. Og samboeren min kommer.

Gatelaget er blitt godt mottatt i lokalidretten. De får låne klubbhus og bane gratis. På den lokale idrettsgallaen fikk de spesialprisen for lag. Det de savner mest, er flere kamper og turneringer. Nå har de meldt seg på serien i bedriftsfotball. Gutta er enige om hvem de helst vil møte til kamp: Politiet!

– Jeg vet ikke om politiet har lag i serien, men vi må få til en treningskamp mot dem, sier Bertel.

– Først skal vi spille mot Bastøy fengsel. De innsatte spiller naturlig nok på hjemmebane. Jeg forstår ikke helt hvordan vi kan stille lag der ute. Det er jo sikkerhetsklarering. Det kan bli bruduljer.

Tønsberg-spillerne har mye å strekke seg etter. Norske gatelag kan sende kandidater til landslaget som deltar i Homeless World Cup. Her er det både hjemløse spillere, spillere med ulike rusproblemer og folk som selger gatemagasiner.

Norges damelag i gatefotball har gjort det bra i VM. I Tønsberg har damene nettopp startet sin egen trening. Ingen av byens spillere har vært på utenlandstur ennå. Til gjengjeld har de hatt besøk av verdensstjernen John Arne Riise.

Trener Alf Rune har en enkel filosofi: Hvis du skaper et godt miljø, presterer spillerne mer. Han legger vekt på verdier som er nyttige også utenfor fotballbanen.

– Det er viktig med respekt, samhold og det å ha eierskap til noe. Spillerne sier de blir stolte når de tar på seg gatefotballgenseren. De vil gjerne bli sett for noe annet rusavhengigheten, og målt på noe annet. Her spiller det ingen rolle hva du har gjort før. Her ser vi framover.

Teksten sto på trykk i =Oslo / =Norge mai 2016.