Fortvilte rusavhengige har mistet fastlegen

=Oslo-selger Hilde Bjerkestrand takker fastlegen Stig Asplin for at hun har klart seg. I vinter mistet han retten til å medisinere rusavhengige, noe som opprører mange.

Da =Oslo åpnet dørene i 2005, var Hilde Bjerkestrand blant de første i køen. I dag er hun den som har holdt på lengst av de aktive magasinselgerne. Hun har overlevd mye motgang, både fysisk og psykisk. En viktig grunn til at hun har klart seg er fastlegen hennes gjennom tjue år, Stig Asplin.

Fram til februar i år hadde han rundt 140 pasienter med rusavhengighet. Vi vet ikke om det er rekord, men vi vet at han betydde mye for mange. I vinter mistet han forskrivningsretten for A- og B-preparater, noe som omfatter de viktigste medisinene for ruspasienter. 

Sjelden har selgerne våre vært ivrigere etter å fortelle oss hva vi må skrive om i bladet. «Dere må snakke med Stig Asplin,» sa Hilde hver gang hun kom innom salgslokalet vårt i Skippergata før sommeren. Selv vil hun gjerne fortelle at legen ga henne mye mer enn medisiner.

– Det er viktig å få fram alt Stig gjør. Han tar folk seriøst når de er utsatt for vold. Han stilte opp på møter i ansvarsgruppa mi, fulgte opp treningen min og gikk aldri bak ryggen på meg. Etter at han slutta, har ansvarsgruppa gått rett vest.

Må gå på gata

Hilde vokste opp i et hjem med mye alkohol og piller, og begynte selv med det i ung alder. Egentlig ville hun drive med idrett, men hun slet med kneskader.

– På avslutningsfesten i sjette klasse holdt jeg på å drikke meg ihjel. Jeg drakk Koskenkorva rett fra flaska, gikk inn på rommet til venninna mi der festen var, og la meg på magen på senga. En kamerat av broren min fant meg, mens jeg gispet etter luft. Hadde han ikke gjort det, vet jeg ikke hvordan det ville gått.

Hun ble først kjent med Stig Asplin gjennom en venninne som gikk til ham.

– Jeg fulgte henne til hver legetime, og satt på venterommet mens hun var inne. En gang så Stig at noe var galt med meg og spurte venninna mi hva det var. Hun fortalte ham at jeg hadde mista legen min, og at legevikaren ville trappe meg uforsvarlig fort ned på medisiner. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre, men så spurte jeg om Stig ville bli fastlegen min. Takket være ham, klarte jeg å trene og fungere normalt, uten sidemisbruk.

Hilde mistet fastlegen sin på verst mulig tidspunkt, omtrent da korona-tiltakene begynte.

– Rett før koronaen skulle jeg begynne med opptrening igjen. Da jeg hadde Stig, kunne jeg bare ringe, så søkte han meg inn. Nå har jeg ikke fått noe tilbud. Jeg må gå på gata og kjøpe beroligende piller, som jeg har gått på siden jeg var 14. Det er livsfarlig å bråstoppe, og jeg trenger det for nervene. Mange får ikke det de trenger etter at de mistet Stig. Jeg vet om tidligere pasienter av ham som nå må gå på strøket og selge kroppen sin, og flere som vil ta livet sitt. Noen er for syke til å selge =Oslo.

 

– Vi dauer!

Etter Stig Asplin, fikk Hilde en lege som ville øke metadondosen hennes og ta henne av andre medisiner, i tråd med forskriften i LAR (Legemiddelassistert rehabilitering). Det fungerte dårlig for henne. 

– Det virker som om LAR vil gi oss mest mulig metadon. Da går det bare én vei, vi dauer! På 140 milligram metadon ser jeg ut som om jeg har fått i meg alle mulige stoffer. Jeg blir kasta ut fra avrusningssteder, og jeg tør ikke å bruke den elektriske rullestolen min fordi jeg er redd for å havne i en ulykke. På Gatehospitalet trodde de jeg hadde tatt gateheroin da jeg sovna foran tv-en.

Stig Asplin hadde tidligere hjulpet Hilde med å trappe ned på metadon. Sammen fant de ut at hun fungerte best på 50 milligram, pluss OxyContin mot de verste smertene i kneet, og Valium mot nervene. Hun har en alvorlig kneleddsartrose, som gjør at hun nesten ikke kan gå. Nå er hun nede på 50 milligram metadon igjen, men hun får ikke medisinene hun trenger ved siden av. På gata er det mest Rivotril å få tak i, et tyngre alternativ til Valium.

Hilde har lang erfaring med hva som får henne til å fungere best. Det hadde Stig Asplin også, og han er ikke den første av legene hennes som har mistet forskrivningsretten. En rekke leger har fått tilsynssaker mot seg når de gir ruspasienter individuelt tilpasset oppfølging. Den mest kjente er kanskje Sverre Eika.

 

To avhengigheter

Stig Asplin møter oss utenfor sitt gamle tømmerhus på Bestum. Vi spør ham først om det mange lurer på: Er han i slekt med Per Asplin? Ja, den kjente revyartisten var faren hans. Selv var han den originale Putti Plutti Pott, kjent fra plakater over hele landet. Det sosiale engasjementet har han både fra faren og oldemoren.

– Da jeg var liten hadde vi en alkoholiker boende hos oss, en studiekamerat av faren min. Far tok seg av ham, og hadde som farmoren sin et stort hjerte for folk som strevde. Oldemoren min var husmannsdatter fra Hommelvik. Sammen med mannen sin hadde hun slakterforretning i Storgata på Røros. Like nedenfor var fattighuset. Når det kom noen derfra, sa hun bare: «Bital den som sit levve!» (Betal den som lever sist, red.anm.) Hun er mitt forbilde!

Legen er fjerde generasjons avholdsmann, og har aldri rørt et rusmiddel selv. Det hindret ham ikke i å få god kjemi med Hilde.

– Hilde er en av pasientene jeg var veldig lei meg for å måtte gi slipp på. Vi snakket godt sammen, og fikk henne så bra som det var mulig å få henne. Jeg og mange med meg har kjempet imot det skadelige gatedopet. Isteden vil vi ha pasientene over på snillere preparater, som for eksempel Sobril, som gjør at folk klarer seg gjennom hverdagen.

Statens helsetilsyn vil helst ikke at leger skriver ut slike benzodiazepiner til rusavhengige, selv om mange er like avhengige av benzo som av opiater.

– Det hjelper ikke å angripe den ene avhengigheten, og hoppe bukk over den andre. Særlig ikke for de tyngste pasientene, som ofte har slitt med angst og depresjon i mange tiår. De har prøvd mye forskjellig og vet hva som virker. De er lei av å få foreslått en rekke ting de har dårlig erfaring med fra stadig nye leger.

– Jeg har en mer pragmatisk tilnærming. De fleste leger vil helst ikke ha noe med disse pasientene å gjøre. De er jo krevende på mange måter. Jeg har fått så øra flagrer, men du kan ikke skyve bort de vanskelige pasientene fordi de skjeller deg ut av og til. For noen av de mest krevende pasientene har jeg nok vært slags farsfigur. De kan banke hodet i veggen som en fireåring, og trenger noen som kan takle humøret deres.

 

På desperat jakt

Legen forteller hva som skjedde før han mistet forskrivningsretten.

– Helsetilsynet så at jeg skrev ut mye mer A- og B-preparater enn mange andre leger. Det var selvfølgelig fordi jeg hadde mange av denne typen pasienter. Seks av dem som fikk mest medisiner ble undersøkt. Noen av disse var blant landets tyngste stoffavhengige, personer som LAR ikke klarte å hjelpe.

– Lavterskeltilbudet 24Sju og spesielt legen Sverre Eika fikk dem ut av gatenarkomanien. Etter at pasientene ble stabilisert, tok jeg over forskrivningen av medisiner. Disse pasientene gikk det bra med, helt til Helsetilsynet blandet seg inn. Pasienter som var velfungerende og i en trygg ramme er nå på desperat jakt etter en fastlege som forstår.

Statens helsetilsyn ønsker ikke å kommentere Asplins konkrete sak. De har tidligere uttalt seg generelt om tilsynssaker mot leger som strekker seg langt for å hjelpe rusavhengige. Tap av retten til å forskrive A- og B-preparater skal fremme pasientsikkerhet, der en mildere reaksjon har vist seg ikke å oppfylle formålet med tilsynet. Avvik fra nasjonale veiledere og lovbestemte krav innebærer som regel at legen har begått lovbrudd, og at behandlingen vurderes som uforsvarlig.

I Norge må rusavhengige som trenger erstatningsmedisin gå gjennom LAR-systemet, før fastlegen overtar forskrivningen. LAR har ikke hatt noe å utsette på samarbeidet med Stig Asplin. Selv mener han at det ikke er reglene i seg selv, men stivbent tolkning av retningslinjene som førte til at han ble avskiltet. 

– Lovverket sier at pasienten har krav på individuell behandling og brukermedvirkning, men få tar dette hensynet overfor stoffavhengige. Helsetilsynet skriver i sin kritikk mot meg at behandlingen virket «pasientstyrt». Altså har jeg hørt på pasienten, og sånt gjør man ikke ustraffet!

 

Må bygge tillit

Asplin sendte en anke til Helsetilsynet, og etter tre måneder ble saken oversendt Helsepersonellnemnda. Nå har han fått et brev som varsler sju måneders behandlingstid. For tiden har han ansvaret for en av Oslos feberpoliklinikker i forbindelse med korona. Han får fortsatt jobbe som lege, bare ikke for pasientgruppen han har mest erfaring med.

– Det er veldig dumt at leger med lang erfaring blir plukket vekk fra rusfeltet, for det er de som kan gjøre en god jobb der. Det er et tillitsarbeid som krever tid. Du kan ikke forvente resultater etter fjorten dager. Noen må prøve på nytt, gang på gang. Men forutsetningen for å lykkes, er at man legger lista slik at det blir mulig for pasienten å komme over. Først da kan man forvente resultater på sikt. 

Han gir et eksempel på hvor lista må legges når en som har vært gatenarkoman får en resept:

– Først får han medisiner for en uke. Etter hvert som jeg ser at det går bra med ham, gir jeg medisiner for en hel måned, for det er veldig mye dyrere å kjøpe 25 tabletter i stedet for 100. Jeg gir ham mulighet til å vise at han kan kontrollere forbruket en hel måned.

– Om pasienten etter tre uker kommer tilbake og har brukt opp resepten, vil noen rynke på nesen. Da tenker jeg i mitt stille sinn at det er kjempebra at han har klart det så lenge! Kunne man forvente at han lyktes på første forsøk? Jeg sier at neste gang må du prøve enda bedre, og skriver ut en ny resept for en måned. Helsetilsynet mener at jeg er slepphendt, men da forstår de ikke hva dette handler om.

 

Gikk rett i kjelleren

Stig Asplin kaller seg en optimist, som ikke gir seg selv om pasientene får tilbakeslag etter tilbakeslag. Han tenker at det vil gå bra senere, og har mye erfaring med at den strategien har lønt seg. Derfor er det ekstra trist å måtte gi fra seg pasienter han har jobbet tålmodig med i mange år, og som det nå går svært bra med. 

– Mange har dessverre møtt leger med lite erfaring og en veldig firkantet tilnærming. Det er leger som starter samtalen med å si at de må trappe ned på medisiner, nesten før de har hørt hva pasienten har å fortelle. Alle er enige om målet, å hjelpe pasienten bort fra avhengigheten. Men vi kan ikke stikke hodet i sanden og tro at dette er lett. Derfor må vi ty til resepter for å komme pasientene i møte.

– Jeg jobber alltid for å få pasientene til å bruke mindre medisiner, men jeg prøver ikke noe som er dømt til å mislykkes. Fasiten er det som fungerer for den enkelte pasienten, ikke det som kommer fra skrivebordsteoretikerne hos Helsetilsynet.

For å bli kjent med pasientene sine, syklet Stig Asplin fra hospits til hospits og andre lavterskeltilbud. Nesten hver dag deltok han på ansvarsgruppemøter med rusavhengige. Hadde han vært mest opptatt av å berge seg selv, hadde han sagt fra seg ruspasientene etter første advarsel fra Helsetilsynet for to år siden. Isteden ville han følge sitt faglige skjønn, og sin egen samvittighet. For det har han fått mye støtte.

– Da jeg ble fratatt forskrivningsretten i februar, gikk jeg rett i kjelleren. Det var veldig tungt å måtte gi opp det jeg har jobbet for i alle år. Jeg vet at mange av pasientene mine sliter veldig nå. Noen sender meldinger og ringer fortsatt. Etter alle støtteerklæringer fra folk er jeg ved godt mot. Nå er jeg mest opptatt av å vinne saken, og bidra til at vi får retningslinjer som åpner for pragmatisme.

 

Det mest meningsfulle

I LAR er det stort sett to medisiner som gjelder: Metadon og Subutex. Ikke alle tåler disse like godt. Den første gjør mange tunge og trøtte, den andre kan gjøre folk nervøse. Nåløyet for å få andre typer medisiner er svært trangt.

Stig Asplin var lege for et ektepar hvor den ene fikk innvilget morfin, mens den andre måtte fortsette på metadon. Metadonpasienten hadde det dårlig, mens det gikk mye bedre med ektefellen. Asplin mente det var en god idé at begge fikk morfin, men LAR satte ned foten.

– Hvorfor i all verden kan man ikke unne dem begge å ha det bra? Dette er folk som eier sin egen leilighet, som har barnebarn og lever et vanlig liv.

Stig Asplin har også verre eksempler på moralisme på rusfeltet. En mann som hadde vært jagerpilot i Vietnamkrigen, begynte med hasj som sovemedisin. Han  hadde en vanlig jobb, var høyt respektert og ikke avhengig av andre stoffer. Han syntes det var så pinlig å kjøpe hasjen, at han prøvde å gjøre det så sjelden som mulig. Dermed kjøpte han for en hel måned av gangen.

– En dag kom politiet på døra. De hadde fotfulgt ham fra en salgssituasjon, og han fikk ett års fengsel, enda han bare hadde kjøpt og aldri solgt noe. Siden han hadde tredve brukerdoser, ble han definert som selger.

– Det verste for denne mannen var hva som ville skje med hans gamle mor, som han hadde ansvar for å hjelpe. Han visste ikke hvordan han skulle fortelle henne om fengselsstraffen. Uken før han skulle inn til soning, ble han funnet død i leiligheten sin, forteller Asplin.

– Dette er en av mange historier som viser at narkotikalovgivningen burde vært annerledes. Å løfte det vekk fra justisvesenet til helsevesenet har jeg stor tro på. Jeg har sett mange som bare har prøvd å hjelpe seg selv, og så kommer de i fengsel!

Nå frykter Asplin at leger vil kvie seg enda mer for å hjelpe rusavhengige, etter det som skjedde med ham. Selv synes han det er det mest meningsfulle arbeidet han har vært med på. 

– Mye legearbeid i dag er rutinepreget og egentlig ikke viktig, men vi er utdannet for å jobbe med syke mennesker. Mange av ruspasientene har hatt en nesten umulig oppvekst. De har etter hvert fått flere til dels alvorlige fysiske sykdommer, i tillegg til det psykiske.

– Jeg kan ikke tenke meg noe mer meningsfullt enn å hjelpe disse. Noen leger liker ikke at stoffavhengige kommer og ødelegger renommeet til legekontoret. Jeg tenker derimot at selv fine fruer har godt av å sitte sammen med litt rølpete typer på venterommet, og se at verden kan være annerledes.

Teksten sto på trykk i =Oslo august 2020.