Forfryst flaskepost fra skogen

Jeg bodde ute i skogen i nesten et helt år, fra sommeren til våren. Eller man kan knapt kalle det å bo når en lever sånn. Teltet ble lagd av stokker og presenninger, dobbeltduka for å tåle vinteren. Der kunne jeg sove, lese og bare være i fred.

Trygda var stoppet og jeg hadde flyttet fra alt jeg eide. Livet var pakket i en liten ryggsekk, så på dagtid dro jeg inn til byen, samlet flasker og spiste mat på frelsesarmeen, hos Blå Kors og på Kirkens bymisjon. De hjalp til med dusj, klær og soveposer. Noen fortalte meg om =Oslo, at jeg kunne selge blader istedenfor å lete etter flasker. Jeg som trodde det bare var for narkomane.

Like før jul ble det veldig kaldt og teltet ble fylt opp av ullpledd og flere soveposer. Vannet frøs i flaskene inne i teltet og jeg sov med de i posen om natten. Eneste varmen jeg hadde var min egen kroppsvarme og femten telys foran varmereflekterende steiner.

Mye var så fint. Friheten. Ingen telefon, ingen brev, ingen andre krav enn kun det å overleve. Det var enkle gleder. Lyset i snøen, stillheten, trærne. Eller som det å sette seg ned i en sofa nede i byen etter flere måneder uten. Og la seg synke mediterende ned i den og la seg bli slukt hel helt.

Adrenalin som svulmer etter å ha måkt teltet fram fra en og en halv meter snø. Snø tung som steiner, kanskje på en måte tyngre, som steiner og superlim. Den la seg tungt og lydløst over teltet, meg og skogen. Tyngden av sneen fikk trær til å falle, og hadde teltet rast sammen med meg der inne ville jeg blitt levende begravd. Fanget. Så om natten lå jeg med kniven i soveposen, nærmest hjertet. To umulige veier ut er bedre enn bare en.

Sånn kan selve livet bli mer helhjertet og ektefølt. Det finnes det utallige sitater om. Det som betyr noe finnes. Kanskje ikke her og kanskje ikke der, kanskje. Men den finnes. Kanskje som en flaskepost sunket til bunns et sted, eller fastfryst i isen. Men den finnes. Og sånn kommer morgendagene nærmere.