For folk som kjemper mot avhengighet, kan det å få seg kjæreste være en ekstra risiko, men også en støtte. Origosenteret er en av få rusinstitusjoner i Norge som tar imot kjærestepar. Her møter vi Jens og Andrea, som snart skal bli samboere.

Tekst: Kari Bu
Foto: Leikny Havik Skjærseth

Tidlig i januar er vi på vei til Origosenteret i Østfold. Det viser seg å ligge lenger utenfor allfarvei enn vi er forberedt på, og fotografen lurer på om bilen burde hatt piggdekk på den nedsnødde veien forbi Joker Folkestad og Våler kirke. Vi skal skrive om kjærlighetens kår blant de som prøver å bli kvitt et rusproblem, og det var ikke hvem som helst som ga oss ideen.

Da vi snakket med «hele Norges» parterapeut, Sissel Gran, til en annen sak i dette bladet, avslørte hun hva som inspirerte henne til å jobbe med par. I 1979 begynte hun som nyutdannet psykolog å jobbe med rusavhengige, først på Incognito Klinikk, deretter på Ullevål sykehus, hvor hun ble i 13 år.

– Jeg så mye kjærlighet blant heroinavhengige par. Noen holdt sammen i mange år. Selv om de ble oppfattet som uverdige av folk flest, så var ikke kjærligheten deres uverdig. Det var viktig for meg å forstå.

Mens hun jobbet poliklinisk, hadde Sissel mye kontakt med døgninstitusjoner og kollektiver innen rusfeltet. Der var det mildt sagt upopulært å danne par i behandling. Hun ble opptatt av å snakke med kollegaer om hvordan de skulle forholde seg til forelskelser.

– Det oppstår veldig mye kjærlighet på institusjonene. Folk i stor endring er sårbare og ekstremt opptatt av å knytte seg til noen. Jeg opplevde at dette ikke ble godt nok forstått. Romantiske følelser ble avvist, selv om det var forståelig at mange søkte trygghet hos en ny kjæreste.

Når man skal jobbe med seg selv og rusproblemet sitt, kan en forelskelse bli som et forstyrrende rusmiddel. Men Sissel ville heller ha åpenhet om saken enn forbud og harde fronter. Hun ønsket at kjærligheten skulle jobbes med i behandling, på lik linje med andre utfordringer i de rusavhengiges liv.

Blir ikke skrevet ut

Origosenteret ser ut som en grend, med skole og andre naboer tett innpå. Fagkonsulent May Lene Dueskar tar imot oss og forteller at alle de oransje og grå husene vi ser, tilhører senteret. Her kan også kjærestepar få behandling, og de ansatte er ikke redde for å ta opp det viktige temaet kjærlighet, sier hun.

– Vi har ofte snakket om det å være enslig versus det å være par her. Én pasient sa det så fint: «Akkurat nå jobber jeg med å bli den versjonen av meg selv som jeg vil dele med andre.»

Blant de som kommer hit alene, kan det oppstå romantikk underveis i behandlingen. May Lene forklarer hva slags holdning senteret har til det.

– Vi kan ikke stoppe en forelskelse, og de som danner par her, blir ikke skrevet ut. Hvor bra det går, kommer helt an på hvordan forelskelsen forvaltes. Klarer du fortsatt å fokusere på planen din? Vi har hatt par som oppstår her og flytter ut sammen. De har fått muligheten til å prøve å bo sammen før de blir samboere på utsiden.

Inne i fellesområdet, en fløy med legekontor, aktivitetsrom, stue og kantine, henter May Lene vafler hun har stekt. I dag er mange er ute og aker, forteller hun, men Jens er her for å snakke med oss.

Falt ut av behandling

Jens har vært rusavhengig i mange år, og har tidligere vært i behandling flere andre steder. Dette er hans siste dag ved Origosenteret, mens kjæresten Andrea ble ferdig i november. Nå er hun på vei for å delta på avslutningen hans. Jens forteller hvordan de to fikk øynene opp for hverandre for to år siden, mens de var på hver sin rusinstitusjon i Oslo.

– Vi møttes på en treningstur, og den gang var jeg nok ikke helt klar for å forandre meg. Etter hvert ble jeg kastet ut fra behandlingen min på grunn av rusinntak, og Andrea stakk av fra sin plass for å være med meg. Vi flyttet sammen i en kjellerleilighet hos moren hennes, og der fant vi ut at vi ville gå i behandling sammen.

Det tok et halvt år før de fikk plass på Origosenteret, og nå har de vært kjærester i to år. Det er det lengste forholdet Jens har hatt, og det eneste som ikke har vært tungt preget av rus. Nå får han stadig nye oppdateringer fra Andrea på mobilen. Hun sitter i bilen sammen med familien sin, som også skal være med på avslutningen for Jens.

– Nå er de på Ås. Hun skriver at hun er redd for å bli helt svart under øynene når hun kommer ut i snøstormen. Hun har jo på seg mascara, forteller Jens.

Han skriver tilbake at det bare vil se ut som hun er ekstra glad for å se ham, et tårevått gjensyn. I mellomtiden forteller han mer om seg selv.

– Jeg har ADHD. Hadde det blitt fanget opp tidligere i barndommen, hadde jeg kanskje ikke begynt med rus. Jeg kaller amfetamin for selvmedisinering, og jeg har aldri brukt heroin, slik som Andrea.

Anbefaler ikke pardannelse

Jens har stor tro på framtida, og han har noen planer som kan hjelpe ham. Nå er han tillitsvalgt ved Origo, og på lengre sikt vil han jobbe som erfaringskonsulent.

– Jeg trives veldig godt på institusjon, og jeg blir motivert av å se at folk som har vært innlagt her kommer tilbake og jobber. Jeg kan tenke meg å gå på Erfaringsskolen, en utdanning for erfaringskonsulenter. Jeg har også barn fra tidligere forhold som jeg jobber med å få kontakt med.

Mange ganger har han prøvd å bli rusfri på egen hånd, men det skar seg alltid når han ble sittende alene. Det blir han ikke denne gangen. Om tre dager flytter han sammen med Andrea i deres nye leilighet.

Alle som kommer til Origosenteret har fått rett til rusbehandling etter en vurdering i spesialisthelsetjenesten. De som foretar vurderingen kjenner pasientene fra før, og har et godt utgangspunkt for å bedømme om et par bør gå i behandling sammen. Berit Lystad, som har vært familieterapeut ved Origo siden 2013, synes det er stor forskjell på etablerte par som kommer inn og de som forelsker seg mens de er her.

– Forelskelse kan gjøre at du mister fokus på det som skjer i behandling, og heller fokuserer på den du er forelska i. Det er ikke så heldig når du har ni til tolv måneder på deg til å gjøre en jobb her, så vi anbefaler ikke at folk som kommer hit ender opp som par. Det er annerledes når de kommer inn sammen og har felles mål. Noen ender også med å gå fra hverandre. Kanskje har de ikke kjent hverandre så godt fordi de har vært rusa. Da kan vi hjelpe dem med å avslutte på en måte som gjør at de kan fortsette i behandling.

Jens forteller at han har sett par som ikke kjente hverandre igjen etter at de ble nyktre.

– De savnet den personen de ble forelska i, sier han.

Hjertelig gjenforening

Da Jens gikk i behandling på Tyrili, så han folk som ble kjærester underveis. Der var det såpass strengt at den ene i forholdet ble sendt til en annen Tyrili-enhet. Slike regler mot romantikk har også stoppet Jens selv. Mens han var i avrusning på Aker sykehus sammen med Andrea, prøvde han å snike seg inn på rommet hennes. Det var ikke lov. Også på Origosenteret frarådes folk som bor for seg selv å besøke hverandre på rommet. Det fins nok av fellesarealer hvor de kan møtes. For Jens og Andrea var det annerledes, siden de bodde sammen i en leilighet for par.

Nå lurer Jens på hvordan han skal markere valentinsdagen den 14. februar. I fjor kjøpte han roser og sjokoladehjerter til Andrea. Denne gangen vil han heller ta henne med på restaurant, siden de ikke lenger er på institusjon.

– Nå har de parkert!

Jens smiler fra øre til øre. Andrea er klar for å møte oss, mens familien tas med til besøkshuset. Ryktet om at vi er her har spredt seg, og på vei over gårdsplassen stoppes Jens av en medpasient som lurer på når intervjuet kommer på trykk. Da Andrea og Jens får øye på hverandre bak virvler av snø, blir det både klem og kyss.

– Jammen bra jeg har ordna meg! sier Andrea da det går opp for henne at fotografen har dokumentert hele gjensynet.

– Jens fortalte meg om intervjuet for en måned siden, men det hadde jeg glemt, og da jeg gikk ut i dag, var det plutselig snøstorm.

Jens ble kjekkere

Andrea forteller at hun har strevd med angst, men det var mye verre da hun var i rusbehandling på Gaustad enn det har vært på Origo.

– Første gang i behandling turte jeg ikke å gå ut av rommet mitt på grunn av angst. Jeg var inne og rusa meg. Det var nok for nær Oslo. Jeg trengte avstanden.

Vi går inn og setter oss ved bordet med vaflene. Andreas ansikt lyses opp av et stjernemønster, og May Lene fjerner juledekorasjonen i vinduet så fotografen blir fornøyd.

– Er det politiavhør nå? spør Andrea og ler. Så avslører hun at hun faktisk kjente Jens før de møttes på treningsturen i Oslo.

– Vi ble kjent via rusmiljøet, uten at det skjedde noe mellom oss der. Da jeg traff ham igjen mens vi var i behandling på hver vår kant, var han blitt kjekkere. Han hadde lagt på seg, fått tilbake fortanna og så ikke så sliten ut, sier hun.

Ingen av dem var helt rusfrie på den tiden, og møtet var planlagt, for Andrea hadde spurt etter rusmidler som Jens kunne levere. At de skulle falle for hverandre, var imidlertid ikke planlagt.

– Vi connecta litt over at min bestevenninne er forlovet med hans bestekompis. Jeg dro aldri tilbake til behandlingen på Gaustad, så jeg bare venta på å bli kastet ut. Jeg ville heller være sammen med Jens. Egentlig skulle jeg videre til Tyrili i Skien, men vi fant ut at vi ville dra i behandling sammen. Origosenteret er det beste stedet vi kunne kommet til.

Strevde med sjalusi

Begge mener det har vært en stor fordel å gå i behandling som par. Det hadde vært verre om de var hekta på samme rusmiddel, men skulle Jens få lyst på amfetamin, trigger det ikke Andreas trang til heroin.

– Det at vi ikke har hatt samme hovedrusmiddel gjør det lettere. Jens har ikke alltid vært så ivrig på parterapi, men det har gått fint når han har blitt med. Der kan vi snakke om ting jeg synes det er vanskelig å ta opp.

– Det var litt skummelt at en tredjeperson skulle blande seg inn i våre greier, sier Jens.

– Men det ble ikke så ille som jeg trodde. Jeg har fått innblikk i Andreas tanker om guttevenner. I starten strevde jeg med sjalusi, men det har blitt bedre. Jeg tenker og føler mye, og jeg jobber med å spørre litt mer.

Det er Berit som er terapeuten deres. Hun pleier å stille dem spørsmål og sørge for at de tar seg tid til å høre på hverandres svar.

– Det kan være krevende for par å klare å støtte hverandre, hvis begge har mye bagasje fra før. De kan mangle de samme tingene. I andre par har kanskje den ene fått mer av det den trenger fra før, så det blir lettere å støtte den andre, sier hun.

Høydeskrekk på fjellet

Under behandlingen har Andrea og Jens vært på både Gaustatoppen og Knutshøe sammen. Andrea elsker naturen, og skulle ønske Jens ville bli med på flere fjellturer.

– Jeg har høydeskrekk, så det er skummelt, sier Jens.

– Bare Knutshøe var litt skummelt et par steder, da hadde du dødsangst, sier Andrea.
Noe hun verdsetter høyt ved Jens, er at han ofte får henne til å smile og le, og hun føler seg trygg på at hun har ham for alltid.

– Jeg gleder meg til å flytte sammen med ham. Da tror jeg det er viktig at vi finner hver våre ting å gjøre, og ikke går oppå hverandre hele tiden. Her ved Origosenteret er det tett program og litt lite kjærestetid utenom kvelden.

– Dagene går i ett, og så er det kveldsmat halv åtte og medisin klokka åtte, sier Jens.

– Da tar du så mye sovemedisin at det er vanskelig å få kontakt med deg etterpå, ler Andrea.

Hun begynte med heroin som 17-åring, og de siste årene før hun kom i behandling, var hun av og på rusmiddelet. Da hun var 20 dro hun til Kragerø og ble kvitt den daglige avhengigheten, men det ble mye alkohol før hun kom inn på Origo. Nå, i en alder av 23, har hun gått lei av det også.

– I jula ble jeg helt utslitt av litt alkohol her og der. Til slutt måtte jeg bare gå og helle det ut, forteller hun.

Får mye hjelp av familien

Jens kunne egentlig reist hjem første juledag, men han fant det tryggest å bli på Origosenteret til over nyttår. Andrea ville være sammen med familien i jula, men hun syntes det var litt trist å dra fra Jens i november. Han måtte bli lenger enn henne fordi han er her på prøvetid fra soning på paragraf 12, der innsatte kan gjennomføre straffen sin på institusjon.

– Her har vi blitt kjent med en annen person enn den papirene dine skulle tilsi, sier May Lene.

– Papirene har mest å si før du har møtt mennesket, mener Andrea.

Men det fins ting ved Jens som irriterer henne. Hun synes han kunne vært flinkere til å vaske og rydde.

Familieterapeut Berit forteller at de er fleksible med å tilpasse behandlingen til brukernes behov. Alle får individuell terapi, og av og til har de også tilbudt kjønnsdelte grupper. Jens har erfaring fra en guttegruppe.

– Der savnet vi jentenes syn på enkelte ting, og når det er jenter til stede, tenker vi litt mer før vi snakker. Det blir ikke så mye guttastemning, sier han.

Selv om Andrea er elleve år yngre enn Jens, har de mye til felles. De har samme smak innen musikk og trening, og begge er svært familiekjære.

– Vi får mye hjelp av familien rundt oss, sier Jens.

– Andreas søster er på min alder, og vi prater mye sammen. Min familie var her på Andreas avslutning, og hennes er her på min i dag.

Paret ser fram til å flytte sammen, men selv om de flytter ut av institusjonen, blir de ikke overlatt til seg selv. I tillegg til hjelp fra ruskonsulent og Nettverkshuset, får de ettervern gjennom det kristne fellesskapet Vineyard. Og kjærligheten får nok hjelp av Jens’ planer for valentinsdagen, som er mer ambisiøse enn i fjor.

[FAKTA]

Origosenteret

Ligger i Våler kommune i Østfold, mellom Moss og Rakkestad.

Gir tverrfaglig spesialisert rusbehandling for single, par og familier med barn under fire år.

Eies av Kirkens Bymisjon og er en del av spesialisthelsetjenesten gjennom avtale med Helse Sør-Øst RHF. Tilbyr individuell behandling, parbehandling, grupper, kurs og aktiviteter.

Har 42 behandlingsplasser. Pasienter deler en paviljong med inntil tre medpasienter og har eget rom med bad, men deler stue og vaskerom. Par bor i egen leilighet.

______

Ønsker mer kjønnsdelt rusbehandling

Psykologspesialist Kari Lossius har jobbet med rusproblematikk siden 1986. Hun vil ikke tilbake til tiden da romantikk på institusjon ble slått hardt ned på, men hun mener slike forhold kan gjøre særlig kvinner sårbare.

Foto: Ingerid Jordal

– Hvis det du får med deg fra rusbehandling er en ny kjæreste med voldshistorikk, kan vi ikke bare skylde på deg om det går dårlig. Vi må spørre oss hvordan vi har tilrettelagt behandlingen, sier Kari Lossius.

Da hun jobbet ved Bergensklinikkene, løste de det ved å ha kjønnsdelte grupper. Forskning viser at en kvinne som blir sammen med en mann på rusinstitusjon ryker raskere ut av behandlingen. Hun har også mye vanskeligere for å ta kontakt når hun får tilbakefall, forteller Kari.

Nå fortviler psykologen over at nesten alle rene kvinnetiltak er borte fra rusfeltet. Da det ble en del av spesialisthelsetjenesten, ble betydningen av kjønn tonet ned.

– Jeg er så gammeldags at jeg tror kjønn har noe å si, og vi vet fra forskning at også skeive har hatt det best i kjønnsdelt behandling. I døgnbehandling har vi omtrent 70 prosent menn og 30 prosent kvinner. Da kan du tenke deg en institusjon som ikke skiller på kjønn. Kanskje sitter tre kvinner i en gruppe med sju menn.

Kari tror ikke det er så lett å fortelle om erfaringer med vold, mishandling og prostitusjon i en slik gruppe. For å få likestilling må vi ha kjønnsdeling, mener hun, og tenker det er bra for menn også.

– Adskilte grupper kan gjøre det lettere å snakke om alt fra potensproblemer til onkel Knut som misbrukte deg seksuelt.

Kari forteller at mange som er i rusbehandling har store traumer og kan være dårlige på grensesetting. Hun mener det kan være ekstra vanskelig å beholde grensene sine i en kjønnsblandet gruppe, og legger ikke skjul på at det fins en del folk med sterke, antisosiale trekk i rusmiljøet. Det har hun erfart gjennom sitt arbeid med voldsutsatte kvinner.

– Det er ikke uvanlig at en kvinne oppsøker den sterkeste alfahannen for å få beskyttelse. Han kan være både sjarmerende og skjønn når han er rusfri i behandling. Når vi vet hvor lett mange går inn i relasjoner med voldelige personer gang på gang, må vi ikke være redde for å snakke om det.

Det er ikke lov å nekte noen behandling om de forelsker seg underveis, og når det skjer, trengs det i hvert fall parterapi, mener Kari.

– Vi må ta diskusjonen om hvorfor det ble som det ble. Både sammen og hver for seg må paret tenke på hva dette betyr for behandlingen. Så kan det jo oppstå forhold som går bra også, men jeg vil understreke at det er en spesiell setting å være på institusjon. Der kan du bli sammen med noen du ikke ville valgt utenfor. Pasientene skal få velge selv, men som terapeuter må vi vurdere om vi har tilrettelagt for skadelig behandling.

Retten til behandlingsplass handler blant annet om hvor syk du er. Vil du på institusjon sammen med en partner, vil dere ikke nødvendigvis få plass samtidig. Om du er sykest, kan det hende du får plass først. Samtidig påpeker Kari at folk også kan bli sykere av å skilles fra den de er glad i.

– Rusomsorgen har ansvar for å ta imot etablerte par. At du vil på institusjon sammen med kjæresten skal ikke være noe hinder for å få behandling. Relasjoner er dødsviktig for oss alle.

Saken sto på trykk i =Oslo nr. 2/2025.