Forebyggende hiphop-politi

Hanne Markhus Andersen er muligens Norges eneste politirapper. Når hun ikke jobber for fred i Groruddalen eller verden for øvrig, fremfører hun egne hiphop-låter.  

Hanne Marhus Andersen vokste opp i en villa på Ammerud i Oslo, en drabantby kjent for høyblokker. Barndommen var så idyllisk at hun fikk lite å rappe om, men hun hørte på Tupac, som beskrev et hardt liv gjennom hiphop. 

– Sjangeren oppsto blant folk som ikke ble hørt, for å uttrykke frustrasjon. På 1990-tallet hadde de mye klokt å si. Tekstene til Tupac, og senere norske Karpe Diem, inspirerte meg. Da jeg var yngre, fikk jeg ikke til å skrive egne tekster. Kanskje hadde jeg for lite livserfaring. 

Møter mange fordommer

Hun ble født i 1982, i et område med barn fra femti ulike land. En tredjedel av innbyggerne hadde minoritetsbakgrunn. For Hanne var det et paradis, der hun aldri følte seg utrygg. 

– Nå jobber jeg som forebyggende politi i «Dalen», og Ammerud framstår fortsatt som et nokså rolig sted. En suksessfaktor er at man har både blokker, rekkehus og eneboliger, så det blir en blanding av folk. Når du er oppvokst i Groruddalen, møter du mye fordommer. 

Som artist kaller hun seg Soulgirl. De siste låtene hennes er inspirert av jobben, som disse strofene fra «Asfaltsønn»: 

Jeg ser deg vokse opp du slutter flykte ifra skyggen din

Jeg ser deg stolt og sterk der oppi Groruddalen i byen min

Så til dem som mista troa bare se på han nå

Han tråkker nye veier andre folk de følger på 

Han er fargene i byen der betongen før var grå

Da Hanne begynte i politiet, fikk hun mer å skrive om, men hun viste aldri tekstene til noen. Hun måtte til Liberia for å tørre å være seg selv. Der deltok hun i en FN-operasjon, og traff folk som var mye friere til sinns. 

– I Norge har folk trodd jeg er kjempefull når jeg danser. I Liberia danser alle hardt hele tiden, og Janteloven fins ikke. Jeg følte at jeg kunne starte på scratch da jeg kom dit og ikke kjente noen. Liberiere og FN-arbeidere fra ulike land møttes og drev med musikk. Jeg fikk mye god respons på ting jeg synes er gøy å gjøre, som jeg ikke følte meg flink nok til å gjøre i Norge. 

Hjemme i Oslo oppdaget Hanne «open mic», som lar alle opptre på scenen med eget materiale. 

– Jeg ble med på konkurranser i slam­poesi, og det gikk skikkelig dårlig i starten. Jeg fikk tilbakemeldinger på hva jeg kunne gjøre bedre og knekte en kode. På ferie i Kenya ble jeg kjent med noen gutter og fortalte at jeg kunne rappe litt. Da ble det innspilling og musikkvideo. I Uganda fikk jeg spilt inn flere låter, og i Colombia har jeg printa mitt første album i vinyl. Nå får jeg ikke reist dit på grunn av korona. Jeg har også spilt inn låter i Mosambique, hvor jeg var på ferie i fjor. En av dem kom inn på topp ti-lista der, ifølge han jeg spilte inn låta med. 

Da Hanne begynte med slampoesi i fritiden, tok det lang tid før hun fortalte folk at hun jobbet i politiet. 

– Sier du i et undergrunnsmiljø at du er politi, blir du forhåndsdømt. Jeg var redd de ikke skulle godta meg. Men da folk fikk vite det etter å ha blitt kjent med meg, syntes de bare det var kult. Folk jeg kjenner pleier ikke å bruke ulovlige rusmidler foran meg. De vil ikke sette meg i en vanskelig situasjon. Man kan ikke anmelde folk hver gang man lukter litt weed i Oslo, men jeg bør være et forbilde som viser at jeg tar avstand fra bruk. I politiet har jeg hatt mange kollegaer som synes det er gøy at jeg rapper. Jeg kan lage en teamlåt når vi er på kurs, og det er populært. 

Bedre enn sitt rykte

I masteroppgaven sin sammenlignet Hanne norsk og svensk integreringspolitikk. Hun forteller at innvandrere og flyktninger i Sverige har hatt fri bosetting, så det har dannet seg ghettoer. Det har vært lett for utleiere å utnytte sårbare mennesker, med mange beboere i trange leiligheter på samme sted. 

– I Norge har folk blitt spredt mer utover landet, så det har vært lettere å bli en del av lokalsamfunnet. Jeg tenkte veldig lite på integrering da jeg vokste opp på Ammerud, det føltes som om det gikk av seg selv. Kulturell bakgrunn er et filter, og når man kommer gjennom filteret ser man at man er mye mer like enn ulike. 

På Ammerud ligger Apalløkka ungdomsskole, som har fått Dronning Sonjas skolepris for likeverd og integrering. Rektor står i døra og håndhilser på alle elever om morgenen. Mange får også besøk hjemme. (Dette ble praktisert før korona, journ.anm.)

– Jeg har venner som har flytta tilbake til Ammerud med barn, og de er veldig fornøyd med skolen. Det er så mange engasjerte folk og lærere, og området har klubber, idrettslag og musikkstudioer. Ungdommen i Groruddalen får ufortjent dårlig omtale. Noen ytterst få er kriminelle, og noen sliter litt i en gråsone. Jeg skriver om at vi funker sammen, hvis vi bare gidder å prøve. 

Jobber forebyggende

Hanne kan ikke beskyldes for å sitte bak et skrivebord med fine teorier. Hun jobber blant unge for å forebygge kriminalitet. 

– Det gjelder å være i dialog når det ikke skjer noe, så de unge skjønner at politiet er der for å trygge dem. Litt av frustrasjonen i Black Lives Matter i USA gikk utover politiet også i Norge. Da gjaldt det å ha åpne diskusjoner. Jeg kan ikke huske sist jeg ble kalt rasist, men det har skjedd. Vi prøver å ha en bevisst strategi på hvem vi kontrollerer og hvor. Vi tar ikke tilfeldige folk for bagateller. 

Politiet vil avdekke rusbruk hos personer under 18 år, men det betyr ikke at de ønsker å straffe. 

– Vi skaffer hjelp via Barnevernet, med ruskontrakt og samtaleterapi. Tanken er at ungdommen skal lære å ta bedre avgjørelser. Har du vært i slåsskamp, kan kontrakten handle om konflikthåndtering. Gjennomfører du kontrakten, kan den straffbare handlingen forsvinne fra rullebladet. En kontrakt kan handle om alt fra urinprøver til å gå på skolen, hjelpe til hjemme, gå på en aktivitet eller et sinnemestringskurs.

I Groruddalen er det lite alkohol, men desto mer hasj, forteller Hanne. Mange av ungdommenes foreldre har ingen kultur for drikking. 

– Det er veldig sjelden vi ser fulle ungdommer eller slike fester i området. De unge føler nok også at det er lettere for foreldrene å oppdage at de drikker enn at de røyker hasj. Vi vil hindre rekruttering av unge til salg. Stopper vi en ungdom med ti gram hasj, så er det ikke til eget bruk. Det føles nok som veldig lettjente penger, og det kan det være også. Andre rusmidler kommer vi sjelden over. Jeg vil gjøre det som funker best, men det er ikke lett å vite hva det er. Ungdom i vanskelige situasjoner tar ofte ikke de beste valgene for seg selv, så frivillige løsninger kan være problematiske. 

Ti tusen løse ledninger

Den første vellykkede rapteksten skrev Hanne etter at samboeren til en venninne døde i en drukningsulykke. Så kom 22. juli 2011, som det også ble en tekst av. Jo mer hun har skrevet, jo lettere blir det. Vi oppdaget henne da hun sendte oss et dikt om en mann på gata i Oslo. Der skriver hun blant annet: 

Det er ikke akkurat sånn at han drømte om å bli tigger

Men nå går det jo ikke en gang an å stjæle bilstereoer lenger 

Elektronikk er billigere på Elkjøp enn på gata 

Nå finnes ikke noe sted å henge

Nå finnes ikke engang Plata

Før blei han i alle fall hata!

Nå blir han bare ignorert i det stille

Her var inspirasjonen en del amfetaminbrukere Hanne har møtt. 

– Det er fascinerende hvor like karakterer folk blir når de tar amfetamin. De har samlemani og skal fikse ting. Ofte har de veldig mye greier de har tatt fra en el-container. Så ender de med ti tusen løse ledninger og femten stereoanlegg, uten å komme noen vei. Det har fascinert meg. Før var det mye bilstereoer, men det går det ikke an å stjele lenger. 

Teksten ender med at tiggerens liv blir reddet, når han begynner å selge =Oslo. Selv kjøper Hanne ofte mer enn ett gatemagasin, fordi hun synes det er så mange kule selgere. 

– De liker å bli sett, og føle at de har noen egenskaper som funker. Det er mange sosialt kloke folk, og det er noe helt annet å kunne bidra, selv enn å bare få ting. Siden jeg begynte i politiet i 2006, har det blitt et mer positivt eller humant syn på rusmisbrukere. Jeg tror vel ingen med en brukerdose heroin ville blitt anmeldt i Oslo i dag. Ved åpenlys bruk blir du bortvist. Før fikk du bøter, som hopa seg opp til bøtesoning i fengsel. 

Fiender ble venner

Hanne har reist i FN-tjeneste som politi, og i Liberia gjorde hun langt mer enn å danse og synge. Landet er ett av verdens fattigste, og Hanne skulle veilede politiet i hovedstaden Monrovia. 

– Jeg jobbet opp mot menneskerettigheter, og patruljerte sammen med operative ledere. Det overrasket meg at de var så flinke på dialog, mye bedre enn mange av kollegaene mine i Norge. De kunne gå tre måneder uten lønn, men gjorde så godt de kunne. Jeg ga tilbakemeldinger på hva jeg syntes fungerte og ikke. De hadde langt bedre holdninger og kvaliteter enn jeg trodde på forhånd. 

Senere dro Hanne til Colombia for å etterforske mulige brudd på fredsavtalen mellom regjeringen og Farc-geriljaen i landet. Hun jobbet på FNs hovedkvarter i Bogotá, der mannssjåvinisme ble en utfordring. 

– Det var krevende å manøvrere blant latinamerikanske menn med militærbakgrunn, men jeg fikk en del respekt fordi jeg kunne spille fotball. De glemte nok litt at jeg var dame. Jeg er vant med å fikse ting selv, og ble bare kalt viking. På kontoret gikk gutta mer casual kledd enn damene. En general gikk via sjefen min og ville jeg skulle kle meg mer som de andre damene. Jeg ble sint, men heldigvis fikk jeg en helg til å tenke meg om. Isteden for å lage drama, sa jeg at det var en upassende kommentar, og at jeg ikke ville skifte stil. Da beklaget han, og vi fikk et veldig godt samarbeid. Vi jobba hele tiden med dialog og mekling, så jeg ble ganske god på det. 

Colombia var et foregangsland for å involvere kvinner i fredsprosessen. Hanne jobbet sammen med kvinner fra Farc og regjeringshæren, som hadde kriget så lenge de kunne huske. 

– De var ganske redd hverandre. Når de møttes og fant ut at de hadde et felles mål, bedre likestilling for kvinner i Colombia, ble de bestevenner innen et halvt år. Det samme skjedde ute i felten. Folk som hadde ligget og skutt på hverandre, jobbet i samme leir og fant ut at de hadde mer til felles enn de var ulike. Tilfeldigheter avgjorde hvem som havnet på hvilken side. 

– De satt og pratet og lo av at de hadde vært med i samme skuddveksling et år tidligere. Både Farc og regjeringen har gjort mye fælt, men som personer var de kjempefine å samarbeide med. 

Erfaringen fra Colombia kom godt med også i Norge. 

– Når jeg jobber med ungdom som har konflikter, minner jeg meg selv på at alle kan bli venner. Spesielt hvis man finner et nytt mål å jobbe sammen mot og blir satt til å fikse ting sammen. Da glemmer man hvor mye man hata hverandre. 

Intervjuet sto på trykk i november 2020.