Forby de fattige
«Det skal bli forbudt å være fattig tilreisende i Norge.» Slik kunne det leses, regjeringens forslag om et nasjonalt tiggeforbud.
Den første uka i februar falt forslaget. Senterpartiet trakk seg. Dermed var det ikke lenger noe stortingsflertall som kunne banke gjennom saken. Men det står åpent for hvert enkelt kommunestyre å forby tigging. Det ble mulig å drive denne formen for lokalt renhold fra 1. juli i fjor, takket være en endring i politiloven. Arendal og Lillesand var først ute. I skrivende stund vet vi ikke hva de folkevalgte i tiggerbyen Oslo bestemmer seg for.
Da debatten om tiggeforbudet sto på som verst, laget Grønn Ungdom en plakat. På plakatens venstre side skrev de opp ting det var lurt å sette en stopper for. Ungdommene foreslo blant annet å forby oljeboring i Arktis, utrydding av arter, pelsdyroppdrett, skatteparadiser, atomvåpen og nedbygging av matjord. På plakatens høyre side sto det ene som regjeringen faktisk ville bli kvitt: «Å hjelpe folk som tigger».
Hvorfor var akkurat dette så viktig? Jo: Tigging er brysomt. Tiggere er til ulempe for vanlige folk. De utgjør et daglig ordensproblem for politiet. Og kanskje står det organiserte kriminelle bak hver eneste tilreisende tigger. Vi kan aldri vite.
Ordet «organisert» ga hodebry. For det ene finnes det lover mot slik kriminalitet allerede. For det andre ville det bli vanskelig å skille mellom de gode og de onde organiserte. For eksempel er det gjerne slik at Erlik-selgere ikke har de femti kronene de trenger for å kjøpe det bladet som de skal selge videre til deg. De må bomme, be om eller rett ut sagt tigge om å få den første femtilappen fra noen. Da kan vi sette to kryss i skjemaet: Erlik-selgeren arbeider for noe som er organisert (gjennom stiftelsen Erlik), og han tigger. Et tiggeforbud ville i prinsippet ramme vedkommende. Dette var aldri hensikten fra forslagsstillerne. Flere av dem har utelukkende hatt tilreisende romfolk i kikkertsiktet.
Lutherske instinkter lurer i sinnene. Å arbeide er en plikt. Omstreifere, tiggere og løsgjengere arbeider jo ikke for føda. De er en byrde. Mer enn det: De er en fare. Farligheten deres består ikke minst i den moralske smitten de bærer med seg. Flere kan ta etter. Slike forestillinger har holdt seg friske og levende i Norge, også innenfor lovverket. Tvangsarbeid for løsgjengere ble først avskaffet for 45 år siden, i 1970. Tigging ble avkriminalisert samme år som første utgave av Erlik kom ut, i 2005. Ti år etter ville regjeringen gjerne snu. Den fremmede stammen fra øst var kommet til bygatene våre. Hvordan få dem vekk?
Den norske staten har beksvarte flekker: Romfolk ble i 1927 utestengt fra landet, gjennom «sigøynerparagrafen» i fremmedloven. Følgen var blant annet at 68 romfolk med norske pass ble avvist på den tysk-danske grensa i 1934 – da Hitler var i god gang med forfølgelsene sine. Holocaust-senterets nye rapport «Å bli dem kvit» dokumenterer at Norge under krigen betalte Nazi-Tyskland for å transportere norske romfolk til konsentrasjonsleirene.
Etter krigen finnes det ikke svært mange eksempler på at grunntonen har endret seg. I februar unngikk vi så vidt at forakten for tiggere på nytt ble en allmenn lov. De mulige forbudene i hver kommune vil uttrykke nøyaktig det samme.
Hvis du er politiker og leser dette: Sjekk om det ikke er et par andre saker som betyr mer for oss i 2015 enn å forby tomme pappkrus.
Teksten sto på trykk i =Oslo mars 2015.