For pasientene er jeg et levende håp
Solveig Bartun Rob (45), erfaringskonsulent
Pasientene mine ber meg gi dem oppskriften. De spør «Hva gjorde du? Hvordan fikk du det til?» For dem er jeg et levende håp, et bevis for at det går an å komme ut av depresjon og angst.
Det var sommer og det var ferie i 2013. Jeg satt og bladde i et Megafon jeg nylig hadde kjøpt. Jeg kom over en annonse som vekket interesse. Senter for arbeidslivsforberedelse søkte etter deltakere på et utdanningsprogram for medarbeidere med brukererfaring innen psykisk helse. Søknadsfristen var utgått, men jeg kontaktet dem likevel. Jeg fikk en av de siste ledige plassene. En måned senere, på bursdagen min den 19. august, satt jeg klar på skolebenken.
Jeg var så heldig å få praksisplass i Helse Bergen. Nå, tre år etter at jeg fant annonsen i gatemagasinet, er jeg godt etablert i 60 prosent stilling på Kronstad distriktspsykiatriske senter. Jeg ble den første erfaringskonsulenten de tilsatte. I tillegg holder jeg foredrag om psykisk helse over hele landet, både i kirker, foreninger og på skoler, og ikke minst i helsevesenet. Jeg fant veien ut av depresjonen og angsten. Jeg bruker egen helsehistorie til å hjelpe andre som sliter. For dem gir jeg håp bare ved å være i den posisjonen jeg er i nå. Det at jeg forteller at jeg har vært der de er, kan igjen gi dem troen på fremtiden.
Det hender at pasienter tviler og sier: «Du kan umulig ha vært så dårlig som jeg er». De av mine kollegaer som tidligere var mine behandlere, kan da for eksempel bekrefte at: «Jo, det var hun! Og jeg tror kanskje at Solveig var enda dårligere enn deg, for du kom deg jo opp av sengen og hit i dag».
Morgenene var verst. Angsten satt som en klo i brystet, og sugde ut all kraft fra kroppen min. Alt ble meningsløst og uoverkommelig. Ofte klarte jeg ikke å komme ut av sengen før langt på dag. Langsomt og gradvis klarte jeg å kare meg på bena og ble bedre, kom i gang igjen i jobben min som barne- og ungdomsarbeider, før depresjonen igjen rammet meg noen år senere.
Jeg ble mobbet gjennom barne- og ungdomstiden. Dette skapte en perfeksjonisme i meg som gjorde at jeg aldri nådde opp til det jeg mente var minstestandard. Jeg klarte sjelden å prestere godt nok etter egen målestokk, og ga aldri meg selv det trøstende klappet på skulderen. Alt ble bare et ork.
Det er vondt å ikke klare hverdagens krav, og det gjør vondt når du får høre at datteren din sine skolekamerater ikke vil være med henne hjem fordi moren hennes er gal. Ryktene går. Det snakkes og hviskes.
Den første gangen jeg ble syk var etter en særdeles tung tid. Barnet jeg bar døde halvveis i svangerskapet, og jeg mistet faren min. Han ble bare 57 år gammel. Jeg ante ikke hvordan jeg skulle komme meg opp fra det mørke hullet jeg befant meg i. Innleggelse på sykehus var ikke til å komme utenom. Der ble jeg medisinert, fikk hvile, og hjelp til å se på tankene mine i et annet perspektiv. Det overrasket meg å se hvor vanlige mine medpasienter var. Samværet med dem ble en stor støtte for meg, og flere av dem er mine venner også i dag.
Mens jeg var innlagt la jeg merke til ulike ting som jeg selv ville gjort annerledes. Jeg opplevde blant annet at min egen sykdomstilstand og behandling ble diskutert over hodet på meg, som om jeg ikke var til stede. En føler seg heller ikke særlig normal når en blir snakket til på «babyspråk». Det å bli sett, hørt, respektert og ikke minst trodd, er så utrolig viktig for alle menneskers egenverd. Men det blir enda viktigere når en er langt nede. For ikke å glemme håpet. Jeg trengte ikke å høre at «dette er det mange som må slite med livet ut». Jeg trengte den lille spiren et lite håp kan gi.
Det første vendepunktet mot noe bedre kom en dag ut i min andre måned av innleggelsen. En ergoterapeut kom til rommet mitt. Han ba meg være med og klatre. Jeg bare lo tørt. Syns det var et helt teit forslag. Jeg hadde jo til og med høydeskrekk.
Likevel var det noe som gjorde at jeg ble med i gruppa som dro til klatreveggen, der jeg sto og så på mens den ene etter den andre prøvde seg. Som en av de siste godtok jeg å få på meg klatreselen. Etter hvert som jeg klatret merket jeg at det var en god følelse å få fri fra det evige tankespinnet. Jeg nådde toppen av 16-metersveggen på første forsøk. En liten spire av mestringsfølelse kjentes langt der inne. Etter denne dagen ble jeg et fast innslag i klatregruppa, tre dager i uka. Samme ergoterapeut fikk meg også med i en turgruppe som gikk fjellturer. Jeg fikk igjen erfare at fysisk aktivitet stilnet tankene, ga håp og energi. Den vonde sirkelen ble snudd. Selv om jeg har vært syk flere ganger senere så var det der ballen begynte å rulle rett vei.
Det er fortsatt mange fordommer og tabuer rundt psykisk sykdom, til tross for at 40-50 prosent av oss er innom angst eller depresjon i løpet av livet. I tillegg kommer alle dem som har en venn eller et familiemedlem som er rammet. Det blir så mye vanskeligere for alle når en ikke kan snakke åpent om det en sliter med. Det er så viktig å våge å være seg selv, og være åpen og ærlig om livet, ikke bare når alt går på skinner, men også når en har det vanskelig. Og det går fremover. Blant unge mennesker er der mer åpenhet rundt psykisk helse enn hos eldre, selv om det fortsatt er mye uvitenhet også i denne gruppa.
Per i dag finnes det 120 erfaringskonsulenter rundt om i Norge. Jeg er veldig glad for å være en av dem. Noen av oss har deltatt i utdanningsprogrammet, men den viktigste lærdommen vi sitter med er uansett våre egne sykdomserfaringer. Sammen sprer vi uvurderlig kunnskap. I sin tur er den forebyggende og helsefremmende.
Å være «frisk» betyr for meg at en fungerer godt i hverdagen. Noen klarer gjerne ikke det uten medisinering, men jeg syns ikke det er så farlig. Det viktigste er at en føler seg frisk. Nå har jeg ikke vært syk på seks år. Jeg har ingen garantier for at det ikke skjer igjen, for som alle andre mennesker har jeg mine oppturer, og nedturer. Men nå kjenner jeg de tidlige tegnene. Jeg vet hva jeg skal gjøre om de dukker opp. Jeg roer ned, går tur i fjellet, kjenner etter og sorterer: Hva gir meg noe positivt, og hva trekker krefter? Det handler om å ta vare på seg selv. Før kalte jeg det for å være egoistisk, men nå vet jeg bedre. En kan ikke være til hjelp for andre, være en god mor, være et godt medmenneske hvis en ikke først og fremst lytter til seg selv og egne behov.
Jeg ser lyst på framtida. Jeg har jobben min som erfaringskonsulent som jeg stortrives i, og som gir meg mengder med mestringsfølelse og glede. Gjennom den får jeg gi håp – være med på å hjelpe andre til en bedre hverdag. Jeg sitter i et frivillig, rådgivende organ for divisjon psykisk helsevern sammen med andre som kjenner norsk helsevesen fra pasientsiden. Der opplever jeg at jeg har en stemme. Bitterhet og sinne er bare til skade. Vekten må ligge på hva som kan gjøres for å gå fremover. Å skape positiv utvikling. Vi opplever at forslagene våre til forbedringer innenfor helsevernet blir hørt og tatt hensyn til.
De tre siste årene har vært et vendepunkt for meg på alle måter. Jeg har et kristent livssyn. Jeg tror ikke at det som har skjedd meg denne tiden bare har vært tilfeldigheter. Det er kanskje ikke en mening med alt jeg har vært gjennom, men nå kan jeg bruke de negative erfaringene mine til noe godt. De vondeste årene i livet mitt er snudd til noe positivt, og jeg kjenner at jeg er på rett plass i livet. Jeg har med meg egne pasienter til klatreveggen.
Nå er det jeg som skaper vendepunkter i andres liv.
Fortalt til Irene R. Mjelde, fra =Oslos julebok 2016.