
For konge og fedreland
Nedleggelser, kutt og manglende behandlingstilbud for krigsveteraner har fått Terje Strat (49) til å se rødt. Nå kjemper han for at ansvaret for veteranene skal ligge hos Forsvaret.
Tekst og foto: Morten Lauveng
– Forsvaret er kanskje de eneste som faktisk bryr seg og forstår. I dag er vi overlatt til et offentlig helsevesen med brukket rygg, sier Terje Strat.
Den dekorerte soldaten har kjempet med norsk flagg på armen i krig – og mot traumer og systemet som skulle ivareta ham i ettertid. På markeringen av veteran- og frigjøringsdagen 8. mai, vendte Terje og flere krigsveteraner ryggen til statsminister Jonas Gahr Støre på grunn av det de opplever som rasering av behandlingstilbudet for veteraner. Etterpå marsjerte de til Stortinget, hvor Terje holdt appell.
– Jeg ville fortsatt tatt en kule for kongefamilien, men jeg står ikke i veien for en småstein rettet mot en politiker. Vi snur ryggen til dem på samme måte som de har snudd ryggen til oss.
Strat gruet seg til aksjonen i Oslo, han trives ikke i byen, ikke nå lenger. Store folkemengder og vonde minner stresser ham, da vil han heller være i rolige omgivelser på gården sin. Men saken er viktig for ham, og det ble lite søvn i dagene før markeringen. Fantasier om hva han ville sagt til Støre, spant gjennom hodet. Strat er lei av politikerprat nå.
– Jeg vil ikke høre mer om alt det «bra» de har gjort for veteraner, de har ikke gjort en dritt. Forsvaret tar bare vare på sitt personell i ett år. Jeg tok det som en selvfølge at jeg ville få hjelp om jeg ble skadet, men det gjorde jeg ikke.
Står ikke alene
Rundt 15 stykker møtte opp på Akershus festning, i T-skjorter med budskapet «Politikere, ta ansvar» på ryggen. Det var ikke bare veteraner, også pårørende stilte opp for saken.
Linda Alise Grønning nølte ikke med å hive seg med da Strat foreslo en aksjon. Hun har tjenestegjort i verkstedskompaniet i Libanon og mener regjeringen svikter krigsveteranene, det har hun både sett og erfart selv.
– Det er gjennomgående systemsvikt for ettervern og oppfølging av krigsveteraner. Ingen tar ansvar for å følge opp senskadene som minst én av ti får, sier Grønning.
Det ble mange samtaler løpet av dagen på festningsplassen, men det som gjorde mest inntrykk på henne, var å prate med ungdom som er i forsvaret i dag.
– De var vantro over at vi ikke tar vare på dem som har vært i krig på vegne av Norge lenger enn etter ett år. Det er jo for ungdommen vi gjør det her.
Vanskeligst for dem som trenger det mest
Egentlig skulle 30 krigsveteraner møte opp på markeringen, men da dagen kom ble det for tøft for mange av dem.
– De ordentlig syke kommer ikke ut av skogen, de klarer ikke være med. Men flere skadde veteraner møtte opp, selv om de sikkert hadde mest lyst til å gjemme seg. Det gjelder meg også, jeg gruet meg, sier Strat.
Han forteller at det ikke er Forsvaret de demonstrerer mot, og heller ikke Arbeiderpartiet. Men det er Støre som er statsminister i dag, og det er på hans vakt at det eneste behandlingssenteret for veteraner i Norge, på Moss distriktspsykiatrisk senter (DPS), ble lagt ned.
Adressen din styrer hvilken hjelp du får
Gruppebehandlingen av veteraner på DPS fungerte godt over en periode på flere år, forteller Ingmar Clausen, avdelingssjef og psykiater ved sykehuset Østfold. Tilbudet besto av to høyspesialiserte psykologer, og senteret rekrutterte pasienter langt utenfor Østfolds grenser. Det var planer om å utvide tilbudet ved å etablere et regionalt terapisenter, men midlene ble aldri bevilget.
– Som avdelingssjef har jeg støttet dette viktige prosjektet så lenge det gikk, men det var ikke bærekraftig innenfor det ordinære budsjettet. Arbeidet med å styrke tilbudet med friske midler lyktes vi ikke med, sier Clausen.
I dag eksisterer det ingen lignende tilbud. 1. januar 2023 ble godkjenningsordningen for fritt behandlingsvalg avviklet. Dette rammet også Modum Bad, hvor traumebehandling for veteraner var en del av det ordinære tilbudet.
– Tilbudet besto av traumebehandling, og det passet ikke for alle, inkludert meg selv. Men jeg vet om mange veteraner som hadde stor nytte av dette tilbudet, sier Strat.
I dag ligger ansvaret for oppfølging hos kommunene. Hjelpen du får, avhenger av adressen du har.
Strat mener at heller ikke tidligere politikere har gjort jobben sin.
– Dette gjelder samtlige politikere de siste 80 årene. Det er politikere som sender oss i krig, og de vet at flere av oss vil bli skadet, sier han.
– En dråpe i havet
Forsvarsminister Bjørn Arild Gram opplyser at regjeringen i mars lanserte en ny tiltaksplan for anerkjennelse, ivaretakelse og oppfølging av veteraner. Regjeringen økte i år satsingen for veteraner med 6,25 millioner kroner, som blant annet skal styrke kapasiteten ved Forsvarets veteransenter ved Bæreia utenfor Kongsvinger. Stedet er unikt i Norden og tilbyr en rekke rekreasjons- og fritidsaktiviteter for veteraner som har deltatt i internasjonale operasjoner og for familiene deres.
Forsvarsministeren forteller også at de har prioritert å styrke kompetansen på traumebehandling og legger opp til særskilt oppfølging av personell som har deltatt i svært belastende tjeneste eller vært utsatt for spesielt alvorlige hendelser.
– De som har blitt sendt ut på vegne av Norge fortjener vår anerkjennelse og respekt, og ikke minst vår takknemlighet, sier forsvarsministeren.
Strat er ikke imponert over satsningen. I 2023 vedtok forsvarssjef Eirik Kristoffersen å utvide begrepet veteran, som tidligere har vært forbeholdt krigsveteraner, til også å omhandle alle som har tjenestegjort i Forsvaret. Forsvarets veteransenter har hatt som praksis å bruke bare halve kapasiteten for å sikre at de som er der får et fint og rolig opphold. Nå som antall gjester skal økes på senteret, frykter Strat at det vil gi mindre ro og tilgang på personalet.
– Jeg har ikke et vondt ord om Bæreia, men det er ikke et behandlingssted, det er en timeout fra verden. De mest skada reiser ikke dit. Dette er symbolpolitikk og en dråpe i havet av hva som trengs, mener han.
– Vi reddet mange den dagen
Strat har over 14 år som yrkessoldat i Forsvaret og har sett krigens brutalitet i både Kosovo og Afghanistan. Under gateslaget i Caglavica i Kosovo i 2004, da en skjoldborg med norske Kosovo Force-styrker sto mellom landsbyen og 12 000 voldelige kosovoalbanere, var han troppsjef. Mot alle odds, i et kaos av håndgranater, skyting og molotovcocktailer, lyktes de med å beskytte landsbyen.
– Det vi gjorde betydde noe, vi reddet mange liv den dagen, sier Strat.
Han ble tildelt Forsvarets innsatsmedalje med rosett for dette oppdraget. Selv om det var etter Kosovo at de første symptomene startet, er det likevel et «godt traume», smiler den tidligere troppsjefen.
Stoltheten og æren fra oppdraget i Kosovo overskygget de første symptomene. Det startet med en kraftig hoste som førte til brekninger. Strat fryktet at han hadde fått en svulst i magen, men legene fant ikke noe galt.
– Da er jeg vel frisk da, tenkte jeg. Du kan sammenligne PTSD med en indre blødning eller kreft. Oppdages det på et tidlig stadium, har du mye større sjanse for å komme igjennom det.
Hadde Strat gitt seg etter Kosovo, tror han at livet hadde sett annerledes ut i dag. Han føler fortsatt på stolthet og mening i det han gjorde der, de reddet tross alt liv. Mange forbinder posttraumatisk stresslidelse (PTSD) med «flashbacks» og angst etter å ha vært utsatt for livsfare, men det er mye mer enn det, forteller Strat.
– Tiden i Afghanistan er vanskeligere å leve med. Det finnes noe som kalles «moralsk skade», hvor du angrer på hva du har gjort, sier han.
Klarte ikke mer
Etter 14 år ba Strat om å få slutte i Forsvaret. Han klarte ikke mer. Som sivil ville han prøve seg i arbeidslivet, men det gikk ikke så bra å forholde seg til mennesker. Han prøvde å utdanne seg til revisor, men fikset ikke skolen. Han hostet og brakk seg hver gang han var utsatt for stress. I friminuttene gjemte han seg på do og kastet opp.
Litt etter litt forsvant han inn i isolasjon, og angsten tok over. Han ga opp samfunnet og bygde seg en hytte på fjellet, langt i fra sivilisasjonen som han en gang risikerte livet for å beskytte. Her bodde han i fire år med huskyen Rex.
– Da jeg flyttet på fjellet, var det en venn av meg som fryktet at det ville bli litt for ensomt, så han sendte med meg en hund. Den hunden reddet livet mitt.
Selv om han fortsatt har plager, så har han i dag bygget seg et meningsfylt liv. Etter en lang kamp mot Statens pensjonskasse fikk han også utbetalt erstatning for skadene han pådro seg under tjenesten i Forsvaret. Pengene brukte han på bygge opp organisasjonen Svea trekkhundsenter (STS). De tilbyr pelsterapi, hundekjøring og samvær med likesinnede, og målet er å hjelpe andre som sliter. Terje har også åpnet hjemmet sitt for dem som trenger det.
– Jeg føler meg forplikta, det er det som gjør så vondt. En del av det som har plaga meg i 20 år, var at jeg ikke var der for de andre, sier Strat.

Pelsterapi har blitt Terjes redning. Han har selv sett store, tøffe menn med få en tåre i øyekroken når de har fått en pelskledd venn på fanget.
Gutta i skauen
Veteranenes kamp er ikke ny. Skjult under et berg, bak busker og trær på Grefsenåsen ligger den siste hytta etter en uteliggerkoloni fra etterkrigsårene. Her bodde blant annet krigsseilere og krigsveteraner. Oslo var preget av boligmangel, og enslige menn havnet bakerst i køen. Å bygge seg et skur i skogen ble løsningen for flere veteraner, men etter et fylleslagsmål som endte med et drap, tok Oslo kommune grep og brant ned hele kolonien i 1964. Men hytta til Harald Grande fant de ikke.
Harald Grande (1927–2017) tjenestegjorde i tyskerbrigaden, og kom hjem fra krigen med angst og alkoholisme i bagasjen. Han klarte ikke å reise kollektivt, folkemengder ble for overveldende, men han hadde jobb på Akers mekaniske verksted. Grande klarte seg tilsynelatende godt i en uisolert hytte, til tross for et samfunn som ikke løftet en finger for han.
– Jeg kan ikke klage over livet mitt. Jeg trivdes i skog og mark. Villmarkslivet er et ganske bra liv, skjønner du, fortalte Grande i et intervju med Dagsavisen.
I dag er hytta hans et vernet kulturminne – og en dyster del av norsk historie.
Historien gjentar seg
Dessverre er ikke historien om Harald Grande bare et fjernt minne. Flere veteraner lever i dag som han gjorde. Noen forlot aldri skyttergravene, selv om de kom levende hjem. Andre klarer ikke noe så dagligdags som å gå på butikken av frykt for veibomber og miner. Noen har tatt livet sitt, andre har reist for å kjempe i Ukraina.
– De føler det er bedre å dø der enn å prøve å fungere i Norge. Jeg kjenner flere som har endt opp som alkoholiserte uteliggere og hjemløse, og det er fortsatt folk som gjemmer seg bort i skogen, forteller Strat.
Nøyaktig hvor mange dette gjelder, er det ingen som vet.
Trenger mer forskning
Marita Isaksen Wangberg, fagleder i Forsvarsdepartementet, erkjenner at Norge ikke alltid har tatt godt nok vare på veteranene. Det er det sivile helsevesenet som har ansvar for å følge dem opp. Forsvaret har ikke tilgang til tidligere ansattes helseopplysninger, så kunnskap om forekomsten av psykiske plager er basert på selvrapportering og forskning, som for eksempel Afghanistan-undersøkelsene. Regjeringen legger i sin tiltaksplan opp til ytterligere forskning på veteraner.
– Dette vil kunne gi oss bedre informasjon om veteraners helse i årene som kommer, sier Wangberg.
– Var ikke der bare for å hjelpe
I overkant av 9200 nordmenn har tjenestegjort i Afghanistan. Norge har deltatt i krig i flere land, men Strat mener Afghanistan skiller seg fra andre internasjonale operasjoner.
– Vi var ikke i Afghanistan bare for å hjelpe. Vi var der for «bekjempe en fiende», som det så fint heter. Det vil si å skyte og drepe. Norske gutter og jenter har drept mennesker i Afghanistan, det er en terskel man krysser.
Han frykter vi vil få en bølge av ettervirkninger i årene fremover, og vi har ingen tilbud som kan ivareta dem som rammes. Afghanistan-undersøkelsen viser at det er 82 prosent høyere risiko for psykiske helseplager blant de som slutter i forsvaret enn blant de som fortsetter.
– Vi mister nettverket og arbeidsplassen som vi har jobbet hos hele livet.
Båndet mellom våpenbrødre
Når kulene fyker rundt soldatenes hoder, er det ikke menn i dress med store ord om demokrati og frihet soldatene slåss for.
– Det er en kamp for å overleve, det er ingen som har lyst å dø, ikke fienden heller. Du er nødt til å stole på han eller hun som kjemper ved siden av deg. Det vi aldri vil klare å kommunisere til noen som ikke har vært i krig, er det båndet vi har til hverandre, sier Strat.
Én av kampsakene hans er at Norge må få på plass et offentlig register over krigsveteraner. De bør følges opp av Forsvaret på livstid og ikke forsvinne fra radaren. Mange klarer ikke selv å be om hjelp. Det må også på plass et eget behandlingssenter med langtidsplasser og kompetanse på de spesielle senskadene en krigsveteran kan ha.
– Det aller viktigste når du skal gå til behandling, er tillit, og du får ikke tillit til en tilfeldig psykolog som ikke vet hva krig er.
Han ser til den danske modellen. I Danmark er det seks sentere dedikert til krigsveteraner, med langtidsplasser, oppbygget kompetanse og livslang oppfølging fra forsvaret.
Små gester kan bety alt
Wangberg forteller at ettårsprogrammet, der Forsvaret har ansvar for oppfølgingen av veteraner det første år etter hjemkomsten, er hjemlet i forsvarsloven. I tiltaksplanen foreslås blant annet en revisjon av dette programmet.
– Det skal vurderes om det vil være hensiktsmessig å utvide oppfølgingen til to år. Dette er et supplement til det sivile helsevesenets ansvar for skadde veteraner, sier Wangberg.
Strat minner om at ikke alle tiltak trenger koste så mye. Da livet hans var på det aller mørkeste, betydde noe så lite som en invitasjon i posten fra den gamle panserbataljonen alt.
– Jeg knakk sammen i gråt. Det var noen som husket meg og tenkte på meg. Hva om man kunne sende ut en koselig hilsen én gang i året, kanskje med et telefonnummer man kan ringe om man sliter? Det er et lite tiltak, men kan bety utrolig mye!
Artikkelen sto på trykk i =Oslo nr. 9/2024.

